Archive for januar, 2017

Ser du det du ser?

tirsdag, januar 24th, 2017

TEATER

EKTE: Innpakka i plast er det vanskeleg å vite kva som er ekte. FOTO: TROND-ATLE FARESTVEIT

EKTE: Innpakka i plast er det vanskeleg å vite kva som er ekte. FOTO: TROND-ATLE FARESTVEIT

«Korrigeringer»
Teaterhuset Avant Garden
Av: Kristofer Blindheim Grønskag
Produsent: Konstellasjonen
Scenografi og kostyme: Jenny Hilmo Teig, Teateratelier
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Med: Siri Schnell Juvik, Kristina Kiberg og Elizabeth Piro Volan

Ein leiken sivilisasjonskritikk med masse underhaldande populærkulturelle referansar.

 

Det Trondheimsbaserte teaterkompaniet Konstellasjonen har sia starten i 2010 laga ikkje-verbale og særs fysiske produksjonar for barn. Nå har dei søkt nye utfordringar. I samarbeid med den for tida svært produktive dramatikaren Kristofer Blindheim Grønskag, har dei laga ei oppsetjing som både er verbal og som samstundes vender seg til eit vakse publikum. Men det fysiske scenespråket til Konstellasjonen er framleis med så det held. I helga var det urpremiere på Teaterhuset Avant Garden.

Tre skodespelarar entrar ei scene med eit landskap bygd opp av plastflasker. Kledd i kvitt med hovuda innpakka i folie brukar dei god tid på sakte, omstendelege fysiske rørsler før vi får ei forsiktig demaskering, og der står til slutt ein cowboy, ein dinosaur og ein sjørøvar. Til slutt blir ei feil nemning, for snart fyller dei også ei rekkje andre figurar, og Susan Sontag får etter kvart ein dominerande rolle utan at eg skal røpe så mye meir om kva som elles skjer i dette surrealistiske universet.

Dei tre på scena leikar seg med eit utal populærkulturelle referansar, og tar det heilt ut på ei parodisk framføring av Michael Jacksons «Heal the World». Som publikummar sit eg og lurar på kva dette handlar om, men dei svara eg finn, må eg stadig forkaste, for her er det heile tida korrigeringar, akkurat slik tittelen peikar på. Men i botn ligg det ein dyktig laga sivilisasjonskritikk om alt det falske, kunstige og uviktige vi omgir oss med, slik også plastikkscenografien til Jenny Hilmo Teig viser til. Spørsmålet er «kva er ekte?». Og ser vi verkeleg det vi ser, eller berre illusjonar og bilde? Ein humoristisk Hamlet-kritikk der ein av aktørane meiner at «To be or not to be» blir for introvert, og at det skulle ha vore «To see or not to see», kan vere eit typisk bilde på tematikken.

«Korrigeringer» er ei leiken framsyning der Konstellasjonen syner at dei også kan lage teater for vaksne, og at det er meir enn mogeleg å kombinere deira spesielle fysiske uttrykk med verbalt spel. At Grønskags intelligente tekstgrunnlag har mange botnar, gjer at det også er mogeleg med mange ulike tolkingar.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 24. januar 2017.)

 

Vart og vanskeleg

mandag, januar 23rd, 2017

TEATER

EKSPONERT: Linnéa er nådelaust til stades, ikkje berre i sitt eige liv. FOTO: OLE EKKER

EKSPONERT: Linnéa er nådelaust til stades, ikkje berre i sitt eige liv. FOTO: OLE EKKER

«Evig søndag»
Trøndelag Teater, Studioscena
Av: Linnéa Myhre
Regi og bearbeiding: Trine Wiggen
Scenografi og kostyme: Ingrid Tønder
Videodesign: Ingrid Tønder, Trine Wiggen og Stein Jørgen Øien
Lysdesign: Steffen Telstad
Lyddesign/komponist: Siril Gaare
Med: Lina Hindrum og Øyvind Brandtzæg

Eit usminka innblikk i ein person som spelar den ho trur ho er på internett.

Allereie som 21-åring i 2011 blei Linnéa Myhre kåra til årets beste bloggar. Ho hadde tusenvis av følgjarar og var eit namn i vekeblada og på TV. Året etter debuterte ho med den sterkt sjølvbiografiske romanen «Evig søndag» der ho fortalde om eit liv med spiseforstyrringar og depresjonar. Boka blei ein bestseljar, og i ettertid har Myhre gitt ut to romanar til. Nå har skodespelaren og regissøren Trine Wiggen bearbeidd og dramatisert «Evig søndag», og laurdag var det urpremiere på Trøndelag Teater.

Ingrid Tønders scenografi er like enkel som han er symboltung. På eit opphøgd podium nærast som ein manesje, har Linnéa (Lina Hindrum) ikkje noko å gøyme seg bak. Publikum, som sit på alle fire sider, er nådelaust til stades, og i bakgrunnen er det videoprojeksjonar av det som skjer. Her er ei sårbar og særs eksponert ungjente utan tryggingsnett. Linnéa fortel at ho sender ei melding til alle vennene sine om eit nervøst samanbrot, slik det ofte skjer på sundagar. Ein venn tilbyr henne å overta psykiateren hans, og gjennom fragmentariske dagboknotat følgjer vi deretter både kvardagen hennar og samtalane med psykiateren Finn (Øyvind Brandtzæg).

Dette kunne sjølvsagt ha blitt ganske privat, men gjennom det personlege og nære får vi i staden ei ærleg og autentisk forteljing om ein heil generasjonsproblematikk. Det er fortald lågmælt, usminka, og trass i tunge tema, ikkje utan humor, sjølv om den tidvis er ganske svart. Framsyninga kan nok verke litt monoton, for handlinga går på det jamne utan den store dramaturgien, men Myhres tekst og Wiggens regi tar så godt vare på den kontrastfylte dualiteten i Linnéa at det likevel blir ei oppsetjing som held publikum fast. Linnéa søker det offentlege samstundes som ho skyr det. Ho vil slette livet sitt på nett, men legg det på same tid ut. Ho vil bli sett, men ikkje eksponert. Gjennom blogginga byggjer ho opp eit image som ikkje er rett, og som ho stadig møter i døra, glitrande eksemplifisert gjennom spørsmålet om ho skulle gi Anne Lindmo ein klem eller ikkje.

Lina Hindrum har ei tekstrik og krevjande rolle som ho fyller godt. Den lågmælte framføringa, nærast som forteljarteater, står bra til innhaldet. Øyvind Brandtzæg er berre forsiktig til stades, nærast som ein kulisse eller sparring partnar, og spelar i tillegg til psykiateren også ei rekkje andre personar som diverre ikkje alltid er like enkelt å skilje frå kvarandre.

«Evig søndag» er ei mollstemd framsyning, ein situasjonsrapport utan svar, framført vart og lågmælt.

(Meldings stod i Klassekampen måndag den 23. januar 2017.)

 

Menneska undervegs

lørdag, januar 21st, 2017

TEATER

HOPP: Når ein ikkje veit betre, kan ein hoppe dit ein vil. FOTO: GISLE BJØRNEBY

HOPP: Når ein ikkje veit betre, kan ein hoppe dit ein vil. FOTO: GISLE BJØRNEBY

«Apene i Himalaya»
Hålogaland Teater, Scene Øst
Av: Kim Davies, Sombel Gaffarova, Mike van Graan, Liv Heløe, Gu Lei, Letizia Russo, Zhu Yi og Hanne Ørstavik
Omsett av Ragnar Olsen
Bearbeiding: Yngvar Julin, Vilma Štritof og Jon Tombre
Regi: Jon Tombre
Scenografi og kostyme: Yngvar Julin
Lysdesign: Jon H. Paulsen
Lyddesign: Kolbjørn Lyslo
Med: Guri Johnson, Huy Le Vo, Maria Grazia Di Meo, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Ma Zhuojun, Li Jialong, Wang Yao og Karl Flyman

Poetisk og ekspressivt, men ikkje alltid like forståeleg.

Menneskas historie er ei einaste lang forteljing om folkevandringar. Årsakene har vore ulike, men uår, relativ overbefolkning, dårlege levekår, klimaendringar og krigar er nokre av dei. Det siste hundreåret har krigane i hovudsak fått skulda, men det er viktig å hugse at då folketalet i Norge berre var litt over to millionar, utvandra meir enn 800 000 til USA. Og det var ikkje på grunn av krig. Migrasjon er samleomgrepet for folk på vandring, og det omfattar mykje meir enn flyktningar. I dag står vi midt oppe i ei av dei største folkevandringane i historia, og dette har Hålogaland Teater nå tatt tak i.

Inger Buresund er nytilsett sjef ved teateret. Før det var ho mellom anna leiar for Ibsen International i Kina, og for to år sia starta ho der eit prosjekt for å utvikle tekstar om migrasjonstemaet. Etter kvart forstod ho at dette kunne bli ei framsyning. På bakgrunn av workshops i Kina med åtte dramatikarar frå så ulike land som Kina, Russland, Norge, Sør-Afrika, Italia og USA er dette blitt vidareutvikla og tatt med til Tromsø. I regi av Jon Tombre, og med skodespelarar frå Norge og Kina, var det onsdag urpremiere på «Apene i Himalaya».

Framsyninga opnar leikent med ein parafrase over stykkets tittel frå ein gamal fabel om to apeflokkar som budde nær Himalaya. Den eine var i stand til hoppe. Men utan evne til å kjenne si eiga avgrensing, trudde apane at dei kunne hoppe over heile fjellkjeda, noko som sjølvsagt er umogeleg. Men då dei ikkje visste betre, gjorde dei det berre likevel. Med denne fabelen om ein umogeleg migrasjon som bakteppe, tar Hålogaland Teater oss med til åtte ulike historier som gradvis grip over i og inn i kvarandre. Her forstår vi raskt at migrasjon ikkje er eit eintydig omgrep, og at også flukt kan vere så mangt. Alt frå ønsket om å kome seg frå terror og krig til flukt frå konvensjonar og foreldre.

Framføringa er på norsk, engelsk og kinesisk, og noko av teksten blir projisert på vegg som del av scenografien. Yngvar Julin har laga ei enkel og stilisert sceneløysing med effektfull bruk av tre svingbare skjermar og diskret bruk av dreiescene. Eit nærast suggererande lydbilde følgjer heile framsyninga, og lyssettinga, kombinert med forsiktige videoprojeksjonar, gir fine effektar.

Jon Tombre er særs god til å lage fysisk og poetisk teater. Ettersom framsyninga ikkje er så tekstrik, nyttar han i staden eit stilisert fysisk språk med koreografert rørsle. Og så gir han det heile ei poetisk innpakking som gjer framsyninga til også ei sanseleg oppleving. Men for den som vil forstå innhaldet i dei åtte forteljingane, er det langt verre. Det er ei vesentleg innvending at tematikken, det å seie noko viktig om migrasjon, ikkje blir tydeleg nok, men forsvinn litt i ei lyrisk og ekspressiv framsyning.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 21. januar 2017.)

 

Avkledd all staffasje

lørdag, januar 14th, 2017

TEATER

AVKLEDDE: Ikkje mye akademisk eleganse att når den verbale kampen blir på det vondaste. FOTO: BENGT WANSELIUS

AVKLEDDE: Ikkje mye akademisk eleganse att når den verbale kampen blir på det vondaste. FOTO: BENGT WANSELIUS

«Hvem er redd for Virginia Woolf?»
Trøndelag Teater, Hovudscena
Av: Edward Albee
Omsett av: Svein Sturla Hungnes
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi og kostyme: Bård Lie Thorbjørnsen
Musikk: Nils Petter Molvær
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Janne Kokkin, Trond-Ove Skrødal, Mira Dyrnes Askelund og Andreas Stoltenberg Granerud

Nyskapande tolking i stram regi og med særs godt spel på alle nivå.

 

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» av den amerikanske dramatikaren Edward Albee (1928-2016), er eitt av dei mest spela drama frå 1900-talet. Det særs direkte språket var revolusjonerande då stykket blei skrive i 1962, og oppsetjinga på Trøndelag Teater syner at det framleis har ein enorm sprengkraft både tematisk og språkleg.

I eit tidsriktig stoveinteriør kjem vi ein svært sein laurdagskveld heim til George (Trond-Ove Skrødal) og Martha (Janne Kokkin) som nett er komne heim frå fest på universitetet. Han er ein historieprofessor karrieren ikkje akkurat har tatt av for, og ho er hans desillusjonerte kone, og samstundes den ambisiøse dottera til rektor på det same universitetet. Martha har invitert den langt yngre biologen Nick (Andreas Stoltenberg Granerud) og kona Honey (Mira Dyrnes Askelund) på nachspiel. Og frå første stund er vi i ein verbal krigssone.

I vantru blir Nick og Honey vitne til ein munnleg duell mellom Martha og George der dei opnar med akademiske eleganteriar før dei går over til grøvre fornærmingar for å ende opp i direkte vondskap. Og ettersom alkoholinntaket aukar, blir også dei yngre dregne med i den verbale kampen som i starten har mye preg både av intellektuell leik og ikkje så reint lite humor, men som etter kvart blir meir og meir destruktiv. Albee kler nådelaust av dei fire all akademisk ferniss og eleganse, og attende står avkledde og ynkelege menneske med uhandterlege løyndomar. Her er livsløgner og uklåre skilje mellom løgn og sanning, eit tema med ny aktualitet med det postfaktuelle vi nå står midt oppe i.

Marit Moum Aune har laga eit intenst og velspela kammerdrama absolutt utan daudpunkt og der replikkane sit som hogde i stein. Dei fire på scena leverer presist ensemblespel av særs høg klasse og handterer kontrastane i dei store kjenslemessige spranga med stort truverd. Samspelet mellom Trond-Ove Skrødal og Janne Kokkin er nærast elektrisk, og er av det beste eg har sett frå dei to. Det seier ikkje lite.

Albees stykke er mye spela, og særs strenge rammer frå dei som sit på rettane, gjer at det er lite rom for nytolking. Men saman med scenograf Bård Lie Thorbjørnsen gjer Aune overraskande nye og gode grep. Sceneskifta blir sydde saman med nyskriven musikk av Nils Petter Molvær, noko som også gir rom for distanserande brot. Mange tidlegare oppsetjingar har, som dei fleste nachspiel, mista mye intensitet mot slutten. Men i andre akt let Aune og Thorbjørnsen det motsette skje når dei skapar ein total dekonstruksjon der siste rest av ytre ferniss og trygge fundament forsvinn. Marit Moum Aune har, trass strenge rammer, greidd å skape ei ny og vitaliserande tolking av «Hvem er redd for Virginia Woolf?», ei framsyning som held publikum i ei skrustikke og der dramaturgien blir halden oppe til siste replikk.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 14. januar 2017.)