Archive for januar, 2021

Manglande dramatisering

fredag, januar 29th, 2021

TEATER

KJØNNSROLLER: Med fotballen som bakteppe og metafor er det mykje som kan seiast om kjønn og makt. FOTO: ERIK BIRKELAND/TINGH

«Sportskoret»
Teatret Vårt, Molde
Av: Elfriede Jelinek
Omsett av: Elisabeth Beanca Halvorsen
Regi og scenografi: Kristian Lykkeslet Strømskag
Med: Sara Fellman, Johanna Mørck og Julie Støp Husby

Ein intelligent tekst formidla utan tilstrekkeleg dramatisering.

Den austerrikske forfattaren og dramatikaren Elfriede Jelinek fekk nobelprisen i litteratur i 2004 og har ein solid produksjon bak seg av både romanar og dramatikk. Likevel er det forbausande sjeldan at ho blir sett opp på norske teater. Difor skal Teatret Vårt ha ros for at dei nå presenterer «Sportskoret». Med fotballen som bakteppe og metafor freistar dei å seie ein del om mellom anna makt, kjønnsroller og feminisme.

Jelineks tekst er relativt stutt og skrive som ei form for argumentasjonsrekkje, og ikkje som eit drama med roller og scenetilvising. Tittelen viser til at dette er eit kor, og eg oppfattar også teksten som eit kor av mange ulike stemmer. Jelinek leikar seg med språket, og manuset er fullt av språklege dobbel- og trippeltydingar der ein skal henge godt med for å få med seg alt. Det er ein tett og særs god tekst, og Elisabeth Beanca Halvorsens omsetjing har greidd det kunststykket det er å få med seg det aller meste av denne språklege leiken der kontrastar, kjønnsrelaterte og kulturelle tolkingar og mykje meir byr på ei oppleving i seg sjølv. Samstundes er dette også gjennomsyra av underliggjande feminisme og kritikk av kjønnsroller og ujamne maktforhold.

Teatret Vårt og regissør Kristian Lykkeslet Strømskag presenterer oss for tre kvinnelege fotballspelarar, Sara Fellman, Johanna Mørck og Julie Støp Husby, som på ei scene forma som ein fotballbane framfører teksten nærast som ei rekkje monologar med litt interaksjon. Her er ikkje noko kor, og det heile blir litt forvirrande fordi det er vanskeleg å forstå om dette er tre konkrete kvinnelege idrettsutøvarar, om dei er generelle representantar for kvinneidretten, eller berre mange ulike stemmer. For eg oppfattar at det faktisk også er mannlege ytringar her. Dei tre på scena har fått alt for lite å spele på. Og ein intelligent og leiken tekst blir såleis framført som ei lang rekkje med ord utan tilstrekkeleg dramatisering og utan at spelet har særleg samanheng med orda.

(Meldinga stod i Klassekampen fredag den 29. januar 2021.)

Kva vil stige av ruinane?

mandag, januar 25th, 2021

TEATER

KAOS ELLER FRAMTID: I ei verd i full oppløysing syner Romeo og Juliet at det finst alternativ. FOTO: TERJE VISNES

«Romeo og Juliet»
Trøndelag Teater, Hovudscena
Av: William Shakespeare
Omsett av: Hans Magnus Ystgaard
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Katrin Bombe
Lysdesign: Eivind Myren
Komponist/lyddesign: Magnus Børmark
Koreografi: Svetlana Stokke/Tor Ivar Hagen
Med: Ragne Grande, Carl Martin Eggesbø, Hildegunn Eggen, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Hans Petter Nilsen, Mira Dyrnes Askelund, Jon Lockert Rohde, Madalena Sousa Helly-Hansen, Tor Ivar Hagen, Mats Moe, Emil Olafsson og Magnus Børmark

Ei ungdommeleg, opplevingsrik og mangefasettert framsyning som peikar framover.

Det er ikkje mykje som minner om gamle Verona når vi kjem inn i salen på Trøndelag Teater. I Katrin Bombes symboltunge scenografi er hovudscena fylt med eit par hundre grå skumplastkubar. Det liknar på ein ruinhaug, eller ei verd fullstendig i oppløysing. Og vi skal ikkje ha sett mykje av denne versjonen av William Shakespeares «Romeo og Juliet» før vi forstår at det er akkurat det regissør Kjersti Haugen vil syne oss. Det er ei framsyning som er litt dystopisk, men samstundes optimistisk, rocka, burlesk, særs humoristisk og leiken og ikkje minst uvanleg tydeleg og forståeleg. Det siste handlar om språket. Hans Magnus Ystgaard, ein språkleg trollmann, har tidlegare omsett fleire av Shakespeares komediar til Sparbu-dialekt, og slik gjort innhaldet langt meir tilgjengeleg enn dei tidlegare noko gamalmodige omsetjingane. Nå har han også omsett «Romeo og Juliet» og resultatet er formidabelt. Det er ein leiken musikalitet i Ystgaards språk som gjer teksten til ei oppleving i seg sjølv.

«Romeo og Juliet» blir som oftast spela som den store fjortiskjærleiken der dei to unge elskande slit med at familiane deira ligg i ein øydeleggjande strid, og der det endar i langt meir død enn kjærleik. At så mange døyr får til slutt familiane til å avslutte krigen, men dette kjem ofte i skuggen av dei store kjenslene. Kjersti Haugens regi viser oss i staden eit samfunn i kaos der kjærleiken er eit ungdommelege opprøret som både er rett og naudsynt. Dette gjer ho gjennom godt synleg undertekst og ingen moraliserande peikefinger. For undervegs gir ho oss ei uvanleg mangefasettert framsyning full av innfall, overraskande populærkulturelle referansar, humor, og sjølvsagt sterke kjensler. Men samstundes tru mot både Shakespeares tekst og forteljing. Eit viktig og godt grep er at det klassiske koret er erstatta av dramatikkens vel så klassiske narr, ein person som er både forteljar og kommentator. Han er glitrande formidla, på same tid sårt og humoristisk og ikkje minst musikalsk, av Hans Petter Nilsen.

Katrin Bombes scenografi er heilt utypisk, men symboltung og overraskande illustrerande. Kubane gir illusjonar om ruinar og oppløysing, om øydeleggjande murar mellom menneska, men også om byggjeklossar som kan forme ei ny framtid. Og ut av dette kaoset kjem det aktørar i fantasirike kostyme som både gir assosiasjonar til gamle dagars Verona og til vår tid. Kontrastane er mange, og det heile kunne ha blitt kaotisk, men med kreativ lyssetting av Eivind Myren og sinnrik bruk av eit semitransparent bakteppe og silhuettar, blir det også laga vakre bilde som gir framsyninga eit eige visuelt preg.

Magnus Børmark har skrive musikk i ei blanding av lyriske songar, lydkulissar og heftige gitar-riff som toppar seg i eit mektig crescendo i finalen. Han er sjølv til stades som både songar og musikar på scena, og saman med Hans Petter Nilsen som narren, er han med på å gi framsyninga ein ekstra dimensjon, ein musikalitet som står godt til Ystgaards like musikalske språk.

Eit samspela og strålande opplagt ensemble formidlar på elegant vis den hårfine balansen og kontrastane mellom det alvorstunge, den heftige kjærleiken og det fullstendig lausslopne og humoristiske. Eg har alt nemnt Hans Petter Nilsens såre, musikalske og humoristiske tolking av narren, ei rolle som er heilt naudsynt for framsyninga. Mira Dyrnes Askelund gir oss ein energisk og nesten burlesk Mercutio. Og Madeleine Brandtzæg Nilsen, med solid røynsle frå fleire tidlegare Shakespearekomediar i Ystgaards språkbunad, er på same tid ei myndig og humoristisk fru Capulet.

Ragne Grande og Carl Martin Eggesbø formidlar ei ganske annleis tolking av dei unge elskande, men likevel inderleg, overtydande, og ikkje minst tydeleg og særs forståeleg. Dei gir oss verkeleg ein «Romeo og Juliet» for vår tid.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 25. januar 2021.)

Lågmælt og nedpå

mandag, januar 25th, 2021

TEATER

IDYLL: Nært og ømt, men ikkje noko varar evig. FOTO: ARILD MOEN/TINGH

«Scener fra et ekteskap»
Teateret Vårt, Molde
Av Ingmar Bergman
Omsett og tilarbeidd av Arne Lygre
Regi: Tatu Hämäläinen
Scenografi: Tatu Hämäläinen og Phillip Isaksen
Komponist: Tatu Rönkkö
Med: Kjersti Botn Sandal og Bjørnar Lisether Teigen

Innsiktsfullt, lågmælt og intenst om den vanskelege kjærleiken.

Mykje har skjedd sia Ingmar Bergman i 1973 laga TV-serien «Scener fra et ekteskap» med Erland Josephson og Liv Ullmann i hovudrollene. For to år sia fekk Rogaland Teater Arne Lygre til å omsetje og tilarbeide teksten til dagens forhold. Seks timelange episodar blei skorne ned til godt under det halve. Nå har Teatret Vårt i Molde nytta Lygres dramatisering, og skore henne endå meir inn til beinet. Det er blitt eit tett, intenst og velspela kammerspel.

Teaterets hovudscene er gjort om til eit ope amfi med eit stort rosa teppe nærast som ein manesje, og der publikum sit rundt på alle fire sider. Med unnatak av ein mobiltelefon, er her ingen rekvisittar. Alt er nådelaust nake, heilt ope og ekstremt synleg slik forteljinga om dette ekteparet også etter kvart blir formidla. Marianne (Kjersti Botn Sandal) og Johan (Bjørnar Lisether Teigen) har vore gift i ti år, har to døtrer og eit godt liv på alle vis. Dei er lukkelege og ser seg sjølve som unnataket som stadfestar regelen. Men så forelskar Johan seg hovudstups i ei yngre kvinne, flyttar ut, og gjennom ei rekkje tablå, følgjer vi Marianne og Johan gjennom ti års kamp mot seg sjølve og den andre, om det vanskelege brotet, om alle banda som framleis finst, og fram til ein vakker epilog med ei slags forsoning, eller rettare erkjenning.

Tatu Hämäläinens regigrep er lågmælt og uvanleg nedpå. På mange vis tar framsyninga form av at vi blir vitne til og deltakarar i eit terapirom. I opninga sit Johan og Marianne blant publikum, på kvar si side av salen, og startar famlande med å fortelje om seg sjølve. I fullt lys og med ein fysisk distanse i grell kontrast til den kjærleiken og intimiteten dei fortel om, får vi innsikt i livet deira frå dei møttest til dei etter ti års lukkeleg ekteskap undrar seg over kor heldige dei er.

Etter den lange og lågmælte introen, med lange pausar som er med på å understreke intensiteten, flyttar dei seg inn på teppet og lyset blir dempa. Gjennom nokre kronologisk formidla tablå, der skifta berre er markerte med musikk nærast som lydkulisser, blir vi så vitne til den vanskelege kjærleiken, til utruskap, løgn, tretter og vondskap, men heile tida med det underliggjande at dei eigentleg vil kvarandre godt.

Kjersti Botn Sandal og Bjørnar Lisether Teigen har ikkje anna enn kvarandre og teksten å stø seg på, men nettopp difor blir formidlinga deira så sterk, levande og truverdig. Han litt umoden og ho meir reflektert, men tidvis sjølvutslettande. Det er framifrå personinstruksjon, og dei to gir oss eit kammerspel som vekslar varsamt mellom det stillferdige og dei store kjenslemessige utbrota.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 25. januar 2021.)