Archive for januar, 2025

Lågmælt rekviem

onsdag, januar 29th, 2025

TEATER

ILLUSTRERANDE: Med lett koreograferte rørsler får Anne Guri Tvedt på stilisert vis formidla den døyande moras inste tankar og kjensler. FOTO: MARKUS SØGÅRD

«Stile inn»
Teater Innlandet, Høyvang Samfunnshus, Ridabu
Av: Kjersti Haugen
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Katrin Bombe
Komponist: Martin Smidt
Lysdesign: Olav Nordhagen
Musikarar: Martin Smidt, Daniel Herskedal, Viktor Wilhelmsen, Live Sunniva Smidt og Tone Sand
Med: Anne Guri Tvedt, Tone Oline Knivsflå og Joachim Joachimsen

Ei vakker og varm framsyning om eit vanleg, men likevel vanskeleg tema.

Det einaste sikre i livet, er at det tar slutt. Likevel er døden tabubelagd, og vi snakkar helst ikkje om han. Men for alle dei av oss som har tatt avskil med ein nær slektning der vi har fått høve til å bu oss godt, prate ut og dele minner, veit vi at døden kan vere både verdig og vakker, samstundes som han også er tung og trist. Alt dette, og mykje meir har regissøren og dramatikaren Kjersti Haugen greidd å setje ord på og formidle gjennom «Stille inn», ei lågmælt og varm framsyning som hadde premiere på Teater Innlandet torsdag.

Scena er eit grendehus, denne gongen Høyvang Samfunnshus på Ridabu utanfor Hamar. For det er i desse små, lokale forsamlingshusa at vi markerer høgdepunkta i livet. Her er det namnedag og dåp, konfirmasjon, bryllaup og gravøl, og når vi på veg inn i salen blir bydde på kaffi og kringle før vi «etter mammas forslag» syng «Din tanke er fri», er stemninga sett. I denne salen som har vore vitne til så mykje, sit vi på to sider av ei slags opphøgd scene med eit lysande tak over. Det kan gi illusjon både av ei seng eller ei kiste, men utan at symbolikken blir påtrengande.

Så tar sjølve framsyninga til der ei dotter (Tone Oline Knivsflå) står utanfor rom 1042, pustar djupt inn, og går inn til mora (Anne Guri Tvedt) som ligg og søv. Mora vaknar når dottera stryk ho vart over armen, og vi blir vitne til ein samtale som er både daglegdags og annleis, men først og fremst til å kjenne att. Ein lege (Joachim Joachimsen) fortel etter kvart at moras kropp nå ikkje toler meir, og at ho ikkje kan få meir næring, men etter dette berre smertestillande.

Det er endeleg. Alt mora nå gjer, er siste gongen ho gjer det. Det er då du vil at tida skal stå stille, og du verdset og hegnar om kvart minutt. Samstundes er det utmattande, og familien kan ikkje sitje der samanhengande dag etter dag. Dei tar seg i å tenke at kan ho ikkje berre få døy. Og midt oppi dette kjem det trivielle og meir praktiske som førebuing av gravferd, kor skal den vere, kva skal ein synge, og kva skal ein servere?

I Kjersti Haugens regi, og Katrin Bombes scenografi og kostymedesign, er det få effektar og ingen ytre staffasje. Mykje av spelet, særleg til mora, er stilisert og berre forsiktig koreografert rørsle. Slik blir det orda og innhaldet i dei mange samtalane som får bere framsyninga. Det er eit særs vellukka val som gjer at dette blir ei intens og vakker framsyning om den siste dryge veka før mora ikkje er meir. Med lågmælt spel greier dei tre på scena å formidle desse dagane der inkje skjer, men som likevel er så fulle av innhald. Levande og rørande er Anne Guri Tvedts tolking av mora, der ho med forsiktige rørsler visualiserer hennar inste tankar, omsorg, kjærleik og meir banale kvardagslege utfordringar. Tone Oline Knivsflå er også til å kjenne att som dotter og næraste pårørande, medan Joachim Joachimsen har fått den vanskelege oppgåva å spele «alle andre», som far, bror, barnebarn, pleiar og lege, og der nokre av rollene er så små at dei ikkje får noko særpreg og slik blir vanskelege å skilje frå kvarandre..

I tillegg til Kjersti Haugens evne til å formidle med slik varme og innleving det dei fleste av oss kjenner oss att i, er det Martin Smidts nyskrivne tonefølgje som verkeleg løfter denne framsyninga. Den melodiøse musikken hans passar framsyninga som hand i hanske og følgjer handlinga intenst og tett som ein særs stemningsskapande skugge. Saman med spelet og tekstgrunnlaget gjorde det at «Stille inn» blei ei umåteleg vakker framsyning om eit vanleg, men likevel så vanskeleg tema.

(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 29. januar 2025.)

Kreativt og grensesprengjande

mandag, januar 27th, 2025

TEATER

ÅND I FLASKA?: Det er ikkje godt å vite kva som dukkar opp når Rose (Carina Furseth) og Torn (Peder Lauvås) skal redde Eventyrland. FOTO: JAN VON HOLLEBEN

«Torn & Rose i eventyrland»
Teatret Vårt, Molde i samproduksjon med Teater Vestland og Nordland Teater
Av: Cecilie Grydeland Lundsholt
Regi: Cecilie Grydeland Lundsholt
Scenografi: Birgitte Strid
Komponist: Johann Prell
Videodesign: David Lejard-Rugget
Animatør: Cenk Koksal
AR-utviklarar: Onat Döker og Hasan Ulaş Sarikaya
Lysdesign: Vegar Angel Andreassen
Med: Carina Furseth, Peder Lauvås og Johanna Mørck

Ei framsyning som viser kva ny teknologi kan gjere med scenekunsten berre han blir nytta så kreativt og kresent som her.

Det du nå les, er meldinga av ein produksjon som hadde premiere alt i august 2023, og som nå berre blir spela eit par veker til. Men den er så spesiell og god at eg likevel må fortelje ålmenta om kva dei har gått glipp av. Og kanskje kan eg få nokre etternølarar til å finne vegen til eit teaterlokale i Møre og Romsdal fram til 9. februar når teppet går ned for siste gong.

«Torn & Rose i eventyrland» er eit nyskapande stykke teater, laga av tre av dei mest kreative teatersjefane på norske regionteater. Manusforfattar og regissør er Cecilie Grydeland Lundsholt, fram til for få dagar sia sjef ved Teater Vestland. Dramaturg er Kristian Lykkeslet Strømskag, sjef ved Teatret Vårt. Og scenograf er Birgitte Strid som fram til årsskiftet var sjef ved Nordland Teater, og som er langt meir kjend som Shakespearetolkar enn scenograf.

Som mange dramatikarar har gjort før dei, har dei gått attende til vår felles eventyrskatt, og laga ei historie, ikkje om eitt av eventyra, men om dei som forvaltar historiene i Eventyrland. Der møter vi syskena Torn & Rose (Peder Lauvås og Carina Furseth), tronarvingar som risikerer at landet deira går under eller i gløymeboka. For underlege ting tar til å skje, og med avstikkarar til kjende eventyrfenomen som drakar, feer, alvedronningar og vesen frå havets botn, tek dei publikum med på ei reise for å redde eventyrlandet.

Forteljinga er ganske tradisjonell med unge, gode krefter som vil så gjerne, som ikkje får det heilt til, men som lukkast til slutt. Og sjølv om det er mange ulike skapnadar frå eventyruniverset, blir det heller aldri skikkeleg skummelt. Om dette hadde vore heile historia, hadde det neppe vore mykje å presentere. Men nokre heilt særeigne grep gjer at framsyninga blir ganske så spesiell, og ei stor, – og tidvis interaktiv- oppleving. Også for meg som så avgjort ikkje er i målgruppa.

I forteljinga har Cecilie Grydeland Lundsholt lagt inn fullt av små overraskingar, ein god porsjon magi, og i samarbeid med den uvanleg kreative scenografien til Birgitte Strid blir framsyninga ei reise i finurlege små påfunn og overraskande hendingar, og med ei bokhylle som nesten tar til å leve sitt eige liv. Det er både underhaldande og opplevingsrikt. Og så er det teknologien. For her er denne produksjonen verkeleg nyskapande, – ja vi snakkar faktisk om i verdsklasse nyskapande. Framsyninga nyttar seg av det vi på norsk kan kalle «utvida røyndom» eller «augmented reality», forkorta til AR. Delar av framsyninga er tradisjonelt teater med skodespelarar, scenografi, handling og tale. Men så blir vi alle utstyrte med briller som vi kan ta av og på ettersom framsyninga skrid fram. Der er det lagt inn ulike animasjonar og effektar som gjer at vi kan sjå eldsprutande drakar, vi kan skyte med pilar mot mål på scena og vi kan vere på havbotnen i lag med Havets herskarinne. Desse bilda legg seg oppå scenografien, men kan ikkje sjåast for skodespelarane som må spele etter nøye instruert mønster for å bli synkrone med animasjonane. Teknikken fungerer fabelaktig godt. Og det er her dei tre regionteatera nyttar innovativ teknologi som knapt nokon har nytta før dei. Norsk-tyrkiske Glitch Studios med ei rekkje dyktige folk står for mykje av det virtuelle. Og eg ser at videodesignen er ved David Lejard-Rugget. Han hadde også videodesignen for Plexus Polaires «Moby Dick» frå 2020, ei av dei beste teaterframsyningar eg nokon gong har sett, så her er det henta ekspertise på øvste hylle.

Til å spele alvedronning og dei andre skapnadene Torn og Rose møter, har dei tre teatera nytta lokale skodespelarar, og i Molde er det Johanna Mørck, røynd og solid som akslar desse rollene. Carina Furseth og Peder Lauvås har spela Rose og Torn i meir enn halvtanna år, og ein skulle tru det blei rein rutine og autopilot etter kvart, men slik var det ikkje. Dei er samkøyrde, tydelege og ikkje så reint lite sjarmerande. Presisjonen og timinga med tanke på det teknologiske var imponerande. Og så er dei samstundes høgt og lågt, spelar med mykje energi, og ikkje minst ei smittande speleglede.

«Torn & Rose i eventyrland» er ei heilt annleis barne- og ungdomsframsyning og syner kva vi kan stå framfor når det gjeld teknologiske nyvinningar og nyskapande scenekunst. Ikkje uventa har framsyninga vunne ei rekkje nasjonale og internasjonale prisar. Og i desember vann ho den særs gjeve «European XR Awards» i kategorien «Location Based Entertainment of the Year». I tillegg til ein nyoppretta akkolade for tverrfagleg samarbeid.
«Torn & Rose i eventyrland» hadde premiere i Mo i Rana i august 2023, er sia spela på Teater Vestland, i Oslo, og nå står det att berre sju framsyningar i Møre og Romsdal.

Eit fyrverkeri av ei framsyning

mandag, januar 20th, 2025

TEATER

FLYR HØGT: Peter Pan (Sverre Breivik) og resten av ensemblet er med på å gi «Nye Hjorten Teater» ein formidabel flying start.
FOTO: ANTERO HEIN/HEIN STUDIOS AS

«Peter Pan – Stargate to Neverland»
Nye Hjorten Teater
Av: Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal fritt etter J.M. Barrie
Musikk: Stargate og Kyrre Havdal
Regi: Mads Bones
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostyme: Christina Lovery
Koreografi: Josephine Gracia
Musikalsk leiar: Kyrre Havdal
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Lyddesign: Erlend Solli Aune
Orkester: Kyrre Havdal, Kari Nesdal Sandnes, Eli Hatlehol, Christian Aftret Eriksen, Vegard Lien Bjerkan, Rasmus Rohde, Morten Berger Stai og Tore Thorvaldsen Sandbakken
Med: Sverre Breivik, Ida Waldine Solstad, Benedicte Søreng, Emil Olafsson, Olve Løseth, Mathias Luppichini, Julie Dahle Aagård, Mathias Angelhus, Sindre Sten Vik, Martha Standal, Ida Göransson, Ole Kristian Tangen, Gard Hjertaas Bjørnson, Knut Kippersund, Kirsti Lucena, Mikael Rønne, Karl Bekele Steinland, Kristian Vindenes, Malin Skjolde, Ingvill Siegel, Sara Enger Larsen, Sigyn Åsa Sætereng, Kajsa Jacobsen og Thomas Kvamme Urnes

Med premieren på «Peter Pan – Stargate to Neverland har «Nye Hjorten Teater» i Trondheim fått ein pangstart som lovar godt for framtida.

FOTO: NYE HJORTEN TEATER

«Hjorten Revy- og Varietéteater» i Trondheim var i åra 1867 til 1947 ein kulturinstitusjon som sette spor etter seg, og ei mengd av revyvisene til husdiktaren Alv Schieflo er framleis del av vår felles songskatt. Teateret blei diverre rive i 1961, men har nå fått ein verdig arvtakar. Ved å drøyme stort og satse tilsvarande, har Remasjefen Ole Robert Reitan og Reitanfamilien fått reist «Nye Hjorten Teater», eit flunkande nytt teaterbygg. Midt i Trondheim sentrum ligg det gamle, og nedlagte hovudpostkontoret, eit freda og vakkert jugendbygg (teikna av Karl Norum i 1911) som om kort tid vil opne som det nye kunstmuseet Posten Moderne (PoMo). Men i bakgarden til postkontoret, i ei trong veit der varemottaket låg, er det nå klemt inn eit heilt nytt og uvanleg opplevingsrikt teaterbygg (teikna av Skibnes Arkitekter og interiørdesign av Anemone Studios) i ei blanding av modernisme og art deco, med to scener og plass til høvesvis 600 og 100 personar. Onsdag var det storslått innviing av teateret og urpremiere på opningsframsyninga «Peter Pan – Stargate to Neverland».

For å styre det kunstnarlege i «Nye Hjorten Teater» har eigarane hyra inn trioen Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal. Desse tre har gjennom dei siste åra revitalisert norsk musikaltradisjon, særleg ved å herje og leike seg med klassikarane, gi dei ny aktualitet, samtidspolitiske referansar og eit vell av humor, ordspel og respektløyse. Det tok til alt i 2007 då nyutdanna Bones og Løseth sette opp Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland» på Munkholmen, ei framsyning dei deretter vidareutvikla og tok med seg til Nationaltheatret. Seinare har det blitt nyskriving av alt frå «Derrick» til «Robin Hood», «Nøtteknekkaren» og meir til. Denne gongen er det ein særs laus parafrase over J.M. Barries bøker og skodespel om den evigunge Peter Pan, fea Tingeling og drøymelandet Neverland.

Framsyninga er bygd på to skjelett; – historia om Peter Pan, og den mangslungne musikkatalogen til låtskrivar- og produksjonsselskapet «Stargate» (Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen). På eit finurleg vis har dei greidd å sy dette saman til eit fyrverkeri av ein musikal. Syskena Wendy (Benedicte Søreng), John (Emil Olafsson) og Michael (Olve Løseth) møtest etter gravferda til faren, går litt i barndomen, får besøk av Peter Pan (Sverre «Metteson» Breivik) og Tingeling (Ida Waldine Solstad), og reiser med dei til Neverland der dei blir tjue år yngre. Der rår den kyniske, men også sjarmerande naive Hook (Olve Løseth) og fildelingspiratane Pirate Bay som bokstaveleg talt syg talent og låtar ut av artistar. Peter Pan vil ordne opp, og historia vidare er komplisert og ikkje alltid like grei å orientere seg i. Og det er langt frå Barries opphavelege Peter Pan, for her handlar det om opphavsrett, sjalusi og ulykkeleg kjærleik, men også om dagsaktuelle og meir politiske tema som forsoning og tilgiving.

SPEKTAKULÆRT: Danse- og songnummer til å ta pusten frå ein. FOTO: ANTERO HEIN/HEIN STUDIOS AS

Teksten til Bones og Løseth er som vanleg full av påfunn, ordspel, kultur- og samtidspolitiske referansar og litt underbuksehumor, men i langt meir kresen og nøktern bruk enn tidlegare. Bones har sjølv regissert det heile, og det er blitt ei framsyning som flyr høgt i dobbel tyding. Scena på «Nye Hjorten» er ikkje spesielt stor, men har ei dreie- og heve/senkescene som scenografen Gjermund Andresen har nytta til fulle. På trolldomsvis møblerer og ommøblerer han scena saumlaust. Og med eit imponerande snorloft flyr Peter Pan, Tingeling og Wendy akrobatisk over både scene og sal. Saman med Ingrid Skanke Høsøiens utsøkte og omfattande lysdesign og Christina Loverys fantasirike kostyme, blir framsyninga også ei visuell nyting av det heilt sjeldne. Og på den relativt vesle scena har koreografen Josephine Gracia greidd å få plass til ei rekkje forrykande dansenummer.

STJERNESKOT: Den til nå ukjende Ida Waldine Solstad imponerer i rolla som Tingeling.
FOTO: ANTERO HEIN/HEIN STUDIOS AS

Eit drygt trettitals låtar frå Stargatekatalogen, alt frå Rihanna via Ylvis og til fotballsongen «Verdens Beste Damer», følger historia forbausande godt og verkar i liten grad som naudval. Songprestasjonane, både frå solistar og kor, er gjennomgåande framifrå, med ein trygg Sverre Breivik i hovudrolla som Peter Pan. Og den til nå relativt ukjende Ida Waldine Solstad imponerer stort i rolla som Tingeling og syner eit uvanleg omfattande register. Eit åtte personar stort orkester, dyktig leia av kapellmeister, og arrangementsansvarleg Kyrre Havdal, sørger for skikkeleg trøkk, og eit formidabelt lydbilde. Orkesteret sit under scena, så vi får dessverre ikkje sjå dei før under applausen.

Ensemblet på drygt tjue aktørar er samkøyrde så det held og leverer solid spel og framifrå song. Sverre Breivik er overtydande både som songar og skodespelar, og som ein flygande Peter Pan får han også vist akrobatisk talent. Olve Løseth får nytta sitt store komiske register i rolla som ein meir sjarmerande enn skummel Hook. Og Emil Olafsson og Benedicte Sørengs meir nøkterne spel er heilt naudsynt for å drive framsyninga framover. Eg har sett dei fleste av produksjonane til trioen Bones/Løseth/Havdal, og dette er utan tvil det beste dei har laga. Til nå. Det lovar godt for framtida til «Nye Hjorten Teater».

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 20. januar 2025.)
(Som teatermeldar gjer eg merksam på at eg er pensjonert arkitekt, og fram til for ti år sia hadde eg fleire restaureringsoppdrag for Reitanfamilien.)

Motsette retningar

mandag, januar 13th, 2025

TEATER

BRUSTNE AMBISJONAR: Cathy (Sunniva Du Mond Nordal) slit med eigen karriere og må jenke seg etter Jamies (Snorre Ryen Tøndel) forfattarsuksess. FOTO: VEGARD EGGEN

«The Last Five Years»
Trøndelag Teater, Gamle scene
Tekst og musikk: Jason Robert Brown
Omsett av Øyvind Berg
Regi: Øyvind Brandtzæg
Musikals ansvarleg: Åsmund Flaten
Scenografi: Olav Myrtvedt
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Sunniva Du Mond Nordal og Snorre Ryen Tøndel
Orkester: Åsmund Flaten, Rannveig Ryeng, Karoline Brevik, Live Sunniva Smidt, Kjetil Sandnes og Torbjørn Netland

Det hjelper diverre ikkje med framifrå skodespelarar og eit dyktig orkester når historia er føreseieleg og ganske uforløyst.

Cathy og Jamie, båe med store kunstnarlege ambisjonar, møtast og forelskar seg. Etter ei stund giftar dei seg også. Cathy er skodespelar og songar som slit med å få jobbar, medan Jamie raskt blir ein suksessrik forfattar. Karrierane deira er fullstendig asynkrone, og etter fem års forhold ryk det heile. Dette er stuttversjonen av «The Last Five Years», ein musikal som den amerikanske dramatikaren og komponisten Jason Robert Brown (f. 1970) skreiv i 2001, delvis sjølvbiografisk etter hans eige samlivsbrot. Musikalen hadde premiere i Chicago same år, blei filmatisert i 2015, og her heime er den spela på Edderkoppen i 2014. Nå har Trøndelag Teater sett han opp på teaterets gamle scene.

Historia om forelsking og samlivsbrot er til å kjenne seg att i for dei fleste. Det mest spesielle med denne musikalen er forteljarperspektivet. Framsyninga består av fjorten tablå, eller songar, der Cathy og Jamie framfører halvparten kvar, og utan særleg interaksjon. Medan Jamie fortel historia kronologisk frå dei møtast til det går over ende, startar Cathy med slutten og fortel historia motsett veg. Det meste av handlinga blir sunge. Medan den eine syng, er den andre til stades på scena, og kan kommentere eller illustrere handlinga med små verbale innslag. Men i hovudsak er dette to separate presentasjonar av same historie, fortald på ulikt vis. Berre midtvegs, når dei giftar seg, er det ei samhandling mellom dei to.

Å fortelje i retrospekt er eit grep som ofte er nytta i dramatikken, men det er ikkje så vanleg å blande kronologien slik det blir gjort i «The Last Five Years». Dette kunne ha vore eit interessant grep om det hadde gitt andre perspektiv på forståinga eller større innsikt, men her framstår det berre som ein fiks idé og blir eigentleg meir forvirrande enn oppklårande.

Historia dreier seg om kjende situasjonar som forelsking og brot, om to med felles ambisjonar, men der resultatet blir heilt ulikt. Og om kva som skjer med eit forhold der den eine opplever suksess og blir høg på seg sjølv, medan den andre må gi avkall på det meste og jenke seg. Dette er eksistensielle problemstillingar mange kan oppleve, og som er vel verd både eit drama og ein musikal. Men då må vi kome under huda på dei to og forstå kva og kvifor. Det gjer ein ikkje i denne framsyninga som blir alt for episodisk, og der dei fjorten songane, eller tablåa, i liten grad byggjer på kvarandre. Teksten er overflatisk, og dermed får også dei to på scena alt for lite å spele på.

Jason Robert Brown har vore både forfattar og komponist. Musikken hans er ei herleg sjangerblanding, men utan spesielle høgdepunkt eller noko som du vil nynne på etter framsyninga. Det seks personar store orkesteret, under kyndig leiing av Åsmund Flaten, gir særs godt tonefølgje, men nokre gongar er musikken så høg at det er vanskeleg å høyre songtekstane.

Musikalen blir framført på Trøndelag Teaters gamle scene, ei intimscene som passar godt til formatet. Olav Myrtvedt har laga ein enkel scenografi der det meste av handlinga skjer på framscena utan for mange rekvisittar. Orkesteret sit synleg på bakscena, bak ein transparent, og delvis open vegg som gjer det mogeleg med eit tidvis fikst samspel mellom skodespelarane og musikarane. Saman med Eivind Myrens diskrete lyssetting gir scenografien ei fin ramme for ei framsyning der songane, orda og spelet skal vere det sentrale.

Rollene som Cathy og Jamie blir framført av Sunniva Du Mond Nordal og Snorre Ryen Tøndel, to av teaterets beste musikalartistar. Dei leverer framifrå songprestasjonar og syner båe stort register. Men det ganske overflatiske tekstgrunnlaget gir dei alt for lite å spele på for å gi verkeleg liv og innhald til dei to. Likevel greier dei å få til fine små glimt av noko større, som når Du Mond Nordal viser oss det tragikomiske i alle hennar mislukka auditions, eller når Ryen Tøndel i ein augneblink av sjølvinnsikt fortel om korleis suksess, – og giftering, gjer han meir ettertrakta.

Øyvind Brandtzæg har hatt ei vanskeleg oppgåve, men kunne nok ha gjort meir for å gi liv og innhald til dei to rollene. I staden er regien hans ei varsam tilnærming til stoffet der han let songane vere det sentrale, men der han likevel greier å løyse opp handlinga og skape litt humoristiske situasjonar som ved å la orkesteret tidvis bli ein levande kulisse som tek del i handlinga.

«The Last Five Years» framstår som alt for føreseieleg og innhaldsmessig litt passé. Då hjelper det diverre lite at Trøndelag Teaters versjon har ei god innpakking og er framifrå presentert.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 13. januar 2025.)