Archive for juni, 2020

No bli det vår

lørdag, juni 20th, 2020

TEATERKONSERT

RÅTT OG SÅRT: Med nye arrangement kom det også fram andre fasettar ved Hans Hyldbakks lyrikk.
FOTO: TEATRET VÅRT

«Vårsøg 75 år»
Teatret Vårt, Molde
Tekstar av Hans Hyldbakk
Musikk: Henning Sommerro
Tekstutval: Svein Sæter
Regi: Kristian Lykkeslet Strømskag
Med: Henning Sommerro, John Pål Inderberg, Julie Støp Husby og Sara Fellman

Nye arrangement gjorde «Vårsøg 75 år» til meir enn ein vanleg teaterkonsert.

Forfattaren og lokalhistorikaren Hans Hyldbakk (1898-2001) gav ut ei rekkje diktsamlingar, prosatekstar og lokalhistoriske verk gjennom heile 70 år. Men før Henning Sommerro tonesette mange av dikta hans, og med gruppa Vårsøg i 1977 gjorde han til ein folkekjær nasjonalskald, var nok Hyldbakk berre kjend for dei mest innvigde på Nordmøre. Nå vil Teatret Vårt markere at det er 75 år sia Hyldbakk i april 1945 skreiv det ikoniske diktet «Vårsøg». Saman med den vakre melodien til Sommerro, har diktet funne ein plass i nordmenns hjarte på line med dei fremste nasjonalsongane våre. «Vårsøg» er rett nok ei glede over våren, men har også ein klår og eintydig undertekst om den frigjeringa som kom nokre veker etterpå.

Teaterkonserten er blitt ein hyllest til fridomen og til ein smålåten og noko underkjent forfattar. Henning Sommerro, som vaks opp i Surnadal, ikkje langt unna garden Kleiva der Hyldbakk budde, har skrive all musikken, og var ein sjølvsagt kapellmeister. Han trakterte klaver og trekkspel i tillegg til song og nokre «uregisserte» monologar. Med seg har han John Pål Inderberg på saksofon, skodespelarane Julie Støp Husby og Sara Fellman på vokal, og i tillegg ein varsam, men effektfull bruk av unike lydopptak med forfattaren sjølv. Særleg mektig var Hyldbakks resitering av «Vårsøg» til John Pål Inderbergs ekstremt såre akkompagnement.

Frå heimplassen skreiv Hyldbakk ei rekkje «Kleiva-brev» som dagsaktuelle kommentarar. Utdrag frå desse breva dannar eit fundament som konserten er bygd opp om. Det bergar ein elles litt vanskeleg dramaturgi. Gjennom Sommerros humoristiske anekdotar om ein einstøing, kranglefant, og ein ganske motsetnadsfylt og tvisynt lokal kosmopolitt, får vi komplettert bildet av mennesket bak forfattaren. Og så er det sjølvsagt dikta hans, som i følgje den alt for smålåtne Henning Sommerro var så gode at melodiane kom av seg sjølv(!). Det trur eg det eg vil om. Mange av melodiane er minst like lyriske som dikta, men Sommerro og ensemblet har unngått å lage ein sviskekonsert. Nye arrangement får i større grad fram ein del av råskapen og det litt viltre i både undertekst og klårtekst. Det, kombinert med solid musikalsk og songleg framføring, gjorde «Vårsøg 75 år» til noko langt meir enn ein lyrisk og melodiøs nostalgitripp.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 20. juni 2020.)

Endring og undring

onsdag, juni 17th, 2020

TEATER

MOLLSTEMD: Mykje humor og skjemt, men med ein djupt alvorleg undertone. FOTO: OLE EKKER

«Bunnlinjan»
Trøndelag Teater, Hovudscena
Tekst: Marianne Meløy
Musikk: Trygve Brøske
Regi: Ivar Tindberg
Lys- og videodesign: Tommy Geving
Lyddesign: Anders Schille og Siril Gaare
Med: Marianne Meløy og Trygve Brøske

Refleksjonar over det meste, men med særleg vekt på den uvanlege kombinasjonen miljøvern og framtidsoptimisme.

Skodespelaren Marianne Meløy og musikaren Trygve Brøske har samarbeidd med ujamne mellomrom heilt sia 1993, og duoen er blitt så innarbeidd at dei til og med har tatt kunstnarnamnet Brøløy. I samband med stemmerettsjubileet for sju år sia laga dei ein kabaret dei kalla «Stemt» der Marianne Meløy tok oss med til heimplassen sin i Vesterålen, ei øy med rundt 40 innbyggjarar, men alle med så spesielle trekk at dei kunne fortene ein roman. For fire år sia, blei det i framsyninga «Bunnlinja» ein ny visitt til Meløya. Denne gongen var det pappa Meløy som baud dottera på ein spasertur øya rundt i samband med at han skulle ha ein bypassoperasjon og ikkje var viss på om han ville overleve. Når Brøske og Meløy nok ein gong inviterer til Meløya, denne gong med fleirtalstittelen «Bunnlinjan», er det med utgangspunkt i den same spaserturen, men med nye assosiasjonar, digresjonar, refleksjonar og små anekdotar der undring over alt som endrast er ein fellesnemnar.

Når Meløy nå opererer med fleire botnliner, er det fordi ho har utvida omgrepet frå ikkje berre å gjelde den økonomiske, men også den økologiske og menneskelege, samt ei fjerde som ho nyttar framsyninga til å leite etter. Og jamvel om far hennar er hjartepasient, blir det ein dryg spasertur der sidespranga og digresjonane er langt meir omfattande enn sjølve turen. Som ein Espen Oskeladd møter dei folk, dyr, fenomen og eit utal anna som kan vere verd å ta vare på og som kan gi assosiasjonar og refleksjonar over livet, både som det var og kva det skal bli til. Trygve Brøske gir tonefølgje til dei ulike anekdotane og forteljingane som Marianne Meløy presenterer, og nokre songar blir det også, dei fleste ganske mollstemde.

Marianne Meløy er ein folkekjær skodespelar med eit spesielt komisk talent og med eit oppkome av historier. Trygg på det ho fortel, auser ho her av det meste. Men under skjemtinga og den nordnorske humoren ligg det denne gongen ein langt alvorlegare undertone. På vandringa med faren er dei innom mange og så ulike fenomen som bruk og kast, venninnemangel, plastsøppel, tukling med naturlege biotopar, og humoristiske vurderingar av kvifor dei dresskledde som ser heilt likeins ut, er dei som ropar høgast om innovasjon. Marianne Meløy har så mange historier ho vil fortelje, og stundom blir det i meste laget. Men finalen, med ein vakker hyllest til foreldregenerasjonens framtidsoptimisme kombinert med trua på at det framleis skal gå bra, blei eit mektig punktum.

(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 17. juni 2020.)

Leikent og sjarmerande

mandag, juni 15th, 2020

TEATER

KONKURRANSE: Berre miming, men alle ser at dette er kappskyting med pil og boge. FOTO: TEATRET VÅRT

«Robin Hood»
Teatret Vårt, Reknesparken i Molde
Fritt etter legendene om Robin Hood
Regi og tilarbeiding: Bjørnar Lisether Teigen
Med: Lars Melsæter Rydjord, Sara Fellman, Bjørnar Lisether Teigen, Johanna Mørck, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Lars Halvor Andreassen

Så upretensiøst at det i starten verkar uferdig, berre for ganske raskt å sjarmere denne meldaren i senk.

Teatera tar til å opne att, og nokre er raskare enn andre. På Teatret Vårt i Molde har dei tatt tak i dei mange ulike legendene om Robin Hood, dikta ganske fritt, og på kort tid laga ei utandørs barneframsyning med koronaavstand både på scene og i sal. Bjørnar Lisether Teigen, ein av veteranane i ensemblet, har tilarbeidd dei gamle forteljingane om den kjekke og bolde Robin Hood. Saman med broder Tuck, Lille John og ei rekkje andre fredlause har Robin svore truskap til eksilkongen Richard Løvehjarte. For konge og fattigfolk kjempar dei mot prinsregenten Johan utan land og sheriffen hans og deira tyranniserande skattlegging. Frå basen sin i Sherwoodskogen, stel Robin frå dei rike for å gi til dei fattige. Slik har legendene gjort han til representant for eit folkeleg opprør. I denne framsyninga stel han rett nok for å skaffe løysepengar for å betale fri kong Richard frå fangenskapet hans i Austerrike. Det er ein naudsynt vri for å få til happy ending med at kongen kjem heim, og at ein overraskande vakkert formidla romanse mellom Robin og Lady Marion endar i giftarmål.

På ei lita utandørs scene i Reknesparken, og utan annan scenografi enn nokre små trær, rullar ensemblet ut ei historie som i starten kanskje verkar vel provisorisk og samanraska. Men sveltefôra som vi er, etter tre månaders pandemi, godtek vi det meste. Personinstruksjon, sceneskift og spel er ikkje heilt på høgda, men etter kvart blir eg likevel tvers igjennom forført av det sjarmerande metaspelet der mykje av framsyninga i røynda er ein kommentar til seg sjølv og situasjonen vi står i. På berre snaue timen greier dei på eit pedagogisk, leikent, humoristisk og fullstendig upretensiøst vis å fortelje det meste. Utan rekvisittar og med god korona-avstand, må dei mime og indikere der dei elles kunne ha spela i fri dressur. Det har dei løyst ved at det kryr av oppfinnsame og artige små gags, og dei seks på scena leikar seg med metaforar, dagsaktuelle og litt absurde referansar og ikkje minst teatrale verkemiddel som fleire nydelege handlingsbrot. Ungane i parken fekk openbert sitt, men alle dei ulike metalaga, og ei rekkje godt inkorporerte brot, gjorde at dette blei ei framsyning til å gle seg over for oss alle.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 15. juni 2020.)