Archive for september, 2012

Gøymt i skuffen

torsdag, september 13th, 2012

TEATER

SKUFFAR OG SKÅP: Frå skjulte rom blir det trylla fram eit vakkert lite univers. FOTO: ANNE VIJVERMAN

Book burning
Av Pieter De Buysser og Hans Op de Beeck
Framført av: Pieter De Buysser
Scenografi: Hans Op de Beeck
Bastard scenekunstfestival, Teaterhuset Avant Garden

Med klokkartru på både publikum og fortellinga held Pieter De Buysser oss fast med eit nesten to timars fortellarteater.

Jamvel om vi i vår digitale tidsalder har høve til å katalogisere og lagre uendelege mengder data, har menneska framleis behov for å skjule, gløyme, gøyme eller slette fakta. Kanskje meir enn før ettersom datalagringsdirektiv, overvakingskamera, DNA-spor, digitale avtrykk og you name it gjer liva våre opne, tilgjengelege og ikkje minst sårbare. På eine sida Wikileaks, og på den andre retten til eit privatliv.

Dette er det forfattaren og skodespelaren Pieter De Buysser og kunstnaren Hans Op de Beeck har tatt som utgangspunkt for ein både underhaldande og vakker fabel i form av gamaldags fortellarteater og særs enkel, men likevel så komplisert og opplevingsrik scenografi. Aleine med berre ei stor kiste tar De Buysser til å fortelle ei historie med mange lag og digresjonar. Lågmælt, men ganske entusiastisk set han oss inn i livet sitt som katt, etter kvart som Schrödingers katt, og til slutt som ven av ein person omgitt av møll. (!) I nesten to timar held han oss i age med ei fortelling som er mangefasettert og spennande nok i seg sjølv, men som likevel berre er ein illustrasjon av det han vil formidle. Du skal ha ganske god tillit til både publikum og historia for å våge ei så sakte framføring utan korkje særleg dramaturgi eller regi. Den klokkartrua har han, og det var godt å bli fortald til.

Men han har også ein god hjelpar.  De Buyssers kiste er ikkje den enkle kista vi trur, men eit lite kunstverk og ei sanseoppleving i seg sjølv. Ho er full av skjulte skuffar og skåp som han gradvis og særs forsiktig avdekkar. Dei avslører gamle spor, fortel, kompletterer og illustrerer. I eit nydeleg samspel mellom denne visuelle magien og ei fjetrande historie, greier han på sitt ekstremt lågmælte vis å seie mye vesentleg. Trass i forma er det ei uvanleg sterk politisk ytring vi blir vitne til, men nettopp på grunn av forma så langt frå det agitatoriske som det er mogeleg å kome.
(Meldinga stod i Klassekampen torsdag den 13. september 2012)

Dansande draperi

onsdag, september 12th, 2012

DANS

SYNLEG: Er det vi ser og det som er synleg det same? FOTO: KURT VAN DER ELST

Nothing’s for something
Av Heine Avdal og Yukiko Shinozaki
Skapt og framført av:  Heine Avdal, Brynjar Åbel Bandlien, Fabrice Moinet, Taka Shamoto, Oleg Soulimenko og Yukiko Shinozaki
Lyddesign og elektronikk: Fabrice Moinet
Lysdesign og teknisk ansvarleg: Hans Meijer
Bastard scenekunstfestival, Olavshallen, Lille sal

Alt er rørsle, og objekta er berre illusjonar på netthinna. Eller?

Det er langt mellom kvar gong eg i så stor grad lar meg forføre som i denne uvanleg vakre, spesielle og tankevekkande produksjonen til Heine Avdal og Yukiko Shinozaki. Stikkordet deira er å synleggjere det usynlege. Spor er så mangt, nokre blir viska ut med ein gong, nokre varer tilnærma evig, og nokre blir synlege ved sitt eige fråver. Er dette komplisert å forstå? Nei, ikkje etter å ha sett dette Brusselbaserte kompaniets leikne, poetiske, og ikkje så reint lite filosofiske framsyning, ei visuell gåve til publikum.

Det tar til som eit vanleg scenebilde med alle teppa nede. Litt spesielt kanskje at teppa heng i store grå heliumballongar oppunder lysbrua, men elles er alt normalt. Vi ventar på at teppet skal gå opp. Så tonar den ultimate wienervalsen «An der Schönen Blauen Donau» ut over høgtalarane, og forsiktig, særs forsiktig tar teppa, eller draperia til å danse. Ja, tru det eller ikkje, men dei dansar vals! Det er magisk, og utruleg vakkert. Men kva skjuler seg bak? Kva er det vi ikkje ser? Etter ei stund, og ganske gradvis kjem menneskelege lemmar til syne før draperia etter kvart forsvinn og vi får særs synlege teppeførarar som med rørsle og dans forflyttar seg saumlaust i eit sakte strobolandskap. Like saumlaust og forsiktig dukkar projiseringar av enkle strekteikningar opp, eit projisert bylandskap, og ikkje minst omrissa eller avtrykka av folka som etter kvart forsvinn frå scena. Personleg fekk eg assosiasjonar til dei måla omrissa vi ofte ser i byane, og som syner kor noko kriminelt eller valdeleg har skjedd. Det blei litt skummelt.

Men så tek Avdal og Shinozaki oss attende til poesien. Til tonane av fugleskrik og storbylarm dansar ni kvite, opplyste og omlag meterstore ballongar gjennom scenerom og sal, rett over hovudet på oss, og styrt av sinnrik elektronikk og nesten usynlege propellar. Eg legg meg attende i stolen, og vil at dette skal vare evig. Ser eg det eg ser? Og er dette røyndom? Avdal og Shinozaki har gjenskapt barndomens undring og stilt meg ein god del eksistensielle spørsmål. Og det utan å seie eit ord.
(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 12. september 2012.)

Heile verda er ei scene

mandag, september 10th, 2012

TEATER

ELEGANSE: Alle seier at Jeppe drikk, men ikkje at det er med slik stil. FOTO: GT NERGAARD


Jeppe på Bjerget
Av Ludvig Holberg
Bearbeidd av: Øyvind Osmo Eriksen, Ingrid Weme Nielsen og Matilde Holdhus
Regi og koreografi: Øyvind Osmo Eriksen og Ida Wigdel
Musikk: Øyvind Osmo Eriksen
Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva
Med: Jan Sælid, Silje Lundblad, Espen Klouman Høiner, Hans Petter Nilsen m. fl.
Trøndelag Teater, Hovudscena

Det hjelper ikkje med godt spel når komedien korkje har brodd eller er morosam.

Ein god komedie bør ha brodd og vere full av humor. Trøndelag Teaters oppsetting av «Jeppe på Bjerget» har ingen av delane. Då hjelper det lite med god koreografi, fin musikk og særs bra spel av Jan Sælid i hovudrolla. I tillegg til Jeppe, er det publikum som denne gongen vaknar i baronens seng utan å forstå kva som går føre seg, og vi kjenner oss nok meir i slekt med Obstfelder enn Holberg der vi undrar oss på kva for klode vi har hamna på.

Jeppe på Bjerget var ein av Trøndelag Teaters første produksjonar då det blei skipa for 75 år sia. I jubileumssesongen har teatret ønska å modernisere den 290 år gamle, nærast ikoniske komedien om den drikkfeldige og litt ynkelege Jeppe som lar seg tyrannisere av kona, Nille. I originalen til Holberg blir Jeppe spela eit puss ved at han i fylla blir lagt i baronens seng. Når han vaknar, blir han etter kvart overtydd om at han er baron. Deretter syner Holberg oss korleis makta korrumperer og stig til hovudet på stakkars Jeppe før det blir maskefall og attende til kvardagen. Alt dette er for så vidt med også denne gongen, men nå blir Jeppe lurt inn i ein såpeaktig realityserie som har skrantande sjåartal, og som treng litt action.

I ein merkeleg og dels uforståeleg miks av ulike settingar frå ein mellomkrigspub til Paradise Hotel og vidare til ein parodi på eit tribunal, følgjer vi Jeppe medan scenografiske einskildelement blir trilla fram og attende på ei elles fullstendig ope og nake scene. Ideen med å plassere Jeppe i eit realityshow er kanskje god, og sikkert meint som eit kritisk skråblikk på samtida, men resultatet er eit tilnærma kaos utan særleg mål og meining. Ideen er vel heller ikkje heilt ny. Shakespeare var sjølv inne på temaet då han i «As you like it» sa at heile verda er ei scene. Og filmen «The Truman Show» frå 1998 dyrkar ideen til fulle og gjer heile tilveret til ei konstruert verd. Denne produksjonen av Jeppe er i slekt med båe, men fell mellom alt for mange stolar avdi han ikkje greier å samle trådane og bestemme seg for kva han vil. I staden blir det ei lite morosam vareopptelling av likt og ulikt der vi vekslar mellom syttenhundretalets mektige adel, mellomkrigstidas brune kneiper og ei nåtid der alt er fiksjon og ingenting er ekte.

Dagny Drage Kleiva har dei siste åra levert mye framifrå scenografi på Trøndelag Teater, men denne gongen fungerer det ikkje. Når den enorme hovudscena er heilt ope, det er forstyrrande aktivitet av skodespelarar og scenearbeidarar som ventar på entré, og det berre er eitt og anna element som blir trilla fram og attende på scena, er det vanskeleg å vite kva ein skal konsentrere seg om.

Hadde det ikkje vore for tre viktige og forsonande trekk, ville dette diverre ha vore totalt havari. Regien til Øyvind Osmo Eriksen og Ida Wigdel er sprikande og dels uforståeleg, men koreografien deira desto betre. Ein del stiliserte danseopptrinn gir framsyninga ein estetisk dimensjon, og det same kan ein også seie om den nykomponerte musikken til Øyvind Osmo Eriksen. Og så er den sosialt fullstendig dysfunksjonelle Jeppe ganske vakkert og vart framstilt av Jan Sælid i ei nydeleg blanding av diskret mimikk og akkurat passe overspela faktar på grensa til det akrobatiske, og med ikkje så reint lite eleganse.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 10. september 2012)

Mytar og røyndom

søndag, september 2nd, 2012

TEATER

SEXISME: Torneroses prins syner seg å vere ein gra og valdeleg kanin. FOTO: LENA KNUTLI

Prinsessedrama
Av Elfriede Jelinek
Omsett av Torgeir Skorgen og Matilde Holdhus
Regi og bearbeiding: Hilde Brinchmann
Scenografi og kostyme: Ingrid Tønder
Med: Cici Henriksen, Olve Løseth, Ingrid Bergstrøm, Mads Bones og Kine Bendixen Trøndelag Teater, Studioscena

Underhaldande om mytar og kjønnsroller, men ikkje spesielt provoserande.

Heile tida omgir vi oss med mytar, og det er ikkje alltid lett å sjå røyndomen og sanninga bak alle dei sminka historiene. Både i eventyra og i vekeblada blir vi fortalde om prinsesser og prinsar, om hundreårssøvn, froskar og evig lykke. Røyndomen er langt mindre glamorøs, og dette har den austerrikske forfattaren og dramatikaren Elfriede Jelinek tatt tak i. «Prinsessedrama»  er opphavleg fem monologar skrive for omlag ti år sia. Det er eitt av Jelineks mest spela drama, men er ikkje blitt sett opp i Norge før nå. Onsdag var det norgespremiere på Trøndelag Teater der dei fem monologane er kappa ned til tre: «Snøkvit, Tornerose og Jackie». Dei tar opp ikkje fullt så kjende sider ved historiene om og bak Snøkvit, Tornerose og Jackie Kennedy Onassis.

Elfriede Jelinek fekk nobelprisen i litteratur i 2004, og er ein kontroversiell og radikal forfattar som tar opp politiske saker utan å skjele til kva som sel og er populært. Kjønnsroller er ofte tema, og i «Prinsessedrama» freistar ho å syne korleis vi skapar roller og posisjonar ut frå nettopp det mytiske. Som illustrasjon nyttar ho to kjende eventyr og ei like godt kjend historie frå røyndomen. For å understreke kjønnsperspektivet, har teatret vald å skilje publikum slik at kvinnene sit på eine sida av salen og mennene på den andre. I tillegg til at vi heile tida har det andre kjønnet og deira reaksjonar som bakteppe, spelar skodespelarane også medvite på dei to leirane.

Vi tar til med Snøkvit (Cici Henriksen) som møter Døden i form av ein jeger (Olve Løseth). Mellom dei to utspelar det seg ein tidvis absurd, men likevel leiken og ganske humoristisk samtale om relativt eksistensielle spørsmål, særleg knytt til kva som er sanning. I møte med Døden går det sjølvsagt til helvete, og dvergane som vi berre anar som ei svak lydkulisse, kan gjere lite frå eller til.

Deretter entrar ein parodisk prins (Mads Bones) scena utkledd som ei flyvertinne frå sekstitalet. Med stor patos, og eit endå større sjølvbilde høgg han seg veg til han finn Tornerose (Ingrid Bergstrøm) som han vil vekke til live med eit kyss trass i snorking og dårleg ande. Nok ein gong er det duka for eksistensielle spørsmål der prinsen trur han er Gud, og Tornerose er uviss på kven ho er nå når ho er vaken. Her er framsyninga på sitt beste og mest intense fordi godt spel er kombinert med mye både intelligent og surrealistisk tekst. Det som skulle bli ei livslang lykke, blir i staden ein sexistisk maktkamp der prinsen syner seg å vere valdeleg, og langt frå heroisk og riddarleg. I dei spektakulære og fantasifulle kostyma til Ingrid Tønder, blir han dessutan ganske ynkeleg.

Det siste tablået er historia til Jackie Kennedy (Kine Bendixen). Det er fortellinga om drap, utruskap, Marilyn Monroe, piller og kjønnssjukdommar, og i motsetnad til dei to første, er dette ein verkeleg monolog.

Mathilde Holdhus og Torgeir Skorgen har omsett teksten til eit konservativt, men relativt munnleg bokmål med mange språklege sidesprang. I Ingrid Tønders minimalistiske scenografi blir dei fantasifulle kostyma hennar effektfulle kontrastar som understrekar det tidvis absurde i teksten. Hilde Brinchmanns regi er ambisiøs, og lukkast i hovudsak i dei to første scenene der dramaturgien blir tatt godt vare på ved at det er to personar som kontrasterer og utfordrar kvarandre. Men siste akt med Jackie Kennedy er blitt ein lang monolog der Kine Bendixen har fått alt for lite å spele på.

Elfriede Jelinek er ein omstridd og radikal forfattar. Det er mogeleg at «Prinsessedrama» kan vere kontroversielt i det konservative Austerrike, men – med det atterhaldet at denne meldaren er mann, og såleis sat på feil side av salen – er det lite i denne produksjonen som er eigna til å provosere i Norge i dag. God og intelligent tekst, og ein bra porsjon litt surrealistisk humor, men mye var ganske føreseieleg.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 1. september 2012)