Alle er ein roman

februar 12th, 2025

TEATER

AVSTAND: Norge og Kina, og avstand også på scena, men menneska er grunnleggjande like, og historiene våre er universelle. FOTO: A. GRIMSTAD

«Onkel Aage og den kosmiske smie»
Vinterlysfestivalen, Mo i Rana
Av: Håkon Ramstad og Son of Light (André Martin Hadland), samt Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Daniil Kharms
Med: Håkon Ramstad, Son of Light (André Martin Hadland)

Ei særs enkel og fullstendig upretensiøs framsyning som likevel både sjarmerte og greip meg.

Når eg sit på bussen, trikken eller toget og let auga fare over alle dei andre passasjerane, tenker eg ofte at der, – der sit det ein roman, og der og der. Alle ber vi på historier og eit kvar liv er i røynda ein roman. Denne assosiasjonen får eg når eg sit i teaterkafeen på Nordland Teater under årets Vinterlysfestival. Eller eg tenker på då Dag Solstad kom til forlaget sitt for meir enn femti år sia med ein handlepose med manuset til det som blei «25. septemberplassen» og sa at han hadde skrive ei kjedeleg bok om vanlege folk.

For det er akkurat det skodespelaren Håkon Ramstad og rapparen Son of Light (André Martin Hadland) har gjort med den vesle og unnselege framsyninga «Onkel Aage og den kosmiske smie». Eller rettare sagt er det dei ikkje har gjort for dei har laga ei spennande lita oppsetjing om nettopp vanlege folk.

Håkon Ramstad er mangeårig og merittert skodespelar ved Nationaltheatret og fleire større norske teater, og André Martin Hadland er ein like merittert rappar som gjennom 28 år har vore ein føregangsperson for å setje hip hop og rap på kartet. I diktet «The Ballad of East and West» skreiv Kipling at «Aust er aust, og vest er vest, og aldri skal dei to møtast.» Men det er heldigvis ikkje sant. Ulike kulturar kan møtast, brytast og skape nye og spennande einingar. Gjennom SPKRBOX og Ibsenfestivalen for nokre år sia møttest Ramstad og Hadland, fru Thalia og hiphop, og det har etter kvart utvikla seg til eit samarbeidsprosjekt. Med alle mogelege atterhald om at dette er «work in progress», eller noko som er under arbeid, presenterte dei det dei har laga så langt for eit lydhøyrd og entusiastisk festivalpublikum i Mo i Rana onsdag 11. februar.

Ingen scenografi, ikkje kostyme, berre to menn på ei scene der først og fremst orda, men også songen var hovudrolla. Dei tok til med å avkle si eiga framsyning med ein fin parabel om kva som var skjelettet i produksjonen, og slik blei nivået sett, før dei gjekk over til å fortelje sine historier. Og sjølv om ingen av dei var heilt etter det som er standarden i ulike familiar, var dei likevel akkurat det, – heilt kvardagslege slik at dette kunne ha dreidd seg om kven som helst. På mange vis handla det i botn om utanforskap og ulike grunnar til det, men historiene i seg sjølv var så godt og varsamt formidla at tematikken eigentleg ikkje var så viktig. Håkon Ramstad fortalde om sin onkel Aage som hadde eit alkoholproblem, for å seie det forsiktig. Og André Martin Hadland fortalde om sin tippoldefar frå Kina og korleis det tilfeldige gjorde at han på veg til Amerika for mange år sia enda opp i Stavanger. Der Ramstad nytta lågmælt forteljarteknikk for å formidle historia, var Hadlands også framført som rap. Og for dei som ikkje kjenner sjangeren, – dei beste rapparane er også framifrå lyrikarar og ordkunstnarar. Og Hadland er ikkje noko unnatak.

«Onkel Aage og den kosmiske smie» er ei stutt og fullstendig upretensiøs framsyning, lågmælt både i form og innhald, men så godt presentert, så inderleg og sjarmerande at vi gjerne vil høyre meir. Produksjonen er frå opphavsmennenes side førebels nesten som ei skisse, men eg veit, både av eigen reaksjon, og av responsen i salen, at vi er mange som håpar at dei to vil halde fram med samarbeidet og utvikle dette vidare.

Kampen om truverdet

februar 10th, 2025

TEATER

SKUGGE AV SEG SJØLV: Tessa (Maria Kristine Hildonen) som formeleg eigde verda, blir ein skugge av seg sjølv, elegant vist gjennom Norunn Standals særs gode scenografi og lysdesign. FOTO: BIRGIT SOLHAUG

«Prima Facie»
Riksteatret, turnépremiere Mo i Rana
Samproduksjon med Nationaltheatret
Av: Suzie Miller
Omsett av: Agnes Banach
Regi: Maren E. Bjørseth
Scenografi og lysdesign: Norunn Standal
Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten
Koreografi: Magnus Myhr
Komponist og lyddesign: Sjur Miljeteig
Med: Maria Kristine Hildonen og Elisabeth Mørland Nesset (musikar)

«Prima Facie» er ei tilsynelatande enkel framsyning, men likevel uvanleg mangefasettert, og toppa av ein skodespelarprestasjon av dei helt sjeldne

Det er uråd å ikkje bli sterkt gripen av Riksteatrets framsyning «Prima Facie» som hadde turnépremiere under Vinterlysfestivalen i Mo i Rana laurdag. Dette ei oppsetjing som verkeleg går inn i si tid, tar opp eit brennaktuelt tema og som i uvanleg stor grad gjer noko med publikum.

KONKURRANSE VS. RETTSTRYGGLEIK: For Tessa er jussen ein konkurranse der det handlar om å vinne, og ikkje få rettvise. Til røyndomen innhentar henne. FOTO: BIRGIT SOLHAUG

Tessa (Maria Kristine Hildonen) er forsvarsadvokat, særs vellukka, og ser på jussen meir som ein konkurranse enn som eit spørsmål om rettstryggleik. Det handlar om å vinne og ikkje om saka får eit rettvist utfall. Om Tessa får ein skuldig til å gå fri, er det aktoratet som har gjort ein dårleg jobb. Og Tessa vinn dei fleste av sakene sine. Men ein dag blir rollene brått snudd. Ho blir utsett for eit overgrep, ei valdtekt. Og som i dei fleste slike saker, av ein mann ho kjenner godt og har tillit til. Så opplever ho å slite med å bli trudd. Det er ei sterk forteljing om både eit fall, og om å møte seg sjølv i døra, men først og fremst om truverdet til alle dei som er utsette for slike overgrep, der prova er få, og der påstand står mot påstand. Framsyninga grip rett inn i spørsmålet om ei samtykkelov.

Den australske dramatikaren Suzie Miller er opphaveleg jurist og har tidlegare arbeidd som menneskeretts- og forsvarsadvokat. «Prima Facie» frå 2019 er det store internasjonale gjennombrotet hennar, truleg både fordi det er skrive med detaljkunnskap om jussen, er ein framifrå og særs godt dramaturgisk oppbygd tekst, og fordi dramaet går bakom dei anonyme rettsreferata og rett inn i dei store menneskelege kostnadane slike overgrep medfører. Statistikken fortel at kvar femte kvinne har opplevd noko liknande, og endeleg er det ei som set ord på dette på eit så gripande vis.

FRAMLEIS I WATER: Med Magnus Myhrs diskrete koreografi ser vi korleis Tessa går frå å tole den faglege spagaten ho står i før alt bikkar over ende. FOTO: BIRGIT SOLHAUG

Regissøren Maren E. Bjørseth har saman med eit eksepsjonelt samspela kunstnarleg lag skapt ei særs komplett og samansett framsyning. Prima facie er eit juridisk omgrep som tyder tilsynelatande eller førsteinntrykk. Og tilsynelatande er dette ein produksjon som framstår enkel i uttrykket, men som er eit finmaska og utsøkt samarbeid mellom scenografi, kostyme, lys, lyd, koreografi og spel. Scenografien til Norunn Standal er eit golv som i starten viser ei Tessa fullstendig i water, men som etter kvart som livet hennar går i knas, gradvis skrår og til slutt blir den veggen ho endar opp med å møte. Det er enkelt, illustrerande, men likevel ikkje påtrengande tydeleg. Lysdesignen til Standal er like utsøkt der Tessa i finalen endar opp med å bli sin eigen skugge.

VERDSMEISTER: Tessa (Maria Kristine Hildonen) på topp som både forsvarsadvokat og partyløve. I bakgrunnen Elisabeth Mørland Nesset som med slagverket (og etter kvart andre instrument) driv framsyninga framover. FOTO: LARS OPSTAD

Framsyninga er ein monolog, munnleg og godt omsett av Agnes Banach, der Maria Kristine Hildonen i tillegg til å vere Tessa, også illuderer alle dei andre i forteljinga. Med seg på scena har ho musikaren Elisabeth Mørland Nesset som med slagverk lagar rytme og brot i framsyninga og effektivt driv ho framover. Og som ei særs finstemt lydkulisse ligg Sjur Miljeteigs diskrete og stemningsskapande musikk. Etter valdtekta blir det eit brot der Nessets akkompagnement kjem tettare på, og med handpan og eit par andre instrument nærast tar til å kommentere handlinga. For ytterlegare å visualisere det som skjer, har Magnus Myhr laga ein forsiktig koreografi der Hildonen meir ekspressivt enn gjennom tale kan syne kjensler og sinnsstemning. Alle desse «tilsynelatande» små ingrediensane dreg i same einskaplege retning og gjer oppsetjinga så komplett. Men fremst i det heile er den tekstrike og omfattande monologen til Tessa ein skodespelarprestasjon av aller beste klasse. Framsyninga handlar om truverd, og ikkje ofte opplever vi ei så eksepsjonelt truverdig rolletolking som den Maria Kristine Hildonen gir oss. Finstemt, kjenslevart, mangefasettert og med eit enormt register, frå det lågmælte til det ekspressive, får ho fram Tessa frå klassereisa hennar opp til jussens øvste divisjon, og deretter fornedringa og fallet. Og denne perla av ei framsyning får nå heile landet høve til å sjå.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 10. februar 2025.)

Fem lagnadstunge døgn

februar 3rd, 2025

TEATER

HØGT SPEL: Dei to XU-agentane, systrene Johanna (Madeleine Brandtzæg Nilsen) og Thora (Mira Dyrnes Askelund) lever farleg når dei nyttar biblioteket til å formidle koda meldingar. FOTO: VEGARD EGGEN

«Drontheim»
Trøndelag Teater, Hovudscena
Av: Elisabeth Matheson
Regi: Catrine Telle
Scenografi: Even Børsum
Komponist: Alf Lund Godbolt
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Madeleine Brandtzæg Nilsen, Mira Dyrnes Askelund, Hildegunn Eggen, Tor Ivar Hagen, Hans Petter Nilsen, Ingrid Bergstrøm, Synnøve Fossum Eriksen, Thomas Jensen Takyi, Arturo Scotti og Patrick Hilmar Ingvaldsen

Elisabeth Matheson og Catrine Telle har laga eit fortetta og spenningsfylt drama som løfter viktig kvinnehistorie frå krigen.

Det er skrive eit utal verk og laga ei mengd filmar om krigen i Norge, men stort sett er det heltehistorier om menn. Framleis er det stille om alle dei kvinnene som med fare for eige liv var kurerar, telegrafistar og anna som kanskje ikkje var like spektakulært som sabotasjehandlingane, men som var avgjerande for alliert etterretning og krigens gang og utfall. Med utgangspunkt i dette har Elisabeth Matheson skrive eit drama om to lite påakta systrer i Trondheim i dei dramatiske dagane under unntakstilstanden i oktober 1942.

Midt-Norge og det som blei kalla «Festung Drontheim» var eit strategisk viktig område for nazistane, og dei frykta ein alliert invasjon i landsdelen. I samband med eit våpenslipp ved Majavatn i september 1942 blei tre tyske soldatar drepne. Og natt til 5. oktober blei Fosdalen Gruber i Malm sprengd. Reichskommissar Terboven var rasande og innførte unntakstilstand. Hans lydige løpargut, fylkesførar i NS Henrik Rogstad, sette opp ei liste over ti sentrale menn som blei avretta som sonoffer den 7. oktober. I dei to dagane etter blei 24 personar frå Majavatn-området tatt og skotne. På same tid blei alle jødane i Trondheim arrestert. Alt dette skjedde mellom 5. og 9. oktober og representerte ei brutal opptrapping av okkupasjonen frå tysk side.

STERKT: Rett før teatersjef Gleditsch (Hans Petter Nilsen) blir henta for avretting, vender han seg til oss i salen som om vi er på premieren hans på «Vildanden». FOTO: VEGARD EGGEN

Elisabeth Mathesons drama «Drontheim» skildrar desse fem døgna nærast minutt for minutt. På Trondheim bibliotek er førstebibliotekar Johanna Matheson (Madeleine Brandtzæg Nilsen) ein viktig kurer som nyttar bokutlån til å sende og ta imot koda meldingar. Og den yngre systera Thora, tilsett i Forretningsbanken, står for pengetransaksjonar frå eksilregjeringa. Båe er med i den lokale leiinga av etterretningsorganisasjonen XU. Dei er overtydde om at ein alliert invasjon er nært føreståande, og det er livsviktig å få sendt kart over militære installasjonar til England. Telegrafisten deira er skodespelar på Trøndelag Teater og har sendar på snorloftet. Teatersjef Henry Gleditsch har for lengst erta på seg nazistanes vreide og den 6. oktober er det premiere på «Vildanden» i hans regi.

Med forbausande få frie kunstnarlege grep har Matheson greidd å sy alt dette saman til eit intenst og nervepirrande drama om fem av landets mest dramatiske krigsdøgn som enda i at teatersjef Gleditsch blei henta frå premieren på «Vildanden» og skote på Falstad i Nord-Trøndelag saman med eit trettitals andre, at fleire motstandsfolk blei arresterte, og etter kvart også dei to systrene. Elisabeth Matheson har arbeidd i fleire år med kjelder og tidsvitne og skrive ei forteljing der det aller meste er basert på verkelege folk og hendingar. Ved å dikte inn ein liten jødefamilie, har ho også fått inn jødedeportasjonane, og utan å drive røpealarm, har dette grepet gitt den særs sterke og rørande epilogen i dramaet eit lite strok av håp.

OVERTYDANDE: Tor Ivar Hagen som den nådelause og ideologisk steinharde fylkesføraren i NS, Henrik Rogstad. FOTO: VEGARD EGGEN

Catrine Telles regi er tru mot manus og hendingane, og greier effektivt og med nerve å fange det intense i situasjonen, men også den galgenhumoren som er heilt avgjerande for å overleve i ei slik tid. Oppsetjinga er full av tablå og sceneskift, kanskje vel mange, men med Even Børsums kreative scenografi med bruk av snorloft, flyttbare veggar og lysbildeprojeksjonar, går skifta forbausande bra. Ensemblet på ti akslar minst eit tjuetals roller, men også dette skjer saumlaust både ved språklege nyansar og ikkje minst med Børsums tidsriktige og illustrerande kostyme. Madeleine Brandtzæg Nilsen og Mira Dyrnes Askelund gir oss fine og djuptpløyande tolkingar av dei to systrene der Johanne viser litt meir kjensler enn Thora som er langt meir kompromisslaus. Hildegunn Eggen leverer to små, men nydelege portrett av mora til systrene og ein fallert diva på teateret. Og Tor Ivar Hagen er overtydande som den ideologisk steinharde fylkesførar Rogstad.

HOVUDPERSONANE: Dei to XU-agentane, systrene Johanna (1900-1944) og Thora Matheson (1906-1991), fotografert i 1926 FOTO: PEDER O. AUNE

«Drontheim» er ei uvanleg mangefasettert framsyning der Matheson og Telle har greidd å få inn eit utal aspekt ved desse lagnadsdøgna, både gjennom kvardagsskildringar, situasjonen på teateret, dobbeltlivet til agentane, jødeforfølgingar, tortur, avretting og forboden kjærleik. I tillegg til alle dei som tilsynelatande ikkje meinte noko, men som gjorde det likevel når det kom til stykket. Og alt dette i eitt einskapleg og samla drama der alle elementa har sin naturlege plass. Men først og fremst er «Drontheim» blitt ei viktig løfting av dei mange anonyme kvinnene som ikkje har fått den heideren dei fortener, her personifisert ved Johanna og Thora Matheson som båe blei arresterte hausten 1942. Thora sat på Grini til freden kom, medan Johanna døydde i fangeleiren Ravensbrück i 1944.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 3. februar 2025.)


Lågmælt rekviem

januar 29th, 2025

TEATER

ILLUSTRERANDE: Med lett koreograferte rørsler får Anne Guri Tvedt på stilisert vis formidla den døyande moras inste tankar og kjensler. FOTO: MARKUS SØGÅRD

«Stile inn»
Teater Innlandet, Høyvang Samfunnshus, Ridabu
Av: Kjersti Haugen
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Katrin Bombe
Komponist: Martin Smidt
Lysdesign: Olav Nordhagen
Musikarar: Martin Smidt, Daniel Herskedal, Viktor Wilhelmsen, Live Sunniva Smidt og Tone Sand
Med: Anne Guri Tvedt, Tone Oline Knivsflå og Joachim Joachimsen

Ei vakker og varm framsyning om eit vanleg, men likevel vanskeleg tema.

Det einaste sikre i livet, er at det tar slutt. Likevel er døden tabubelagd, og vi snakkar helst ikkje om han. Men for alle dei av oss som har tatt avskil med ein nær slektning der vi har fått høve til å bu oss godt, prate ut og dele minner, veit vi at døden kan vere både verdig og vakker, samstundes som han også er tung og trist. Alt dette, og mykje meir har regissøren og dramatikaren Kjersti Haugen greidd å setje ord på og formidle gjennom «Stille inn», ei lågmælt og varm framsyning som hadde premiere på Teater Innlandet torsdag.

Scena er eit grendehus, denne gongen Høyvang Samfunnshus på Ridabu utanfor Hamar. For det er i desse små, lokale forsamlingshusa at vi markerer høgdepunkta i livet. Her er det namnedag og dåp, konfirmasjon, bryllaup og gravøl, og når vi på veg inn i salen blir bydde på kaffi og kringle før vi «etter mammas forslag» syng «Din tanke er fri», er stemninga sett. I denne salen som har vore vitne til så mykje, sit vi på to sider av ei slags opphøgd scene med eit lysande tak over. Det kan gi illusjon både av ei seng eller ei kiste, men utan at symbolikken blir påtrengande.

Så tar sjølve framsyninga til der ei dotter (Tone Oline Knivsflå) står utanfor rom 1042, pustar djupt inn, og går inn til mora (Anne Guri Tvedt) som ligg og søv. Mora vaknar når dottera stryk ho vart over armen, og vi blir vitne til ein samtale som er både daglegdags og annleis, men først og fremst til å kjenne att. Ein lege (Joachim Joachimsen) fortel etter kvart at moras kropp nå ikkje toler meir, og at ho ikkje kan få meir næring, men etter dette berre smertestillande.

Det er endeleg. Alt mora nå gjer, er siste gongen ho gjer det. Det er då du vil at tida skal stå stille, og du verdset og hegnar om kvart minutt. Samstundes er det utmattande, og familien kan ikkje sitje der samanhengande dag etter dag. Dei tar seg i å tenke at kan ho ikkje berre få døy. Og midt oppi dette kjem det trivielle og meir praktiske som førebuing av gravferd, kor skal den vere, kva skal ein synge, og kva skal ein servere?

I Kjersti Haugens regi, og Katrin Bombes scenografi og kostymedesign, er det få effektar og ingen ytre staffasje. Mykje av spelet, særleg til mora, er stilisert og berre forsiktig koreografert rørsle. Slik blir det orda og innhaldet i dei mange samtalane som får bere framsyninga. Det er eit særs vellukka val som gjer at dette blir ei intens og vakker framsyning om den siste dryge veka før mora ikkje er meir. Med lågmælt spel greier dei tre på scena å formidle desse dagane der inkje skjer, men som likevel er så fulle av innhald. Levande og rørande er Anne Guri Tvedts tolking av mora, der ho med forsiktige rørsler visualiserer hennar inste tankar, omsorg, kjærleik og meir banale kvardagslege utfordringar. Tone Oline Knivsflå er også til å kjenne att som dotter og næraste pårørande, medan Joachim Joachimsen har fått den vanskelege oppgåva å spele «alle andre», som far, bror, barnebarn, pleiar og lege, og der nokre av rollene er så små at dei ikkje får noko særpreg og slik blir vanskelege å skilje frå kvarandre..

I tillegg til Kjersti Haugens evne til å formidle med slik varme og innleving det dei fleste av oss kjenner oss att i, er det Martin Smidts nyskrivne tonefølgje som verkeleg løfter denne framsyninga. Den melodiøse musikken hans passar framsyninga som hand i hanske og følgjer handlinga intenst og tett som ein særs stemningsskapande skugge. Saman med spelet og tekstgrunnlaget gjorde det at «Stille inn» blei ei umåteleg vakker framsyning om eit vanleg, men likevel så vanskeleg tema.

(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 29. januar 2025.)

Kreativt og grensesprengjande

januar 27th, 2025

TEATER

ÅND I FLASKA?: Det er ikkje godt å vite kva som dukkar opp når Rose (Carina Furseth) og Torn (Peder Lauvås) skal redde Eventyrland. FOTO: JAN VON HOLLEBEN

«Torn & Rose i eventyrland»
Teatret Vårt, Molde i samproduksjon med Teater Vestland og Nordland Teater
Av: Cecilie Grydeland Lundsholt
Regi: Cecilie Grydeland Lundsholt
Scenografi: Birgitte Strid
Komponist: Johann Prell
Videodesign: David Lejard-Rugget
Animatør: Cenk Koksal
AR-utviklarar: Onat Döker og Hasan Ulaş Sarikaya
Lysdesign: Vegar Angel Andreassen
Med: Carina Furseth, Peder Lauvås og Johanna Mørck

Ei framsyning som viser kva ny teknologi kan gjere med scenekunsten berre han blir nytta så kreativt og kresent som her.

Det du nå les, er meldinga av ein produksjon som hadde premiere alt i august 2023, og som nå berre blir spela eit par veker til. Men den er så spesiell og god at eg likevel må fortelje ålmenta om kva dei har gått glipp av. Og kanskje kan eg få nokre etternølarar til å finne vegen til eit teaterlokale i Møre og Romsdal fram til 9. februar når teppet går ned for siste gong.

«Torn & Rose i eventyrland» er eit nyskapande stykke teater, laga av tre av dei mest kreative teatersjefane på norske regionteater. Manusforfattar og regissør er Cecilie Grydeland Lundsholt, fram til for få dagar sia sjef ved Teater Vestland. Dramaturg er Kristian Lykkeslet Strømskag, sjef ved Teatret Vårt. Og scenograf er Birgitte Strid som fram til årsskiftet var sjef ved Nordland Teater, og som er langt meir kjend som Shakespearetolkar enn scenograf.

Som mange dramatikarar har gjort før dei, har dei gått attende til vår felles eventyrskatt, og laga ei historie, ikkje om eitt av eventyra, men om dei som forvaltar historiene i Eventyrland. Der møter vi syskena Torn & Rose (Peder Lauvås og Carina Furseth), tronarvingar som risikerer at landet deira går under eller i gløymeboka. For underlege ting tar til å skje, og med avstikkarar til kjende eventyrfenomen som drakar, feer, alvedronningar og vesen frå havets botn, tek dei publikum med på ei reise for å redde eventyrlandet.

Forteljinga er ganske tradisjonell med unge, gode krefter som vil så gjerne, som ikkje får det heilt til, men som lukkast til slutt. Og sjølv om det er mange ulike skapnadar frå eventyruniverset, blir det heller aldri skikkeleg skummelt. Om dette hadde vore heile historia, hadde det neppe vore mykje å presentere. Men nokre heilt særeigne grep gjer at framsyninga blir ganske så spesiell, og ei stor, – og tidvis interaktiv- oppleving. Også for meg som så avgjort ikkje er i målgruppa.

I forteljinga har Cecilie Grydeland Lundsholt lagt inn fullt av små overraskingar, ein god porsjon magi, og i samarbeid med den uvanleg kreative scenografien til Birgitte Strid blir framsyninga ei reise i finurlege små påfunn og overraskande hendingar, og med ei bokhylle som nesten tar til å leve sitt eige liv. Det er både underhaldande og opplevingsrikt. Og så er det teknologien. For her er denne produksjonen verkeleg nyskapande, – ja vi snakkar faktisk om i verdsklasse nyskapande. Framsyninga nyttar seg av det vi på norsk kan kalle «utvida røyndom» eller «augmented reality», forkorta til AR. Delar av framsyninga er tradisjonelt teater med skodespelarar, scenografi, handling og tale. Men så blir vi alle utstyrte med briller som vi kan ta av og på ettersom framsyninga skrid fram. Der er det lagt inn ulike animasjonar og effektar som gjer at vi kan sjå eldsprutande drakar, vi kan skyte med pilar mot mål på scena og vi kan vere på havbotnen i lag med Havets herskarinne. Desse bilda legg seg oppå scenografien, men kan ikkje sjåast for skodespelarane som må spele etter nøye instruert mønster for å bli synkrone med animasjonane. Teknikken fungerer fabelaktig godt. Og det er her dei tre regionteatera nyttar innovativ teknologi som knapt nokon har nytta før dei. Norsk-tyrkiske Glitch Studios med ei rekkje dyktige folk står for mykje av det virtuelle. Og eg ser at videodesignen er ved David Lejard-Rugget. Han hadde også videodesignen for Plexus Polaires «Moby Dick» frå 2020, ei av dei beste teaterframsyningar eg nokon gong har sett, så her er det henta ekspertise på øvste hylle.

Til å spele alvedronning og dei andre skapnadene Torn og Rose møter, har dei tre teatera nytta lokale skodespelarar, og i Molde er det Johanna Mørck, røynd og solid som akslar desse rollene. Carina Furseth og Peder Lauvås har spela Rose og Torn i meir enn halvtanna år, og ein skulle tru det blei rein rutine og autopilot etter kvart, men slik var det ikkje. Dei er samkøyrde, tydelege og ikkje så reint lite sjarmerande. Presisjonen og timinga med tanke på det teknologiske var imponerande. Og så er dei samstundes høgt og lågt, spelar med mykje energi, og ikkje minst ei smittande speleglede.

«Torn & Rose i eventyrland» er ei heilt annleis barne- og ungdomsframsyning og syner kva vi kan stå framfor når det gjeld teknologiske nyvinningar og nyskapande scenekunst. Ikkje uventa har framsyninga vunne ei rekkje nasjonale og internasjonale prisar. Og i desember vann ho den særs gjeve «European XR Awards» i kategorien «Location Based Entertainment of the Year». I tillegg til ein nyoppretta akkolade for tverrfagleg samarbeid.
«Torn & Rose i eventyrland» hadde premiere i Mo i Rana i august 2023, er sia spela på Teater Vestland, i Oslo, og nå står det att berre sju framsyningar i Møre og Romsdal.

Eit fyrverkeri av ei framsyning

januar 20th, 2025

TEATER

FLYR HØGT: Peter Pan (Sverre Breivik) og resten av ensemblet er med på å gi «Nye Hjorten Teater» ein formidabel flying start.
FOTO: ANTERO HEIN/HEIN STUDIOS AS

«Peter Pan – Stargate to Neverland»
Nye Hjorten Teater
Av: Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal fritt etter J.M. Barrie
Musikk: Stargate og Kyrre Havdal
Regi: Mads Bones
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostyme: Christina Lovery
Koreografi: Josephine Gracia
Musikalsk leiar: Kyrre Havdal
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Lyddesign: Erlend Solli Aune
Orkester: Kyrre Havdal, Kari Nesdal Sandnes, Eli Hatlehol, Christian Aftret Eriksen, Vegard Lien Bjerkan, Rasmus Rohde, Morten Berger Stai og Tore Thorvaldsen Sandbakken
Med: Sverre Breivik, Ida Waldine Solstad, Benedicte Søreng, Emil Olafsson, Olve Løseth, Mathias Luppichini, Julie Dahle Aagård, Mathias Angelhus, Sindre Sten Vik, Martha Standal, Ida Göransson, Ole Kristian Tangen, Gard Hjertaas Bjørnson, Knut Kippersund, Kirsti Lucena, Mikael Rønne, Karl Bekele Steinland, Kristian Vindenes, Malin Skjolde, Ingvill Siegel, Sara Enger Larsen, Sigyn Åsa Sætereng, Kajsa Jacobsen og Thomas Kvamme Urnes

Med premieren på «Peter Pan – Stargate to Neverland har «Nye Hjorten Teater» i Trondheim fått ein pangstart som lovar godt for framtida.

FOTO: NYE HJORTEN TEATER

«Hjorten Revy- og Varietéteater» i Trondheim var i åra 1867 til 1947 ein kulturinstitusjon som sette spor etter seg, og ei mengd av revyvisene til husdiktaren Alv Schieflo er framleis del av vår felles songskatt. Teateret blei diverre rive i 1961, men har nå fått ein verdig arvtakar. Ved å drøyme stort og satse tilsvarande, har Remasjefen Ole Robert Reitan og Reitanfamilien fått reist «Nye Hjorten Teater», eit flunkande nytt teaterbygg. Midt i Trondheim sentrum ligg det gamle, og nedlagte hovudpostkontoret, eit freda og vakkert jugendbygg (teikna av Karl Norum i 1911) som om kort tid vil opne som det nye kunstmuseet Posten Moderne (PoMo). Men i bakgarden til postkontoret, i ei trong veit der varemottaket låg, er det nå klemt inn eit heilt nytt og uvanleg opplevingsrikt teaterbygg (teikna av Skibnes Arkitekter og interiørdesign av Anemone Studios) i ei blanding av modernisme og art deco, med to scener og plass til høvesvis 600 og 100 personar. Onsdag var det storslått innviing av teateret og urpremiere på opningsframsyninga «Peter Pan – Stargate to Neverland».

For å styre det kunstnarlege i «Nye Hjorten Teater» har eigarane hyra inn trioen Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal. Desse tre har gjennom dei siste åra revitalisert norsk musikaltradisjon, særleg ved å herje og leike seg med klassikarane, gi dei ny aktualitet, samtidspolitiske referansar og eit vell av humor, ordspel og respektløyse. Det tok til alt i 2007 då nyutdanna Bones og Løseth sette opp Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland» på Munkholmen, ei framsyning dei deretter vidareutvikla og tok med seg til Nationaltheatret. Seinare har det blitt nyskriving av alt frå «Derrick» til «Robin Hood», «Nøtteknekkaren» og meir til. Denne gongen er det ein særs laus parafrase over J.M. Barries bøker og skodespel om den evigunge Peter Pan, fea Tingeling og drøymelandet Neverland.

Framsyninga er bygd på to skjelett; – historia om Peter Pan, og den mangslungne musikkatalogen til låtskrivar- og produksjonsselskapet «Stargate» (Mikkel Eriksen og Tor Erik Hermansen). På eit finurleg vis har dei greidd å sy dette saman til eit fyrverkeri av ein musikal. Syskena Wendy (Benedicte Søreng), John (Emil Olafsson) og Michael (Olve Løseth) møtest etter gravferda til faren, går litt i barndomen, får besøk av Peter Pan (Sverre «Metteson» Breivik) og Tingeling (Ida Waldine Solstad), og reiser med dei til Neverland der dei blir tjue år yngre. Der rår den kyniske, men også sjarmerande naive Hook (Olve Løseth) og fildelingspiratane Pirate Bay som bokstaveleg talt syg talent og låtar ut av artistar. Peter Pan vil ordne opp, og historia vidare er komplisert og ikkje alltid like grei å orientere seg i. Og det er langt frå Barries opphavelege Peter Pan, for her handlar det om opphavsrett, sjalusi og ulykkeleg kjærleik, men også om dagsaktuelle og meir politiske tema som forsoning og tilgiving.

SPEKTAKULÆRT: Danse- og songnummer til å ta pusten frå ein. FOTO: ANTERO HEIN/HEIN STUDIOS AS

Teksten til Bones og Løseth er som vanleg full av påfunn, ordspel, kultur- og samtidspolitiske referansar og litt underbuksehumor, men i langt meir kresen og nøktern bruk enn tidlegare. Bones har sjølv regissert det heile, og det er blitt ei framsyning som flyr høgt i dobbel tyding. Scena på «Nye Hjorten» er ikkje spesielt stor, men har ei dreie- og heve/senkescene som scenografen Gjermund Andresen har nytta til fulle. På trolldomsvis møblerer og ommøblerer han scena saumlaust. Og med eit imponerande snorloft flyr Peter Pan, Tingeling og Wendy akrobatisk over både scene og sal. Saman med Ingrid Skanke Høsøiens utsøkte og omfattande lysdesign og Christina Loverys fantasirike kostyme, blir framsyninga også ei visuell nyting av det heilt sjeldne. Og på den relativt vesle scena har koreografen Josephine Gracia greidd å få plass til ei rekkje forrykande dansenummer.

STJERNESKOT: Den til nå ukjende Ida Waldine Solstad imponerer i rolla som Tingeling.
FOTO: ANTERO HEIN/HEIN STUDIOS AS

Eit drygt trettitals låtar frå Stargatekatalogen, alt frå Rihanna via Ylvis og til fotballsongen «Verdens Beste Damer», følger historia forbausande godt og verkar i liten grad som naudval. Songprestasjonane, både frå solistar og kor, er gjennomgåande framifrå, med ein trygg Sverre Breivik i hovudrolla som Peter Pan. Og den til nå relativt ukjende Ida Waldine Solstad imponerer stort i rolla som Tingeling og syner eit uvanleg omfattande register. Eit åtte personar stort orkester, dyktig leia av kapellmeister, og arrangementsansvarleg Kyrre Havdal, sørger for skikkeleg trøkk, og eit formidabelt lydbilde. Orkesteret sit under scena, så vi får dessverre ikkje sjå dei før under applausen.

Ensemblet på drygt tjue aktørar er samkøyrde så det held og leverer solid spel og framifrå song. Sverre Breivik er overtydande både som songar og skodespelar, og som ein flygande Peter Pan får han også vist akrobatisk talent. Olve Løseth får nytta sitt store komiske register i rolla som ein meir sjarmerande enn skummel Hook. Og Emil Olafsson og Benedicte Sørengs meir nøkterne spel er heilt naudsynt for å drive framsyninga framover. Eg har sett dei fleste av produksjonane til trioen Bones/Løseth/Havdal, og dette er utan tvil det beste dei har laga. Til nå. Det lovar godt for framtida til «Nye Hjorten Teater».

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 20. januar 2025.)
(Som teatermeldar gjer eg merksam på at eg er pensjonert arkitekt, og fram til for ti år sia hadde eg fleire restaureringsoppdrag for Reitanfamilien.)

Motsette retningar

januar 13th, 2025

TEATER

BRUSTNE AMBISJONAR: Cathy (Sunniva Du Mond Nordal) slit med eigen karriere og må jenke seg etter Jamies (Snorre Ryen Tøndel) forfattarsuksess. FOTO: VEGARD EGGEN

«The Last Five Years»
Trøndelag Teater, Gamle scene
Tekst og musikk: Jason Robert Brown
Omsett av Øyvind Berg
Regi: Øyvind Brandtzæg
Musikals ansvarleg: Åsmund Flaten
Scenografi: Olav Myrtvedt
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Sunniva Du Mond Nordal og Snorre Ryen Tøndel
Orkester: Åsmund Flaten, Rannveig Ryeng, Karoline Brevik, Live Sunniva Smidt, Kjetil Sandnes og Torbjørn Netland

Det hjelper diverre ikkje med framifrå skodespelarar og eit dyktig orkester når historia er føreseieleg og ganske uforløyst.

Cathy og Jamie, båe med store kunstnarlege ambisjonar, møtast og forelskar seg. Etter ei stund giftar dei seg også. Cathy er skodespelar og songar som slit med å få jobbar, medan Jamie raskt blir ein suksessrik forfattar. Karrierane deira er fullstendig asynkrone, og etter fem års forhold ryk det heile. Dette er stuttversjonen av «The Last Five Years», ein musikal som den amerikanske dramatikaren og komponisten Jason Robert Brown (f. 1970) skreiv i 2001, delvis sjølvbiografisk etter hans eige samlivsbrot. Musikalen hadde premiere i Chicago same år, blei filmatisert i 2015, og her heime er den spela på Edderkoppen i 2014. Nå har Trøndelag Teater sett han opp på teaterets gamle scene.

Historia om forelsking og samlivsbrot er til å kjenne seg att i for dei fleste. Det mest spesielle med denne musikalen er forteljarperspektivet. Framsyninga består av fjorten tablå, eller songar, der Cathy og Jamie framfører halvparten kvar, og utan særleg interaksjon. Medan Jamie fortel historia kronologisk frå dei møtast til det går over ende, startar Cathy med slutten og fortel historia motsett veg. Det meste av handlinga blir sunge. Medan den eine syng, er den andre til stades på scena, og kan kommentere eller illustrere handlinga med små verbale innslag. Men i hovudsak er dette to separate presentasjonar av same historie, fortald på ulikt vis. Berre midtvegs, når dei giftar seg, er det ei samhandling mellom dei to.

Å fortelje i retrospekt er eit grep som ofte er nytta i dramatikken, men det er ikkje så vanleg å blande kronologien slik det blir gjort i «The Last Five Years». Dette kunne ha vore eit interessant grep om det hadde gitt andre perspektiv på forståinga eller større innsikt, men her framstår det berre som ein fiks idé og blir eigentleg meir forvirrande enn oppklårande.

Historia dreier seg om kjende situasjonar som forelsking og brot, om to med felles ambisjonar, men der resultatet blir heilt ulikt. Og om kva som skjer med eit forhold der den eine opplever suksess og blir høg på seg sjølv, medan den andre må gi avkall på det meste og jenke seg. Dette er eksistensielle problemstillingar mange kan oppleve, og som er vel verd både eit drama og ein musikal. Men då må vi kome under huda på dei to og forstå kva og kvifor. Det gjer ein ikkje i denne framsyninga som blir alt for episodisk, og der dei fjorten songane, eller tablåa, i liten grad byggjer på kvarandre. Teksten er overflatisk, og dermed får også dei to på scena alt for lite å spele på.

Jason Robert Brown har vore både forfattar og komponist. Musikken hans er ei herleg sjangerblanding, men utan spesielle høgdepunkt eller noko som du vil nynne på etter framsyninga. Det seks personar store orkesteret, under kyndig leiing av Åsmund Flaten, gir særs godt tonefølgje, men nokre gongar er musikken så høg at det er vanskeleg å høyre songtekstane.

Musikalen blir framført på Trøndelag Teaters gamle scene, ei intimscene som passar godt til formatet. Olav Myrtvedt har laga ein enkel scenografi der det meste av handlinga skjer på framscena utan for mange rekvisittar. Orkesteret sit synleg på bakscena, bak ein transparent, og delvis open vegg som gjer det mogeleg med eit tidvis fikst samspel mellom skodespelarane og musikarane. Saman med Eivind Myrens diskrete lyssetting gir scenografien ei fin ramme for ei framsyning der songane, orda og spelet skal vere det sentrale.

Rollene som Cathy og Jamie blir framført av Sunniva Du Mond Nordal og Snorre Ryen Tøndel, to av teaterets beste musikalartistar. Dei leverer framifrå songprestasjonar og syner båe stort register. Men det ganske overflatiske tekstgrunnlaget gir dei alt for lite å spele på for å gi verkeleg liv og innhald til dei to. Likevel greier dei å få til fine små glimt av noko større, som når Du Mond Nordal viser oss det tragikomiske i alle hennar mislukka auditions, eller når Ryen Tøndel i ein augneblink av sjølvinnsikt fortel om korleis suksess, – og giftering, gjer han meir ettertrakta.

Øyvind Brandtzæg har hatt ei vanskeleg oppgåve, men kunne nok ha gjort meir for å gi liv og innhald til dei to rollene. I staden er regien hans ei varsam tilnærming til stoffet der han let songane vere det sentrale, men der han likevel greier å løyse opp handlinga og skape litt humoristiske situasjonar som ved å la orkesteret tidvis bli ein levande kulisse som tek del i handlinga.

«The Last Five Years» framstår som alt for føreseieleg og innhaldsmessig litt passé. Då hjelper det diverre lite at Trøndelag Teaters versjon har ei god innpakking og er framifrå presentert.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 13. januar 2025.)

Teateråret 2024

desember 27th, 2024

Kulturen, og dermed også scenekunsten, er under hardt økonomisk press, og politikarar kuttar over ei låg sko. Samstundes er teaterkritikken ein sakte døyande disiplin. Då er det spesielt viktig at det er nokon som tar ansvar, og ikkje berre for sentrale scener i Oslo-området. Sjølv har eg reist og meldt teater frå Kautokeino og Tromsø i nord til Stavanger og Kristiansand i sør, og totalt har eg truleg sett rundt 125 produksjonar i løpet av året. Det har resultert i 40 meldingar og artiklar i Klassekampen, og 18 på bloggen min. Og ettersom eg i år har fått høve til å vitje ein del festivalar, omfattar nokre av meldingane fleire produksjonar vist på same festival.

Ved årets slutt er det vanleg at vi meldarane i Klassekampen gjer opp status og peikar på dei tre produksjonane som vi meiner særleg har merka seg ut. Dei to første vala mine var båe store hovudsceneproduksjonar som eg melde i avisa. Men for den tredje er det litt annleis, og det er godt ved årets slutt å kunne løfte ei framsyning som diverre har gått under radaren til dei fleste. «Hvorfor barnet koker i polentaen» var ein produksjon på Nordland Teater, som eg diverre ikkje fekk sett medan han blei spela i Mo og på turné i Nordland. Men framsyninga blei også vist to gongar på Vega scene under Heddadagane i juni. Då fekk eg sett henne, og det resulterte i ei spontan og entusiastisk melding på bloggen min. Det er faktisk, og diverre ganske symptomatisk for situasjonen, den einaste kritikken «Hvorfor barnet koker i polentaen» har fått, og så vidt eg veit, har heller ikkje nokon i Heddajuryen sett framsyninga. Det er ikkje berre trist, men ein liten skandale. Framsyninga er ein monolog, heilt eksepsjonelt godt formidla av Julie Sofie Reite, og etter det eg har fått opplyst, er både ho og regissøren Simone Thiis interesserte i å få vist framsyninga for fleire.

Her er mine tre beste frå teateråret 2024 slik det blei presentert i Klassekampen fredag 27. desember 2024:

1
«KONGSEMNENE»
Trøndelag Teater
Av: Henrik Ibsen
Regi: Yuri Butusov

Yuri Butusovs regigrep er å presentere store spektakulære bilde. I ei respektlaus, men likevel kompromisslaus og perfeksjonistisk sjangerblanding har han gitt «Kongsemnene» ny vitalitet og skapt ei uvanleg mangesidig og dagsaktuell framsyning der hovudtema er tvil og tru og psykologien bak maktkamp og krig.

2
«KRISTIANIA MAGISKE TIVOLITHEATER»
Hålogaland Teater
Av: Kjetil Indregard og Mads Løken
Regi: Hilde Brinchmann

«Kristiania magiske tivolitheater» er ei oppsetjing som med magi og nærast profesjonelle barneskodespelarar leikar seg med eit utal av teaterets verkemiddel. I botn av det heile ligg ein gedigen hyllest til scenekunsten og teaterets evne til å skape glede, undring og magiske augneblikk. Det vi kallar kunst.

3
«HVORFOR BARNET KOKER I POLENTAEN»
Nordland Teater
Av: Aglaja Veteranyi
Regi: Simone Thiis

Ei sår, vakker og vemodig historie om ei tretten år gamal jentes rotlause oppvekst i ein sirkusfamilie, eit barn som aldri får vere barn, men som likevel har sine draumar og lengt. I Julie Sofie Reites mangefasetterte, djuptborande og heilt eksepsjonelt innlevande tolking får vi historia sett frå barnets perspektiv.

Klassikarar i tvangstrøye

desember 4th, 2024
MYKJE TALE: I «Heksejakt» er det mange aktørar, og etter meldaranes syn for omstendeleg dialog. Men kva skal ein gjere når det ikkje er lov å kutte i teksten? FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE

KOMMENTAR

Er arvingane etter nokre av dei største dramatikarane frå 1900-talet i ferd med å bli sin eigen verste fiende?

For tida spelar Den Nationale Scene i Bergen «Heksejakt» av Arthur Miller og «Glade dager», av Samuel Beckett. Presentasjonen av både desse dramaa reiser ein viktig diskusjon om opphavsrett og i kor stor grad ein regissør og ein scenograf kan tolke den opphavlege teksten.

Med bakgrunn i hekseprosessane i Salem Massachusetts på 1600-talet skreiv Miller «Heksejakt» i 1953, ein krass kritikk av kommunistjakta i USA på 50-talet. Med det som skjer i verda i dag, der det blir jakta på både den eine og andre, er problematikken igjen blitt særs relevant. Det er difor eit godt val av DNS å setje opp akkurat «Heksejakt» nå.

Trass i stort sett rosande ord av framsyninga har alle kritikarane påpeika at dialogen er for omstendeleg og at regissøren burde ha kutta meir. Problemet er berre at dei som sit på rettane etter Arthur Miller, har lagt ned totalt forbod mot å kutte.

Endå verre er det med «Glade dager» som Samuel Beckett skreiv i 1961. Her er det ikkje berre teksten ein ikkje kan kappe eller endre, rammene for scenografien er minst like strenge. For 60 år sia var dramaet ein surrealistisk kommentar til korleis tilværet kan fortone seg. Men gjennom åra har røyndomen innhenta Beckett, og det som kunne sjåast som absurd i 1961, er meir som sosialrealisme i dag. Difor ville ei litt friare tolking som tok utgangspunkt i vår eiga samtid, ha gjort dramaet langt meir relevant.

I eldre dramatikk var det ganske vanleg med tydelege scenetilvisingar i manuset. Men med framveksten av dei siste femti åras regiteater blir det meir opp til regissørane, i samarbeid med dramaturg og scenograf, å tolke og vidareutvikle sceneteksten. Ved å tvihalde på originalens genialitet risikerer mange av arvingane etter dei store dramatikarane å bli sin eigen verste fiende. Om ikkje slike drama i større grad kan bli grunnlag for nytolking og variasjon, vil det til slutt ende med at delar av nyare verdsdramatikk kan bli irrelevant. Inntil vidare. For om 70 år er allting gløymt, for å omskrive Hamsun litt. Sytti år etter opphavspersonens død er det litt meir fritt fram.

Verda utviklar seg, og dramatikken med den. Då Ola B. Johannessen som nytilsett sjef på Trøndelag Teater hevda at verdsdramatikken ikkje er skriven for mellomaldrande kvinner og sa opp fire kvinnelege skodespelarar, fekk han den store skodespelarstreiken i 1979 rett i fanget. Kjønn, legning, etnisitet og miljøvern er berre nokre av dei sidene ved samfunnsdebatten som har eksplodert dei siste femti åra, og som sjølvsagt ikkje kunne ha blitt fanga opp i tekstane til femtitalets dramatikarar. Men dei som freistar å få desse temaa inn i klassikarane, møter heilt meiningslaus motstand. Mange vil hugse Ine Jansen og Linn Skåbers forsøk på å spele «Mens vi venter på Godot» (også den av Beckett) med to kvinner i staden for to menn. Det var blankt nei. I staden skreiv dei parafrasen «Mens vi venter på no’ Godt», ein tittel med meir enn dobbel botn. Trøndelag Teater måtte i 2009 ta Godot av plakaten rett før premiere av same grunn. Fire år seinare ville dei setje opp Arthur Millers «En handelsreisendes død» med to døtrer i staden for to søner. Det kunne ha vore ei interessant vinkling. Men blankt nei. Som med Skåber og Jansen enda det med ein fornøyeleg sjølvskriven parafrase over Miller i staden. Slik kan ein sjølvsagt halde på i 70 år, men det hadde vore meir interessant å nytolke originalen.

Her heime er det spesielt Thorbjørn Egners drama som det er vanskeleg å gjere noko med. Eg har forståing for at scenografien i Kardemomme By bør henge nøye saman med teikningane til Egner, men det burde vere mogeleg å sjå litt nærare på byens kjønnsroller og kriminalomsorg.

I mange drama er rammevilkåra like ille for scenografen som for regissøren. Eg har opplevd at teatera ikkje har lagt ut pressebilde frå spesielle tablå fordi dei nok er litt på kant med opphavsretten. Og eg er ved fleire høve beden om ikkje å vere for spesifikk i omtalen av einskilde scener. Slik skal det sjølvsagt ikkje vere. Og det treng det heller ikkje. Eg oppfattar at ein del av dei fremste norske samtidsdramatikarane, som Jon Fosse, Arne Lygre og Monica Isakstuen er langt rausare. Og sjølv om det kan føre til så mangt, gir det stort sett rom for spennande nye vinklingar.

Norske teater er sjølvsagt alt for små til å gjere noko med arven etter Miller, Beckett eller Edvard Albee. Men det er likevel på høg tid at nokre oppegåande journalistar spør forlag og dei som sit på rettane om kvifor det er slik, og om dei ikkje ser at dei i det lange løp gjer seg sjølve ein bjørneteneste.

(Kommentarartikkelen stod i Klassekampen onsdag den 4.desember 2024.)

Drama utan spelerom

november 30th, 2024
TOSEMD: Winnie (Marianne Nielsen) held praten i gong medan mannen hennar (Gerald Pettersen) er nærast som ein kulisse. FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE

TEATER

«Glade dager»
Den Nationale Scene, Lille scene
Av: Samuel Beckett
Omsett av: Øyvind Berg
Regi: Ida Høy
Scenografi og kostyme: Simen Mustvedt
Lys og videodesign: Arne Kambestad
Med: Marianne Nielsen og Gerald Pettersen

«Glade dager» hadde fortent ei langt friare tolking enn det regissøren har fått lov til.

I «Glade dager» av Samuel Beckett (1906-1989), som nå blir spela på Den Nationale Scenes Lille scene, er alt sett på spissen. Det er eit drama som ytre sett er ganske surrealistisk, men som eigentleg handlar om kvardagen til kvar einskild av oss. Nedgrave i ein jordhaug i steikande sol sit Winnie på om lag 50, opptatt av innhaldet i handveska si. Tilværet ser ikkje særleg lysteleg ut, men likevel tar ho stadig opp att mantraet om kor herleg alt er. Mannen hennar, Willie, som truleg er nokre år eldre, er stort sett skjult bak haugen. Han er mest opptatt av avisa og svarar knappast når han blir tilsnakka. Stykket er difor nesten som ein monolog frå Winnies side. Ho er ei kvinne som klamrar seg til optimismen jamvel om livet ser heilt annleis ut. Og verre blir det, for medan ho i første akt har armane fri, er det berre hovudet som stikk opp av jorda i andre akt.

Trass Becketts strenge føringar har scenograf Simen Mustvedt likevel fått til litt nytenking. Haugen der Winnie sit nedgrave er sjølvsagt sentral, men i tillegg har han funne rom for ein bakskjerm med lys- og videoprojeksjonar til å skape gode brot og lyseffektar. Og i opninga veks det blomar opp av haugen som Winnie kan spegle seg i, for ho er kledd opp nærast som ein blome sjølv. Ida Høy har heller ikkje hatt store spelerommet i regien av dette dramaet. Men ho opnar med at Willie (Gerald Pettersen) som ein gamal mann og på litt komisk vis, stavrar seg inn på scena og sjølv dreg opp sceneteppet, som for å understreke at dette er teater. Så forsvinn han bak haugen, og attende er Winnie (Marianne Nielsen). Ho tar til å legge ut om kor bra alt er samstundes som vi alle ser at det er det slett ikkje. Ho kommuniserer, stort sett einvegs, med Willie, og nesten like mykje med sitt vesle kosmos som i hovudsak er veska hennar og innhaldet i den.

Winnies rolle er enormt tekstrik. I tillegg er den særs krevjande fordi det er så lite fysisk å spele på, og særleg i andre akt då berre hovudet hennar er synleg. Sjølv om registeret ho nyttar kunne ha vore litt større, greier Marianne Nielsen likevel å fylle rolla. Det gjer ho med små variasjonar i intonasjon og stemmebruk, med pausar, og ikkje minst den stadige vendinga mot ein kulisse av ein mann. Og utan at Winnie sjølv skjønar at det er slik, får Nielsen likevel fram både komikken og det tragiske i tilværet hennar.

For tida spelar DNS også «Heksejakt» av Arthur Miller der fleire av meldarane meinte at det burde ha vore stroke meir. Men problemet med både Miller og Beckett er at dei som sit på opphavsrettane set forbod mot å stryke eller endre tekst. Og for Becketts vedkomande er også scenetilvisingane særs strenge. Det som kunne verke absurd då Beckett skreiv «Glade dager» i 1961, er i dag nærast som sosialrealisme, og dette dramaet hadde fortent ei langt friare tolking enn det Høy og DNS har fått lov til. Gitt dei strenge rammene, har Ida Høy likevel greidd å skape ei framsyning til å kjenne seg att i og der ho får godt fram at uansett korleis livet er, freistar menneska alltid å skape meining i det meiningslause.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 30. november 2024.)