TEATER

«Mina og Grisefisken»
Stiftelsen Den siste viking, Museet Kystens Arv, Stadsbygd
Tekst og musikk: Rasmus Rohde
Regi: Ane Aass
Scenografi: Gjermund Andresen
Koreografi: Seela Wanvik
Kostyme: Jenny Hilmo Teig
Sminke: Leo Thörn
Orkester: Rasmus Rohde, Kriss Stemland, Tom Modell Alte, Trine Anette Fostervold og August Rohde Aass
Med: Emma Caroline Deichmann (Mina), Marianne Meløy (Grisefisken), Emil Olafsson (pappa og Kamskjel), Kine Larsen Kimo (Brit og Havhuldra)
Statistar:
Sugefiskar: Liam Walter, Emil Refseth Dalsaune, Olav Dybdahl, Maren Ranheim, Natalie Gausen Solheim, Thea Elvira Gausen Solheim
Sjøhestar: Selma Brødreskift, Ole Bugten, Ane Marie Kimo, Embla Haagaas
Sjøkyr: Noémie Lausselet, Sunniva Ingeborg Schei, Idunn Bjørkli, Hans Jacob Melhus Stang, Haakon Francis Melhus Stang
Sjøormar: Nora Ingebjørg Vemundstad Nesdal, Eia Vestvik Sunde, Alma Dybdahl, Johanna Askjem, Alma Vemundstad Nesdal, Linnéa Teig Kvamtrø
Sjøbukkar: Maren Thung-Hansen, Ylva Wikstrøm Gjedrem
Iku-Tursoar: Herman Digernes Gravråkmo, Sveinung Bjørkli, Isak Kimo
Hydraar: Ranja Moen-Stjern, Eline K Skansen, Ronja Haagaas
Skylla: Linnea Harbak
Sprutaren: Nora Kløven Lein
Karybdis: Guro Digernes Gravråkmo
Skipshaldaren: Iselin Gilleberg Guillot
Marmælen: Agnes Sofie Andersen
Krakeungen: Linnéa Teig Kvamtrø
Krakemamma: Trine Anette Fostervold
Kamskjel: Stefan Hansen, Frank Audun Kvamtrø, Ingrid Regina Reinkind, Trine Anette Fostervold
Draugen: August Rohde Aas

Underhaldande og i overkant mangslungen familiemusikal med alvorlege undertonar.

Sommarferie kan by på både store opplevingar og vanskelege konfliktar. Det får vesle Mina oppleve til fulle i den nyskrivne familiemusikalen «Mina og Grisefisken». Rasmus Rohde er for dei fleste kjend frå Rasmus og Verdens Beste Band med heile fire spelemannsprisar bak seg. Mindre kjend er det at han også er dramatikar, og at han saman med kona, Ane Aass i RAA produksjoner, har skrive og produsert eit titals teaterframsyningar, særleg for yngre. Eit særmerke er at dei som oftast tek opp vanskelege og tabubelagde tema på eit varsamt, varmt og samstundes underhaldande vis. Det har dei også gjort med «Mina og Grisefisken» som nå blir spela på Museet Kystens Arv i Stadsbygd på Fosen.

Ni år gamle Mina (Emma Caroline Deichmann) er ei meir enn gjennomsnittleg oppvakt lita jente. Mora hennar døydde for berre to år sia, og saknet er stort. Mina er spesielt opptatt av gamle segn om sjøuhyre, og hegner godt om ei praktbok om slike vesen som ho har arva etter mora. Faren til Mina (Emil Olafsson) vil gjerne nå fram til henne, men er stundom berre sååå teit. Nå har han tatt med seg Mina og venninna Brit (Kine Larsen Kimo) på telttur til Stadsbygd. Når det viser seg at Brit er den nye kjærasten til pappa, får Mina nok og stikk av. Så møter ho på merkeleg vis Grisefisken (Marianne Meløy), eitt av uhyra ho har lese om, og som blei lyst i bann av paven på 1500-talet. Grisefisken, halvt gris og halvt fisk, er hundsa av alle, fanga i søpla som fyller havet, og i Marianne Meløys frodige tolking, eit verkeleg oppkome av påfunn og blomstrande språk. Dei to legg i veg over Trondheimsfjorden der dei møter Kraken som har mista ungen sin, og utan at eg skal gå i detalj, tek dei til å leite etter krakeungen og hamnar på ei øy styrt diktatorisk av Havhuldra og dei lydige Kamskjela hennar. Her er også eit førtitals andre fargerike små vesen som alle har det sams at dei har rømt frå eitt eller anna.

Trondheimsfjorden blir slik Minas «kaninhol» der ho hamnar på denne fabeløya med vesen som Draugen, Marmælen, Skipshaldaren og eit utal andre. Kva som skjer vidare, er litt komplisert, men ikkje verre enn at vi forstår hovudtrekka. Mina og Grisefisken greier til slutt å overvinne Havhuldra og Kamskjela, og slik får dei sett fri både alle dei ulike dyra og vesena som er på øya, i tillegg til at dei også finn krakeungen. Når Mina deretter finn det best å returnere til familiens teltplass, er det blitt full skjering mellom pappa og Brit. Og sjølv om vi alle veit at det nok vil bli forsoning og lukkeleg slutt, er dette gjort på eit så overtydande vis at vi likevel kjenner klumpen i halsen.

I dette samarbeidsprosjektet mellom Stiftelsen Den siste viking og RAA produksjoner er utandørsamfiet på Museet Kystens Arv i Stadsbygd omskapt til ein surrealistisk teltplass der dei raraste ting kan skje, og der det nok har gått litt vilt for seg. Framsyninga er ein familiemusikal, og med gode solistar og overraskande bra koring av alle ungane, får vi elleve songar, også allsong, leia og akkompagnert av Rasmus og Verdens Beste Band. Ane Aass har hatt ei formidabel oppgåve som regissør og med instruksjon av alle aktørane. Historia er nok litt for mangslungen, men Aass greier likevel å få fram essensen med sakn og utanforskap som to vesentlege element.

Eit førtitals statistar, dei fleste pur unge, spelar synkront og med overraskande god timing. Koreografien til Seela Wanvik, dei særs kreative kostyma til Jenny Hilmo Teig og ikkje minst den imponerande sminkejobben til Leo Thörn gjer sitt til at det heile verkar så komplett og gjennomført heilt ned på detaljnivå. Motoren i framsyninga er fire særs energiske skodespelarar som ikkje let seg affisere av skybrot på premieren, og fremst står Emma Deichmann i ei sjarmerande og overtydande tolking av ni år gamle Mina.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 3. august 2026 under den forkorta overskrifta «Havets løyndomar».)