Archive for februar, 2013

Ei humoristisk skisse

lørdag, februar 23rd, 2013

C’EST MOI: Kan ei avriven hand og ei grøn kryssfinertavle vere nok til å løyse ei mordgåte? FOTO: INGVILD HOLM

TEATER

MOI, MORD
Av og med Ingvild Holm
Teaterhuset Avant Garden, Trondheim

Ei kvasivitskapleg og humoristisk skisse, men korkje eigna til å løyse mordgåter eller stille eit særleg skarpt søkelys på makta i kulturlivet.

Den både særeigne og nyskapande teatergruppa Baktruppen la ned verksemda si for to år sia, mye grunna vanskelege rammevilkår både med omsyn til byråkrati og økonomi. Ingvild Holm, eitt av medlemma i teaterkollektivet, har nå gått solo, og laga ein produksjon der ho på eit kvasivitskapleg og humoristisk vis freistar å løyse ei mordgåte, og onsdag var det urpremiere på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim. Framsyninga er, etter det Holm fortel, niande episode av ei gransking av forholda for kulturen der ho etterforskar liket av eit teater som har stått opp att som kulturell strategi, eller som eit trojansk esel(?), og der Erasmus Montanus bur seg på ein intervensjon i maktapparatet! Om du alt har ramla av, er det fullt forståeleg, for i dette ganske surrealistiske universet sit metaforane laust, dei er ikkje alltid like presise, og det er referansar både til Foucault og Wittgenstein. Men sjølv om det heile er halde i ein tilsynelatande akademisk stil, er det nok mest (den sviktande) logikken til Erasmus Montanus som er den berande, og ikkje ein vitskapleg diskurs eller nøktern gransking.

Holm har i dobbel tyding tatt med seg mye bagasje frå Baktruppen, og scenografi og rekvisittar ber på sjarmerande vis preg av å vere samanraska, men gjer likevel nytta. Nokre kryssfinerplater, eit par masker, ei avriven hand og eit slitt piano er det som skal til. Som i Baktruppen går det litt over stokk og stein, og slik skal det vere. Presis synkronisering og nøye innstuderte  sceneskift er framandord. I staden følgjer vi den noko ubehjelpelege  granskaren gjennom tre kvarter med tilsynelatande tull og tøys, men som stadig vekk, – men ikkje alltid – syner seg å vere intelligent tull og tøys.

Ingvild Holms agenda skal vere å rette eit kritisk søkelys mot paradoks og mysterium i norsk kunstpolitikk og kulturforsking. Målet er slik sett ganske pretensiøst. Men forma hennar er så slentrande og fri, og så full av surrealistiske sidesprang, at det er vanskeleg å ta ho heilt alvorleg, eller å forstå når ho skjemtar, og når ho meiner alvor. Slik leikar ho seg med publikum, og driv på eit vis litt ap med oss. Dette er i høgste grad metateater som handlar vel så mye om seg sjølv som om noko meir grunnleggande.

«Moi, Mord» er blitt ei humoristisk og underhaldande lita framsyning, og seier mye om namedropping, akademisk snobberi og kvasivitskap. Men om det er slik at Holm verkeleg ønskjer å sette skråblikk på kunstpolitikk og kulturforsking, har eg vanskeleg for å følgje henne heilt. Om det då ikkje er at kulturbyråkratiet eigentleg berre er svada og tomt snakk, for i så fall er «Moi, Mord» ganske treffande. Samstundes blir vel dét litt for enkelt. Framsyninga er i så måte meir å sjå på som ei humoristisk skisse, enn som eit endeleg prosjekt.

 (Meldinga stod i Klassekampen fredag den 22. februar 2013.)

I kjenslenes vald

søndag, februar 10th, 2013

TEATER

TRANSPARENT: Menneskeleg dårskap kan ikkje skjulast bak gjennomsiktige veggar. FOTO: GT NERGAARD

Fedra
Av Jean Racine
Omsett av Olav Torbjørn Skare
Regi: Kjersti Haugen
Bearbeiding: Irina Malochevskaja
Scenografi og kostyme: Bård Lie Thorbjørnsen
Koreografi: Anne Grete Eriksen
Lysdesign: Eivind Myren
Lyddesign: Anders Schille
Med: Janne Kokkin, Kingsford Siayor, Ingrid Bergstrøm, Ine Marie Wilmann, Trond-Ove Skrødal, Øyvind Brandtzæg, Ragnhild Sølvberg og Helle Ottesen
Trøndelag Teater, Studioscena

Ei mangefasettert oppsetting der det er bakteppet som verkeleg snakkar til kjenslene våre.

Ein utsøkt og tilsynelatande enkel scenografi i synkront og vakkert samspel med raffinert lysdesign, velvald musikk og uvanleg omfattande og god koreografi dannar dei fysiske rammene for Jean Racines tragedie frå 1677 i ei tett og særs visuell oppsetting på Studioscena på Trøndelag Teater. «Fedra» er truleg Racines mest kjende og spela stykke, bygd på Euripides forteljing om Dronning Fedra. Ho er gift med Tesevs, konge i Athen, men nærast sjukleg forelska i stesonen Hippolytos. Då det kjem bod om at kongen er død, freistar ho å forføre stesonen, men det fell fullstendig på steingrunn. Han er på si side forelska i Aricia som er i unåde hjå kong Tesevs. Då det deretter syner seg at kongen ikkje er død likevel, fabrikkerer Fedra ei historie om at det er Hippolytos som har forsøkt seg på ho og ikkje omvend. Her er med andre ord forviklingar så det held, og det går sjølvsagt til helvete med både liva og kjærleiken. Men det gjennomgåande, og det som har gjort denne tragedien til ein av dei udøydelege i verdsdramatikken, er det sterke portrettet av den uvanleg lidenskaplege og ikkje så reint lite intrigante dronning Fedra, ei kvinne som er så fullstendig i kjenslenes vald at ho trassar det meste med omsyn til både etikk og moral. Her er mennesket i alt sitt elende, avkledd det meste.

Det er ei ambisiøs oppsetting regissør Kjersti Haugen presenterer. Sjeldan har eg sett ein produksjon der samspelet mellom scenografi, lyd, lys, kostyme, koreografi og spel er så nitid gjennomført ned til den minste detalj som denne, og ofte er det visuelle eller syntesen av alle desse ingrediensane vel så viktig som Racines tekst. Scenografi og kostyme er særs symboltung utan å verke pålessa. Bård Lie Thorbjørnsen har delt scena i to med ein enorm glasvegg som stundom er  transparent og andre gongar speglande, og tidvis faktisk båe delar. Slik blir det skapt to scenerom der det eine kan spegle det andre, eller slik at bakscena på utsøkt vis visualiserer og kommenterer det som skjer på framsida. Det heile ser enkelt ut, men hadde neppe vore mogeleg utan ei fantastisk lyssetting av Eivind Myren. For ytterlegare å understreke det visuelle, er framsyninga gjennomkoreografert av Anne Grete Eriksen. Rørsle og stilisert dans, spel på det transparente glaset og effektfull bruk av vatn får ofte fram Racines tekst i langt større grad enn teksten sjølv. Særleg får Kingsford Siayor som Hippolytos fram mye sanseleg spel, og spesielt i ein nydeleg skuggedans med kong Tesevs. Anders Schille har funne fram musikk som står perfekt til alt det visuelle, og slik blir framsyninga eit kunstverk i seg sjølv, ei sanseleg nyting der vi som publikum nesten kan kjenne oss som Dronning Fedra der vi er fullstendig i kjenslenes vald, og villig let oss forføre.

Janne Kokkin er den lidenskaplege Fedra, ei kvinne med masse kjensler, men også med rasjonalitet og evne til kald og kynisk planlegging. Den intrigante og dermed ganske vonde Fedra får ho godt fram, særleg i eit tett og sanseleg samspel med amma Oinone (Ingrid Bergstrøm). Det er litt vanskelegare å fatte kjenslene ho har for stesonen Hippolytos. Kingsford Siayor er ein lågmælt og forsiktig Hippolytos, men tar det att i ekspressiv rørsle, og sanseleg bruk av kroppen. Og scena der han og Aricia (Ine Marie Wilmann) finn kvarandre, er ei velspela, vakker og særs truverdig lita kjærleikshistorie.

Men det som slår meg når eg skal freiste å analysere denne oppsettinga, er at dei tradisjonelle skodespelarprestasjonane, det vanlege spelet, dialogen og sjølve handlinga ikkje får det rommet som dei treng. Bakteppet, underteksten og alt det visuelle og sanselege som vel skal bygge opp under Racines tragedie, blir det viktigaste, medan det verbale spelet blir statistar i si eiga oppsetting. «Fedra» er blitt ei ganske annleis teaterframsyning, visuell og uvanleg mangefasettert. Koreografi, scenografi, lyd og lys spelar saman i ein velsynkronisert syntese, og alt dette er både flott og vellukka. Men eg skulle gjerne ha sett at skodespelarane hadde fått litt meir å spele på også i det verbale.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 9. februar 2013.)