Archive for oktober, 2021

Vanskeleg å henge med

torsdag, oktober 28th, 2021

TEATER

FANTASIVESEN: På reise gjennom Fantasia møter Bastian (Elias Moussaoui Anseth) fargerike og merkelege skapningar. FOTO: ERIK BIRKELAND/TINGH

«Den uendelige historien»
Teatret Vårt, Festiviteten, Kristiansund
Basert på roman av Michael Ende
Dramatisert av Vera Krohn Svaleng
Regi: Ingrid Askvik
Scenografi, kostyme og masker: Johanna Dahlbäck
Musikk og lyddesign: Matias Askvik
Lysdesign: Jonas P. A. Fuglseth
Med: Elias Moussaoui Anseth, Sigrid Alnæs, Kristoffer Egset og Eline Øverby

Ei mengd fantasirike skapningar og vesen, men forteljinga kunne nok ha greidd seg med færre for å bli meir forståeleg.

Romanen «Den uendelige historie» av den tyske forfattaren Michael Ende blei gitt ut i 1979 og blei raskt ein klassikar innan fanatsy-sjangeren. Allereie i 1984 blei historia filmatisert med ein tittellåt av Limahl som blei ein megahit. Slik skulle ein tru at forteljinga om Bastian og reisa hans i landet Fantasia skulle vere godt kjend. Men dette er ei barne- og ungdomsbok, og eg er ikkje overtydd om at dei yngste generasjonane i dag er heilt oppdaterte. Når Teatret Vårt i Molde nå har dramatisert romanen og sett han opp for barn frå seks år og oppover, er det eit openbert problem at ein bør kjenne historia for å greie å henge med. Etter ein dryg halvtime i Festiviteten i Kristiansund sundag var det diverre meir enn tydeleg at fleire og fleire i salen ramla av og blei meir opptekne av anna enn det som skjedde på scena.

Bastian Balthasar Bux er elleve år, eit mobbeoffer, morlaus og med ein far som er lite til stades. Bastian snakkar med seg sjølv og trivst nok best åleine. På scenekanten, der eitt eller anna snart skal skje, finn han ei tjukk bok som heiter «Den uendelige historie», lurer henne unna frå inspisienten og tar til å lese. Og han blir fort oppslukt av forteljinga om draumelandet Fantasia der keisarinna i elfenbeinstårnet er blitt alvorleg sjuk. Med sjukdomen hennar er det fare for at det også går nedover med Fantasia. Ungguten Atreju skal saman med ulike fabelvesen og ein medaljong redde keisarinna, og etter kvart går også Bastian inn i handlinga og blir del av henne før han til slutt reddar keisarinna og dermed også landet Fantasia.

Elias Moussaoui Anseth spelar på truverdig vis ein nysgjerrig og drøymande Bastian. På den lange reisa gjennom Fantasia møter han eit utal vesen og dyr som blir spela av dei tre andre aktørane, Sigrid Alnæs, Kristoffer Egset og Eline Øverby. I Johanna Dahlbäcks scenografi er scena eit skråplan av eit nettverk som det både er mogeleg å gå på, og å forsvinne gjennom. Det fungerer berre delvis for å illudere Fantasia, men høvet til å forsvinne er heilt naudsynt, for eg kan knapt hugse å ha sett ei framsyning med så mange sceneskift. Dahlbäck er også ansvarleg for alle dei flotte maskene og kostyma som dei tre tar av og på i høgt tempo. Mykje blir påtrengjande synleg, og alle skifta tek merksemda frå handlinga. Forteljinga er i utgangspunktet ei komplisert historie, og regissøren, Ingrid Askvik, kunne med fordel ha forenkla og kutta i staden for å ta med alle elementa. For i staden for å bli ei opplevingsrik reise inn i fantasilandet, blei denne framsyninga eit oppstykka møte med alt for mange vesen og figurar som aldri fekk nok tid til å vise kven dei var og kva dei stod for. Det er synd for dei fire på scena gjorde verkeleg ein iherdig innsats med alle sceneskifta og dei ulike rollene dei gjekk ut og inn av.

(Meldinga stod i Klassekampen torsdag den 28. oktober 2021.)

Så mange spørsmål

mandag, oktober 25th, 2021

TEATER

HOPP: Eg ville det ikkje, – eg berre gjorde det, seier Den eine. Den andre står att med spørsmåla. FOTO: ESPEN STORHAUG

«Eg er vinden»
Turnéteatret i Trøndelag, Verdal
Av: Jon Fosse
Regi: Nora Evensen
Scenografi: Milja Salovaara
Komponist: Magnus Børmark
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Med: Terje Ranes og Tore B. Granås

Eit forsiktig men vellukka brot med Jon Fosses scenetilvising.

Jon Fosse skreiv «Eg er vinden» i 2006, og stykket blei sett opp på Nationaltheatret året etter til særs gode kritikkar. Men med unntak av eit par gjestespel under Fossedagane på Det Norske Teatret tidlegare i haust, er ikkje dramaet sett opp her i landet før det sist onsdag hadde premiere på Turnéteatret i Trøndelag.

«Eg er vinden» handlar om to personar, «Den eine» (Terje Ranes), og «Den andre» (Tore B. Granås). Det startar med at Den eine har tatt livet av seg ved «berre å gjere det». Resten er ein tenkt dialog mellom dei to der Den andre i retrospekt freistar å nøste opp kva som hende og kvifor. Før det heile endar der det starta med at Den eine hoppar på sjøen og druknar. Og den andre sit att med spørsmål, fortviling og kanskje skuldkjensle.

I Fosses tekst er det tydeleg at Den eine er ein mann, medan det er uklårt kva kjønn Den andre har. Teksten seier heller ikkje så mykje om kva for relasjon dei to har, i det heile fortel Fosse lite anna enn det som faktisk skjer. Og i tilvisinga hans skriv han at «Eg er vinden speler seg ut i ein tenkt og så vidt illudert båt, og handlingane er også tenkte, og skal ikkje utførast, men illuderast.»

I Nora Evensens regi har ho både vore lojal mot teksten og utfordra han. Framsyninga blir spela ord for ord utan strykingar. Det er også eit greitt val å spele båe aktørane som menn. Men i ein overdriven iver etter å lage pedagogisk teater om sjølvmord, gjer programmet eit poeng av at dei to er nære venner som har vore der for kvarandre så lenge dei kan hugse. Det er det ikkje dekning for i teksten, og det er heller ikkje noko i framsyninga som skulle tyde på gamalt nært vennskap. I teksten ligg det derimot nokre svake, men tydelege erotiske undertonar som godt kunne ha vore spunne vidare på, for er det kanskje eit forhold mellom dei to?

Og så har Evensen brote fullstendig med Fosses scenetilvising om at handlinga berre skal illuderast og ikkje utførast. Ho har laga ei varsam dramatisering der det heile blir spela på dekket av ein seglbåt, og der handlinga, som skulle vere berre tenkt, blir ganske konkret. Det siste opplever eg personleg som eit godt val og gjer nok at det er enklare for publikum å følgje historia.

Scenografien til Milja Salovaara er ein trebåt med tett dekk og med draperi som kan minne om eit stort råsegl. Det er ei ganske forsiktig fysisk møblering, men gir likevel ei fin og forståeleg ramme om det som skjer. Saman med effektiv lyssetjing av Ingrid Skanke Høsøien og Magnus Børmarks like varsame musikalske bakteppe får ein fram stemningar og situasjonar utan at det blir påtrengjande.

Jon Fosses dialog kan verke stutt, litt oppstykka og fell ikkje alltid så naturleg. Eg plar vere kritisk til at nynorsk dramatikk i Trøndelag som oftast skal omsetjast til trøndersk, men her fungerte det. Både Ranes og Granås fekk nytte sine ulike trønderske dialektar, og det førte til at dialogen med eitt blei mykje meir truverdig, og ikkje minst naturleg. Dei to har fått heilt ulike spelestilar der Tore B. Granås er kjenslemennesket som viser både glede over livet, redsle og meir til. Medan Terje Ranes har ein kjøleg distanse til rolla, og blir ein person vi forstår har problem, men som vi aldri kjem heilt innpå. Dei to står godt til kvarandre, og det er vel som det skal vere at vi sit att med fleire spørsmål enn svar når ringen er slutta og Den eine seier: «No er eg borte. Eg er borte med vinden. Eg er vinden.»

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 25. oktober 2021.)

Attende til normalen?

onsdag, oktober 13th, 2021

REVY

ELLEVILL: Den ekstremt smale trøndersporten «basse» med kuler av oppklipte sykkelslangar i ein ikkje heilt nøktern presentasjon. FOTO: FOTOGJENGEN I STUDENTERSAMFUNDET

«Razzmatazz»
UKA-21, Studentersamfundet i Trondhjem
Av Forfattarkollegiet og komponistkollegiet
Regi: Ida Norskaug og Andreas Gregersen
Kapellmeister: Halvard Huldt-Nystrøm
Scenografi og kostyme: Kulissegjengen og Kostymegjengen
Med: Studentersamfundets Interne Teater (SIT) Nora Bjørvig Henriksen, Inga Ragnhild Skogseth, Fredrik Vildgren, Thea Kristine Fremstad, Hanna Breen Gravem, Jacob Wulff Wold, Martin Næss og Rikke Skindlo.

Trondheimsstudentane feirar at pandemien er over, men med mange såre undertonar.

I ein meir enn hundreårig tradisjon har Trondheimsstudentane annakvart år feira både seg sjølve og byen. Med eit par tusen friviljuge, eit utal av konsertar, teater og seminar er den tre veker lange UKA-21 landets desidert største kulturfestival. Motoren i det heile er revyen, og sjølv om dette er ein dugnad av glade amatørar, har UKE-revyane vore trendsetjande og nyskapande for norsk revytradisjon, og mange er dei songane som er blitt del av den norske vise- og allsongarven.

I helga var det premiere på UKE-revyen «Razzmatazz», eit namn som signaliserer at nå er det endeleg slutt på pandemi og isolasjon. Nå kan ein feire og gå vidare. Det er også gjennomgangstemaet i revyen. Forfattarkollegiet og dugnadsgjengane har som vanleg arbeidd i halvtanna år, men spesielt denne gongen er at berre to veker før urpremieren visste dei ennå ikkje om dei kunne spele for 20 eller 600. Alle nummera som feira pandemiens slutt tyder på at dei satsa på det siste, men eitt av revyens beste innslag omhandla også konsekvensane av pandemien.

Ein god revy skal vere ei blanding av alvor og skjemt, av politisk satire og tull og tøys, og ikkje minst av eit blikk som både ser verda og studentanes eigen navle. I tillegg skal det være ei Trondheimsvise, ei drikkevise og ei studentvise. Denne revyen har alle desse sidene, og ofte med ei litt uventa vinkling. Til eigenkomponert musikk frå eit kompetent orkester, godt synleg på dreiescena, tek det til med eit feiande opningsnummer om at nå er forbodstida endeleg forbi. På eit vis tok dei oss attende til dei førre tjueåra, og personleg fekk eg gjennom både scenografi og framføring «Cabaret»- og fin-de-siècle-assosiasjonar. Utan at eg veit om det var tilsikta.

Det åtte personar store ensemblet starta litt famlande med ein del uforløyste og overspela sketsjar. Men så tok det etter kvart av. Meiningslaus, men intelligent tull og tøys kan vere revy på sitt beste, og eit prov på det var eit hysterisk artig innslag om noko så prosaisk som at ei sak har to sider, men ein klut minst åtte, presentert med den fingerspisskjensla og timinga som gjer at poenga sit. Eit tilsvarande nummer var presentasjonen av eit instrument som kunne hjelpe deg med enkle svar i inkjeseiande samtaler.

Trondheimsvisa denne gongen baud på ein ny vri med ein metasong om kor mange viser denne byen eigentleg kunne tole. Lokalpolitiske forhold blei tatt opp i fleire innslag som sexklubben til ein nær slektning av ordføraren, og Odd Reitans oppkjøp av halve byen. Men det som verkeleg sat, var to songar om meir aparte sider ved Trondheim og Trøndelag. Som at Trønder-sodd, ei tunn kjøtsuppe skal vere festmåltid, og eit ellevilt innslag om den ekstremt smale idrettsgreina «Basse» som ingen utanfor Trøndelag har høyrt om.

Høgdepunkta for meg var to heilt ulike sider av kva ein revy kan vere. Ei vakker og trist vise om einsemd i ei koronatid, framført berre til eige pianoakkompagnement. Og ei ellevill og særs allsongvennleg vise om at nå er alt attende til normalen. Vi trur sjølvsagt det handlar om pandemien, men her er det storpolitikken som er tatt på kornet utan at eg skal røpe meir.

«Razzmatazz» er blitt ein velspela og underhaldande revy, framleis litt uferdig, men absolutt i tråd med det beste av UKE-tradisjonane.

(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 13. oktober 2021.)

Leikent og humoristisk

mandag, oktober 11th, 2021

TEATER

GODMODIG: Korkje Kaptein Krok eller sjørøvarane hans er så veldig skumle, sjølv om barna openbert ikkje likar seg i fangenskap. FOTO: FOTOGJENGEN I STUDENTERSAMFUNDET

«Peter Pan»
UKA-21, Cirkus, Studentersamfundet i Trondhjem
Av Erling Pedersen, fritt etter J.M Barrie
Regi: Aasta Valen
Scenografi: Ella Indstøy
Kostyme: Anna Bowe
Komponist og kapellmeister: Amund Skretting Bergset
Med: Tord Sommer, Sigrid Festøy, Ali Waarieh, Nikolay Elven, Vida Hofsøy-Woie, Ingrid Marie Lunder, Marte Sonni Guldvog, Agnete Berge Skår og Kari Melhuus Jenssen

Ei leiken og humoristisk oppsetjing med mykje magi og ganske greie skurkar.

Sia 1977 har det vore tradisjon å setje opp barneteater under UKA, og det har vore ein god miks av sjølvskrivne stykke og dei meir klassiske historiene. I år er det «Peter Pan» som blir sett opp i Cirkus på fengselstomta. Historia er over hundre år gamal og skriv seg frå den skotske forfattaren James Matthew Barries teaterstykke frå 1904 og romanane hans frå same tida. Studentersamfundets Interne Teater (SIT) har late Erling Pedersen skrive om stykket, men jamvel om her er ei rekkje moderne og populærkulturelle referansar og avstikkarar, er han tru mot sjølve historia. Og det er blitt ei leiken, humoristisk frodig og ganske velspela oppsetjing.

Peter Pan stakk av frå foreldra sine rett etter fødselen i redsle for å bli gamal. Han har busett seg på eventyrøya Aldrilandet saman med attgløymde barn, alvar, indianarar og havfruer. Dei lever i ein slags våpenstillstand med piratane til Kaptein Krok og ein stor krokodille. Saman med fea Tingeling kjem Peter ein dag flygande inn gjennom vindauget til familien Darling i London der foreldra skal i selskap så storesyster Wendy får i oppgåve å passe litlebroren John-Michael. I originalen er dette siste natta til Wendy som barn, for nå skal ho flytte i eige rom. Og ho har to småbrør som heiter John og Michael, men som nå altså er slått saman til ein. Peter og Tingeling tar med seg Wendy og broren til Aldrilandet der Wendy får ansvar som mor for dei morlause, og den som kan fortelje historier til barna. Så er det sjølvsagt duka for litt action med både krokodilla og dei vonde sjørøvarane som viser seg å ikkje vere så fæle likevel, men eigentleg ganske sjarmerande.

Historia om Peter Pan har eit utal tolkingar og lag, og kan slik sett treffe både gamal og ung. Her er på eine sida redsla for å bli vaksen, menn som ikkje vil ta ansvar, ødipale morsbindingar og mykje seksuell undertekst. For ungane på andre sida, er det ei spennande og magisk historie om ei draumeverd og litt ikkje så veldig skummel kamp mot det vonde. I denne oppsetjinga er dei ulike vaksentolkingane tona ned til ganske forsiktig undertekst, medan det er magien, og ikkje minst leiken og humoren som blir framheva.

Peter (Tord Sommer) er ein samansett fyr, litt helten som ordnar opp med Kaptein Krok, men samstundes ein ganske stusseleg kar som ikkje heilt får orden på livet sitt. Båe desse sidene blir godt tatt vare på, og Sommar spelar både særs energisk og truverdig. Wendy (Sigrid Festøy) er framsyningas fornuft, ei som på terskelen til vaksenlivet tek ansvar, og dette greier ho fint utan å bli moralist eller nokon tante Sofie. Men ein artig vri er at SIT har laga litt metateater med referansar til annan populærkultur, og på scena blir det klårt uttrykt at dette er så absolutt ikkje Kardemomme by! Tingeling (Vida Hofsøy-Woie) er ei komplisert rolle det ikkje alltid er like enkelt å tolke, men Hofsøy greier dei ulike sidene bra. Ho er på eitt vis partnaren til Peter, men samstundes går ho stadig eigne vegar og er ikkje heilt til å lite på. Ho er språklaus, men kommuniserer effektivt med miming. I denne oppsetjinga lever ho på mange vis sitt eige liv, og er like ofte ute blant publikum som oppe på scena. Kaptein Krok (Ali Waarieh) er ein myndig sjørøvarkaptein som er besett av å hemne at Peter i si tid kappa av han handa. Men i Waariehs tolking er han også ein godmodig kar, glad i søtsaker og, som det syner seg til slutt, – ein mann av ære. Sjølv om spelet jamt over var bra, må eg til slutt få trekkje fram Kari Melhuus Jenssen som spela mange små roller, men med eit så stort komisk talent at ho greidde å lage humoristisk konfekt ut av dei alle.

I Barries originalmanus er det eit svært rollegalleri, men i denne oppsetjinga er alvane, indianarane og havfruene nokon vi berre så vidt høyrer om. Likevel spelar det ni personar store ensemblet ei rekkje roller, og sceneskifta er mange. Nokre av dei blir nok vel synlege sjølv om det hjelper godt at orkesteret formidlar musikalske overgangar og gjer kunstpausane mindre. Musikken følgjer handlinga fint, og skapar gode stemningar, men i starten var han vel høg slik at det ikkje alltid var like enkelt å høyre kva som blei sagt.

Scenografien var enkel og funksjonell, men kanskje noko sparsam. Samstundes var det mange klossar å flytte på i samband med sceneskifta. Her kunne nok scenograf og regissør stramma inn litt. Elles tar regien til Aasta Valen godt vare på dramaturgi og handling, og personinstruksjonen er også gjennomgåande god.

SIT og forfattar Erling Pedersen har med denne oppsetjinga av «Peter Pan» laga ei framsyning med fart, litt magi, og svært mykje humor. Alle dei meir moderne og populærkulturelle referansane fungerte godt og gav ein ekstra dimensjon. Personleg kosa eg meg med det eg såg, men eg er litt usikker på i kor stor grad dette treff småskuleungane, eller om det berre er godt barneteater for oss vaksne?

Eksperimentelt og godt

søndag, oktober 10th, 2021

TEATER

SPOOKY: Eit møte i parken blir skilsetjande for Kim.
FOTO: FOTOGJENGEN I STUDENTERSAMFUNDET

«Skyggen av et liv»
Nattframsyninga, UKA 2021, Cirkus, Studentersamfundet i Trondhjem
Av Bendik Johansen, og Jørgen Mathias Danielsen Sollie
Regi: Aksel Adrian Langum Øien
Scenografi: Ane Forseth
Kostyme: Ingunn Nysæter
Med: Jacob Hågensen, Elise Hegstad, Mathias R. Myrvoll, Tomine Øyen, Fredrik L. Paulsen, Maria Grankvist Buhaug og Eirin Wågan

Ein god og intelligent tekst, stram regi, og godt spel. Kva meir kan ein ønske seg?

Heilt sia UKA-95 sette eit støkk i alle oss som var til stades på den første nattframsyninga «Vi kjente ham i grunnen ganske godt», ei oppsetjing som framleis står som noko av det beste eg har sett, har det vore tradisjon å produsere litt svart og utforskande teater under UKA. Dette har vore SIT sin verkstad og leikegrind der det ikkje berre var lov, men ei plikt å eksperimentere, og det med stor fallhøgde. Med eit slikt utgangspunkt har det sjølvsagt vore produsert både likt og ulikt i åra etter, og det er neppe noka overrasking at avstanden til den første framsyninga har vore ganske stor. Godt er det difor å kunne melde at årets nattframsyning er eit langt steg i riktig retning, og ei oppsetjing som fortener eit stort publikum, for her var det meste på plass.

Nattframsyninga skal i tillegg til å vere eksperimentell, ofte også være litt svart eller dyster, og «Skyggen av et liv» føyer seg godt inn i denne tradisjonen. Kim (Jacob Hågensen) som nyleg har mista systera si, Aurora, kjenner både på skuld og skam, men vennegjengen og særleg kjærasten (Elise Hegstad) får han på føtene att. Men på ein typisk trøndersk sommardag når gjengen møtest i parken, skjer det ganske spooky saker. Kim kjem i snakk med to originalar eller uteliggjarar, Fritz (Mathias R. Myrvoll) og Abel (Tomine Øyen), og det blir ei skilsetjande samtale for han. Fritz held ein filosofisk og intrikat monolog der han med stor innsikt og klokskap fortel om kva ein ser og ikkje ser, og syner samstundes at han veit meir om Kim og Aurora enn ein kunne vente.

Eg skal halde meg frå å fortelje meir frå handlinga for her er overraskingar, cliffhangers og forteljingar i retrospekt i ei stor, intrikat og herleg blanding. Grensene mellom dette livet og kva som er på andre sida, eller skuggane for den del, er flytande. Og sjølv den mest innbarka realist let seg villig forføre inn i det okkulte, eller kanskje rettare det som måtte vere på andre sida. Effektiv bruk av skuggebilde, skjønnånda Umbra (Eirin Wågan) og ein uvanleg god og intelligent tekst med mange lag og imponerande bruk av allitterasjon gjer denne framsyninga til ei ettertenksam og sanseleg oppleving. Dei to tekstforfattarane, Bendik Johansen, og Jørgen Mathias Danielsen Sollie, har ausa av overskot, men samstundes halde ei streng line så her er få daudpunkt og ingen transportetappar. Regien er også stram, personinstruksjonen overraskande god, og skodespelarane er neddempa og særs truverdige, utan unnatak. Eg skulle gjerne ha sagt meir om denne framsyninga, men vil ikkje øydeleggje overraskinga, og vil heller tilrå at flest mogeleg ser henne. For dette er faktisk godt og velspela teater.