Archive for mars, 2013

Ei reise i mørkret

onsdag, mars 20th, 2013

TEATER

Undertone
Konsept: Sidney Leoni
Utvikla i samarbeid med: Andros Zins-Browne, Guillem Mont de Palol, Luis Miguel Félix, Manon Santkin, Marcus Doverud, Peter Lenaerts m.fl.
Med: Amanda Apetrea, Andrea Csaszni Rygh, Christina Vantzou, Eliisa Erävalo, Ingrid Rusten, Ivar Furre Aam, Ludvig Daae, Manon Santkin, Martin Lervik, Sidney Leoni, Mariana My Suikkanen Games, Rami Jawhari Jansson
Lyddesign: Peter Lenaerts
Luktdesign: Laurent David Garnier
Teaterhuset Avant Garden, Trondheim

Synet gjer oss blinde. Det er i mørkret du verkeleg kan sanse.

Den franske koreografen og scenekunstnaren Sidney Leoni gjestar Trondheim med ei framsyning som går føre seg i stummande mørke. Etter ein liten introduksjon i testing av det sanselege ved å sjå, kjenne og smake på litt vatn i eit beger, blir vi ein og ein geleida inn i salen som denne gongen verkeleg er ein black box, og der alt er svart som i natta. I dette litt spooky og ukjende, blir vi stua saman som sild i tønne, og når alle går inn i mørkret, går vi også inn i våre eigne, private univers. Medan vi står rett opp og ned, tar ulike ting til å skje. Det er folk som dyttar på deg, kjenner på deg, sprutar på deg og meir til utan at eg skal gå i detalj. I mørkret blir alle sansar skjerpa, og du kjenner brått både sveittelukt, og andre luktar, høyrer lyder du elles ikkje ville ha oppfatta, og merkar med eitt at du har eit langt meir finstemt sanseapparat enn du trur.

I starten var det uråd å vite om det var andre publikummarar eg dulta borti, eller om det var ein eller fleire av dei tolv medverkande. Etter kvart kjende eg forskjellen, og forstod at her var det langt meir koreografi i mørkret enn ein kunne tru var mogeleg. Det var tidvis folk tett på meg på alle kantar, høgt og lågt og relativt intimt, og det merkelege var at sjølv om dei invaderte privatsfæren på eit vis eg i andre samanhengar ikkje ville ha likt, var dette berre spennande og særs sanseleg. Eg følte meg aldri invadert. Tvert om var eg på eit vis inkludert i noko eg ikkje visste kva var. Samstundes gjekk tankane. I nesten ein time utan å sjå, men med alle andre sansar på vidt gap fekk både tankar og fantasi næring. Assosiasjonane var mange, og Leone tok meg med på ei reise i og ut av meg sjølv som blei svært personleg, men som samstundes fungerte nesten terapeutisk. Eg gjekk ganske skeptisk inn, og oppstemt ut.

Å vere publikum i ein slik produksjon er langt meir krevjande enn å sjå eit vanleg titteskapteater, men så uendeleg mye meir givande. Samstundes trur eg det er få teaterproduksjonar som gir så ulike og individuelle, for ikkje å seie private opplevingar. Det var ei personleg og særs sanseleg reise det var godt å bli tatt med på. 

Detaljrike trivialitetar

onsdag, mars 20th, 2013

TEATER

KONTORISTANE: Skodespelarar og publikum. Denne meldaren omkransa av "kontoristane". TEIKNING: BRYNJAR ÅBEL BANDLIEN

Field Works – office
Konsept: Heine Avdal og Yukiko Shinozaki
Skapt og utført av: Heine Avdal, Brynjar Åbel Bandlien, Fabrice Moinet, Yukiko Shinozaki, Christelle Fillod, Wouter Krokaert og to lokale aktørar
Lyddesign og AV-elektronikk: Fabrice Moinet
Teikningar: Brynjar Åbel Bandlien, Christelle Fillod og Wouter Krokaert
Teaterhuset Avant Garden, Trondheim

Perfeksjonistisk og med ein detaljrikdom som det verkeleg står respekt av skapar Heine Avdal og Yukiko Shinozaki teaterkunst ut av heilt kvardagslege trivialitetar.

Under Bastardfestivalen i september 2012  må eg vel vedgå at denne meldaren blei forført av Heine Avdal og Yukiko Shinozakis «Nothing’s for something», ei danseframsyning som i røynda var koreograferte draperi og ballongar framført med ein eleganse og detaljrikdom som verkeleg imponerte. To år tidlegare gjesta Avdal og Shinozaki same festival med «Field Works-hotel», ein produksjon det framleis går gjetord om. Nå er dei i Trondheim med nok ein produksjon, og denne gongen ikkje på langt nær så storslagent og spektakulært som «Nothing’s for something», men med akkurat same krav til perfeksjonisme, timing og utsøkte detaljar. Framsyninga er ei fortsetting av serien «Field Works» der dei tek for seg vanlege og kvardagslege scener som vi alle har forhold til, men som ikkje er teaterscener. Førre gongen var det eit hotellrom, og denne gongen eit kontor.

Kvart tiande minutt startar ei ny framsyning, ho varar rundt tre kvarter, og det er berre to publikummarar om gangen! Og «scena» er kontora til Teaterhuset Avant Garden der dei tilsette arbeider upåverka av at det er teater i same rommet. Berre logistikken rundt dette kan ta pusten frå ein. Eg skal ikkje røpe for mye av kva som skjer, men det er både artige og særs uventa ting. Dei fleste av oss arbeider nettopp i slike omgivnader til dagleg, og veit utmerka godt korleis eit kontor er og fungerer. Trur vi. Men som det meste anna sit konvensjonar og fordommar djupt i oss alle, og der vi trur vi veit kva vi har i vente, skjer det heilt andre og uventa ting, men likevel minst like logisk. Slik held Avdal og Shinozaki opp ein slags absurd alternativ røyndom som byr på masse humoristiske opplevingar. Og som gir deg mye å tenke på.

Kontoret er både faktisk og virtuelt, og dette spennet blir understreka av utstrakt bruk av noko så reelt og trivielt som ei kopimaskin, men som på andre sida presenterer røyndomen i form av illustrasjonar i teikneserietradisjon. Ein slags Warholsk kopi av kopi av «the real thing» om du vil. Teikningane er både effektive og illustrerande, samstundes som dei har ein viss framandgjeringseffekt. I dette universet blir det laga uventa absurditetar i eit imponerande tempo der situasjonar og teikningar blir henta fram frå dei mest uventa krokar. Og sjølv om teikningane berre er illustrasjonar, er lydbildet heilt reelt og hundre prosent synkront. At ei teikning kan ha eit reelt lydbilde, er kanskje ikkje så greitt å forstå, men etter å ha opplevd denne oppsettinga, blir alt slikt heilt naturleg. Så absurd, og så logisk!

Bør som buskis

tirsdag, mars 19th, 2013

TEATER

SUBTIL: Mads Bones tar vare på den subtile humoren, og bergar framsyninga. FOTO: GT NERGAARD

Bør Børson jr.
Av Johan Falkberget, Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen
Regi: Erlend Samnøen
Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva
Musikalsk leiar: Åsmund Flaten
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Mads Bones, Silje Lundblad, Kjersti Tveterås, Harald Brenna, Hans Petter Nilsen, Kine Bendixen m. fl.
Trøndelag Teater, Hovudscena

Ein Bør Børson jr. som overspela folkloristisk folkekomedie i staden for eit humoristisk oppgjer med jobbetida.

Historia om Olderdalens oppkomling og jobbetidas Bør Børson jr. er nok Falkbergets mest populære og innbringande roman, om enn ikkje hans beste reint litterært. Men teksten er god, den humoristiske og politiske brodden treffsikker, og alt dette er meir enn godt nok tatt vare på i Harald Tusbergs og Egil Monn-Iversens musikalske dramatisering frå førti år tilbake. I Trøndelag Teaters oppsetting av dette folkekjære musikkspelet, har instruktøren vald å presentere historia som folkloristisk buskis med masse outrert overspel der lite blir att av Falkbergets satire. Det får vere Erlend Samnøens val. Personleg meiner eg at historia står godt på eigne bein, og at mye av den innfule trønderske humoren som ligg i det språklege og i alle dei fine og sjarmerande detaljane, fort blir kasta ut med badevatnet.

Samnøen har vald ei surrealistisk form der han på eine sida går meir attende til Falkberget enn Tusberg/Monn-Iversen, samstundes som han tidvis dreg historia ut av den tida ho handlar om, og i tillegg nyttar ein stumfilmtradisjon med utstrakt bruk av informasjonsplakatar. Kine Bendixen er forteljaren som både i opningsscena og undervegs les høgt frå romanen. Då får vi forfattarens lune forteljarstemme før den raskt blir kontrastert av høgrøsta overspel som i hovudsak dreier seg om første verdskrigen, men som gjennom rekvisittar og anna like gjerne kunne ha vore i dag. Det er eit greitt val dersom Samnøen vil allmenngjere historia og trekke satiren til også å omfatte dagens oppkomlingar. Men det ser vi fint lite til. Dette er ein freistnad på å lage rein underhaldning, og her er lite att av Falkbergets politiske satire.

Dagny Drage Kleiva har dei siste åra laga utsøkt og særs vellukka scenografi til ei rekke oppsettingar. I denne produksjonen er alt måla med brei pensel. Skodespelarane går i bunad og Olderdalen er plassert i eit landskap som minner meir om eit prospekt frå vestlandet enn Gauldalen. Ein naivistisk scenografi som nok er ein freistnad på å vere humoristisk i seg sjølv, men som blir ganske sjablongaktig og ikkje så reint lite karikert.

Karikert er eit stikkord for heile produksjonen. Med få unntak er aktørane så overspela at det halve hadde vore nok. Men dei to som reddar framsyninga er Mads Bones og Silje Lundblad. Bones er ein nyansert og truverdig Bør, sjarmerande, litt ynkeleg og heile tida ufrivillig komisk. Han greier seg utan å overspele og difor er det også Bones som får fram den verkeleg subtile humoren. Bør Børson jr. er på mange vis Falkbergets svar på Peer Gynt. Og i denne oppsettinga gir Silje Lundblad oss ei Josefine som ligg særs nær Solveig der ho tolmodig ventar på sin Bør. Hennar såre og inderlege «Å, æ kjinne ein kar» er til å grine av, vakker og full av lengt.

Åsmund Flaten har som vanleg ei god hand med det musikalske, men eg stiller eit stort spørsmål ved å plassere orkesteret på sida av salen. Det gir eit skeivt lydbilde. Og eg har sagt det før, men tek det opp att. Dersom Trøndelag Teater skal kunne ha ambisjonar om vere ei leiande musikalscene, må lydkøyringa bli langt betre.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 18. mars 2013.)