Archive for november, 2019

Ei lenke av assosiasjonar

tirsdag, november 26th, 2019

TEATER

KUNNSKAP: Det er viktig å vete korleis ein avlivar ein hest. FOTO: HANNA FAUSKE

«A moment of silence»
Rosendal Teater, Trondheim
Konsept og regi: Hestnes/Popović
Produsent: Andrea Skotland
Musikalsk ansvarleg: Lasse Aagaard
Kostyme: Jenny Hilmo Teig
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Med: Freya Sif Hestnes, Marina Popović, Maja Skånøy, Helle Adolfsen.

Ein lågmælt presentasjon av korleis det er dei små forteljingane som byggjer opp om den store felles historia vår.

Kunstnarduoen Hestnes/Popović består av danske Freya Sif Hestnes, og av Marina Popović, som er vakse opp i Trondheim, men som kom frå Jugoslavia som lita jente. Dei har gjort det til eit førebels varemerke å ta utgangspunkt i små historier dei sjølve har tilknyting til for å byggje dei vidare til store og langt meir eksistensielle forteljingar. Slik også denne gongen.

Vi er i Rosendal Teater, den tidlegare westernkinoen i Trondheim, som nå er bygd om til eit velfungerande teaterhus. Tenk deg, seier Marina Popović i opninga, at du er i nabosalen for å sjå film, det er andre verdskrig, og det er truleg tysk propaganda. Så spinn dei vidare på «tenk deg» og ei lang rekkje assosiasjonar om både første og andre verdskrig, om krigen i Bosnia og om korleis det gjekk då den danske kong Christian X etter første verdskrigen markerte at Danmark fekk att Sønder-Jylland (der familien til Hestnes har bakgrunnen sin frå). Til stades på scenen er også dei to unge jentene Maja Skånøy og Helle Adolfson som lenge leikar stille, brettar serviettar og dukar, og gjer ting som småjenter gjer, før dei etter kvart blir meir og meir del av forteljingane på eit imponerande velregissert vis..

Som mange små bekkar som til saman blir historias elv, er framsyninga bygd opp lag for lag av anekdotar, tilforlatelege trivialitetar, kvardagslege hendingar men ofte med eit dramatisk bakteppe. På dette viset får dei lågmælt, særs gradvis, forbausande saumlaust og utruleg elegant bygd opp dei små elementa som til saman blir den store forteljinga, vår felles historie. Det er både lærerikt, særs underhaldande og litt skremmande.

HEST? Dette er ikkje ein kvit hest, men ein «songskjular». FOTO: AMUND GRIMSTAD

Framsyninga er full av overraskingar, også musikalske og kulinariske, og ho er ein skule i korleis ein skal byggje god dramaturgi. Nettopp difor skal eg halde meg vel frå å seie så mykje om innhaldet i historiene anna at her er mykje fakta du ikkje visste du trong vete, som kva ein «songskjular» er, korleis ein lagar kalk, for ikkje å seie kva som er rette måten å avlive ein hest.

Publikum sit på båe sider av ei scene som etter kvart løyser seg opp slik framsyninga også gjer det. Og som nok ei overrasking, er avslutninga ganske annleis enn det vi er vande med, for historia er sjølvsagt ein endelaus prosess som ikkje sluttar ved teppefall. Og slik er også finalen. Han er utan ende, fortrøystingsfull, velsmakande, og solid forankra i tradisjonar for korleis sosialt samvære skal vere.

«A moment of silence» er ei uvanleg sjarmerande framsyning der Hestnes/Popović med enkle middel og ikkje minst med eit utal overraskingar etter kvart greier å seie oss noko heilt vesentleg om det å vere menneske.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 26. november 2019.)

Kjærleik på kvitt papir

tirsdag, november 19th, 2019

TEATER

GIFTEMÅL: Pynta i papir blir det gjort klårt til bryllaup. FOTO: BENGT WANSELIUS

«Stor ståhei for ingenting»
Trøndelag Teater, Hovudscena
Av William Shakespeare
Omsett av André Bjerke
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Serge von Arx
Kostyme: Maria Gyllenhoff
Lysdesign: Andreas Fuchs
Med: Kenneth Homstad, Mari Hauge Einbu, Hildegunn Eggen, Kai Remlov, Ragne Grande, Isak Holmen Sørensen, Andreas Tønnesland, Ingrid Unnur Giæver, Mira Dyrnes Askelund og Mats Moe.

Mange kreative påfunn og særs godt spel, men framsyninga kjem aldri heilt i mål.

William Shakespeares komediar var folkelege lystspel, fulle av enkel og lettfatteleg humor, språklege gags, og forviklingar og forvekslingar ut i det absurde. Når Trøndelag Teater i Runar Hodnes regi nå set opp «Stor ståhei for ingenting», er det openbert at det er denne settinga ein vil følgje, og det eine påfunnet meir surrealistisk enn det neste blir presentert, men trass i framifrå spel manglar det heilskap, og det blir diverre i hovudsak nettopp påfunn.

Vi er i Messina på Sicilia dit fyrsten Don Pedro (Kai Remlov) nettopp har kome etter eit sigerrikt felttog. I følgjet hans er også den unge grev Claudio (Isak Holmen Sørensen) som forelskar seg botnlaust i Hero (Ragne Grande), dotter av Leonato, byens guvernør (Hildegunn Eggen). Alt dette utspelar seg i foajeen på Trøndelag Teater medan vi ventar på å bli slopne inn i salen. Slik blir vi i løpet av dryge tjue minutt på eit effektivt vis del av mylderet i Messina før vi blir inviterte inn på maskeball. Ei lovande opning som blir noko forstyrra av lang venting og mykje logistikk før vi finn plassane våre.

På ei scene som først er ein black box, men der Serge von Arx’ scenografi og rekvisittar, alt laga av kvitt papir, etter kvart fyller scenerommet, blir vi ikkje lenger deltakarar, men vitne til eit maskeball. Etter nokre mindre forviklingar blir det annonsert giftemål for Hero og Claudio, men kva gjer ein i keisemd ei heil veke medan ein ventar på bryllaupet? Don Pedro finn ut at han vil kople saman også Claudios venn Benedict (Kenneth Homstad) med Heros kusine Beatrice (Mari Hauge Einbu), båe ganske svorne motstandarar av kjærleik og ekteskap. Og så er vi i gong. Intrigen er lettare å forstå på teateret enn å formidle for ein teatermeldar, så eg skal halde meg frå vidare forklaring. Men på vegen fram mot dobbelbryllaup og lykkeleg slutt, er det eit hav av forviklingar både til rein underhaldning, og som Shakespeare nyttar for å vise menneskeleg dårskap og vondskap.

I Runar Hodnes regi er det eit spel på kontrastar, det absurde og tidvis heilt surrealistiske. I starten fungerer dette særs godt, men etter kvart blir det for mange påfunn og for lite innhald, og framsyninga mistar energi og framdrift. Kutt og ein del regigrep gjer også handlinga vanskelegare å forstå. I historia er det intrigar og falskspel så det held, og avsløringa av den viktigaste av dei blir ganske ulogisk når dei to vaktene som står for avsløringa, er strokne av manus. I tråd med mykje androgynt hjå Shakespeare, har to av rollene bytta kjønn. At guvernøren Leonato er blitt kvinne, gir ein ekstra gevinst med eit mogeleg trippelbryllaup i finalen. Men ei kvinne i rolla som Don Juan, gjer at motiva for alt taskenspelet hans blir litt uklårt. Er det berre vondskap, eller også sjalusi?

Spel og personinstruksjon er derimot framifrå. Det er eit opplagt og energisk ensemble med presis timing, godt og humoristisk koreografert, og med tydelege rolletolkingar frå alle. Om det kanskje ikkje var slik frå Shakespeares hand, er dei eigentlege hovudrollene Benedict og Beatrice. Kenneth Homstad er både ein viktig aktør og nærast som ein forteljar, og i båe desse rollene får han verkeleg synt registeret sitt. Og når han og Mari Hauge Einbu kastar infame replikkar til kvarandre om kor håplaus den andre er og kor utenkjeleg det er at dei to skal ha hug for kvarandre, er det eit artig, subtilt og nydeleg lite kammerspel i det heile.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 19. november 2019.)

Ein mann i mørk dress

mandag, november 18th, 2019

TEATER

TRU: Trass i både forbanninga og vekslande forhold til kyrkja, har Strømdahl aldri vendt ryggen til gudstrua. FOTO: TERJE VISNES

«Dømt til evig fortapelse»
Trøndelag Teater i samarbeid med Nidaros Domkirke og Vår Frue menighet, Nidarosdomen
Av Wenche Strømdahl og Petra Bjørkhaug
Komponist og organist: Petra Bjørkhaug
Regi: Aslak Moe
Med: Wenche Strømdahl

Ei sterk og personleg beretning om ei fordømming som skulle syne seg å koste fleire tiårs kamp.

Då atten år gamle Wenche Strømdahl kom heim frå eit år som utvekslingsstudent i USA, hadde ho tatt fag ho tidlegare ikkje ana eksisterte. Eitt av dei var drama, og det hadde vore skilsetjande for den unge jenta som i eit intervju med lokalavisa fortalde at nå skulle ho bli skodespelar. Nokre dagar seinare fekk ho eit brev frå forstandaren i frikyrkja ho var medlem av. I målande ordelag la han ut om kor skuffa han var, om at teateret var djevelens verk, at ho nå var fanga i den vondes garn og dømt til evig fortaping. Slik skreiv ein forstandar utan forstand i eit brev som har følgd og forfølgd Strømdahl i alle år etter.

Wenche Strømdahl er i dag ein veletablert og folkekjær skodespelar ved Trøndelag Teater. Etter godt over 40 år, mykje motgang, og stadige gjensyn med «ein mann i mørk dress», har ho etter kvart fått mot og overskot til å fortelje historia si. Den er både vond og dramatisk, men er diverre neppe noko ho er åleine om å ha opplevd. Saman med domkantor Petra Bjørkhaug, og med god og respektfull regihjelp frå Aslak Moe, har ho laga monologen «Dømt til evig fortapelse» som hadde premiere i Nidarosdomen fredag. Det er blitt eit sterkt og personleg vitnemål om ein einsam kamp, ikkje mot Vårherre, men mot dei uforstandige løytnantane hans. Og den symboltunge og naturlege scenografien som Nidarosdomen baud på, og den mektige musikken frå Steinmeyerorgelet, ga framsyninga nokre ekstra og særs forsterkande dimensjonar.

Oppvaksen på ein liten plass i Nord-Norge, måtte Wenche Strømdahl alt som sjuåring flytte heimanfrå for å gå på skule. Ho fortel om ein trygg og god oppvekst, men med tidleg heimlengt for den alt for unge internatjenta. Gudstrua og kyrkjelivet var ein viktig del av kvardagen, og ho hadde ingen grunn til å tvile på det som dei religiøse autoritetane sa og stod for, sjølv om ho heile tida omtalar forstandaren som ein mann i mørk dress. Difor blei også sjokket og verknaden desto større då ho, i gleda over å ha funne sin veg i livet, fekk eit så fordømmande og øydeleggjande brev frå han som skulle vere ein av hennar viktigaste mentorar. I framsyninga fortel ho tidleg om det skilsetjande brevet, medan ho vidare i monologen hoppar fritt og ukronologisk mellom ulike epokar i livet. Ein skulle kanskje tru at det gjekk an å leggje bak seg ei slik oppleving frå attenårsalderen, men så enkelt er det ikkje. Kvar gong ho møter motstand, både som skodespelar og i privatlivet, dukkar mannen i mørk dress opp att i minnet, og Strømdahl kjempar mot.

Gjennom halvannan time, og med akkompagnement frå Bjørkhaugs mektige orgelmusikk, fortel Strømdahl overtydande og intenst om eit liv med tvil og skuldkjensle, og i kamp for det ho har trudd på. Særleg vellukka er dei mange passasjane der ho nærast sparrar med ulike roller ho har spela på teateret. Overraskande nok har ho behalde gudstrua, sjølv om ho har gått ut og inn av statskyrkja. Men frå forstandarens uforstand, fortel ho etter kvart om møtet med langt meir empatiske og tolerante kyrkjeleiarar.

Aslak Moe har dei siste åra vore instruktør for ei rekkje særs vellukka monologar og personlege beretningar, som mellom andre Morten Joachims «Fire begravelser og ett bryllup» og Ole Christian Gullvågs «Rotsekk» som båe etter kvart fekk eit langt liv med Riksteateret. Sams for dei alle er at Moe er så lydhøyr og samstundes lojal mot forteljingane. Slik er det også denne gongen der ørsmå regigrep i det enorme kyrkjerommet er med og forsterkar historia. Ei historie full av små sigrar, og som nå blir krona med denne modige skodespelarprestasjonen.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 18. november 2019.)

Ja, det gjer vondt

mandag, november 11th, 2019

TEATER

IDYLL?: Forholdet mellom mor og son kan tidvis vere meir vondt enn idyllisk. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

«Se på meg når jeg snakker til deg!»
Rogaland Teater, Intimscena
Av Monica Isakstuen
Regi og komponist: Øyvind Osmo Eriksen
Scenografi: Kjersti Alm Eriksen
Kostyme: Ingjerd Meland
Lysdesign: Karl Oskar Sørdal
Med: Svein Solenes og Mari Strand Ferstad

Godt teater skal stundom gjere vondt. Skikkeleg vondt, som i dramatikardebuten til Monica Isakstuen.

Monica Isakstuen har sia debuten for dryge ti år sia skrive både lyrikk og romanar, og i 2016 vann ho Brageprisen for romanen «Vær snill med dyrene». Nå debuterer ho som dramatikar med «Se på meg når jeg snakker til deg!» på Rogaland Teater, og det var ein imponerande debut.

I to akter møter vi to eg-personar og deira barn. I første akt er det kvinna (Mari Strand Ferstad) og son hennar (Svein Solenes), og i andre akt er det mannen og dottera hans. I Kjersti Alm Eriksens duse og teppekledde scenografi, og i Ingjerd Melands like nøytrale kostyme, tek Isakstuen og regissør Øyvind Osmo Eriksen oss bak fasaden til to personar, eller familiar om du vil, og til det både problematiske og stundom vonde ved å ha barn. Det er ei nøytralisert setting ute av både tid og rom som kunne vere kven som helst og kor som helst. Og trass i at det er mykje vondt som blir skildra, vil eg tru dei fleste foreldre, kanskje litt motviljug, vil kjenne seg att.

Første akt startar med kvinna som har lagt sonen sin, og som kjenner på kor godt ho har det. Men sonen har slett ikkje sovna, og når han kjem inn, reagerer mora etter kvart ganske annleis enn det idylliske bildet ho først mana fram. Det er dei stadige konfliktane mellom røyndomen og det som er forventa, mellom krav og avmakt. Og det er presist og observant skildra. I andre akt er rollene snudde, men situasjonen i prinsippet den same. Her møter vi ein helgepappa som er livredd for å trø feil, og kanskje nettopp difor stadig gjer det. Og i begge aktene er det sterke seksualiserte undertonar som når faren tar til å sjå, og kjenne på, at dottera er i ferd med å bli kvinne, og når mora får kjensler ho helst ikkje vil vere ved når ho ammar sonen. Sjølv om det også er mykje god situasjonskomikk i dette, er det meste ganske vondt, og Isakstuen gjer verkeleg noko med oss i denne framsyninga. Godt er det at ho avsluttar med eit vakkert og rørande tablå. For foreldreskap er ikkje berre vondt.

«Se på meg når jeg snakker til deg!» er en formidabel dramatikardebut. Første akt er kanskje litt omstendeleg, men situasjonane er tatt på kornet og dramaturgien er stram. Dialogen er god og lett, og språket fell naturleg. I Øyvind Osmo Eriksens sikre og særs presise regi er det blitt eit stykke gripande teater der vi formeleg vrir oss i stolane, men likevel ønsker meir. At både Svein Solenes og Mari Strand Ferstad leverer dei beste og mest intense rolletolkingane eg har sett av dei, gjer denne teateropplevinga ganske komplett.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 11. november 2019.)

Bak kvardagspraten

lørdag, november 9th, 2019

TEATER

PROPORSJONAR: Attkjenneleg familiedrama i ein absurd scenografi der alt er ute av proporsjonar. FOTO: MAGNUS SKREDE

«Sørsiden»
Den Nationale Scene, Lille Scene
Av Fredrik Brattberg
Regi: Tyra Tønnesen
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Komponist og lyddesignar: Alf Lund Godbolt
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Med: Sissel Ingri Tank-Nielsen, Sverre Røssummoen, Knut Erik Engemoen, Sunniva Du Mond Nordal og Embla Oledottir/Evelina Rygg

Observant og symboltungt om det heilt trivielle.

Som havets dønningar som rullar fram og attende, eller som eit musikkverk med variasjonar. Slik er komposisjonen til «Sørsiden» av Fredrik Brattberg som hadde urpremiere på Den Nationale Scene onsdag. Og det er nettopp til havet og bølgjene Brattberg og regissør Tyra Tønnesen tek oss når det heile opnar med ei tildekt scene som ved hjelp av vindmaskin og gode lydeffektar etter kvart illuderer eit hav i opprør. Og som slik gir eit frampeik om kva vi har i vente.

Tre generasjonar skal ha ferie i lag på hytta ved sjøen. Dei skal vere saman, bade og kose seg. Dette er ei setting dei fleste vil kjenne seg att i. Men mykje er fasade, og bak den skjuler det seg grums og konfliktar, faktisk ganske ofte om det heilt trivielle. Dette er det Fredrik Brattberg med klårsyn og treffsikker observasjonsevne formidlar i «Sørsiden». Besteforeldra (Sissel Ingri Tank-Nielsen og Sverre Røssummoen) har invitert sonen og svigerdottera (Knut Erik Engemoen og Sunniva Du Mond Nordal) og barnebarnet Frida (Embla Oledottir) til avslappande dagar. I Leiko Fuseyas scenografi, der alle utanom barnebarnet er grå og fulle av sand og støv, og der alle rekvisittar er ute av proporsjonar, vaknar dei fem opp til den første feriedagen. Alt er tilsynelatande idyll. Men så skjer det stadige brot ved at Frida skrik som ein måke, og alle går attende til utgangspunktet. Og i fem-seks repetisjonar av den same situasjonen, men med små variasjonar og tillegg for kvar gong, avdekkjer Brattberg og Tønnesen at det er mykje anna bak fasaden.

«Sørsiden» er eit symboltungt drama der både rekvisittar og repetisjonane gir rom for mange tolkingar. Sakte, gradvis, og også med ganske mykje humor blir vi presenterte for den same scena slik ho utviklar seg frå det idylliske til det særs dramatiske. Og alt er gjort med ein imponerande observasjonsevne som gjer at vi kjenner oss att. Personinstruksjonen er solid, og dei fem meistrar dei små nyanseskilnadane frå scene til scene godt. Tidvis er det litt for mye overspel, men det står samstundes godt til den noko absurde, og ganske humoristiske scenografien og rekvisittbruken til Leiko Fuseya. I både scenografi og regi er dette uvanleg symboltungt, og nokre gongar kan det bli for tydeleg og ferdigtogge.

Fredrik Brattberg og Tyra Tønnesen har med «Sørsiden» laga eit humoristisk og observant drama om det heilt kvardagslege og kva som skjuler seg under den familiære overflata. Det er ein underhaldande og innsiktsfull situasjonsrapport, men eg er uviss på om dei ønska å seie noko meir?

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 9. november 2019.)

Scener frå eit fangenskap

mandag, november 4th, 2019

TEATER

OMSORG?: Sjølv om det meste har gått skeis, er det likevel stundom små glimt av omsorg og empati mellom Edgar og Alice. FOTO: OLE EKKER

«Dødsdansen»
Trøndelag Teater, Studioscena
Av August Strindberg
Omsett av Kjell Askildsen
Regi: Fredrik Longva
Scenografi og kostyme: Katrin Bombe
Med: Øyvind Brandtzæg, Madeleine Brandtzæg Nilsen og Ole Christian Gullvåg

Svart, innsiktsfullt og humoristisk om eit ekteskap som har enda i gjensidig fangenskap.

Det er godt over hundre år sia August Strindberg skreiv «Dødsdansen», eit tett og intenst drama om det ekstremt dysfunksjonelle ekteparet Alice og Edgar. Sjølv om det har skjedd enormt mykje med kjønnsrollene sia den gongen, slår det meg kor forbløffande moderne Strindbergs tekst framleis er. Og i Fredrik Longvas særs vellukka regidebut på Studioscena på Trøndelag Teater, er det vanskeleg å ikkje bli gripen.

Edgar (Øyvind Brandtzæg) og Alice (Madeleine Brandtzæg Nilsen) har vore gifte i nærare 25 år. Han er ein mislukka kaptein som aldri greidde å bli major, og ho sa farvel til ei skodespelarkarriere då ho gifta seg. Dei bur på ei øy utanfor Stockholm, ungane er for lengst ute, paret er forgjelda og tenarane har forsvunne. Edgar og Alice er gått i sosial isolasjon og indre eksil, dei er blitt uforlikte med dei fleste, også seg sjølve. At dei ikkje for lengst er gått frå kvarandre, skuldast mellom anna at dei båe er blitt den andre sin fangevaktar.

Vi kjem inn i livet deira i tre dramatiske haustdøgn. I Katrin Bombes scenografi, som er eit slags ovalt podium som også kan fungere som eit langbord, kjem vi som publikum ubehageleg tett på det konfliktfylte samlivet. Samstundes fungerer scena på mange fleire plan slik at ho alt frå starten tydeleg syner avstanden mellom dei to der dei kastar vondskapsfulle replikkar til kvarandre over eit langt bord. Og scenografien understrekar også at dette heilt openbert er ei scene der det aldri er tvil om at det vi ser, er spela teater. Etter ei stund dukkar Kurt (Ole Christian Gullvåg) opp. Han er ungdomsvenn av Edgar og fetteren til Alice, og blir skulda for i si tid å ha ført dei to saman. Kurt har budd i Amerika det meste av tida, og jamvel om han ganske naiv og inkjeanande ramlar rett inn i ekteskapsdramaet, syner det seg etter kvart at også han har mykje løynd bagasje.

Fredrik Longva har vald eit etter kvart ganske fysisk spel som understrekar konfliktane og gjer det både meir ubehageleg og vondare for oss i salen, særleg fordi vi kjem så tett på. Frå ein start med ekteskapleg utveksling av vondsinna invektiv og særs spydige kommentarar, byggjer han opp dramaturgien lag for lag, samstundes som han like lagvis avdekkjer historia til dei tre. I eit nesten to timar langt kammerdrama der teksten er det viktigaste, kan det fort bli vanskeleg å halde oppe intensitet og dramaturgisk stigning. Men her fører Longva inn eit knippe særs effektive brot som dreg oss ut av ein eventuell illusjon og minner oss på at dette er teater. Og brota blir også elegante og litt humoristiske metagrep som når Alice grip mikrofonen og ber tenaren om meir ljos, og det like gjerne kunne ha vore ei melding til inspisienten.

Sjølv om «Dødsdansen» er eit djupdykk i menneskesinnet, og ein slags konkurranse i kven som kan vere mest spydig og sårande, er dramaet likevel fullt av underliggjande humor som både regissør og aktørar har tatt godt vare på. Her er galgenhumor så det held, og trass i at dette er ganske avstumpa menneske, er sjølvinnsikta tidvis forbausande god. Som når Edgar fortel at han eigentleg ikkje har hatt anna enn uvenner heile sitt liv.

Dei tre på scena leverer eit intenst og ganske fysisk kammerspel av høg klasse. Det er ei ordrik framsyning der Strindbergs gode og innsiktsfulle tekst får kome til full rett. Aktørane tek seg tidvis lange pausar som fungerer understrekande på det som blir sagt, og som gjer det endå meir ubehageleg for oss i salen. Øyvind Brandtzæg er overtydande i det som etter kvart syner seg som den svært mangefasetterte Edgar der han vekslar mellom arrogant dritsekk, ynkeleg dødssjuk og nesten elegant humorist. Ole Christian Gullvåg er gjesten Kurt som utløyser det meste og som er fullstendig ubudd på kva han ramlar opp i. Avdempa og truverdig får han fram dei to sidene som katalysator for dei verste konfliktane og samstundes å bli ein ufriviljug deltakar i dramaet. Madeleine B. Nilsen har spela i mykje fri- og bakgardsteater, og gjort solide rolletolkingar i fleire år. Men dette er første gongen ho får ei hovudrolle på eit institusjonsteater. Og det gjer ho med glans. Med små fakter, imponerande nyanserikdom og eit rikt register får ho fram eit vell av ulike sider ved Alice. «Dødsdansen» er i Fredrik Longvas gode regi blitt ei innsiktsfull og velspela oppsetjing, eit intenst og fengslande drama.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 4. november 2019.)