Archive for mai, 2017

Fiskepudding i sjokoladesaus

onsdag, mai 17th, 2017

TEATERKONSERT

BURSDAG: Med desse tre musikalske skøyarane blir det eit selskap det verkeleg svingar av på Gamle scene. FOTO: ERIK BØRSETH, SYNLIG DESIGN

BURSDAG: Med desse tre musikalske skøyarane blir det eit selskap det verkeleg svingar av på Gamle scene. FOTO: ERIK BØRSETH, SYNLIG DESIGN

Rasmus og verdens beste bursdag
Trøndelag Teater, Gamle scene
Opplegg og regi: Ane Aass og Rasmus Rohde
Scenografi: Monica Nestvold
Med: Rasmus Rohde, Erlend Smalås, Kriss Stemland og Sissel Vera Pettersen saman med elevar frå Trondheim kommunale kulturskole.

Ein teaterkonsert til å bli i verkeleg godt humør av, og aldri har eg opplevd at det har svinga meir på Gamle scene.

Eg har vore i barneselskap og feira tiårsdag. Det skjedde på Gamle scene på Trøndelag Teater, og jubilanten var «Rasmus og Verdens Beste Band» som nå inviterte til «verdens beste bursdag», med teaterkonsert, plateslepp og salen stappfull av forventingsfulle og oppspilte ungar. Medan vaksne i finare åremålslag får kanapear og fancy forrettar, fekk vi, medan vi venta på å kome inn i salen, servert ein ganske uvanleg appetittvekkjar; – fiskepudding i sjokoladesaus. Det smakte litt annleis, og var kanskje typisk for Rasmus og det han står for, for her hadde han sett saman to heilt vanlege ting som vi ikkje er like fortrulege med å få på same asjett.

Rasmus Rohde, og verdas beste band, saman med Aass & Rohde Produksjoner har gjennom ti år, fire plater, to spelemannsprisar og mye meir gjort det til sitt varemerke å ta opp kvardagen til ungane, men ikkje alltid det vi snakkar mest om, lage ein varm og kanskje humoristisk vri, og gjere at også det vanskelege kan bli overkommeleg eller ufarleg. På slutten av fjoråret sette Rohde & Aass Produksjoner opp «Snøhula», ei juleframsyning som tok opp korleis det er å feire første jula som skilsmissebarn med berre ein av foreldra, ein produksjon som blir sett opp att under Heddadagane i Oslo i juni, og som her har mi varmaste tilråding.

Men fram til 9. juni inviterer Rasmus og bandet altså til bursdagsfeiring på Gamle scene, og til promotering av den nye plata deira; «Banjo på badet». Det er blitt ein triveleg, humoristisk og relativt upretensiøs teaterkonsert, men i tekstane til Rohde ligg alvoret aldri langt unna det skøyaraktige.  Her opnar han med ein nydeleg song om då mor og far møtte kvarandre første gong, før han går vidare og syng om gamle folk, om kyr og klegg, kva som skjer når cowboyar får baby, ein undrande song om kor ballongane blir av når dei flyg til værs og den elleville tittellåta om i kor godt humør folk blir av å høyre banjo. Og i salen blir vi alle i særs godt humør av å bli underhalde av desse musikalske speloppmakarane som trakterer eit utal instrument, og nokre av dei nokså aparte, og som gjer det med ei smittande speleglede. Med seg har dei også dyktige ungdomar frå Trondheim kommunale kulturskole på alt frå rytme- til strengeinstrument.

Men bursdagskonserten er ikkje berre feiring og skjemt, for bak dei fornøyelege tekstane og den fengande musikken, bak humoren og det lausslopne, ligg alvoret. I ein vakker, roleg ballade syng dei om den vesle guten  som ligg på stranda og som aldri kom dit han ønska seg. Utan noka form for moralisering eller freistnad på å vere korrekt eller pedagogisk, hentar  Rasmus Rohde tips og tilbakemeldingar frå ungane i salen, og pratar avslappa om likt og ulikt medan han greier å flette det saman med dei forskjellige songane. Og i salen kokar det etter kvart. Når Rasmus og bandet mot slutten dreg opp superhiten «Puppan te pappa», er heile salen med. For dette er openbert ein song dei er fortrulege med og kan på rams. Det er nesten surrealistisk når fullt av ungar står, dansar og veivar med armane medan dei syng så høgt dei kan om puppan te pappa. Eg har gjennom mange år sett meir enn hundre produksjonar på Gamle scene, men aldri noko som det har svinga meir av enn dette.

 

Indianaren i rommet

lørdag, mai 13th, 2017

TEATER

FEST?: Henriette gjer alt for å lage ein fin fest, men kva er det CH har i tankane?. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

FEST?: Henriette gjer alt for å lage ein fin fest, men kva er det CH har i tankane?. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

«Indianeren»
Rogaland Teater, Hovudscena
Av: Tore Renberg
Regi: Tore Renberg
Scenografi: Bjarne Frank Wathne
Kostyme: Ragnhild Anda Tengesdal
Lysdesign: Haakon Espeland
Musikalsk ansvarleg: Nils Henrik Aasheim
Med: Kjærsti Odden Skjeldal, Marko Kanic, Espen Hana, Mareike Wang, Gretelill Tangen og Filip J. H. Kilter/Lui S. Drabløs

Varmt og humoristisk om sakn, skuld og det ein ikkje snakkar om.

Tore Renberg har sia debuten i 1995 skrive eit titals romanar, og om lag like mange barnebøker. For to år sia debuterte han både som dramatikar og regissør på Rogaland Teater med komedien «Femti flotte år med Frode Kommedal». Nå er han attende med eit langt mørkare stykke der han ser til klassikarane både i oppbygging, tematikk, setting og meir til. Og nok ein gong har han sjølv regien. Det er blitt eit velspela og humoristisk drama om elefanten i rommet, eller i denne samanhengen indianaren i rommet; – den alle ser, men ingen snakkar om.

Vi er i den store hagen til familien Brede, eit gamalt og velståande, lite forretningsdynasti, for tida leia av Carl Henrik (Marko Kanic) eller CH som han kallar seg. Storebroren Johs (Espen Hana), er litt for enkel til å kunne drive forretning, slik han sjølv med stor eigeninnsikt seier det. Det er ein varm haustdag og eit piano blir trilla ut på plenen i høve feiringa av niårsdagen til Daniel, sonen i huset. Mora hans, Henriette, (Kjærsti Odden Skjeldal) gjer saman med Mabel (Gretelill Tangen), ei myndig hushalderske av det gamle slaget, dei siste førebuingane til festen, medan faren, CH, er travelt opptatt med litt kryptiske mobilsamtalar. Feirast skal det også at Johs har fått seg kjærast, den minst like enkle Irene (Mareike Wang). Renberg rullar ut ein toaktars cliffhanger der vi heile tida forstår at noko skal skje eller har skjedd, men ikkje kva. Historia tar stadig overraskande vendingar, og ikkje alt er slik vi trur. Eit lite minus er at finalen blir noko uforløyst, men det er absolutt  til å tole.

Tore Renberg er ingen røynd dramatikar eller regissør, men resultatet er likevel overtydande bra. Kanskje ikkje så rart, for han har lang fartstid i Barne- og Ungdomsteateret til  Rogaland Teater, og er meir enn klassisk skolert. Så er det også det klassiske drama han lener seg til denne gongen. I den velfungerande scenografiske løysinga til Bjarne Frank Wathne kan vi fort få assosiasjonar til Anton Tsjekhov. I denne settinga presenterer Renberg eit familiedrama som tematisk kan minne om både Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf» og Henrik Ibsens «Lille Eyolf», men utan på noko vis å kopiere. Hagen er eit lukka rom der vi har ein familie som ikkje er i stand til å prate saman, og der få vågar nemne det alle ser. Det er store løyndomar og såre sakn. Det meste er godt observert og attkjenneleg for dei fleste. Spelet er fullt av humor, varme og menneskeleg innsikt.

Varme og innsikt er det derimot ikkje mye av mellom CH og Henriette. Dei kommuniserer ikkje lenger medan dei andre i hovudsak er stillteiande lojale. Renbergs bruk av dei litt «enklare» Johs og Irene er gjort nennsamt og pietetsfullt og får fram ein varm og ikkje minst humoristisk dimensjon, eit lite stykke i stykket, samstundes som dei to lettare kan seie ting som dei er. At Espen Hana og Mareike Wang gjer formidable og velbalanserte rolletolkingar forsterkar dette. Wangs framføring av «The fool on the hill» var for øvrig til å grine av. Multitalentet Renberg er også tidlegare musikar, og her nyttar han med stort hell fleire pianostykke av Harald Sæverud for å setje den rette stemninga. Ensemblespelet, som er Rogaland Teaters særmerke, er som vanleg særs godt, og nyanse- og detaljrikdomen i rollene er stor. Dette gjeld særleg Kjærsti Odden Skjeldal i hovudrolla som Henriette, ei omfattande og tekstrik rolle ho blei kasta inn i berre ei dryg veke før premiere, og som ho tolkar overtydande og sikkert.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 13. mai 2017.)

Desperasjonens poesi

tirsdag, mai 9th, 2017

TEATER

 SKJØR: Laura legg seg på ei hylle under alle dei andre glasfigurane. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL


SKJØR: Laura legg seg på ei hylle under alle dei andre glasfigurane. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

«Glassmenasjeriet»
Rogaland Teater, Teaterhallen
Av: Tennessee Williams
Omsett av Inger Hagerup
Regi: Victoria Meirik
Scenografi og kostyme: Susanne Münzner
Lysdesign: Trygve Andersen
Med: Mette Arnstad, Svein Solenes, Ingrid Rusten og Hadle Lavold Reisæter

Vakkert, men litt sprikande om menneske bundne til kvarandre og sin eigen lagnad.

Den amerikanske draumen er i dag berre ein fjern illusjon for dei aller fleste i USA. Slik var det også i 1930-åra. Det er denne røyndomen Tennessee Williams tek oss attende til i «Glassmenasjeriet», eitt av verdas mest spela drama, der vi møter ein liten dysfunksjonell familie, ei mor og to heimebuande vaksne barn, låste fast til kvarandre, og i desperat lengt etter noko betre. Det er ei vond og vakker historie som også er sterkt sjølvbiografisk, skriven av han som til slutt kom seg ut og opp.

Eigentleg er dette ei retrospektiv forteljing der sonen i huset, Tom Wingfield (Svein Solenes) i særs poetiske vendingar ser attende på tida då han arbeidde på eit skolager, hata jobben og skreiv dikt i løynd. Forholdet til den litt funksjonshemma og særs sky systera, Laura (Ingrid Rusten) gjer at han let vere å bryte ut. Inntil vidare. Laura får dagane til å gå ved å samle på glasfigurar som er like skjøre som ho sjølv. I heimen regjerer den særs monomane mora (Mette Arnstad), ein bitter livsløgnar, og i eigne auge ein fallert diva. Løysinga for dei alle er å få Laura gift, og ein dag dukkar endeleg «den unge mannen» Jim (Hadle Lavold Reisæter) opp.

I dette tette kammerspelet får vi eit innsiktsfullt, nært, poetisk og sårt bilde av desillusjonerte og desperate menneske, bundne til sin eigen lagnad. Victoria Meirik har saman med  scenograf Susanne Münzner omskapt Teaterhallen til eit heilt alminneleg forsamlingslokale der vi stundom får kjensla av at vi er deltakarar på prøvene og ikkje sjølve oppsetjinga. Miksebordet står midt i rommet, og det er stor avstand frå publikum til den litt opphøgde scena. Og heile tida blir framsyninga avbroten av scenetilvisingar. Det skapar rett nok brot frå illusjonen, men samstundes også ein ganske øydeleggjande distanse til dei særs nære forholda som stykket omhandlar.

Alle dei fire på scena gir gode rolletolkingar, og særleg er Mette Arnstad overtydande som mora. Sjølvopptatt og dominerande lever ho i ein draum om noko som var. Arnstad er intens og infam, og syner kor øydeleggjande manglande sjølvinnsikt kan vere. Den menneskelege detaljrikdomen som Tennessee Williams er ein meister på, blir godt ivaretatt både av regi og dei fire på scena, særleg i det vakre møtet mellom Jim og Laura. Men Meiriks hovudgrep er vanskelegare å fatte, for tidvis er det slik at dei fire aktørane nesten spelar i kvart sitt stykke. Og med dagens situasjon i USA finn eg det litt merkeleg at ein ikkje eingong indikerer likskapen med Tennessee Williams’ 30-tal.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 9. mai 2017.)