Archive for juli, 2018

Berre kødda!

mandag, juli 30th, 2018

TEATER

CUMBACK: Karl-Vidar Lende greier ikkje å halde seg unna Trøndelag i år heller, og gir oss eit levande bilde på ein androgyn fødsel. FOTO: AMUND GRIMSTAD

«Slaget på Testiklestad – The Cumback»
Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg
Av Mads Bones, Ole Christian Gullvåg, Kyrre Havdal og Olve Løseth.
Regi: Mads Bones og Olve Løseth
Komponist/musikalsk ansvarleg: Kyrre Havdal
Koreografi: Martha Standal
Med: Olve Løseth, Mads Bones, Henriette Marø, Karl Vidar Lende, Ole Christian Gullvåg, Christian Ruud Kallum, Per-Theodor Paulsen, Martha Standal, Ida Göransson, Andres Tønnesland, Maria Ómarsdóttir Austgulen, m. fl.

Etter fire sesongar med ei parodiering av speltradisjonen som langt overgår originalane, lova kvartetten Bones, Løseth, Gullvåg og Havdal i fjor å gi seg på topp. Men det meste i desse oppsetjingane er jo berre kødding, og slik var det også med denne lovnaden. Og som i tidlegare år er det mye kødd, og i verkeleg dobbel tyding.

Eg skal ikkje trøytte lesaren med noko resymé denne gongen. I staden lenker eg til dei fire
meldingane eg har skrive tidlegare, for eg mistenker at dei eventuelle lesarar eg måtte ha, er godt kjende med historia, og såleis mest opptekne av kva som er nytt og annleis i årets produksjon. Så her er dei historiske lenkene for dei uinnvigde (om dei finst): Den første oppsetjinga i 2014, den andre i  2015, den tredje i 2016 og den fjerde i 2017 .

Det beste ved desse produksjonane er sjølvsagt at dei representerer ein intelligent, respektlaus, bitande, men likevel ganske vennleg harselas og kritikk av speltradisjonen. Og det som samstundes gjer det mogeleg å halde på i år etter år, er viljen og ikkje minst evna til å fornye seg og gjere kvart års produksjon tidsaktuell. Og det siste er ganske avgjerande, for eg må vedgå at uakta kor bra og humoristisk parodien på dei ulike spela er, så er ikkje vitsane og ordspela like artige når du høyrer dei den femte gongen. Slik sett var sjølvsagt første sesongen best fordi alt var nytt og fullstendig overraskande, og andre sesongen greidde å gjere nok vriar til at vitaliteten heldt seg. Men både i tredje og fjerde sesong var det element som ikkje var like gode, og jamvel om dei som så «Slaget» første gang i fjor eller i 2016 , fekk om lag same hakeslepp som eg fekk i 2014, var det likevel ein del som kunne tyde på at det var på tide å gi seg.

Når dei fire, og alle entusiastane dei har med seg på og bak scena, likevel har vald å halde fram, trur eg det ikkje skuldast ønsket om å mjølke ein suksess til siste drope, men like mye å få lov å seie noko vesentleg om teater og tida vi lever i med eit humoristisk skråblikk som kan sjarmere ein stein. Og difor er det godt å kunne konkludere at årets produksjon i så måte er attende ved starten, og på høgde med dei to første kva gjeld innhald, humor, kvalitet og ikkje minst framføring.

Opplegget er sjølvsagt det same, og alt i opninga knyter det seg stor spenning til kva for ein stakkars aust- eller vestlending (og såleis med null innsikt i den trønderske speltradisjonen) som skal spele den kleinaste rolla av alle, nemleg suffløren. Dei fire tidlegare har overgått kvarandre i metateater og komplett hjelpeløyse, para med eit alt for stort ego. Årets sufflør, Maria Ómarsdóttir Austgulen, stod ikkje noko attende, hadde langt mindre sjølvtillit, men var til gjengjeld endå meir hjelpelaus. Og det er godt gjort.

Det er ikkje berre «Slaget» som har lova å gi seg utan å halde ord. Karl-Vidar Lende forlét Trondheim tidlegare i år for å spele i Oslo og heimbyen Bergen. Om comebacket er eit døme på forbrytaren som alltid vender attende til åstaden, eller skuldast botnlaus sakn etter bartebyen, skal vere usagt, men Lende, som tidlegare har vore både sufflør og Døden, dukka opp att som understudy (for den som måtte tru det) for Mari Hauge Einbu i rolla som den gravide Tyra Trillrunddotter, og her fekk vi sjå det androgyne i fritt fall, framført overtydande, og både med humor og tristesse. At finalen i år var omskriven slik at Lende, trass litt usikker kjønnsidentitet, likevel blei ofra på feminismens alter, gjorde det triste og urettvise ved rolla hans endå meir markant.

Å kommentere samtida er ikkje vanleg for historiske spel, men ettersom dette spelet går utanpå dei alle, er innslag om det dagsaktuelle blitt eitt av varemerka. Jamvel om sparkinga av Brutter’n skjedde midt i den mest hektiske innspurten i prøvetida til «Slaget», hadde dei likevel greidd å få inn eit velretta spark attende til Koteng og styret i RBK, og videodømminga i fotball-VM fekk også sitt. Innslaga med Per og Veronica Morderud var ikkje spesielt vellukka, men den litt for triggerhappy Veronica ga likevel grunnlag for god harselas både med «Skotet i Buvika» og VAR-dømminga. Reklameavbrota som snik seg inn overalt, fekk også unngjelde, litt meir subtilt enn i første sesongen, men særs dyktig gjort. «Show them, don’t tell them» er ein kjend regel som det blir synda mye mot i scenekunsten. Publikum er ikkje dumme, og treng ikkje få poenga ferdig togge, definert og forklart. At indikasjonens kunst kan vere særs effektiv fekk vi eit nydeleg døme på, presentert med verkeleg minimalistisk fingertippkjensle, då ei som kunne vere snarlik eit regjeringsmedlem dukka opp og gjorde akkurat så lite av seg at vi alle skjøna poenget. Slike små konfektar er det berre verkeleg store humoristar som greier å lage.

Og når eg snakkar om store humoristar. Olve Løseth er ein av dei fire bakmennene i «Slaget», og spelar mellom anna rolla som herolden eller forteljaren som slit med at det meste går galt rundt han, og vel så det. Han har levert solide tolkingar i alle dei fire føregåande produksjonane, men denne gongen er han rett og slett virtuos, og fleire av monologane hans, om ein kan kalle dei det, er små, elegante framsyningar i framsyninga.

Den største endringa i årets oppsetjing er finalen. Metoo har vore eit vasskilje for mange det siste året, ein skikkeleg augeopnar som har ført til at fleire og fleire seier, eller i alle fall burde ha sagt: Ikkje kødd med venninna mi! I staden for at det er kong Sverre som blir avkødda, det vil seie kastrert, gjer kvinnene i stykket denne gongen skikkeleg opprør og ingen kødd går fri. Dei fire mannlege forfattarane må også til pers, og som i eit skikkeleg metateater bedyrar dei at dette ikkje stod i manus, men som med så mye anna trur eg dei der også berre kødda.

Så ta da mine hender

mandag, juli 23rd, 2018

TEATER

POTETPLUKKING: Armlaus, men langt frå rådlaus. FOTO: AMUND GRIMSTAD

«Eg vil skapa min himmel på jord»
Utrotunet, Roan
Av Torvald Sund
Regi: Helena Wik
Komponist: Gunhild Hjertaas
Piano: Maren Barlien Guntvedt
Med: Julie Moe Sandø og Knut Erik Engemoen

Ei stolt kvinne som kjempa for menneskeverd og rettvise blir omsider løfta ut or gløymselen.

Bortsett frå i Roan på Fosenhalvøya i Trøndelag og i miljøet rundt Norges Handikapforbund er det ikkje mange som har høyrt om Julie Næss. Eit søk gav korkje treff i Store Norske Leksikon eller på Wikipedia. Dette er stor skam, for her er historia om ei kvinne som trass i at ho var født med pukkelrygg, var meir rakrygga enn dei fleste, ei føregangskvinne mange har mye å lære av, også i dag.

Julie Næss var født i Roan i 1896 med pukkelrygg og utan armar, og som såkalla «uekte barn». Ho vaks opp med mor og bestefar, og bestefaren var openbert ein stor historieforteljar som også lærte Julie å lese. Han døydde då ho var berre seks, men då Julie begynte på skulen, og ikkje fekk blyant som dei andre, klaga ho og synte læraren at ho alt kunne skrive både med munn, skulder/kinn og med tærne!

Mora gifta seg året etter, men døydde av tæring få år seinare, og stefaren, som ikkje var god med Julie, gifta seg på nytt, og tok med seg familien til Amerika. Julie måtte vere att i Roan og livnærte seg med å sy og brodere! – Ja, du las rett. Men ho ville bli betre og drog til Sophies Minde i Kristiania for å lære meir. Reisa var dyr, så ho søkte kongen om midlar, fekk det, og med kongeleg aksept blei ho også innvilga eit «studielån» på 200 kroner frå kommunen. Etter avslutta utdanning i saum, blei ho etter kvart trygdesjef i Roan.

På denne tida var vanføresaka drive mest som almisser frå kyrkja og dei kondisjonerte. I staden for milde gåver, kravde Julie rettar og rettferd, og i 1926 braut ho difor med «Trøndelags forening for vanføres vel», leigde metodistkyrkja i Trondheim, og skipa «Trøndelag Vanførelag», ein forlaupar til dagens handikapforbund. Slik starta ho ein kamp som i stor grad har endra synet på vanføre. Etter mange års iherdig arbeid fekk ho i 1960 endeleg realisert draumen om ein vanføreheim i Trondheim. Høgst fortent blei ho tildelt kongens fortenestemedalje i 1946, og fekk, som ho sjølv sa, handhelse på kongen. Misunning, ryktespreiing og litt jante, gjorde at ho etter kvart flytta til Trondheim der ho budde på vanføreheimen til ho døydde i 1973.

Forfattaren og dramatikaren Torvald Sund ønska å gjere historia meir kjend, dykka ned i kjeldene, og har skrive eit drama om denne tøffe dama. Helena Wik, skodespelar og regissør, og sjølv frå Roan, har sett det heile i scene, og med nyskriven musikk og med to skodespelarar i eit utal roller, var det urpremiere på Utrotunet heilt ute i havgapet i Roan fredag.

Framsyninga er bygd opp som eit forteljarteater med mange små dramatiserte tablå. Julie Moe Sandø er i hovudsak Julie, medan Knut Erik Engemoen er dei fleste andre som Julie etter kvart kjem i kontakt med, alt medan dei båe fortel historia i tredje person. Dette er gjort med relativt saumlause sprang som berre unntaksvis er vanskelege å forstå. Julie Moe Sandø har to armar, og er langt frå pukkelrygga, og gjer heller ikkje freistnad på å sjå slik ut. Med armane hengande laust på ryggen er det mennesket Julie, og ikkje diagnosen og lyta ho formidlar. Det er eit særs godt regigrep som gjer at vi får sympati for den rettferdskrevjande kvinna, og ikkje medkjensle med lyta hennar. Sandø spelar overtydande, og gir oss ei sterk kvinne med stor rettferdstrong, men også med ein draum om kjærleiken som ho berre delvis fekk oppleve. Det er varmt, sårt og inderleg formidla. Knut Erik Engemoen greier den umogelege oppgåva å hoppe ut og inn av ei mengd roller og samstundes gi dei truverd. Her er eit utal tablå som gjer at tårene pressar på, og forfattar og regissør kunne nok kanskje ha arbeidd meir med dramaturgien for i større grad å understreke dei dramaturgiske høgdepunkta.

Gunhild Hjertaas har skrive ny musikk som kler framsyninga som hand i hanske, og vakkert pianospel og nydeleg koring frå Maren Barlien Guntvedt saman med framifrå song frå dei to på scena, løfta framsyninga. I tillegg til rettferdskjensla, hadde Julie også ei sterk gudstru, og slik var det både naturleg og eit nydeleg, lite ordspel å opne og avslutte framsyninga med «Så ta da mine hender» i eit lågmælt og uvanleg vakkert arrangement.

Framsyninga skal visast på Verkstadhallen i Trondheim i september og deretter på Turnéteatret i Trøndelag.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 23. juli 2018.)

Ei rakrygga kvinne

søndag, juli 8th, 2018

TEATER

KYRKJA: Anne må stå til rette for «synda» si. FOTO: AMUND GRIMSTAD

«12 lod sølv»
Storbekkøya Museumsseter, Budalen
Av Per Gunnar Voll
Dramatisert av Brit Inger Granmo Aune
Regi: Marit Todal
Musikalsk ansvarleg: Ingrid Graftås
Koreografi: Sunniva Sætereng
Kostyme: Margunn Øyen
Med: Eit femtitals lokale amatørar

Eit imponerande krafttak av ei teaterframsyning i ei lita bygd som framleis veit at med dugnadsand kan ein gjere underverk.

Budal er ei lita jordbruksbygd mellom Soknedal, Støren og Singsås, og med Forollhogna nasjonalpark mellom seg og Østerdalen i sør. Plassen er kanskje mest kjend for dei flotte og tradisjonsrike budalsstolane, men budalingane kan meir enn møbelsnekring og landbruk. Opphaveleg var Budal eigen kommune, men ved det førre store kommuneslaktet, blei kommunen slått saman med Soknedal, Støren og Singsås. Sjølv om dette er meir enn femti år sia, er det mye som tyder på at budalingane ikkje er heilt ferdige med prosessen ennå, og som på mange slike mindre stader har både dugnadsand og lokal stoltheit levd vidare i eit omfang større samfunn berre kan drøyme om.

I 2004 ga Per Gunnar Voll, sjølv utfløtt budaling, ut romanen «12 lod sølv» basert på historia om ungjenta Anne Olsdatter Moen som i 1745 på veg over fjellet frå Dalsbygda til Budal blei overfalle og voldtatt. Ho blei gravid, og fødde ei dotter. Eit offer som fortener støtte, ville vi seie i dag, men dåtidas kyrkje og futar ville det annleis, og Anne blei både konfrontert med og måtte gjere opp for det kyrkja meinte var syndene hennar. Heile to gongar måtte ho til tings for å stå til rette for sorenskrivar og fut. Ho risikerte tukthus for det øvrigheita meinte var utukt og slett moral, men i første omgang slapp ho med bot på «12 lod sølv», ein uoverkommeleg sum for vanlege folk. Anne var ei rakrygga og stolt dame som ikkje let seg kue, og omstenda gjorde at ho var med og fakka ein tjuv som hadde heimsøkt bygda i lang tid. Det resulterte i finnarløn som vog opp for bota, og vel så det. Ved andre tingshandsaming blir ho frikjend, og får til slutt også Hans som har vore hennar store kjærleik. Det er ei sterk historie om ei tid vi heldigvis er ferdige med, men som framleis har sine parallellar i mange prestestyrte land. Samstundes er det ei historie som i motsetnad til dei fleste liknande forteljingar, enda godt. Det var nok langt fleire av desse ulukkelege kvinnene som blei utstøytte, hamna i tukthus eller gjekk på fossen.

Brit Inger Granmo Aune har dramatisert romanen, og for fjerde gong på åtte år blei spelet om Anne Olsdatter Moen sett opp på Storbekkøya Museumsseter ved porten til Forollhogna nasjonalpark, og i ei setting der det knapt trongst scenografi. Marit Todal har vore regissør alle fire sesongane, men nytt i år er koreografi, dans og ein særs dyktig musikalsk ansvarleg. Eg har ikkje sett dei tre føregåande produksjonane, men trur likevel at samspelet med koreografi og det musikalske må ha løfta framsyninga vesentleg.

I Budalen bur det om lag 500 menneske, og når det er rundt femti skodespelarar på scena og eit produksjonsapparat av ei anna verd som ligg bak, forstår ein at her er det dugnadsand det verkeleg står respekt av. Og her er det heller ikkje lettvinte løysingar. Scenografien er gitt, og burde vere god nok, men det trongst ei kyrkje og eit ting, og då har dei like godt laga eit samanleggbart hus som blir sett opp og tatt ned att relativt saumlaust, og utan anna kraft enn vanleg handmakt. Og kostyma er eit kapittel for seg. Nitide studiar av kleskodane for snart 300 år sia, og like nøyaktig og omfattande arbeid på systua. Rett før framsyninga såg eg ei statistjente som var fortvila fordi det var feil farge på ullsokkane hennar. Det seier ein del om nivået denne produksjonen strekker seg etter.

Marit Todal presenterer historia kronologisk som ei rekkje tablå. Med ei mengd sceneskift og så mange på scena, kan det bli ei stor utfordring, men her gjorde koreografi og musikk det heile ganske saumlaust. Sunniva Sætereng er både koreograf og dansar, og er Anne Olsdatters skugge som med relativt ekspressiv dans formidlar Annes kjensler og inste tankar. Det er både vakkert og lyrisk, og med den særs dyktige musikalske leiinga til Ingrid Graftås blir dette ei lita framsyning i framsyninga samstundes som opptrinna er heilt integrert i historia. Om Graftås kan gjere gull av gråstein, veit eg ikkje, men dei mange songinnslaga, og ikkje minst det store koret var imponerande. Klokkeklåre og gode songstemmer, ikkje det minste tillaup til sure tonar, og spesielt var ei framføring av eit relativt atonalt korparti for å få fram desperasjonen og den indre dissonansen hjå Anne ikkje anna enn særs imponerande og kunne like gjerne ha vore framført på ei profesjonell scene.

Spelet er sjølvsagt prega av at dette er amatørar, at det er mange, og at det er avgrensa prøvetid. Men Todal har hatt ei god hand med personinstruksjon, skift og forflyttingar. Anna Eline Røttum er trygg og tydeleg i rolla som Anne. Og der ein del andre roller ikkje er like overtydande framstilt, tar aktørane det att på autentisitet ved å nytte eiga dialekt, og ikkje minst med sjarmerande speleglede.

Historia er god nok i seg sjølv, men for å gjere det heile litt meir underhaldande, er det lagt inn mye humor, og også ein del overspel og buskis. Sjølv fann eg kanskje sorenskrivaren og futen vel outrerte, men publikum elska dei, og det er jo alltid ei takknemleg oppgåve å harselere med øvrigheita, og spesielt når kulturkollisjonane blir så store som dei var mellom vanleg folk og det danske embetsverket på 1700-talet. Framsyninga av rettsforhandlingane på tinget var neppe spesielt historisk korrekt, og eg trur nok at både Anne og småfolka frå Budalen var langt meir underdanige enn det vi fekk presentert, men det gjer ikkje så mye når det i staden blir godt og underhaldande teater. Mi viktigaste innvending til produksjonen ligg i dramaturgien der manusforfattaren nok kunne ha «killed some darlings». For å få fram kva som skjedde når Anne møtte til kyrkje og måtte gjere avbikt, var det neppe naudsynt å ta med så mye av liturgien. Både her og i en del andre scener, kunne ein med fordel ha vore litt meir kritisk til kva som måtte vere med.

«12 lod sølv» blir spela berre denne helga, og det er uvisst om det blir ny oppsetjing om to år. Samanlikna med andre spel på same ambisjonsnivå, er dette langt meir dugnadsbasert, og utan innleigde skodespelarar i berande roller. Det er lokalt i så godt som alle ledd, og det gjer det spesielt imponerande. Og, joda, ein del av spelet held sjølvsagt ikkje heilt mål, men kva så? Eg laut meg både underhalde og sjarmere samstundes som eg fekk presentert ei viktig og god historie i ein naturleg scenografi dei fleste teater berre kan drøyme om. Og med autentisiteten, musikken, songen og dansen blei det ei overraskande god teateroppleving.