Archive for januar, 2016

Flyktningen Jonas

mandag, januar 25th, 2016

TEATER

«Jonas»

MAKTA: Slik fortonar lærarane seg for den skrekkslagne Jonas. FOTO: LARS SOLBAKKEN

MAKTA: Slik fortonar lærarane seg for den skrekkslagne Jonas. FOTO: LARS SOLBAKKEN

Nordland Teater, Stormen konserthus, Bodø
Av: Jens Bjørneboe
Bearbeiding, dramatisering, regi, scenografi og kostyme: Rolf Alme
Koreografi: Marie Gachet
Lysdesign; Johan Haugen
Med: Rune Løding, Piotr Misztela, Bjørn Ole Ødegård, Thais Hvid og Johan Vang Hansen

Ei framsyning som vil så mye, men som berre tidvis får det til.

Då Jens Bjørneboe skreiv «Jonas» i 1955, var det eit bitande oppgjer med eit skuleverk som var leia av det han kalla «salamandrar», ein pedagogikk som ikkje såg og tok omsyn til den einskilde eleven, og som ikkje hadde rom for ungar med skrive- og lesevanskar. Det var ein kraftig politisk pamflett for ein alternativ pedagogikk. Romanen hadde i tillegg fleire parallelle forteljingar med bakteppe i storpolitikk og verdskrigen, som flukt, jødeforfølging og også  kulturløyse og den norske språkpolitikken.

I Rolf Almes dramatisering og ganske radikale modernisering er det freista å ta vare på alle desse aspekta og lage ei framsyning som i botnen har historia om Jonas, ein liten gut på flukt frå overgrep og uforstand, men som også er innom ganske mye anna, og tidvis litt for mye.

Framsyninga er delt i 22 tablå som alle er nummerert og har eiga overskrift som aktørane stavar seg gjennom som i ei lesebok. Fem vaksne menn i dress går ut og inn av dei ulike rollene relativt saumlaust i ei metaframsyning der det stadig vekk er direkte referansar til originalmanuset. Men medan «Jonas» er skrive i en etterkrigstid med sosialdemokratisk einingsskule og kamp mot samnorsk, har Alme skrive inn dagens situasjon med flyktningkrise og religiøs fanatisme. Læraren på den alternative skulen er traumatisert syrisk flyktning og tyskarungen Bobbi, som blir ven med Jonas, er innvandrar. Alt dette er dyktig gjort og ei naturleg vidareutvikling av Bjørneboes prosjekt. Kampen mot kulturløysa og samnorsken, er langt mindre elegant. Den autoritære representanten for skuleverket, lærar Strange, snakkar eit arkaisk og oppkonstruert nynorsk, og sjølv om dette skal vere ei visualisering av kor uforståeleg alt framstår for Jonas, blei det vel klisjeaktig. Meir oppfinnsam er årsaka til at Jonas ikkje kan å lese. I dagens multikulturelle Norge er Jonas polsk, og kan rett og slett ikkje norsk.

Dei fem i ensemblet, to norske og ein polsk skodespelarar, samt to danske parkour-artistar, fyller dei mange ulike rollene særs godt med stor energi og overtydande fysisk spel, og ved hjelp av enkel men særs oppfinnsam scenografi og videobruk, framstår dei tidvis som store mobbegjengar og langt fleire enn dei er.

Rolf Alme har gjort ei god, radikal og spennande modernisering av «Jonas» der grunnelementa framleis er til stades, men der dagens situasjon er det nye bakteppet. Dei størte problema er at han blir vel insisterande i religionskritikken og oppgjeret med dagens flyktningpolitikk, og at han ikkje heilt greier å avgrense seg.

 (Meldinga stod i Klassekampen måndag den 25. januar 2016.)

 

Historisk teater

mandag, januar 18th, 2016

TEATER

TIDSRIKTIG: Ikkje berre kulissar og kostyme, men også spelestilen er som i 1816. FOTO: OLE EKKER

TIDSRIKTIG: Ikkje berre kulissar og kostyme, men også spelestilen er som i 1816. FOTO: OLE EKKER

«Armod og edelt sinn»
Trøndelag Teater, Gamle scene
Av: August von Kotzebue
Omsett av Øyvind Berg
Regi: Sigrid T’Hooft
Scenografi og kostyme: Stephan Dietrich
Med: Hallbjørn Rønning, Jon Lockert Rohde, Mari Hauge Einbu, Trond-Ove Skrødal, Olve Løseth, Hans Petter Nilsen, Wenche Strømdahl, Marianne Meløy og Jan Frostad

Fornøyeleg og strålande formidla jubileumsframsyning på Gamle scene.

Trøndelag Teaters Gamle scene er Nord-Europas eldste i kontinuerleg drift og feirar i år 200-årsjubileum. Det gjer teatret ved å spele ei «historisk informert framsyning», ein eigen sjanger vi knapt ser noko til her i landet, og som går ut på å setje opp framsyninga så historisk korrekt som mogeleg. «Armod og edelt sinn» er skrive av den særs produktive tyske dramatikaren August von Kotzebue (1761-1819) og framifrå omsett av Øyvind Berg. Ettersom barokkteatret nå er relativt ukjend i Norge, har ein henta inn den belgiske koreografen og regissøren Sigrid T’Hooft, og den tyske scenografen og kostymedesignaren Stephan Dietrich. Saman med Kyrre Havdal på hammerklaver (utlånt frå Ringve) og Ola Lindseth på fiolin, og eit særs samspela ensemble, har dei laga ei framsyning som blei langt meir enn berre ei historisk oppsetjing av akademisk interesse.

Historia og intrigen i «Armod og edelt sinn» minnar i mangt om Holbergs komediar, men er meir komplisert og omstendeleg. Det er ei tretimars framsyning i sju aktar og med to pausar, og med ein intrige det vil føre alt for langt å gi eit resymé av. Men stutt fortald er det ein forviklingskomedie om kjærleik, pengemakt og grådigheit, ei historie med store skift mellom det komiske, det tragiske, og det djupt alvorlege. Sjølv venta eg meg ein historisk leksjon om korleis teater blei spela i 1816, men forstod ganske raskt at dette var noko langt meir.

I særs tidsriktige kulissar, og med like korrekte kostyme, møtte vi eit ensemble som spela teater slik dei aldri har gjort det før. T’Hooft har gjort ein formidabel innsats med personinstruksjon, for her gjeld andre reglar. All tale skal vere vend mot publikum og ikkje til kvarandre, det meste skjer særs omstendeleg med raffinement og akkurat passeleg overspel, og med geberdar og kroppsspråk som er temmeleg framandt. Og det fungerte. Først og fremst på grunn av eit strålande opplagt og særs velinstruert ensemble, men også fordi oppsetjinga blei så mangefasettert. Eitt er det historisk/pedagogiske som var både lærerikt og underhaldande, men vi fekk også ein metadimensjon ved at vi alle visste at dette var ei teaterframsyning om ei teaterframsyning.

Og medan vi let oss underhalde og opplyse, og kosa oss med ei intrikat historie, god humor og framifrå spel, fekk vi med eitt i siste akt ein sanningas augneblink som faktisk rørte ved noko i oss. Det skuldast nok at von Kotzebue var ein langt betre dramatikar enn gløymsla skulle tilseie, men også at denne scena blei framført av Trond-Ove Skrødal og Mari Hauge Einbu, dei to som i eit elles uvanleg godt ensemble, hadde greidd å dyrke fingertippkjensla for den noko aparte spelestilen til det nær perfekte.

(Ei forkorta utgåve av denne meldinga stod i Klassekampen måndag den 18. januar 2016.)

Kjønn vs. klasse

lørdag, januar 16th, 2016

TEATER

MAKT: Som ein lydig hund må Jean kysse frøken Julies støvel. FOTO: MARIUS FISKUM

MAKT: Som ein lydig hund må Jean kysse frøken Julies støvel. FOTO: MARIUS FISKUM

«Frøken Julie»
Hålogaland Teater, Scene øst
Av: August Strindberg
Omsett av Ragnar Olsen
Regi: Terje Skonseng Naudeer
Scenografi og kostyme: Kari Gravklev
Lysdesign: Øystein Heitmann
Med: Ketil Høegh, Marte M. Solem, Ida Løken Valkeapää

Ein maktkamp der kjønn får trumfe klasse utan tilstrekkeleg motstand.

I ei tid då alle konfliktar blir forklart ut frå religion, etnisitet eller kjønn, vel teatersjef Nina Wester ved Hålogaland Teater å ha som programfråsegn at i hennar siste år som sjef skal den raude tråden gjennom repertoaret vere klasseperspektivet. Og ho opnar sesongen med Strindbergs intense kammerdrama «Frøken Julie» frå 1888. Stykket var så kontroversielt i si samtid at Strindberg måtte flytte uroppføringa til København, og det gjekk heile 18 år før nokon våga å setje det opp i Sverige. For her var det uhøyrde konstellasjonar med omsyn til både kjønn og klasse.

Vi er hjå den svenske adelen på slutten av 1800-talet. Det er midtsommaraftan, og i grevens kjøkken gjer tenaren Jean (Ketil Høegh) og kokkejenta Kristin (Ida Løken Valkeapää) seg ferdige med dagens arbeid før dei skal til med dans og feiring. Dei er forlova og pratar forarga om frøken Julie (Marte M. Solem), grevens dotter, som ikkje held seg til dei fastspikra klassenormene, og som openbert leikar seg med tenarskapet. I dette mikrokosmoset er det strenge reglar for både kjønn og klasse, og alle må kjenne sin plass. Det gjer ikkje Julie. Etter kvart kjem ho inn til dei to i kjøkkenet, og ganske skamlaust og direkte legg ho an på Jean. I løpet av natta, og medan Kristin søv, utviklar det seg eit heftig kjenslemessig og erotisk forhold mellom Jean og Kristin. Meir enn eit kjærleiksforhold, er det ein intens kamp mellom klasser og kjønn, ein kamp som til slutt får ei fatal ending.

«Frøken Julie» er eit særs tett og intenst kammerspel der Strindberg rullar ut både kampen mellom mann og kvinne, og mellom herre og tenar. I opninga er det utvilsamt herren som har makta, men etter kvart endrar forholda seg dramatisk. Makt kan vere både subtil og strukturell, og vi anar også religionens kontroll over Kristin, samt den fråverande grevens makt over dei alle. Her er mange tema, og i «Frøken Julie» kan vi sjå like mye av Strindbergs eigen dobbelmoral som oppgjeret med kjønnsroller og borgarleg hykleri.

I Terje Skonseng Naudeers regi, og med Kari Gravklevs særs nøkterne scenografi, er det freista å legge mest vekt på teksten og kva desse menneska gjer med kvarandre. Det er ganske nake og avkledd, men vi kjem diverre likevel ikkje skikkeleg under huda på dei tre aktørane. Det som skulle vere eit intenst makt- og kjærleiksforhold, blir i for stor grad spela teater og ikkje heilt til å tru på. Paradoksalt nok er det Kristin i den minste rolla som blir mest truverdig. Julie manglar den tunge, aristokratiske klassa som gjer at dette kunne bli ein nesten likeverdig kamp. I staden for den mektige, adelege intriganten, blir ho ei ung rikjente som berre leikar seg med elden. Då blir det lett match for Jean, og for lite att av Strindbergs litt meir jambyrdige maktkamp.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 16. januar 2016.)