Archive for oktober, 2020

Vårløysinga

onsdag, oktober 28th, 2020

MUSIKAL

SØT MUSIKK: Eit vakkert og vârt møte mellom Melchior (Jacob Gunby) og Wendla (Ingrid Støen). FOTO.SAMFUNDET.NO

«Spring Awakening»
Studenteramfundets Interne Teater og Studentersamfundets Orkester, Storsalen
Manus og songtekstar: Steven Sater
Musikk av Duncan Sheik
Omsett av Ragnar Olsen
Regi: Marte Sonni Guldvog og Fredrik Vildgren
Scenografi: Maria Johanne S. Fostervold og Andrea Loe
Kostyme: Ingrid Ertzgaard
Koreografi: Caroline Syse og Rannveig Carlsen
Kapellmeister: Sjur Svorkmo Bergmann
Med: Ingrid Støen, Jacob Gunby, Jonas Boym Flaten m.fl.

«Spring Awakening» er ein produksjon med ei enorm fallhøgde, men Studentersamfundets Interne Teater greier det nesten umogelege. Det står det respekt av.

«Løvetann sprengjer asfalt, vatn slit hard granitt. Motstand kan overvinnast. Mennesket føddest fritt.» Slik lyd finalen i UKE-revyen «Skubidi» frå 1973, og dette er også eit gjennomgåande tema for Studentersamfundets Interne Teater (SIT) si storsatsing «Spring Awakening» denne hausten. Til alle tider har maktpersonar av ulike slag, føresette, foreldre, presteskap og anna faenskap freista å leggje lokk på puberteten og ungdomens oppvaknande seksualitet. Det syder og kokar av innestengde og undertrykte hormon under overflata, og som løvetann om våren bryt dei seg fram uakta kor vanskeleg det kan vere. Om dette skreiv den tyske dramatikaren Frank Wedekind alt i 1891 i stykket «Frühlings Erwachen» («Vårløysing» på norsk). Det var eit uvanleg moderne og dristig drama der han tok opp kva den eksplosive miksen dobbelmoral og kadaverdisiplin kunne føre til for unge menneske. Stykket rokk berre å ha urpremiere før det blei tatt av plakaten, og blei ikkje sett opp att på femten år. Sjølv om mykje er skjedd på 130 år, er dramaet diverre framleis like aktuelt. På grunnlag av Wedekinds tekst, skreiv Steven Sater og Duncan Sheik for femten år sia musikalen «Spring Awakening» som hadde urpremiere på Broadway i 2006 og sia er blitt sett opp over heile verda med dei første oppsetjingane i Norge på Oslo Nye og Trøndelag Teater våren 2010.

Musikalen tek oss attende til 1890-åras Tyskland der skuledagen var fylt av prøyssardisiplin, og pugging av greske gloser. Men puberteten let seg ikkje kue, og om skuledagen var konform og trist, var nettene søvnlause og fylde av våte draumar. Her møter vi ein stor ungdomsflokk, søkjande og nyfikne. Tre av dei skil seg ut. Wendla (Ingrid Støen) er ei oppegåande og flink jente som skal bli tante, men som framleis likevel ikkje veit korleis slikt går til sjølv om ho ikkje har særleg tru på historia om storken. Frå mora er det lite hjelp å få om temaet. Drivverket i forteljinga er den skuleflinke fritenkjaren og radikalaren Melchior (Jacob Gunby) som er eit ekte barn av opplysingstida, og som trur på vitskap og fakta. Moritz (Jonas Boym Flaten) er ein god gut, men blir hundsa av autoritære lærarar fordi han slit litt med å hengje med i timane.

I dette menasjeriet av lett opprørske ungdomar og tilsvarande dobbeltmoralske føresette er vi innom så mange og ulike tema som incest, sadomasochisme, abort, mishandling, sjølvmord og homofili. Duncan Sheiks mange melodiar er ikkje av dei som set seg fast i minnet og nokre av dei er ganske kompliserte. Det er med andre ord ikkje noko enkelt drama SIT og Studentersamfundets Orkester har gitt seg i kast med. Til alt overmål er dette amatørteater, og difor gjeld framleis koronareglane om sosial distansering. Ein skulle difor tru det ville ha vore langt enklare å setje opp et lite kammerspel på Knaus, men SIT har alltid hatt ambisjonar, og aldri vore særskild skuggeredde, så her blir det satsa stort og friskt. Og det er difor godt å kunne melde at med få unnatak kjem dei meir enn berre heilskinna frå det heile. Av det eg har sett av SIT, og det er sjølvsagt eit ganske avgrensa utval, må eg faktisk heilt attende til oppsetjinga av «Tolvskillingsoperaen» i 1974 for å finne noko som kan måle seg med denne produksjonen.

Det skuldast fleire forhold. For det første er det tydeleg at regissørane Marte Sonni Guldvog og Fredrik Vildgren har hatt ein klår idé om kva dei ville med produksjonen, og i hovudsak halde seg til den. Det er stram regi, og stort sett god timing sjølv om nokre av sceneskifta er litt lange. Å skape ei så tett framsyning om mellom anna kroppsleg nærleik under eit koronaregime som set forbod mot akkurat slik nærleik, er imponerande, og den sentrale kjærleiksscena mellom Wendla og Melchior er fikst og kreativt løyst.

Framsyninga er ein musikal, og eit orkester på åtte, synleg på bakscena, følgjer handlinga og gir godt og synkront tonefølgje til dei ganske kompliserte songane. Mange flott koreograferte masseopptrinn er også med på å få fram den ungdommelege energien som er eitt av varemerka ved produksjonen. Eit vanleg problem med mange av produksjonane til SIT, og særleg UKE-revyane, er at det er så mange «gjengar» som skal syne kor flinke dei er, og det krevst sterke regissørar for å halde dei i taumane. Denne gongen har det gått bra med eitt unnatak. Dei som har laga lysdesignen har forelska seg i kjegleforma lys som i visse situasjonar sikkert kunne fungert fint, men som her berre blei malplasserte fordi dei ikkje hadde anna funksjon enn å vere ein fiks idé.

SIT har nytta Ragnar Olsens omsetjing frå engelsk, den same som Trøndelag Teater nytta i 2010. Det er ei særs god omsetjing som opnar for bruk av dialekt og munnleg språk. Men det verkar som SIT har gjort ein del eigne endringar, og eg trur dei med fordel kunne ha vore noko meir tru mot Olsens omsetjing, for språket er tidvis blitt skjemmande inkonsekvent.

Trass i desse innvendingane er «Spring Awakening» blitt ei heilstøypt, god, velspela og underhaldande framsyning med mykje og godt rom for ettertanken. Ensemblet på fjorten er samspela og akslar mange roller, er fortrulege med dei og trygge på scena. Songinnslaga er av litt ulik kvalitet, men koringa deira er framifrå. Dei tre hovudrollene er overtydande formidla og er nok med på å løfte framsyninga det siste ekstra hakket. Særleg imponerande er Ingrid Støen som ikkje berre ga oss ei svært truverdig tolking av den på same tid tøffe og litt naive Wendla, men som også var så stø på songen trass i mange vanskelege parti.

Ubehaget i tilværet

torsdag, oktober 22nd, 2020

TEATER

NØKKELEN: Ei open dør som etter kvart går i lås kan forårsake dei mest uventa hendingar. FOTO: SIMEN ULVESTAD

«Licht und Liebe»
Kilden Teater, intimscena
Av: Susie Wang
Tekst og regi: Trine Falch
Scenografi: Bo Krister Wallström
Musikk/lyd: Martin Langlie
Med: Mona Solhaug, Kim Atle Hansen og Selome Emnetu

Ei underhaldande og nesten uhyggeleg manipulatorisk utforsking av kva menneska kan få seg til i gitte situasjonar.

Påverknadskrafta, eller rettare dei manipulatoriske evnene til kunsten, kan vere skremmande stor. Det fekk vi eit godt døme på med urpremieren på teaterkompaniet Susie Wangs siste produksjon. Gjennom ein dryg time fekk dei meg til å akseptere mykje eg ikkje ville ha godtatt ein time tidlegare.

Susie Wang starta opp i 2017 med fire faste i kompaniet og solid røynsle frå Verdensteatret og Baktruppen. Til nå har dei produsert ein trilogi der dei i fjor fekk Kritikarprisen for del to, «Mumiebrun». I samarbeid med Kilden Teater i Kristiansand har dei nå laga ein ny produksjon. Litt symptomatisk for gruppa, fekk framsyninga namn berre fem minutt før opning. Vi er i ein hage i det som truleg er eit nordafrikansk land der dei to tyske turistane, kjærastparet Sabine (Mona Solhaug) og Barni (Kim Atle Hansen) skal slappe av og slikke sol. Trivielle ferieproblem som å bli solbrent og å skjære seg opp under foten, gjer situasjonen ganske attkjenneleg. Og eit endå mindre problem skal vise seg å bli utgangspunktet for heile handlinga. Utleigaren Armani (Selome Emnetu) har nemleg ikkje greidd å finne fram nøkkelen ennå. Det gjer sjølvsagt at handlingsrommet og privatlivet blir litt avgrensa for dei ferierande. Og når Armani nærast invaderer dei med ulike velmeinte og kompenserande tiltak medan dei ventar på nøkkelen, blir det heile ganske kleint.

Korleis det vidare går, skal eg halde meg frå å fortelje. Men med sterke islett av både horror og populærkulturelle referansar, presentert i ei litt naivistisk og humoristisk form, gir Susie Wang oss stadig nye overraskingar. Det er leikent og på same tid både særs realistisk og lite føreseieleg. Og dei nyttar seg av fine illusjonsskapande effektar som er relativt enkle å gjennomskode, men som er så artige og elegante at det både er lett og godt å leve seg inn i illusjonen.

Framsyninga er spekka med symboltunge metaforar, ofte med humoristisk vri. Ei solformørking gir rom for mykje symbolikk, og særleg kreativt og overraskande er det når Barni formeleg slår rot og blomstrar i hagen. I botn av det heile ligg ei ganske enkel forteljing om kva som kan skje når heilt daglegdagse ting går litt gale. Men den underliggjande historia er ei overtydande reise i menneskenaturen og det kroppslege. Med horrorsjangeren som bakteppe reiser dei spørsmål om kor siviliserte menneska eigentleg er når vi blir utsette for litt uventa utfordringar. Og endå meir overtydande er kva dei på særs stutt tid greier å gjere med oss som publikum når vi etter berre ein dryg time godtek og let oss underhalde av det som i røynda er fullstendig utenkeleg.

(Meldinga stod i Klassekampen torsdag den 22. oktober 2020.)

Det går opp og ned

torsdag, oktober 15th, 2020

TEATER

TÊTE A TÊTE: Når dei er for seg sjølve, funkar kjærleiken, men elles? FOTO: AMUND GRIMSTAD

«Et helt liv av sol»
Lager 11, Sluppen
Av Daria Glenter
Regi: Ragnhild Lila Risnes
Scenografisk assistanse: Ingvild Rømo Grande
Lysdesign: Sindre Hansen
Musikk: Sigurd Skogum Riise (komponist og piano), Leo Tveter Bazyar (gitar) og Maria Kornelia Lund (fiolin)
Med: Karianna Sommerro og Åsmund Lockert Rohde

To unge elskande med mykje bagasje å handtere. Kjærleiken er ikkje enkel.

Daria Osipova, med kunstnarnamnet Glenter, er ein ung og ambisiøs dramatikar. Ho var blant dei få som for nokre år sia slapp gjennom nålauget i prosjektet «Unge dramatikere» der Rita Abrahamsen og Trøndelag Teater løfta fram og hjelpte skriveføre ungdomar i alderen 13 til 19. Deretter fekk ho oppført ein liten einaktar på Trøndelag Teater, og nå har ho skrive eit fullformats drama om ungdom og kjærleik med eit bakteppe, ikkje av havet og døden, men meir av fedranes synder.

Vi møter Felix (Åsmund Lockert Rohde) og Yvonne (Karianna Sommerro) som er i starten av tjueåra, og er eit kjærastpar. Som alle som har vore rundt tjue, fulle av hormon, forelska, men samstundes ungdommeleg usikker, er det meir enn nok å kjenne seg att i. I tillegg til det dei fleste av oss har opplevd eller opplever, har desse to også litt meir bagasje å dra på. Båe har ulik innvandrarbakgrunn. Han har ein far som har mishandla mora, og hennar russiske historie er heller ikkje eintydig A4.

Scena er eit ope rom med to senger og masse rot, ganske illustrerande for to hyblar. På bakscena sit tre musikarar og akkompagnerer dei to med beskrivande tonefølgje. Gjennom framsyninga følgjer vi Yvonne og Felix som openbert er kjærastar og som får det til ganske bra eller i alle fall sånn nokon lunde når dei er åleine, men som ikkje greier å takle det like bra elles. Bagasjen er i vegen, og uvissa, ønsket om å utforske sin eigen seksualitet, og ikkje så reint lite sjalusi, er ganske øydeleggjande. Som dei fleste av oss, vil dei så gjerne, men får det ikkje heilt til. Det går med andre ord opp og ned.

Dette temaet er det skrive eit utal drama om, så kvifor endå eitt? Det er fordi vi sjølvsagt aldri blir ferdige med å grunne over kor gode og samstundes øydeleggjande nære relasjonar er. Men mest fordi vi her har ei ung, dristig og litt annleis stemme. Ho tar opp den arven dei fleste dreg med seg, men er også meir ærleg om problemet med å binde seg til berre ein i eit så flyktig samfunn. Og ho skriv heilt ope om kinky sex, sjalusi og meir til. Og altså kombinert med den gamle og evige draumen om eit heilt liv i sola.

Det er blitt eit ganske intenst kammerspel der spranga i tid og stad kan vere litt vanskelege å henge med i, men der vi aldri er i tvil om kva dette handlar om, og korleis dei to unge balar og slit. Ragnhild Lila Risnes har greidd å skape eit relativt tett drama med få daudpunkt. I parforholdet er han ein stuppul og ho eit fyrverkeri. Felix slit med bagasjen, er ganske tradisjonell og har vondt for å sjå at hans eige forhold til Almaz, ei jente vi berre høyrer om, skal vere noko å rippe opp i. Medan Yvonne meir ser ut til å nytte alle sine både kvinneleg og mannlege partnarar som kompensasjon, utforsking av seksualitet og for alt eg veit som pressmiddel mot Felix. For inst inne er det dei to, jamvel om eg ikkje er overtydd om at forholdet er liv laga.

Åsmund Lockert Rohde og Karianna Sommerro har båe utdanning som musikalartistar frå Bårdar, dei kjenner kvarandre godt frå fleire felles produksjonar, og er difor særs fortrulege og står godt til kvarandre. Rohdes spel blir nok vel reservert i samspelet med Sommerro, men når Maria Kornelia Lund gjennom dramatisk fiolinspel kommenterer kjenslene ved sidespranga hans, blir det ganske heftig. Karianna Sommerro imponerer som Yvonne. Ho har eit enormt og finstemt register og kroppsspråk og mimikk som er hundre prosent til stades. Ho er på same tid ei femmes fatale og ei varm og kjærleiksfull ungjente, og det er dans og dampande erotikk i alle rørslene hennar.

«Et helt liv av sol» syner at Daria Glenter er ei ung røyst som har noko på gang, og som greier å få fram nye aspekt ved eit tema som rett nok er gamalt, men som vi aldri blir ferdige med. Framsyninga blir spela på Lager 11 klokka 18 kvar dag til og med sundag 18. oktober.

Havet som metafor

tirsdag, oktober 13th, 2020

TEATER

BESETT: Kaptein Akab er berre opptatt av ein ting i livet, å få tak i kvalen som heimsøkjer han i alt han gjer. FOTO: ERIKA HEBBERT

«Moby Dick»
Nordland Teater, Hovudscena
Av Plexus Polaire – Yngvild Aspeli i samarbeid med Nordland Teater, Figurteatret i Nordland m.fl.
Basert på romanen av Herman Melville
Dramatisering og regi: Yngvild Aspeli
Scenografi: Elisabeth Holager Lund
Komponist: Guro Skumsnes Moe og Ane Marthe Sørlien Holen
Musikk: Guro Skumsnes Moe, Ane Marthe Sørlien Holen og Håvard Skaset
Kostyme: Benjamin Moreau
Figurar: Polina Borisova, Sebastian Puech, Manon Dublanc, Elise Nicod og Yngvild Aspeli
Lysdesign: Xavier Lescat og Vincent Loubière
Lyd: Raphael Barani
Video: David Lejard-Ruffet
Med: Andreu Martinez Costa, Maja Kunsic, Daniel Collados, Sarah Lascar, Viktor Lukawski, Alice Chené og Pierre Deverine/Rune Løding

Eit multimedialt kunstverk, ulikt alt anna eg tidlegare har sett.

Eg har sett og meld scenekunst i 42 år, og årleg hatt mange store teateropplevingar. Men det kan gå fleire år mellom det heilt ekstraordinære. Premieren på verdsturneen til Plexus Polaires «Moby Dick» på Nordland Teater var ulikt alt anna eg har sett, og ei oppsetjing som slo meg i bakken. Det var ei framsyning så gjennomført, så vakker og visuell, så djuptgripande og så komplett at eg har vondt for å finne ord.

Herman Melvilles ikoniske roman frå 1851, om den monomane kaptein Akabs årelange kamp for å fange den kvite spermasettkvalen Moby Dick, er ei bok med mange lag og med rom for eit utal ulike tolkingar. Romanen er både dramatisert og filmatisert fleire gongar. Nå har den franske figurteatergruppa Plexus Polaire i samarbeid med Nordland Teater og Figurteatret i Nordland laga ein versjon det truleg vil gå gjetord om lenge. Etter ein stutt speleperiode i Mo i Rana skal produksjonen delta på den prestisjefylte festivalen Festival d’Avignon i Frankrike før han set ut på ein litt amputert verdsturné for så å kome attende til Nordland og Innlandet til neste haust.

Yngvild Aspeli er norsk, men er utdanna i Frankrike der ho også har budd dei siste 17 åra. Der har ho bygd opp figurteatergruppa Plexus Polaire. I fleire år har ho arbeidd med ideen om å dramatisere «Moby Dick». Etter nokre månaders utsetjing, og i samarbeid med Figurteatret i Nordland og Nordland Teater, var det fredag endeleg duka for premiere. Det er blitt ein enorm produksjon, med mange aktørar, innovativ og fantastisk bruk av lys, video, musikk og lyd, spektakulær og komplisert scenografi samt meir enn femti livaktige figurar. Det er ei oppsetjing med fallhøgde av dimensjonar, men som lukkast i absolutt alle detaljar.

Det opnar med lys og videoprojeksjonar som gir assosiasjonar til havet før det dukkar opp små fiskar vi trur er projiserte, men som viser seg å vere figurar med dokkeførarar som er nesten usynlege. Så held det fram med eit tjuetals sjøfolk der det syner seg at to av tre er dokker, men så livaktige og godt styrte at det tidvis er uråd å sjå skilnad på dokker og skodespelarar. Som i romanen, er det den relativt anonyme sjømannen og kanskje Melvilles alter ego, Ishmael (Rune Løding) som er forteljaren. Medan framsyninga blir spela på engelsk, fortel Løding på norsk, men blir erstatta av Pierre Deverine når produksjonen skal utanlands. Og så blir vi etter kvart introdusert for den tyranniske og eigenrådige kaptein Akab. Han har trebein etter at Moby Dick fleire år tidlegare beit av han leggen. Han er sjukeleg besett av å fange kvalen, og der hemn berre er eitt av dei mange motiva hans. Figurane som framstiller Akab er så detaljrike, og blir ført så synkront og elegant at det er vanskeleg å fatte at det berre er dokker.

På båe sider av scena står musikarane Guro Skumsnes Moe (bass) og Ane Marthe Sørlien Holen (slagverk) som båe er ansvarleg for komposisjon, og Håvard Skaset (gitar). Dei korar og akkompagnerer i det som ofte kan minne om sakral mellomaldermusikk før det mot slutten blir heftigare rock. Og dei lagar suggererande lydkulisser som gir framsyninga ein mektig ekstra dimensjon.

Gjennom utsøkt lysbruk går scenografien frå kraftige skipsspant, til brua og riggen med utsiktsposten. Den fysiske scenografien vekslar saumlaust med modellar, figurar i mindre målestokk, og figurteaterspelet i full storleik. Figurane er ei historie for seg. Meir enn femti detaljrikt laga dokker, båtar, kvalar av ulik storleik og mykje meir, og ført med imponerande presisjon som gjer det heile så autentisk, blir ei visuell og magisk oppleving i seg sjølv.

Aspeli har i denne produksjonen vald å lage eit fysisk teater som i liten grad fortel ei faktisk historie. Det er i langt større grad enn Akabs årelange sjøreise, blitt ei reise inn i og utforsking av menneskesinnet. Framsyninga er spekka med metaforar om å vere sjukeleg besett av noko, om hemn og om kva menneskeleg dårskap kan føre til. Det meste er usagt, men her er eit vell av idear og tankar å spinne vidare på for oss i salen. Og oppi det heile er det havet som den store metaforen. Havets tiltrekkingskraft på alle som ikkje orkar å leve, men som ikkje vil døy. Eller som Ishmael seier det i epilogen: «Havets store liksvøp bølger videre.»

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 13. oktober 2020.)

Har kvinnene reelle val?

mandag, oktober 12th, 2020

TEATER

UTAN ATTERHALD: Ellida (Silje Lundblad) får tydeleg fram kva som krevst for at fridomen i ekteskapet med Dr. Wangel (Trond-Ove Skrødal) skal vere reell. FOTO: JOHANNES L. F. SUNDE

«Fruen fra havet»
Trøndelag Teater, Gamle scene
Av: Henrik Ibsen
Regi: Fredrik Longva
Scenografi og kostyme: Olav Myrtvedt
Lysdesign: Eivind Myren
Lyddesign: Oliver Løding
Med: Silje Lundblad, Trond-Ove Skrødal, Madalena Sousa Helly-Hansen, Emma Caroline Deichmann, Jon Lockert Rohde, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Emil Olafsson og Jo Saberniak.

Mange gode tilløp, men litt for mange påfunn utan særleg relevans for handlinga.

Fredrik Longva brakdebuterte som regissør med «Dødsdansen» av August Strindberg på Trøndelag Teater i fjor, og produksjonen fekk fleire Heddanominasjonar. Nå er Longva attende på teaterets gamle scene med «Fruen fra havet» av Henrik Ibsen. Det er blitt ei framsyning som har mange gode tablå, men som vil litt for mykje. Ho greier ikkje å konsentrere seg om det viktigaste, men flyt ut i ei alt for lang rekkje påfunn.

Fyrvaktardottera Ellida Wangel (Silje Lundblad) gav opp sin opphavelege kjærleik, følgde fornufta og ekta den langt eldre enkemannen Doktor Wangel (Trond-Ove Skrødal). Slik fekk ho dei to stedøtrene Bolette (Madalena Sousa Helly-Hansen) og Hilde (Emma Caroline Deichmann) på kjøpet. Med ein son som døyr etter berre få månadar, blir det ikkje noko lukkeleg ekteskap eller tilvære for Ellida, og når fortida heimsøkjer henne og den gamle kjærasten (Jo Saberniak) dukkar opp, blir ho stilt overfor eksistensielle val. Skal ho bli eller reise?

I Olav Myrtvedts ganske opne og nakne scenografi der scena blir møblert litt etter litt, blir vi lag for lag presentert for familien Wangel. Gjennom dei to besøkjande mennene, overlærar Arnholm (Jon Lockert Rohde) og Lyngstrand (Emil Olafsson), får vi også vite meir om familiens fortid. Med Ballested (Madeleine Brandtzæg Nilsen) som ein slags komisk katalysator, forstår vi raskt at Longva i stor grad vil nytte komediens språk for å brette ut spørsmålet om menneska, og spesielt kvinnene, i realiteten har fri vilje og frie val. Det blir mange påfunn, og sjølv om nokre er gode, blir det i meste laget.

Men på eitt område er humoren og ironien spesielt vellukka. Tydelegare enn vanleg får Longva synt kor lite reelle kvinnenes val var, – og er. Og synleggjeringa, og eigentleg latterleggjeringa av mannfolkas fridomsidé er dyktig formidla. For dette er eit drama der mennene berre blir statistar, og det er lagnadane til dei tre kvinnene som er tema. I ei oppvarmingsscene ved starten av andre akt der det ser ut som alle aktørane drikk og røykjer seg til mot, har yngstedottera Hilde ein herleg monolog der ho parodierer alt og alle, men mest stemora Ellida. Fersk frå teaterskulen er Emma Caroline Deichmann eit komisk fyrverkeri som set nærast alle skåpa på plass. Madalena Sousa Helly-Hansen som storesystera Bolette blir meir underfundig komisk i eit nydeleg tablå der det sakte, særs sakte, går opp for henne kva frieriet til hennar gamle lærar i røynda tyder. Og etter alt for mange påfunn og sidespor, kjem Longva omsider til ein intens og heilstøypt finale der Silje Lundblad som Ellida set hardt mot hardt, og på overtydande vis får Doktor Wangel til å innsjå at reell fridom ikkje kan ha atterhald. Det er sterkt og klårt formidla, og her fekk Lundblad synt at sjølv om ho er ei av landets beste musikalartistar, så er ho også ein særs dyktig karakterskodespelar.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 12. oktober 2020.)

Oppbrot og forsvinning

mandag, oktober 12th, 2020

TEATER

I EI KLEMME: Eg (Trude Øines) veit ikkje kva ho skal gjere når verda og alt det trygge ramlar saman over hovudet på henne. FOTO: KNUT BRY

«Jeg forsvinner»
Hålogaland Teater, Scene øst
Av: Arne Lygre
Regi og scenografi: Anders T. Andersen
Komponist: Adrien Munden
Kostyme: Mette Welle Jacobsen
Lysdesign: Øystein Heitmann
Med: Trude Øines, Ketil Høegh, Camilla Frey, Catharina Vu og Ida Løken Valkeapää

Særs velspela, men ikkje alltid like lett å henge med i alle dei ulike forteljingane.

«Jeg forsvinner» av Arne Lygre blei gitt ut i 2011 og vann Ibsenprisen i 2013. Stykket er spela fleire stader i utlandet, men er til nå berre sett opp to gongar her heime. Kva som er årsaka til denne vegringa frå norske teater, veit eg ikkje. Det kan i alle fall ikkje liggje i sjølve sceneteksten, for Lygres manus er sterk lesnad. Men det er ein tekst som set store krav til både regissør og skodespelarar ettersom her ikkje er så mykje korkje av handling eller ytre staffasje å stø seg på.

Dramaet har mange forteljingar, som er bygd opp om tre hovudlag. Det er inga eigentleg historie, men det handlar i stor grad om oppbrot og kva som skjer når det trygge raknar. Skal ein bli att i det kjende tilværet, som er truga av eitt eller anna vi meir anar ann forstår? Eller skal ein flykte til det usikre og ukjende, som likevel kanskje er tryggare?

Arne Lygre gjer historia så generell som mogeleg, så her er ingen detaljar som kan innsnevre merksemda. Difor har ikkje dei fem rollefigurane namn, men blir i staden omtala som eg, mi venninne, dottera til venninna mi, mannen min og ei framand kvinne. I botn ligg ei historie om desse fem. På ei scene bygd opp som eit svart platå, er dei einaste rekvisittane ei rekkje koffertar og reisevesker. Dette kan vere kor som helst, men det er openbert, og kanskje litt for synleg, at nokon er på reisefot.

Det tek til med at eg (Trude Øines) fortel at dette er heimen hennar. Her har ho vakse opp og levd heile livet. Her held ho til med mannen sin, som ho elskar, og det er her ho trivst. Ho fortel at ho er særs lukkeleg, men i eit tonefall som ikkje er spesielt overtydande. Så kjem venninna hennar (Camilla Frey) inn, og vi blir fortald verbalt, men langt frå kjenslemessig, kor nær dei er kvarandre. Nesten som ein familie, seier dei. Vi får etter kvart vite at venninnas dotter (Catharina Vu) er av garde for å hente mannen (Ketil Høegh), og medan dei ventar og pratar om det kvardagslege og trivielle, forstår vi også at det er eitt eller anna som trugar der ute. Vi får aldri vite kva, men det er openbert at ei krise er i emning, og at det tryggaste kanskje er å reise. Så kjem dottera attende utan mannen, og det eksistensielle valet om å reise eller bli, blir endå verre å ta stilling til.

Samstundes, og akkurat dette ordet er eit nøkkelord i dramaet, for samstundes skjer det dramatiske ting også andre stader. Framsyninga er bygd opp om tre nivå. Det er det faktiske spelet på scena, om eg og folka rundt henne. Det er scenetilvisingar og ei slags forklaring på kva som skjer. Og det er parallelle forteljingar som skjer samstundes ein annan stad. Gjennom desse historiene møter vi ei rekkje ulike lagnadar, fleire ganske dystopiske og trasige, men etter kvart nokre litt meir håpefulle. Slik får Lygre fortald om mellommenneskelege forhold og medkjensler, og ikkje minst om menneskas evne til å halde fram og aldri gi opp.

Det kan fort bli forvirrande når ein på eit saumlaust vis fortel så mange historier. I manuset har Lygre nytta typografiske verkemiddel til å skilje mellom dei ulike nivåa. I ei iscenesetting må ein sjølvsagt bruke andre middel, og her er vi truleg ved det største problemet med denne oppsetjinga. Regissør Anders T. Andersen let skodespelarane hoppe frå eg-forteljinga til dei parallelle, og attende att, utan noka form for forklåring, brot eller pausar. Det blir ikkje enkelt å følgje med, og dette er tidvis noko øydeleggjande for framsyninga som difor heller ikkje kjem heilt i hamn.

Dramaet har mykje tekst og lite fysisk handling. Det gjer det særs krevjande for skodespelarane som i hovudsak kjem godt frå oppgåva. Særleg imponerande er Trude Øines som eg. Trass i at ho har små nyansar å spele på, greier ho likevel å nytte heile registeret frå den nesten naive og «å så lukkelege» i starten, til den klaustrofobiske og langt meir desperate personen mot slutten.

Finalen er mannens epilog der han i motsetnad til eg, vel å bli. Og når dét i tillegg er saman med ei framand kvinne (Ida Løken Valkeapää), blir det eit nesten humoristisk malapropos til alt vi tidlegare er blitt fortald. Så var det kanskje håp likevel? Sjølv om eit kor med trykkjande og nesten suggererande musikk skulle tyde på noko anna.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 12. oktober 2020.)

Til røtene

søndag, oktober 4th, 2020

TEATER

HJELP: Frøya (Nami Kitagawa Aam) blir ein god hjelpar for Aretha (Lina Emilie Bakkemyr) i kampen for å redde nornene, – og verda. FOTO: KATARZYNA MARIA WIECZOREK

«Yggdrasil – Legenden om Aretha fra Skierde»
Yggdrasil Teater, Storvika, Stjørdal
Av Thorunn Wikdahl
Regi: Thorunn Wikdahl
Scenografi: Marie Løwendahl
Kostyme: Berit Haltvik With
Koreografi: Gunhild Løhre
Komponist: Egil Strand Wikdahl
Maskør og rekvisitør: Leo Thörn
Lysdesign og lydteknikk: Jonas Nielsen/Bright
Med: Lina Emilie Bakkemyr, Gunnhild Sundli, Joakim Skevik, Nami Kitagawa Aam, Emma Sofie Joma Rustad, Petronelle Ibsen-Børnick, Jeanette Hoseth m. fl.

Ei nærast magisk og særs opplevingsrik framsyning med eit utal av fargerike fasettar.

«Yggdrasil – Legenden om Aretha fra Skierde» er eit uvanleg ambisiøst prosjekt. Så vidt eg forstår har frilansregissøren Thorunn Wikdahl arbeidd med ide, manus og utforming gjennom fleire år. Men uakta kor lenge ein held på med planlegginga, er det å spele utandørs teater heilt nede i strandkanten i Stjørdal den første veka av oktober ein risikosport. Legg til at det er komplisert lys- og lydrigging, eit stort ensemble med nærare 30 statistar, dei fleste særs unge, og du forstår at her kan det meste gå gale. Og heilt fram til premieren har det vore ganske turbulent med fråfall, utskifting og understudies. Og likevel, – likevel kjem prosjektet ganske fjellstøtt ned på alle fire, og er blitt ei underhaldande, relativt velspela, opplevingsrik og tidvis ganske magisk teateroppleving.

Då mørket fall på og kunstlyset fekk gjere jobben, blei det magiske situasjonar.
FOTO: AMUND GRIMSTAD

Ein kan bli både overtruisk og religiøs av mindre, men så er det nettopp noko av dette det heile handlar om der eitt av dei mange laga er gamal norrøn mytologi og om å spele på lag med gudane. Eg trur korkje på vêrgudar eller andre gudar, men at det skulle vere 14° pluss, vindstille, klårt og ein uvanleg vakker solnedgang i starten av oktober, og at det er varsla tilsvarande vêr i så godt som heile speleperioden, kan gjere ein tvilar ut av den mest hardbarka ateist.

Oppsetjinga er ei heilaftans framsyning i to akter med pause, og har så mange lag at det er godt mogeleg eg ikkje har fått med alle. I Storvika, badeplassen i Stjørdal, med Trondheimsfjorden rett i vest, og ein skogkledd bergknaus i nord, er det skapt eit nesten naturleg scenerom der det er plassert inn ei plattform, eit telt, ei rullebrettrampe og nokre enkle, men effektfulle rekvisittar. Hit kjem Aretha frå Stjørdal (eller Skierde på sør-samisk) og vennane hennar ein ettermiddag. Aretha (Lina Emilie Bakkemyr) er fjortis, og held standhaftig på at ho ikkje er sta, medan det er nettopp det ho er. Ho går sine eigne vegar, og skil lag med vennane på tur gjennom skogen. Åleine møter ho med eitt Tor med hammaren (Joakim Skevik), og det blir eit artig møte mellom nytt og gamalt der Tor blir introdusert for mobiltelefon og fenomenet selfie.

Etter kvart møter Aretha fleire av æsene i den norrøne mytologien. Det er lagnadsgudinna Frigg (Jeanette Hoseth), og krigs- og kjærleiksgudinna Frøya (Nami Kitagawa Aam). På det som er røtene av livstreet Yggdrasil blir ho fortald at gudane er heilt avhengige av at menneska trur på dei for å kunne eksistere. Vidare får ho vite at det er krise blant æsene. Nornene, lagnadsgudinnene for både menneska og æser, er fanga og førte til Helheim, og det tyder slutten for det meste. Til alt overmål syner det seg at Tor slett ikkje var Tor, men at det var intrigantguden Loke som gav seg ut for å vere han. Deretter held framsyninga fram som ei klassisk barneforteljing der ungane ryddar opp og reddar verda. Gudinna Skade (Emma Sofie Joma Rustad) snakkar sør-samisk, og det byr på ein del språklege problem når ho gir Aretha eit sverd laga av tre frå Yggdrasil. Aretha forstår etter kvart at sverdet gjer henne uovervinneleg når ho blir sendt ut for å redde nornene, men sverdet er i tyngste laget for ei ungjente. Ein sprettert derimot. Eg skal ikkje røpe så mykje meir, men i ei familieframsyning av denne typen går det sjølvsagt godt til slutt, men vegen fram er full av tilbakeslag og langt frå rettlina.

Som lesaren alt vil forstå, er det eit omfattande person- og gudegalleri, og ikkje alltid like greitt å henge med. Og sjølv om den klassiske historia om Aretha som ordnar opp, ligg i botn, er her også så fullt av ulike lag at eg ikkje er viss på om eg har fått med meg alle. Det er ei uvanleg symboltung framsyning, og om nokon skulle stusse på at ei jente få Stjørdal heiter Aretha, så skuldast det Stjørdals kommunevåpen. Av alle ting! Når Aretha til slutt drep ein drake og reddar æser og menneske, så er det ein parallell til linnormen eller draken i Stjørdals kommunevåpen. Den ormen blei i følgje segna drepen av St. MargARETHA då ho med det samstundes vann over det vonde. Og i tillegg til å vere ei god, fargerik og litt spennande historie, handlar framsyninga også om å vere seg sjølv, og om å halde på barndomens fabulering og fantasi. Og mykje meir.

Den naturlege settinga i Storvika er som skapt for denne forteljinga, og Maria Løwendahl har i scenografien nytta heile breidda frå stranda og opp

Naturens eigen scenografi.
FOTO: KATARZYNA MARIA WIECZOREK

til bergknausen, alt det naturlege og vore ganske diskré med å flytte inn for mange andre element. I staden er det den tidvis nesten magiske lyssettinga til Jonas Nielsen/Bright og dei heilt fantastiske og uvanleg kreative kostyma

Fargerike og spektakulære kostyme.
FOTO: KATARZYNA MARIA WIECZOREK

til Berit Haltvik With som gjer den viktigaste visuelle jobben. I tillegg er dette ei multimedial framsyning ein tradisjonelt berre ser på store profesjonelle scener. Wikdahl har henta inn klatrarar som snor seg som mørke edderkoppar oppetter bergknausane, ein flammedansar, ein

Flammedans.
FOTO: KATARZYNA MARIA WIECZOREK

brettkøyrar og ungdom frå ulike kampsportmiljø som kyudo og taekwondo i tillegg til godt koreograferte dansarar. Med magisk musikk, eller rettare lydbilde av Egil Strand Wikdahl, smeltar alt dette etter kvart saman til ei uvanleg vakker visuell oppleving som toppar seg når den livgjevande gudinna Idunn (Gunnhild Sundli) syng ein tekst henta frå Voluspå.

Thorunn Wikdahl har som regissør bakgrunn frå så ulike produksjonar som bakgardsframsyningane til Rabarbrateateret, nærast rølpeteater, utandørs og med eit utal statistar på eine sida. Og på andre sida Azra Halilovic’ stillfarne monolog «1000 zašto 1000 zato», om oppvekst i det krigsherja Bosnia og om å kome til Norge, ei oppsetjing der det usagte er vel så viktig som det uttrykte. I legenda om Aretha får Wikdahl nytta båe sider, jamvel om underteksten ikkje alltid er like tydeleg. Det er derimot det visuelle. Eg har forståing for at ei familieframsyning på to timar bør starte klokka 18, men jamvel om solnedgangen var spektakulær, blir dagslyset litt flatt samanlikna med alle dei fantastiske scenene som blei skapte med kunstlys i andre akt då det tok til å bli mørkare.

Wikdahl har også skrive manus. Det er ei omfattande historie, som kanskje kan bli vel komplisert, og der det er vanskeleg å få med seg alt. Akkurat det blir likevel i hovudsak kompensert av alt det visuelle og alle opplevingane. Men historia blir litt for omstendeleg, særleg i starten. Og når det går mot finalen i andre akta, går det tilsvarande litt i raskaste laget. Ettersom framsyninga er så visuell, tek Wikdahl seg god til å stoppe opp og dvele ved dei ulike tablåa. Det er eit godt grep, men krev at ho har tillit til både aktørar og publikum. Det har ho også grunn til. Personinstruksjonen er forbausande god når ein veit kor mange det dreier seg om, at dei fleste er særs unge amatørar og at scenerommet er uvanleg stort. Lina Emilie Bakkemyr er stort sett trygg og truverdig i den tekstrike og omfattande hovudrolla. Og blant dei seks profesjonelle i dei andre berande rollene må eg få trekkje fram Nami Kitagawa Aam som Frøya.

Frøya (Nami Kitagawa Aam)
FOTO: KATARZYNA MARIA WIECZOREK

I tillegg til å vere ein framifrå dansar, hadde ho ei rolletolking og eit scenisk nærvær som imponerte.

Det vesle produksjonsselskapet Yggdrasil Teater kunne med «Yggdrasil – Legenden om Aretha fra Skierde» ha tatt seg fullstendig vatn over hovudet, for det er langt frå gitt at eit så ambisiøst prosjekt skal bli vellukka. I staden er det skapt ei nesten magisk og særs opplevingsrik framsyning med eit utal av fargerike fasettar. Ho blir spela så godt som kvar kveld fram til og med sundag 11. oktober. Og vêrmeldinga er fram til helga uvanleg god for årstida.