Archive for juni, 2018

Mye å varme seg på

tirsdag, juni 19th, 2018

TEATER

HJÅ SMEDEN: Mio og Jum Jum vitjar smeden og får eit sverd som kan skjere stein. FOTO: AMUND GRIMSTAD

«Mio, min Mio»
Tårnet på Munkholmen, Trondheim
Av: Astrid Lindgren
Bearbeidd av Kristina Lugn
Omsett av: Ragnar Olsen
Regi og scenografi: Elin Stangnes
Musikalsk ansvarleg: Øyvind Jo Heimdal Eik
Kostyme: Silje Botten
Lysdesign: Raymond Hellem
Lyddesign: Ole Kristian Brattli
Produsert og framført av: Teaterlaget i BUL Nidaros

I den manglande trønderske sommarvarmen er det alltid noko å varme seg på ved å sjå sommarteateret til Teaterlaget i BUL Nidaros.

Eit lite jubileum i det som aldri er i sommarvarmen, men som likevel er særs varmande. Det er i år 35. gongen Teaterlaget i BUL Nidaros set opp barneteater på Munkholmen i slutten av juni. Det har vore opp- og nedturar, stort sett det første, og dramatikkens barnekanon er blitt endevendt med tanke på repertoarval. Teaterlaget fortel sjølv at dei lenge har ønska å setje opp «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren, og det forstår eg godt, for er det ei bok eg hugsar frå høgtlesing det fyrste året på folkeskulen, så er det akkurat historia om den foreldrelause guten Bosse som blir til prins Mio når han møter att far sin, og som openbert er lagnadsbestemt til å skulle redde «Landet i det fjerne» frå den vonde Riddar Kato, ein mann med hjarte av stein og ei stålklo til hand.

Men dramatisering av «Mio, min Mio» er ikkje så enkelt, for her er så mange ulike scener og tablå. Når vi òg veit at tårnet på Munkholmen er ei særs vanskeleg scenografisk utfordring, så har regissør og scenograf Elin Stangnes denne gongen stått overfor ei nærast uløyseleg oppgåve. Og sjølv om her framleis er fullt av sjarmerande og flinke ungar, tidvis drivande godt spel og mye anna å gle seg over, står nok diverre den sceniske løysinga litt i vegen for ei heilt vellukka oppsetjing.

Historia tek til i Stockholm eit år etter at den foreldrelause Bosse (Håkon W. Salberg) forsvann sporlaust, før vi går inn i handlinga rett før Bosse reddar ein ånd ut or ei flaske og blir tatt med til Landet i det fjerne der han får ei heilt anna mottaking enn den han var vand med hjå dei noko ugreie fosterforeldra. Men heller ikkje i dette nærast paradisiske landet er alt som det skal. Den vonde Riddar Kato i nabolandet «Landet utanfor» stel ungar og gjer hjarta deira om til stein, og etter kvart forstår både vi og Mio at lagnaden hans er å nedkjempe riddaren for å redde dronningriket til mora (i boka er det eit kongerike, og faren sin Mio kjem til). Redningsoppgåva tek Mio på strak arm, og etter mange små nederlag greier han det sjølvsagt til slutt. Men han må ha god hjelp, mellom andre av venninna Jum Jum (Idunn Bråten).

Håkon W. Salberg som spelar Mio, og som slett ikkje er gamle karen, er imponerande trygg på scena. Det er ei særs tekstrik rolle, men han snublar ikkje ein gong, og replikkane kjem naturleg, på laupande band og med god diksjon. Det same gjeld Idun Bråten i rolla som Jum Jum. Blant mange av dei andre er ofte sjarmen vel så viktig som spel, framføring og diksjon, men gitt at det er eit talrikt, særs ungt og relativt urøynd ensemble, må eg gi Elin Stangnes honnør for personinstruksjonen. Og framsyninga baud også på fine, illustrerande, små danseinnslag, og også masseopptrinn der synkronisering og rørsler var forbausande bra.

Problemet med oppsetjinga er, som eg skreiv innleiingsvis, at forteljinga stadig flyttar seg til ulike stader, og at det tronge scenerommet i tårnet på Munkholmen gir lite rom for slikt. Det blei alt for mange sceneskift og med dei også rekvisittflyttingar. Måten det blei gjort på førte ofte til forvirring, for skifta og ommøbleringane blei utførte av andre skodespelarar som gjorde det i særs synlege kostyme, og ikkje svartkledde slik det er vanleg. Det var stundom ganske forvirrande for vi visste ikkje alltid når aktørane var scenearbeidarar og når dei var skodespelarar. Men musikken gjorde heldigvis at sceneskifta ikkje alltid var like påtrengjande. Under Øyvind Jo Heimdal Eiks leiing var musikken denne gongen eit langt viktigare element enn tidlegare, sjølv om det berre var to songar. Det var eit musikalsk og akustisk bakteppe eg ikkje kan hugse å ha opplevd maken til tidlegare. Lyssetjinga til Raymond Hellem var også utsøkt, og ho kompenserte i stor grad for vanskane med scenografien. Og så var det veldig mange flotte og fantasifulle kostyme i år, og særleg fell eg for dei sjarmerande soldatane til Riddar Kato som i spennande kostyme og med godt gruppespel var meir søte enn skumle.

Sommarteateret til BUL Nidaros er alltid varmande, og trass i at repertoarvalet denne gongen kanskje ikkje egna seg heilt til denne scena, gjekk eg som vanleg ganske høgtidsstemt og nøgd ned til kaia for å ta båten heim. Og gler meg alt til neste år.

Ein innhaldsrik tiger

onsdag, juni 13th, 2018

TEATER

TIGEREGG: Ein tiger som legg egg og som klekker ut skodespelarar til glede for ungane i Oslo, kan stå som ein metafor for Tigerstadsteatrets utklekking av gode idear, eller det motsette av «å leggje det store egget». FOTO: AMUND GRIMSTAD

«Tigerbussen kommer!»
Tigerstadsteatret, ein eller annan stad i Oslo
Manus, regi og scenografi: Hilde Brinchmann
Manus og regi «Historiefortellerne»: Mats Eldøen
Kostyme og masker: Helena Andersson
Med: Ingrid Enoksen, Sofia Estifanos, Oda Fosse, Mats Holm, Veslemøy Mørkrid, Knut Steen, Kristin Jess Rodin, Malin Rønning, Mari Thingelstad, Henrik Hoff Vaagen, Biniam Yidhego, Martin Karelius Østensen, Hilde Brinchmann, Wenche Viktorsdatter og Toril Solvang

Oppsøkjande, interaktivt og demokratisk teater som ser ungar som heile individ her og nå, og ikkje som framtidige vaksne.

For tre år sia fekk Hilde Brinchmann og Brageteatret Heddapris for beste barne- og ungdomsframsyning med Brinchmanns nydramatisering av «Trollmannen frå Oz», ei interaktiv og særs god framsyning der ein nesten måtte halde ungane frå å gå til fysisk åtak på den vonde heksa. Året før sette Toril Solvang opp Suzanne Osten og Per Lysanders «Medeas barn» på Hålogaland Teater med berre aktørar frå Lille HT, det vil seie ungar i alderen åtte til tretten, ei framsyning som gjorde historia langt meir autentisk enn noko eg har sett tidlegare. Solvang og Brinchmann er to særs kreative damer som tek ungane på høgste alvor, ikkje som framtidige vaksne som skal lærast opp til å bli gode publikummarar, men som sjølvstendige og fullverdige menneske her og nå. Saman med Wenche Viktorsdatter har dei nå laga eit teaterprosjekt som er nesten like mye eit politisk prosjekt, og som dei kallar «Tigerstadsteatret». Eit pilotprosjekt er det også i høgste grad. Med utgangspunkt i Barnekonvensjonens § 31 («Alle barn har rett til kunst og kultur»), er kompaniet eit kulturtiltak for barn i Oslo, byen som også er kjend som Tigerstaden. Og i staden for å invitere ungane inn i teatersalongane, har dei rigga ein expo-trailer som ved hjelp av sinnrik hydraulikk kan bli ei lita scene på 60 m². Med dette rullande teateret, som i realiteten er ein tiger(!), oppsøkjer dei område i byen med høg barnefattigdom og låg kulturdeltaking. Det er med andre ord ei enorm demokratisering av scenekunsten og på same tid både eit sosialt og kulturelt prosjekt.

Forteljinga er at menneska etter kvart tok seg til rette blant alle skapningane på jorda og gjorde seg til herre over dei andre dyra. Det førte til at ein tiger hamna i bur i Oslo. Men han greidde å rømme, og kledde seg ut som ein buss med eit levande teater i magen. Denne tigeren legg egg, og ut av dei kjem dei mest fargerike skodespelarar i verkeleg fantasifulle og detaljrike kostyme, og som er kløpparar på å fortelje historier til osloungane. Det heile tek til utanfor bussen der ungane må brøle for å vekkje aktørane, for så å få ta del i at ein skodespelar blir klekt før dei får gå inn i bussen med sine sinnrike labyrintar. I det første rommet blir vi presenterte for bakgrunnshistoria før vi får kome inn i det inste av tigeren der det heile blir særs interaktivt og der ungane sjølve får fortelje historier. Dette er teater for absolutt alle, og utan peikefinger, moralisering, oppsedande bakteppe eller anna som kan vere vanleg for teater i denne sjangeren. Alle ungane skal få vere seg sjølve fullt og heilt, og dei blir sett og møtt som akkurat det. Det fekk vi eit godt prov på i den framsyninga eg fekk sjå. Ein av barna var openbert ein som ikkje hadde det så godt, aggressiv, utfordrande og litt småvaldeleg. Men på strak arm tilpassa dei to aktørane seg, fekk fram at han var eit ekorn som trong litt rom, og så blei det som kunne ha blitt eit problem, i staden del av ei god forteljing. Med stort rom for improvisasjon og tilpassing i det interaktive, og med dyktige aktørar som er lojale mot ideane som ligg bak, vil eg tru at «Tigerbussen kommer!» er ei framsyning som aldri er likeins, og der skodespelarane er budde på det meste, og må vere det. Men nettopp fordi dei har denne grunnleggjande innstillinga til barn som heile og fullverdige individ, blir det også så bra.

«Tigerbussen kommer!» er etter det eg forstår nå historie, men i samarbeid med Det Andre Teatret og Oslo Nye Teater, vil eg tru at dei tre kloke damene bak Tigerstadsteatret vil klekke ut nye idear, og halde fram med å la tigeren i bussen leggje nye egg til glede for hovudstadens ungar også i tida som kjem.

Å skape og oppleve rom

lørdag, juni 9th, 2018

TEATER

NÆRING: Alt må ha næring for å gro, men vil eit tårn vekse ved at ein vatnar det? FOTO: TIBE/HARALD ØREN

«Veien mellom huler og tårn»
Cirka scenefabrikk, Nyhavna, Trondheim
Av: Cirka Teater v/Anne Marit Sæther og ensemblet
Regi: Anne Mali Sæther
Komponistar og musikarar: Sissel Vera Pettersen og Martin Smidt
Scenografi: Richard Verley og Anne Marit Sæther
Kostyme: Jenny Hilmo Teig
Med: Anne Marit Sæther, Janne Brit Rustad og Marte Stolp/ Elizabeth Piro Volan

Ei opplevingsrik og fantasifull utforsking av menneskas trong til å skape rom i og rundt tilværet.

I meir enn tretti år har det vesle Trondheimsbaserte teaterkompaniet Cirka Teater fengsla publikum i alle aldrar med særs visuelt og tidvis også fysisk teater der dei gjennom fantastisk scenografi og nydelege visuelle bilde skapar rom for fantasien og gir oss opplevingar som sit i lenge etter teppefall. Eit utal prisar er det blitt, og nett no har produksjonen «Garage» som folk i Oslo kan sjå under Heddadagane i neste veke, fått heile to Heddanominasjonar.

Cirka Teater har verkstad og base i ein av dei gamle bunkerane på Nyhamna i Trondheim. Etter hektisk ombygging har dei nå opna «Cirka scenefabrikk» og torsdag var det uoffisiell føropning av eiga scene og premiere på framsyninga «Veien mellom huler og tårn». Produksjonen, som er mynta på barn frå seks år og oppover, har vore vist gjennom «Den kulturelle skolesekken» ei tid, men nå var det premiere for ålmenta. Og dette er så langt ifrå ei oppsetjing berre for dei yngste, for her var opplevingsrikdom og grunnlag for vidare filosofering for folk i alle aldrar.

Som alle produksjonane til Cirka Teater, er også denne særs visuell og fantasirik. I tillegg er musikken, som er komponert og blir framført av Sissel Vera Pettersen og Martin Smidt, ein integrert og viktig del av totalopplevinga. For denne framsyninga er meir ei oppleving enn ei tradisjonell teateroppsetjing. Her er inga eigentleg forteljing, men meir ei fantasifull fabulering rundt menneskas trong til å skape rom. Dei tre på scena tar til med å leike seg med bølgepapp, og raskt syner det seg at dei har heilt ulike preferansar. Anne Marit Sæther vil skape vegar for å finne fram, Janne Brit Rustad vil lage tårn for å kome seg opp og sjå seg om, og Elizabeth Piro Volan vil krype inn i ei hole, eitt av dei eldste og tryggaste romma menneska kjenner. Slik blir dei ståande som representantar for vår heilt grunnleggjande trong til å finne veg, kome oss opp og fram, og til å skape oss trygge rom. For denne meldaren, som også er arkitekt, var det godt å sjå at nokon endeleg tar tak i omgrepet «rom», eit ord som dei fleste oppfattar som eit synonym for værelse. Men rom er så mykje meir. Det treng ikkje vere definert av veggar, og ein kan oppnå romkjensle av både lys, lyd, fysiske skilje og av himmelkvelvinga. Når ein tenker seg om, vil nok dei fleste hugse kor trygt det var som barn å leike under kjøkkenbordet med duken dradd heilt ned.

Det er alle desse både fysiske og virtuelle romma, og dei opplevingane dei gir oss, som Cirka Teater utforskar. Ved hjelp av kreativ scenografi, sinnrik lysbruk, faktisk også i scenografien og rekvisittane, og ikkje minst med særs stemningsskapande musikk og vokallyd skapar dei situasjonar, undring, fabulering og draumar. Og om dette er dei ikkje åleine. Framsyninga er blitt til gjennom ei tre månaders prøveperiode saman med barn frå Ila og Lilleby skole, og før kvar framsyning tar femten nye barn del i ein workshop før dei blir med på scena i leitinga etter og utforskinga av vegar, holer og tårn.

Scenekunsten har til alle tider vore opptatt av ulike sider ved menneskelege kjensler og åtferd som kjærleik, hat, sjalusi, makt og undertrykking. Men han har i liten grad tatt opp andre grunnleggjande sider ved å vere menneske, som vår trong til å skape rom av ulik karakter. «Veien mellom huler og tårn» er ei framsyning som filosoferer over desse heilt basale sidene ved tilværet, og som gjer det på eit opplevingsrikt og undrande vis som gjer det godt å vere publikum.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 9. juni 2018.)