Archive for mai, 2015

Alt det usagde

lørdag, mai 16th, 2015

SJØLVRESPEKT: Uteliggjar og skolaus, men det sømer seg likevel ikkje å ha brune sko med svarte lisser. FOTO: GT NERGAARD

TEATER

Vaktmesteren
Trøndelag Teater, Teaterkjellaren
Av Harold Pinter

Omsett av Jens Gunderssen
Regi: Øyvind Brandtzæg
Scenografi: Toril Skipnes, Anita Gundersen og Karianne Barstad
Med: Harald Brenna, Trond-Ove Skrødal og Jan Frostad

Særs velspela psykologisk drama om sjølvrespekt, fantasiar og manglande kommunikasjon.

«Vaktmesteren» (The Caretaker), som hadde premiere i 1960, var Harold Pinters store gjennombrot som dramatikar. Eit absurd, men likevel langt frå surrealistisk stykke om to brør og ein uteliggjar, tre menneske som på ulike vis strir med å fungere nokolunde sosialt, som pratar saman utan å kommunisere, og som slit med å halde oppe ei viss verdigheit og sjølvrespekt. I Trøndelag Teaters oppsetjing i Teaterkjellaren er det blitt eit tett og psykologisk drama som er langt meir realistisk enn det absurde skulle tilseie.

Den ganske kyniske livsløgnaren og fantasten Mick (Jan Frostad) eig ein liten bygard der broren Aston (Trond-Ove Skrødal) har sitt trygge, men ganske asosiale univers. Han er øydelagd etter elektrosjokkterapi i yngre år, og lever eit fullstendig avsondra liv som ein slags vaktmeister i eit husvære som minnar mest om ein skraphandel. Handlinga opnar med at Aston reddar Davies (Harald Brenna) ut av eit basketak, og gir han husly for ei stund. Dei er to fullstendig ulike menneske. Aston stille, overberande, asosial, men likevel søkjande og med mye uforløyst omsorg, medan Davies er løgnaren, manipulatoren, monomant opptatt av seg sjølv, blotta for empati, og den som heile tida tilpassar historia si til det han trur er mest lønsamt. Likevel utviklar det seg gradvis eit slags udefinert fellesskap mellom dei to. Samtalane er noko så sjeldan som mannleg smalltalk tatt fullstendig på kornet, og sjølvsagt tidvis ufriviljug komisk absurd. Men likevel er spelet og båe lagnadane høgst realistiske og truverdige, særleg etter at vi gjennom ein intens og lågmælt monolog får innblikk i forhistoria til Aston.

Så dukkar storebror Mick opp, den kanskje mest absurde figuren i historia, og hans uføreseielege temperament som både mild og aggressiv, gjer at framsyninga endrar karakter frå å vere relativt humoristisk til å bli langt meir alvorleg og trugande. Mick set dei to andre opp mot kvarandre, og det blir ein slags maktkamp som uteliggjaren Davies til slutt ser ut til å tape. Men den ytre handlinga er nesten irrelevant, for mellom linene dreier dette seg om mange ulike former for menneskeleg interaksjon, om manglande kommunikasjon og alt det som ikkje blir sagt.

Øyvind Brandtzæg gjorde stor suksess då han sette opp Pinters «Bedrag» i 2013 der han nærast dyrka det usagde. I regien av «Vaktmesteren» følgjer han opp med å vere like tru mot forfattaren. Det er ei tekstrik oppsetjing som han har greidd å presentere tett og intenst, og med fleire gode dramaturgiske høgdepunkt sjølv om sceneskifta kunne ha vore litt meir saumlause. Det er eit ensemble som ser ut til å kose seg på scena, som står særs godt til kvarandre, som stoler fullt ut på både teksten og Pinter, og som let replikkane søkke og tar seg gode pausar så vi formeleg høyrer det som ikkje blir sagt. Dette er Harald Brennas avskilsframsyning før pensjonisttilveret, og han leverer ein kraftprestasjon av ei rolletolking som uteliggjaren Davies. Og så var det ein sann svir å oppleve idérikdomen til dei tre scenografane, som smålåtent nok berre kallar seg visuelle konsulentar, men som i rekvisittvalet har vore oppfinnsame ned til minste detalj, og vel så det.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 16. mai 2015.)

Sommaren alt skjedde

tirsdag, mai 5th, 2015

KLEINT: Pappa blir homo, og sjølv blir eg kyssa på! FOTO: GISLE BJØRNEBY

TEATER

Den sommeren pappa ble homo
Hålogaland Teater, Scene vest
Av Endre Lund Eriksen

Dramatisert av Toril Solvang
Regi: Petter Næss
Scenografi og kostyme: Gjermund Andresen
Med: Kristian Fr. Figenschow jr, Trond Peter Stamsø Munch, Guri Johnson, Tom Stian Lenningsvik, Kristine Myhre Tunheim og ungdommar frå «Lille HT»

Eit varmt, humoristisk og litt sårt oppgjer med mange ulike fordommar, presentert frå ungdommens synsstad.

Tenk deg at du er ein gut på 13 og skal ha ein heil sommar saman med bikkja di og den nyskilde far din i ei lita campingvogn på jordet til Roger Berg i gudsforlatne Nordfjordbotn. Berg er homo, og er tydeleg ute etter far din. Det einaste forsonande er at Berg også har ei dotter, Indiane, som er jamgamal med deg, men noko meir avansert. I tillegg er veret dårleg og det er inga mobildekning så du kan få teksta med kameraten din. Dette er det nitriste scenarioet for Arvidsjaur (som har fått namnet sitt etter campingplassen i Nord-Sverige der han i si tid blei unnfanga, men som likar best å heite Arvid). Desse fargerike figurane, samt ei tispe med løpetid, og ei litt sær kunstnardame, er menasjeriet som Endre Lund Eriksen presenterer i ungdomsromanen «Den sommeren pappa ble homo» frå 2012. Etter at han debuterte i 2002 har Eriksen skrive heile 17 barne- og ungdomsromanar og tre drama/filmmanus, og han har vunne eit utal prisar. Nå har Toril Solvang dramatisert den siste romanen hans, og onsdag var det urpremiere på Hålogaland Teater.

Som lesaren vil forstå, er det ei absurd og burlesk historie som blir rulla ut, ganske vill og gal, men samstundes både humoristisk, sår, varm, litt pinleg og mye meir. Det er den særs vanskelege puberteten tatt heilt på alvor, det er skilsmisseproblematikk, litt homofobi, spørsmålet om å bli sett, gryande kjærleik og sjalusi i mange ulike fasettar, og eit friskt og ungdommeleg oppgjer med fordommar på fleire plan.

Hålogaland Teater har, saman med Rogaland Teater, vore leiande i å utvikle barneteater, og «Lille HT» har fostra mange gode aktørar dei siste åra. Det fekk vi mellom anna sjå med Toril Solvangs imponerande oppsetting av «Medeas Barn» for to år sia med ungar i alle roller. I årets produksjon er det i realiteten Arvid og Indiane som har hovudrollene, og dei blir spela av to alternerande par frå «Lille HT». Romanen er bygd opp som ei dagbok, og slik er også dramatiseringa der Arvid i tablå etter tablå fortel kva som skjer og korleis han opplever det. Det er ei enorm tekstmengde som dei to unge handterer på strak arm, og med imponerande innleving. Petter Næss har gjort eit framifrå stykke personinstruksjon i tillegg til at han har tatt godt vare på den særs direkte språkbruken frå romanen. Her er det rett fram utan omskriving. Men så godt innpakka i humor som dette er, er det ikkje egna til å sjokkere så mange. I alle fall ikkje dei unge i salen.

Petter Næss har laga ei varm, leiken og velspela framsyning, akkurat passe overspela og karikert. Gjermund Andresens relativt enkle scenografi og effektive bruk av dreiescena gir godt spelerom i tillegg til at han skapar små visuelle konfektar både av skyggebilde og artig rekvisittbruk.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 4. mai 2015.)