Verbal undring

november 6th, 2004

TEATER

Chinindrest take-away
Av og med Dood Paard
Teaterhuset Avant Garden

Ei samling verbale fragment improvisert fram som tilsynelatande velregisserte monologar.

Den nederlandske teatergruppa Dood Paard har gjesta Teaterhuset Avant Garden. Det er seks år sia sist, og eg håpar det ikkje blir like lenge til neste gong. Dei to produksjonane eg har sett, har vore særs eksperimentelle, og i forma freista å tøye teatrets grenser, men samstundes vore absolutt tilgjengelege og fattbare for ein middels teatergjengar.

Denne oppsettinga heiter Chinindrest take-away, og tittelen spelar på alle dei eksotiske kinesiske, indiske og you-name-it-restaurantane som dukkar opp i kjølvatnet av innvandringa til Nederland (og Norge), men som må tilpassast sarte europeiske ganar og difor ikkje blir så autentiske som vi trur. Importert kultur slipast og blir europeisk og kvit. Alt skjer på våre vilkår. For jamvel om det er langt frå agitasjonsteater vi får presentert, er det ei særs politisk og sivilisasjonskritisk oppsetting Dood Paard har laga. Rundt eit verbalt skjelett improviserer dei fram samtalar, observasjonar og kommentarar om makro- og mikrokosmos, om verdspolitiske forhold og dei heilt private, intime. Presentasjonen skjer ofte i kontrast til innhaldet i det dei seier slik at det verbale og fysiske står i motstrid til kvarandre. I ei blanding av alvor og skjemt er det ikkje alltid godt å henge med, og ein kan ta seg i å le av utsegner som slett ikkje er artige. Slik manipulerer dei med publikum, – og får oss til å skjerpe oss. Alt dette skjer til akkompagnement av ein DJ som kommenterer kommentarane på musikalsk vis.

Den verbale krykka det heile er bygd opp om, er ei stadig tilbakevendande undring over temaet I can never imagine… Og det er mye Dood Paard ikkje kan førestille seg. Rundt denne undringa skjer det improvisasjonar som vi som publikum sjølvsagt ikkje skjønar omfanget av utan å sjå fleire framsyningar. Men slik monologane til dei fire på scena flaut naturleg og utan opphald, er det vondt å fatte at dette er ein verbal jam session og ikkje velregissert tekst. Og om det stort sett er fragment vi får servert, blir oppsettinga likevel aldri fragmentarisk. På eit framifrå vis greier dei å lage ein heilskap utan nokon raud tråd. Gruppa er tydeleg særs fortrulege med og trygge på stoffet, og i dei improviserte monologane blir dagsaktuelle saker raskt kommentert og fletta inn. Eg såg framsyninga same dag som det var val i USA og den nederlandske filmregissøren Theo Van Gogh blei myrda. Dette prega sjølvsagt oppsettinga. Ho blir neppe likeeins når Oslopublikummet får høve til å sjå henne på Black Box 6. og 7. november, men ikkje mindre sjåverdig av den grunn.

Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen fredag den 5. november 2004)

Kjensler og intellekt

oktober 21st, 2004

TEATER

Det har ikke regnet på tre måneder
Teater Dakini
Av og med Barbro Djupvik
Musikk: Tor Haugerud
Regi: Ian Magilton
Teaterhuset Avant Garden

Fabulerande og leikent teater om motsetnader knytte til kjærleiken.

I det store teatermiljøet i Trondheim finst det ein underskog av små grupper som korkje får store publikumstal eller mye omtale, men som held på likevel. Den bittelille gruppa Teater Dakini, som eigentleg nesten er eit synonym for Barbro Djupvik, er ei av desse gruppene. Basert på tekstar frå romanen Skrift på kroppen av Jeanett Winterson har ho laga ei fabulerande og poetisk oppsetting i fem ulike tablå som alle har det sams at dei er leikne opptrinn om motsetnadar knytte til den evinnelege kjærleiken. Vi veit alle at kropp og intellekt ikkje alltid er på lag, og Djupvik spelar vidare på dette ved ei underfundig blanding av undervisning i anatomi og open flørting med musikaren på scena der det heile toppar seg i eit stilisert og erkekomisk opptrinn om to som høyrer søt musikk og alle andre klisjear som gjer at kjærleiken blir redusert til eit einaste stort sitat.

Framsyninga er ei blanding av fysisk teater og fortellarteater. Ho er ei utforsking av språk, kropp og kjensler framført gjennom mange ulike sceniske uttrykk. Eit særs viktig element som gir denne produksjonen eit lite ekstra løft, er musikken som er limet i oppsettinga. Musikaren Tor Haugerud sit som ein musikals kulisse midt på scena og lagar musikk og lydbilde som kommenterer, utfyller og bind alt saman. Etter kvart går han også ut av sfinxerolla og slipp seg laus som verbal skodespelar.

I motsetnad til tidlegare produksjonar eg har sett av Teater Dakini, ser det her ut til å vere satsa mye meir på regi og personinstruksjon. Ian Magilton har hatt ei særs god hand om regien som er stram, stilisert og utan fiksfakseriar. Det kler framsyninga. Teater Dakini og Barbro Djupvik har laga ein produksjon som hadde fortent eit større publikum enn det ein handfull visningar kan by på.

Amund Grimstad

Når far finn ein annan

oktober 12th, 2004

TEATER

Medeas barn
Av Suzanne Osten og Per Lysander
Omsetting: Liv Aakvik
Regi: Kjersti Horn
Scenografi: Maria Stjernborg
Dei som er med: Tobias Heiberg, Evy Kasseth Røsten, Jan Frostad, Wenche Strømdahl og Marianne Meløy.
Trøndelag Teater – Gamle Scene

Bildet: KORREKT: Vaksenspråk og handlingar går bokstavleg tala over hovudet på barna når foreldra skil seg. Foto:Harald Sæterøy
Pedagogisk og korrekt, men diverre ikkje så veldig mye meir.

Basert på Evripides greske tragedie om Jason og Medea skreiv Suzanne Osten og Per Lysander i 1975 ein moderne versjon som handla om skilsmål og svik sett i eit barneperspektiv. Då stykket hadde urpremiere i Stockholm for ein mannsalder sia, skreiv det seg rett inn i samtida med aukande samlivsbrot og større forståing av barna sine rettar både generelt og i samband med skilsmål. Tretti år seinare skulle denne problematikken vere endå meir aktuell. Men Trøndelag teater si oppsetting greier ikkje å gjere dette til meir enn ei lett underhaldande og pedagogisk særs korrekt framsyning som aldri maktar å gjere noko særleg med oss kjenslemessig.

Historia burde vere godt kjend, og snarare regel enn unnatak i det verkelege livet. Jason møter Medea. Søt musikk oppstår. Dei giftar seg og får to barn, – Lillemedea og Lillejason. Alt er tilsynelatande idyll inntil Jason møter Glauke, fortapar seg hodelaust, og svik både kone og barn. I Evripides tragedie blir Medea så oppbrakt at ho til slutt tek livet av både Glauke og barna. I dag trur vi at vi er flinkare til å takle kjenslene våre, men framsyninga viser at det berre er utanpå, og at reaksjonane tek andre, men likevel temmeleg destruktive former. Med vekt på korleis dei to barna oppfattar situasjonen, ser vi at dei vaksne er meir opptekne med sitt enn av korleis barna har det. Dei pratar vaksenspråk over hovudet på dei unge, og dei gjer ungane redde og usikre. Som ein moderator og forløysar kjem barnepiken Anna inn og set ord på ungane sine kjensler. Ho blir redninga for dei to, og trass i ei noko rufset framtoning, ungane sitt store forbilde.

I ei metaform der vi vekslar mellom gresk tragedie og dagens samlivsbrot, er produksjonen blitt ganske underhaldande. Sjølv om det alvorlege ligg i botn, er det mye humor og varme, særleg i det fine spelet mellom dei to små (Tobias Heiberg og Evy Kasseth Røsten), og ikkje minst den frodige og lett burleske barnepiken (Marianne Meløy). Foreldra blir i denne samanhengen stive statistar, og det er mogeleg barna kjenner det slik, og at dette er eit medvite val frå regissør Kjersti Horn. Men det gir framsyninga ein unødig distanse. Det heile blir meir eit titteskap og ein pedagogisk case study enn engasjerande dramatikk. Oppsettinga blir uforløyst, litt utvendig, og på det viset lite fengande.

Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 11. oktober 2004)

Absurd tidsspegel

september 1st, 2004

TEATER

Terrorisme
Brørne Presnyakov
Regi: Jon Tombre
Scenografi og kostyme: Per Kristian Solbakken
Omsett av Silje Ohren Strand
Med: Trond-Ove Skrødal m.fl.
Trøndelag Teater – Studioscena


Bildet: TERROR? Ein forretningsmann (Trond Ove Skrødal) kjem til ein flyplass som er stengd på grunn av bombetrugsmål, og dette medfører fatale konsekvensar som ikkje har noko med ei eventuell bombe å gjere. Foto:GT Nergård

Eit absurd, humoristisk og intelligent forsøk på å spegle den tida vi lever i.

Terrorismen sitt viktigaste mål er å skape frykt. Men dette skjer ikkje berre ved fysisk vald og i store politiske settingar. Terror finst her og nå og alle stader, – frå sjølvmordsfly og sprengstoff til strukturell vald, mobbing og psykisk tortur. Dette er påstanden til dei to russiske brørne Presnyakov som for to år sia skreiv Terrorisme. Stykket hadde urpremiere i Moskva berre ei veke etter at store delar av publikum blei gassa i hel i eit anna Moskvateater. Etter det er stykket blitt sett opp på scener over heile Europa. Trøndelag teater hadde Norgespremiere i helga, og i Jon Tombre sin regi er det blitt ei velregissert, humoristisk, absurd og tankevekkande framføring. 

Oppsettinga er ei samling av seks scener eller tablå som etter kvart syner seg å henge meir i hop enn vi først trur. Tablåa er sjølvstendige opptrinn med eigne avslutta historier som alle på eitt eller anna vis handlar om frykt. Frå mikrokosmos med redsle for kollegaer, uviss arbeidssituasjon eller sjefen, til flyskrekk og generell terrorfrykt. Brørne Presnyakov (som heiter Oleg og Vladimir , men som skriv seg som Brørne) har heller ikkje gitt rollefigurane sine namn. Men det trengst ikkje for dei er alle tydelege og lette å kjenne att. Ein forretningsmann (Trond-Ove Skrødal) som skal ut på reise, men finn flyplassen stengd på grunn av bombetrugsmål, er ein slags gjennomgangsfigur. Som eit vengeslag av ein sommarfugl for å bruke ein metafor frå naturfysikken, får ein detalj som den stengde flyplassen etter kvart heilt fatale konsekvensar for både den eine og andre. Slik syner brørne at tilfeldige hendingar kan vere heilt avgjerande for retninga av liva våre. Her ligg ideen om fatalisme og at vi er viljelause dyr i hendene på ein større lagnad snublande nær.

Men brørne Presnyakov er ikkje ute etter å spreie fatalisme. Langt mindre frykt for terrorisme anten han kjem frå terrornettverk eller ein dårleg arbeidskamerat. I staden ser eg oppsettinga som eit intelligent forsøk på å spegle tida vi lever i. Det er komisk og absurd, men samstundes ei særs folkeleg og forståeleg form for surrealisme der vi i store bokstavar og med brei pensel får presentert daglegdagse forhold det er lett å kjenne seg att i. I Jon Tombre sin regi er oppsettinga blitt særs lite russisk, og handlinga kunne ha vore nær sagt kor som helst i verda. Personinstruksjonen er god og regien er i tillegg full av fikse detaljar, små koreografiske påfunn og uventa vendingar. Særleg i dei tre første scenene greier Tombre å halde oss fast, medan dei siste blir litt meir uforløyste. Den enkle og særs stiliserte scenografien til Per Kristian Solbakken understrekar det universelle ved handlinga, men samstundes også det kalde og kjenslelause samfunnet dette speglar. Teksten er glimrande omsett og attdikta frå russisk av Silje Ohren Strand til eit godt og naturleg munnleg norsk. 

Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 31. august 2004)