Archive for februar, 2022

Flukta frå seg sjølv

mandag, februar 28th, 2022

TEATER

KYSSET: Er dette eit kjærteikn, eller freistar dei å fortære kvarandre? FOTO: TERJE VISNES

«Nokon kjem til å kome»
Trøndelag Teater, Studioscena
Av: Jon Fosse
Regi: Sigurd Ziegler
Scenografi, kostyme og lysdesign: Norunn Standal
Komponist, lyddesign: Alf Lund Godbolt
Med: Hans Petter Nilsen, Madalena Sousa Helly-Hansen og Carl Martin Eggesbø

Stramt, repeterande og humoristisk om det umogelege i å rømme frå seg sjølv.

Etter å ha skrive romanar i ti år debuterte Jon Fosse som dramatikar med «Nokon kjem til å kome» i 1992. Men det skulle ta nærare fire år før stykket blei uroppført. I ettertid er dramaet blitt eitt av Fosses mest berømte, og det har gått sin sigersgang over heile verda sjølv om det er relativt langt mellom oppføringane her heime. Når Trøndelag Teater nå set det opp, er det blitt ei velspela, stram og overraskande humoristisk framsyning.

Handlinga går føre seg på fleire plan. Den ytre forteljinga er enkel. «Han» (Hans Petter Nilsen) og «Ho» (Madalena Sousa Helly-Hansen), eit par vi får vite lite om, har kjøpt seg eit gamalt hus i havgapet, langt frå folk. Han er godt vaksen, medan Ho er litt yngre, og hit rømmer dei frå noko usagt, og for å vere berre dei to og leve med og i kvarandre i ei utopisk tosemd. Han er optimistisk, medan Ho er meir skeptisk, og meiner at nokon kjem til å kome. Det syner seg å vere rett når «Mannen» (Carl Martin Eggesbø), ein harmlaus, men sosialt utilpass ung nabo dukkar opp.

Det viser seg at dette var heimen til besteforeldra hans, og at det er han som har seld dei huset. Mannen er einsam og kontaktsøkjande, og det som skulle bli ein idyll, blir det motsette, men med ein uforløyst slutt der vi ikkje får nokon indikasjon på korleis det går.

Dramaet har fleire lag, og det er rom for mange tolkingar, frå det psykologiske om det umogelege ved å flykte frå seg sjølv, via sjalusi og det erotiske, og til eit ope skrekkdrama. I Sigurd Zieglers regi er vi innom alle desse tre tolkingane, men kanskje med mest vekt på dei to siste. Saman med scenograf og lysdesignar Norunn Standal har han laga ei minimalistisk setting som likevel er illustrerande og gir rom for mykje, også for tung symbolikk. På Studioscena sit publikum opp mot veggen på alle fire sider medan scena er ei slags øy, skild frå resten med ein meters avgrunn som ein vollgrav. Den avgrensa øymetaforen er eit godt bilde på huset og den fjerne verda rundt.

Oppsetjinga er Sigurd Zieglers profesjonelle debut som regissør. Han er opphaveleg utdanna lege og har arbeidd som forskar samstundes som han har skrive teaterkritikk for Morgenbladet. Så tok han regiutdanning ved Kunsthøgskulen i Oslo der han var ferdig i fjor. «Nokon kjem til å kome» er ein regidebut det står respekt av. I tillegg til å vere innom fleire av tolkingshøva i dramaet, har han også lagt stor vekt på det repeterande i dialogen, og ikkje minst den uforløyste og absurde humoren som ligg i både tekst og handling. Han let skodespelarane ta seg god tid, det er klåre og godt avleverte replikkar, og det er ikkje minst mykje bruk av god mimikk.

Dei tre på scena er tydelege og komfortable i rollene. Carl Martin Eggesbø er den som ytre sett har fått mest å spille på, og gir oss ein tilsynelatande harmlaus bygdeungdom som etter kvart blir både ekkel og trugande. Hans Petter Nilsen og Madalena Sousa Helly-Hansen som Han og Ho spelar meir på det subtile og psykologiske og gjer det overtydande. Han startar som den rasjonelle medan Ho er meir skeptisk og i kjenslenes vald. Men når Mannen invaderer livet deira, blir rollene byta om. God bruk av mimikk gjer også mykje av det usagte godt synleg.

Framsyninga er symboltung både i spel og effektar, men ein del av symbolikken blir både påtrengjande og litt for tydeleg som om regissøren er redd vi ikkje skal forstå. I ei elles rein, klår og minimalistisk oppsetjing kunne han med fordel ha kutta i dette. Med unnatak av eit repeterande, velmeint, men heilt mislukka kyss som står som eit både godt og litt humoristisk bilde på kva Han og Ho vil, men ikkje får til..

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 28. februar 2022.)

Eit liv i løgn

onsdag, februar 23rd, 2022

TEATER

ELEKTRISK: Samspelet mellom pastor Manders (Anders Dale) og fru Alving (Marianne Holter) er gnistrande og intenst. FOTO: MINNA SUOJOKI

«Gjengangere»
Rogaland Teater,
Av: Henrik Ibsen
Regi: Hanne Tømta
Scenografi: Nora Furuholmen
Kostyme: Ingrid Nylander
Lysdesign: Trygve Andersen
Komponist: Simon Revholt
Med: Marianne Holter, Anders Dale, Leo Magnus de la Nuez, Ingrid Rusten og Espen Reboli Bjerke.

Ei stram, tydeleg og velspela tolking av kva som skjer når du lever eit liv i løgn.

Alt før det heile tar til på Rogaland Teaters hovudscene forstår vi av Nora Furuholmens haustfarga og regntunge scenografi at det kviler noko tyngande og dystert over mønsterbruket der den myndige Helene Alving (Marianne Holter) regjerer. For i «Gjengangere» er det fedranes løgner som går att som ei forbanning over alt og alle. Då Henrik Ibsen i 1879 skreiv «Et dukkehjem», skapte han stor forarging ved å la Nora Helmer forlate ektemannen Torvald. Berre to år etter skreiv han «Gjengangere» nesten som ein antitese der han syner kva som skjer om Nora ikkje går. Og skapte med det endå meir forarging.

Helene Alving gifta seg til velstand og tryggleik, men kaptein Alvings utruskap og livsførsel gjorde at ho både rømde til sin gamle flamme, pastor Manders (Anders Dale), og sende sonen Osvald (Leo Magnus de la Nuez) bort alt som seksåring for å skjerme han. Den bokstavtru og lite sosialt intelligente pastoren sende henne heimatt til eit liv i løgn. Nå er det gått tjue år, og ti år sia kapteinen døydde, og ein barneheim til hans minne skal opnast. Pastoren, som har hjelpt til med formalitetane, har for første gong på ti år tatt turen ut frå byen. Og til alt overmål er Osvald vend heim frå kunstnarlivet i Paris. På overflata er det ingen sprekkar i den borgarlege idyllen. Men så får vi lag for lag avdekkja den eine løgna etter den andre. Osvald forelskar seg i tenestejenta Regine (Ingrid Rusten), og fru Alving må avsløre at Regine og Osvald er halvsøsken. Forbanninga frå kapteinen blir total når det syner seg at Osvald er døyande med ein sjukdom han truleg har arva etter faren.

I løpet av eit døgn går det meste i oppløysing, løgner blir avdekt, og alt til ein dialog og tekst eg blir like imponert over kvar gong eg ser dette dramaet. Og like ofte slår det meg kor moderne Ibsens tekst er. Her er han innom løgn og forteiing, men også så tabubelagde tema som religiøs dobbeltmoral, incest, aktiv dødshjelp og syfilis.

I Hanne Tømtas detaljrike og sikre regi blir vi haldne i eit jarngrep frå første til siste replikk. Sjeldan har eg fått presentert dette dramaet så tydeleg, klårt og poengtert, men likevel med rikelege høve til eigne tolkingar. Handling og dialog er plassert i 1880, men ved hjelp av Nora Furuholmens scenografi, og særleg Ingrid Nylanders gode kostymedesign, kan vi vere når som helst. Mellom anna går fru Alving i bukser med eit snitt som kan minne om aristokratiets ridebukser. Personinstruksjonen er framifrå og rollene tydelege der dei fem på scena representerer heilt ulike haldningar og moral. Og særleg er dialogen og samspelet mellom Marianne Holter som fru Alving og Anders Dale som pastor Manders heilt elektrisk. Båe glitrar og leverer noko av det beste eg har sett av dei. Holter er den myndige og bestemte aristokraten som utan særleg hell freistar å gjere opp med løgnene. Og Anders Dale gir oss ein dobbeltmoralsk pastor utan korkje sjølvinnsikt eller menneskekunnskap, ei rolle han balanserer hårfint på grensa mot det parodiske. At det ein gong har vore eit forhold mellom dei to, ligg i tillegg som eit uforløyst bakteppe over det heile.

Eit uvanleg brot, men samstundes eit overraskande vellukka grep er det at Simon Revholt har samla og arrangert musikk som blir framført a cappella av ensemblet ved dei ulike sceneskifta.

Rogaland Teater feirar 75 årsjubileum i år, og med «Gjengangere» som opningsframsyning i jubileumsåret viser dei korleis eit teater kan peike framover også ved å sjå attende. Det er blitt ei moderne, men likevel tidlaus og framifrå tolking av ein klassikar som syner at Ibsen er stadig like aktuell.

(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 23, februar 2022.)

Men har vi lært?

mandag, februar 21st, 2022

TEATER

STILLA: Teltleiren ved Nullpunktet der slaget blei tapt, men krigen førebels vunne. FOTO: ASLAK MIKAL MIENNA

«Ellos eatnu! – Nullpunkt»
Beaivváš Sámi Našunálateáhter
Rosendal Teater, Trondheim 19. februar 2022
Av: Mette Brantzeg
Regi og scenografi: Mette Brantzeg
Kostyme: Anne Berit Anti
Komponist og musikar: Roger Ludvigsen
Forteljarar: Johs Kalvemo, Jorunn Eikjok og Niillas A. Somby
Med: Mary Sarre, Marte Fjellheim Sarre, Nils Henrik Buljo, Iŋgor Ántte Áilu Gaup og Egil Keskitalo.

Ei varm, veldokumentert og viktig påminning om grove overgrep i vår nære historie.

Kampen mot utbygginga av Alta/Kautokeino-vassdraget for førti år sia var skilsetjande på mange vis. For Sápmi var han ein milepåle i striden for retten til land og vatn og for å bli sett på som ein nasjon. For oss andre fekk han augo våre opp for alle overgrepa som hadde skjedd i århundrar med fornorsking og undertrykkinga av samane. Og i tillegg representerte kampen eit førebels endepunkt for utbygginga og oppdemminga av vassdraga i landet og slik sett ein viktig siger for naturvernet.

Nå har Det samiske nasjonalteateret Beaivváš laga eit opplysande, varmt og intenst dokudrama om det som skjedde i Finnmark og framfor Stortinget for førti år sia. Mette Brantzeg har intervjua tidsvitna Jorunn Eikjok, Johs Kalvemo og Niillas A. Somby om tre av dei viktigaste hendingane dei åra striden blei utkjempa. Det er sveltestreiken i Oslo i 1979, teltleiren og politiaksjonen i Stilla i 1981 og forsøket på å sprengje brua over Tverrelva i 1982 som ein reaksjon på høgsterettsavgjerda same året om at utbygginga var lovleg.

Med intervju, film og stillbilde projisert på bakveggen av scena let Mette Brantzeg fem skodespelarar ta oss gjennom heile historia på eit grundig, veldokumentert, men også varmt og humoristisk vis. Med ei blanding av forteljarteater, lett dramatisering, joik, talekor, song og enkel koreografi blir vi geleida gjennom eitt av dei største overgrepa og noko av det pinlegaste det norske storsamfunnet har gjort i etterkrigsåra. I staden for å vere insisterande, har Brantzeg vald ei særs lågmælt presentasjonsform, og det gjer kontrastane mellom sveltestreik og fredelege demonstrasjonar på eine sida og overvakinga og den overveldande politimakta på andre sia tydelegare, og difor også sterkare.

Det tek litt tid før framsyninga finn forma si, men når intensiteten i forteljingane aukar, blir dette både gripande og lærerikt. Samefolket tapte slaget om vassdraget, men vann ein førebels siger. Etter dette kunne ikkje overgrepa halde fram. Trudde vi. Høgsterett har nå snudd, men vi har for tida ei regjering som neglisjerer både landets høgste domstol og samiske rettar på Fosen. Det bakteppet gjer denne framsyninga endå meir aktuell og naudsynt.
«Ellos eatnu» blir vist på Det Norske Teatret i Oslo tysdag og onsdag denne veka før turneen går attende til Nord-Norge.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 21. februar 2022.)

Borte fann eg bygda att

tirsdag, februar 8th, 2022

TEATER

STARTVANSKAR: Inger var nok ikkje like fortruleg med høge hælar som dei allereie domestiserte sambygdingane.
FOTO: NICO HAGEN

«Heimanifrå – på høge hæle i Junaiten»
Kilden Teater, Kristiansand
Av: Rune Belsvik
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Serge von Arx
Kostyme Ane Ledang Aasheim
Lyddesign: Simen Hefte Endresen
Lysdesign: Andreas Fuchs
Komponist og musikalsk leiar: Bjørn Charles Dreyer
Koreografi: Julie Rasmussen
Med: Ragnhild Meling Enoksen, Henrik Rafaelsen, Eirik Langås Jørgensen, Bjøro Håland, Hamza Kader, Marius Lien, Ann Ingrid Fuglestveit, Ulla Marie Broch og Isabel Toming.

Er graset grønast på den andre sida?

Frå 1820 til 1920 utvandra meir enn 800 000 nordmenn til USA, og berre Irland hadde større prosentvis utvandring. Dette er godt kjend. Men at utvandringa heldt fram heilt til utpå 60-talet, og at Agder var den regionen som stod for størst utvandring, er mindre kjend sjølv om dei fleste nok har høyrd om den merkverdige Amerika-bindinga på Lista i Farsund. Siv Ringdal, sjølv frå Lista, skreiv for fire år sia boka «På høye hæler i Amerika» basert på hennar eiga doktorgradsavhandling om same tema. Valborg Frøysnes, teatersjef ved Kilden Teater, har tatt tak i stoffet, fått Rune Belsvik til å lage teater om fenomenet, og med nennsamt musikkutval frå epokens populærmusikk er det blitt ein storslått og heilaftans musikal.

I etterkrigstidas Lista var det ikkje berre rein utvandring, men også folk som var pendlarar. Johann (Henrik Rafaelsen) jobbar i Brooklyn og kjem heim til kone og barn ein gong eller to i året. Då er det med stetsonhatt, engelske gloser og rikt med amerikagåver. Sjølvsagt smittar dette på den unge dottera hans, Inger (Ragnhild Meling Enoksen), som også vil over og søke lykka. Den meir jordnære kjærasten, Alf (Eirik Langås Jørgensen), vegrar seg mot å reise sjølv om dei skal forlove seg der borte. Inger dreg åleine, og framsyninga følgjer henne frå avreisa, gjennom overfart med amerikabåt og til livet i Brooklyn der ho får seg huspost. Og vi får sjå Ingers på same tid opne og fordomsfulle møte med både alt det gjeve og med baksidene. Det er «najlonstrømper», brødristarar og kjøleskap, men også eit tøft arbeidsliv og mykje rasisme. Draumen blir ikkje heilt som ho trudde, og sjølv om stykket ikkje har nokon fasit, er det mykje som tyder på at graset ikkje var så grønt i Junaiten lell.

Kilden har laga ei innhaldsrik hovudsceneoppsetjing i stort format. Det tek til med at Bjøro Håland, lekamleggjeringa av den norsk-amerikanske etterkrigskulturen, kjem inn og syng. I kvit dress, kvite boots og med ein Stetson på hovudet blir han gjennom framsyninga nytta som ein slags musikalsk kommentator, og det slår unekteleg an dei rette strengane. Men ensemblet står heller ikkje attende i stemmeprakt, og utvalet av songar frå klassisk country i tradisjonen frå Jim Reeves, til meir såre låtar som Kris Kristoffersons «Sunday morning coming down» levandegjer og kommenterer handlinga på framifrå vis. Med solid hjelp frå eit firemanns orkester og med imponerande framføring av ensemblet, blir det også mykje god underhaldning av songinnslaga. Ofte til enkel, men humoristisk koreografi av Julie Rasmussen.

Scenografien til Serge von Arx illustrerer effektfullt storbymiljøet i New York, og eit stillas som kan minne om bakgardanes branntrapper fungerer spesielt godt. I Runar Hodnes regi er det god personinstruksjon, og det er tydeleg kva han vil fortelje og formidle. Kanskje litt for tydeleg, for her er unødig overspel, og han kunne nok ha konsentrert seg om færre tema. Alle rollene blir spela på ein Lista-dialekt, som er lett forståeleg, og den typiske blandinga av norsk og engelsk er både herleg og sjarmerande. For egdane som kjenner kulturen, er det særs mykje attkjenneleg og publikum klappar kvar gong det kjem eit nytt «amerikaelement». Men det blir i overkant, og framsyninga blir tidvis meir ei vareoppteljing enn ei god historie. I Rune Belsviks litt for omfangsrike tekst skal alt med. Då forsvinn noko av historia og tematikken om det å bryte opp og kva det gjer med oss. Likevel blei det ei storslått og særs underhaldande oppsetjing om eit fenomen vi til nå berre har sett på som ein raritet på Lista.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 8. februar 2022.)

Kor er det vi går?

lørdag, februar 5th, 2022

TEATER

VÅTT: Vêret eller ikkje vêret, – det er spørsmålet på nordvestlandet. FOTO: ERIK BIRKELAND/TINGH

«Dei som fer»
Teatret Vårt, Molde
Av: Arne Lygre og Mette Karlsvik
Regi: Mari Vatne Kjelstadli
Scenografi: Agnethe Tellefsen
Musikk: Ingvild Langgård
Med: Mari Strand Ferstad, Kjersti Botn Sandal, Ingrid Myhre Løvik, Johanna Mørck og Tov Sletta

Eit spennande dramatikarmøte og ei verdig opning av femtiårsjubileet til Teatret Vårt.

Teatret Vårt i Molde feirar femtiårsjubileum i år og gjer det med eit omfattande og ambisiøst repertoar. Først ute er «Dei som fer», der teateret har fått Arne Lygre og Mette Karlsvik til å arbeide fram ein ny tekst basert på Lygres «Jeg forsvinner» frå 2011 og Karlsviks enno ikkje publiserte «Eg byrjar».

Det er blitt eit godt møte som både grip inn i samtida, dreg linene attende, og kanskje også peikar litt framover. Arne Lygres «Jeg forsvinner» vann Ibsenprisen i 2013, og trass i mange oppføringar i utlandet er den spela berre tre gongar her i landet. Det er ein tekst med mange forteljingar, men som handlar om oppbrot og kva som skjer når det trygge forsvinn. Og i dette kan ein lese både store naturkatastrofar og meir private kriser. Handlinga er korkje tids- eller stadspesifikk, dei fem personane har ikkje namn og vi veit berre kva for relasjon dei har til kvarandre.

I Mette Karlsviks nyskrivne tekst, «Eg byrjar», trekkjer ho, med utgangspunkt i norrøn og islandsk mytologi, opp dei store linene frå verdas start. Så går ho til det meir lokale, korleis fjell og fjordar i Møre og Romsdal blei til før Fosnafolket busette seg der for 12 000 år sia. I humoristiske og kloke vendingar leikar ho seg med ord og ordspel som mellom anna at heimfylket blir forkorta til «MOR» der dette igjen blir eit bilde på moder jord.

I Mari Vatne Kjelstadlis regi, og med scenografien til Agnethe Tellefsen, er klimaet på nordvestlandet eit viktig element. Publikum vandrar via eit basseng inn på scena der vi sit i sirkel om eit svart folietekka golv. I bakgrunnen ikkje berre høyrer vi, men ser også regnvêret, og etter kvart trekkjer vatnet seg inn på scena og golvet der vi sit.

I ei ganske svart setting tar det til med vakker korsong før aktørane presenterer ei spennande mytologisk skapingsberetning om Yme, den tokjønna jotunen som blei til i Ginnungagap før verda blei skapt, og korleis alt kjem frå Inkje. Så vekslar det ganske saumlaust, men likevel forståeleg, mellom Lygres tekst og Karlsviks. Etter kvart forstår vi at det i stor grad er klimaendringane det handlar om, med stadige og nærast humoristiske brot med vêrmeldingar frå Årø flyplass. Det dystopiske og trykkjande blir understreka av vatnet, men også av ei stor sol som etter kvart heng faretrugande lågt over hovudet vårt. Scenografien er illustrerande, regien er stram, personinstruksjonen god, og det er framifrå ensemblespel.

«Dei som fer» er eit spennande møte mellom ein røynd og ein litt ferskare dramatikar. Men eg sakna meir jamvekt mellom dei to. Framsyninga blei som ei litt forkorta utgåve av Lygres tekst med mindre kommentarar frå Karlsvik. Personleg ville eg gjerne ha meir av Karlsvik, av humoren, det leikne, ordspela og innsikta hennar. For dette var lovande. Vi får håpe at lærdomen frå samarbeidet med Lygre kan få henne på tankar om å skrive meir dramatikk.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 5. februar 2022.)