Archive for juni, 2023

Ei draumeverd

tirsdag, juni 20th, 2023

TEATER

TANKETOM?: Fugleskrømtet (Helle Haugland) manglar hjerne, men så avgjort ikkje sjarm og scenisk nærvær. Her flankert av Toto (Frida Line Rørtveit) og Dorthe (Ingrid Frøseth Andersen). FOTO: MARIANN DYBDAHL

«Trollmannen frå Oz»
Teaterlaget i BUL, Nidaros, lagssalen, Gildevangen
Av: Lyman. Frank Baum
Regi og koreografi: Anett Hjelkrem
Songtekstar, musikk, og musikalsk leiar: Øyvind Jo Heimdal Eik
Scenografi og kostyme: Berit Haltvik With
Med: Ingrid Frøseth Andersen, Frida Line Rørtveit, Helle Haugland, Benjamin Bakkeid, Leander Gilsåmo og mange fleire.

Nyskriven og heilt eksepsjonelt god musikk, flotte kostyme, presis koreografi, og sjarmerande spel.

Den årvisse tradisjonen der Teaterlaget i BUL Nidaros set opp teater på Munkholmen, av og for barn og ungdom, har etter rundt 40 år stranda, eller blitt landfast om du vil. Av ulike byråkratiske årsaker er det ikkje mogeleg å bruke Munkholmen i år, men BUL veit råd, for dei har ein heimebane i lagssalen i Gildevangen. Og sjølv om det ikkje er heilt same sjarmen som å spele i tårnet på Munkholmen, føyer årets framsyning seg godt inn i rekkja av underhaldande og velspela produksjonar.

Årets framsyning er den 123 år gamle amerikanske klassikaren «Trollmannen frå Oz». Og sjølv om det er berre ti år sia sist teaterlaget sette opp dette stykket, er det blitt ei fullstendig ny tapping, tilarbeidd, regissert, og ikkje minst koreografert av Anett Hjelkrem. I denne opplevingsrike eventyrfabelen er det rom for undring og tankesprang, samstundes som vi møter hekser, ein trollmann og mange andre fargerike figurar. Det tar til med Dorothy, som denne gongen heiter Dorthe (Ingrid Frøseth Andersen). Ho bur saman med onkel og tante på ein gard der lite skjer. Godt då at ho har hunden Toto. Dette er i Kansas der tornadoar er vanlegare enn her heime, og i ein slik ein blir Dorthe og hunden drege opp og hamnar i «landet over regnbogen».

I dette eventyrlandet blir hunden Toto (Frida Line Rørtveit) menneskeleg, og frykteleg svolten. Dorthe vil heim, men veit ikkje korleis, og i leitinga møter dei på eit fugleskrømt utan hjerne (Helle Haugland), ein blekkmann utan hjarte (Benjamin Bakkeid), og ei løve som manglar mot (Leander Gilsåmo). Alle har dei eksistensielle ønske, og legg i veg mot Trollmannen frå Oz som dei trur kan hjelpe dei. Undervegs slit dei med heksa frå Vest og undersåttane hennar, men finn til slutt fram til og får audiens hjå trollmannen. Meir skal eg ikkje røpe, utan at det sjølvsagt går godt til slutt.

Tårnet på Munkholmen er ei scenografisk nøtt, men for denne produksjonen trur eg faktisk at lagsalen var endå mindre egna. Det største problemet med framsyninga er at vi som publikum sit på kvar vår side av «den gule vegen» dei fem følgjer, men samstundes blir det vinkelrett på scena der det også blir spela. Scenografien til Berit Haltvik With fungerer i hovudsak bra, men er litt problematisk når det blir spela på scena og vi må vri oss sidelengs. Til gjengjeld blir det særs nært og tett på når spelet går på «den gule vegen». Haltvik With har også ansvaret for kostymedesignen, og her har ho verkeleg tatt på spanderbuksene, for kostyma er ei oppleving i seg sjølv. Farge- og fantasirike, og særs illustrerande.

Øyvind Jo Heimdal Eik har skrive både songtekstar og heilt ny musikk. Når denne historia, etter filmen med Judy Garland i 1939, er kjend for å ha ei av filmhistorias vakraste og mest ikoniske songar («Over the rainbow»), så er det svært dristig å kutte den og skrive nytt i staden. Men han lukkast til fulle og har skapt nokre særs vakre og uvanleg melodiøse songar, der det er lett å nynne med. Når songprestasjonane er gjennomgåande gode, og koringa solid, blir alle songinnslaga ein vesentleg grunn til at denne oppsetjinga blei så vellukka. Og så har Anett Hjelkrem ikkje nøgd seg med berre god personinstruksjon, men også lagt inn solid koreografi der det rundt to dusin store ensemblet greier å presentere velkoreograferte opptrinn på alt for liten plass.

Eg såg framsyninga etter at ensemblet hadde halde på ei veke, og blitt varme i trøya. For her var ingen premierenervar eller nøling, men presise skift og god diksjon. Nokre snakkar kanskje vel høgt og skingrande, særleg ettersom dei nyttar mygg, men i hovudsak fungerte det godt. Og som vanleg kompenserer sjarmen i bøttevis for manglande spel, særleg blant dei yngste statistane.

TRUVERDIG: Dorthe (Ingrid Frøseth Andersen). FOTO: MARIANN DYBDAHL

Ingrid Frøseth Andersen leverte ei solid og truverdig tolking i den krevjande rolla som Dorthe. Og blant dei mange andre må eg få trekkje fram Helle Haugland som fugleskrømtet. Ho hadde eit levande og spesielt scenisk nærvær. Og då det gjekk mot finale, og eg tenkte at den blei litt føreseieleg og flat, så kom Frida Line Rørtveit (hunden Toto) inn med ein fiolinsolo til å gråte av.

Nok ein gong har Teaterlaget i BUL Nidaros greidd å skape ei framsyning som er både rørande og underhaldande. Og ho blir spela heilt fram til 30. juni, så det er framleis mangt eit høve til å få med seg denne hjarteknusaren.

Fantasifull dystopi

tirsdag, juni 6th, 2023

TEATER

ILLUSJON: Med utsøkt bruk av effektar, som såpebobler, greier Ida Høy det kunststykket å få oss til å tru at Romsdalsmuseet ligg under vatn. FOTO: ERIK BIRKELAND, TINGH

«Undervannsbyen»
Teatret Vårt, Romsdalsmuseet, Molde
Av: Ida Høy
Regi: Ida Høy
Kostyme: Solveig Bygdnes
Lyddesign: Odin Staveland
Med: Nora Gjestvang, Preben Lillebø Rongve, Kristoffer Egset og Linn Wennersten

Ein dystopisk framtidsvisjon der det skumle blir overskygga av fantasifulle overraskingar.

Med dagens klimakrise og forureining er det ikkje rart at det blir produsert ein del endetidsdramatikk. Og i ei familieframsyning for alle frå fire år og oppover, kan slikt fort bli skumlare enn vanleg troll- og skurketeater. Men «Undervannsbyen», som hadde urpremiere på Teatret Vårt i Molde i helga, er trass i bakteppet først og fremst blitt ei fantasifull og underhaldande oppsetjing som neppe vil ta nattesøvnen frå dei minste. Vi er i år 2323 då havnivået er godt over dagens. Dyr, fisk og planter er borte, og maten er syntetisk. I dette scenarioet skal pappa Theodor (Preben Lillebø Rongve) og den ni år gamle dottera Pia (Nora Gjestvang) på «verdas beste sommarferie». I båt og med dykkarklede legg dei ut for å finne att Molde. Pappa har eigentleg ikkje ferieplanar, men vil leite etter ein skatt frå Sigurd Jorsalfars tid. Så dykkar dei ned, finn Molde, og ei mengd fantasifulle menneske og vesen.

Først møter dei ReDe, (Kristoffer Egset), ein redesignar, opptatt av gjenbruk, og som syner dei at det går greitt å både puste og snakke under vatn. I tillegg kan han fortelje at havbotnen er som ei ungdomskjelde der ein ikkje eldest. Det får vi verkeleg prov for når ReDe tek dei til ein professor (Linn Wennersten) som har vore i havet i 300 år, og framleis ser ut som ho er 40. Professoren er naturforskar, og var av dei som, – til inga nytte, åtvara mot naturøydeleggingane trehundre år tidlegare. Etter kvart dukkar også ei potetkjerring, ein sjøkaptein og den farlege Draugen opp, og utan at eg skal røpe meir, går det sjølvsagt godt til slutt, om ikkje heilt som forventa.

Ida Høy står sjølv for både manus og regi. Det siste eg har sett av henne er så ulike produksjonar som «Instamamma» og «Peer på pub», båe med artige og overraskande vriar på aktuelle samfunnsfenomen og kjende historier. Slik er det også denne gongen, der ho leikar seg i spennet mellom miljøkampen og myten om den forsvunne byen Atlantis. Historia er i tynnaste laget, og bygd på særs tradisjonelt barneteater der det er ein skurk eller eit troll som må overvinnast, dei vaksne er dumme og der barna må ordne opp. I tillegg ligg det også ein del litt for tydeleg moralisme i teksten. Men i regien har Høy tona ned mykje av dette, og i staden gjort framsyninga til ei opplevingsrik og fantasifull historie full av artige overraskingar.

PÅ LAND: Etter ei opplevingsrik reise til eit Molde under vatn, er Pia (Nora Gjestvang) og pappa (Preben Lillebø Rongve) endeleg på turr grunn att. ERIK BIRKELAND, TINGH

Å lage friluftsteater i fullt dagsljos utan annan scenografi enn den naturlege, kan fort bli flatt og monotont. Men saman med gode lydeffektar av Odin Staveland, fantasifulle kostyme av Solveig Bygdnes, og ikkje minst utsøkt bruk av røykmaskin, såpebobler og enkle illusjonar, greier ho faktisk å lage eit undervassunivers til å tru på. Og det verka heller ikkje som dei yngste i premierepublikummet hadde vanskar med å leve seg inn i situasjonen og fantasere vidare. Fin og synkron koreografi og nokre godt framførte rap-nummer gjer også sitt. Dei fire aktørane spelar med stor energi, er samspela, og fulle av sjarm. Og sentralt er Nora Gjestvang som gjer ein overtydande tolking av Pia i sin debut på Teatret Vårt.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 6. juni 2023.)