Archive for mars, 2012

Forføring og aggresjon

onsdag, mars 28th, 2012

PERFORMANCE

PROVOSERT: Vi blir provoserte, vi freistar å forsvare oss, og vi kjenner redsla. FOTO: ArtSceneTrondheim/www.trondheimkunsthall.com

The Mermaid Show
Konsept, regi, tekst og scenografi: Ann Liv Young
Kostyme: Ann Liv Young og Eric Ducharme
Med: Ann Liv Young, Michael Guerrero, Marissa Mickelberg og Stiven Luka
Teaterhuset Avant Garden, Trondheim

Når måtte du sist kaste alle kleda dine i vaskemaskina og sjølv gå i dusjen etter ei performanceframsyning?

Den amerikanske performancekunstnaren Ann Liv Young skapte store overskrifter då ho gjesta Norge førre gong med oppsettinga ”Cinderella” hausten 2010. Framsyningane hennar testar ofte ut kor publikums grenser går, og provokasjon er eit viktig formidlingselement.

Denne gongen er ho her med ”The Mermaid Show” der ho har tatt tak i mytane om havfruer. Dei har vore levande i mange kulturar, og går stort sett ut på at havfruene varsla uvêr og ulukke. I følge Young skal dei også vere vesen som på innsmigrande vis lokkar til seg sakeslause sjøfolk for deretter å forføre dei seksuelt og så ete dei opp.

Med bar torso og fiskespord til understell ligg Young i eit lite basseng omkransa av to gastar i matrosdress. Dei les, og ho ligg relativt roleg. Historia er repeterande og litt monotont formidla. Etter kvart tar havfrua til med å slå med sporden med enorm kraft og energi, og vi anar ein innestengd aggresjon som kontrasterast med mjuk, operetteliknande song, delvis framførd i falsett. Her er vi truleg ved kjernen i framsyninga, – motsetninga mellom sinne og det forførande,  eit tema som stadig kjem attende. Alt er verkeleg, og slik er det også når ho (i den framsyninga eg såg) ikkje er nøgd med lyden, stoppar det heile, skjeller ut lydteknikaren, og startar på nytt.

Meir heftig blir det når ho vrengjer seg ut av bassenget og vrikkar seg fram til publikum for å søke folk ho kan forføre. Med ein enorm intensitet legg ho an på den eine etter den andre før ho omsider finn ein som gir etter. Då kjem aggresjonen for fullt. Ho tek fram ein rå aure, og med voldsamt raseri bit ho seg inn i fisken og spyttar og kastar fiskeskjel, slo og blod så det regnar over publikum. Vi blir provoserte, vi freistar å forsvare oss, og vi kjenner redsla. Fisken er nok ein metafor for korleis det går med sjøfolka, og forståeleg som bilde, men kanskje ikkje fullgod som metafor.

Foto: ArtSceneTrondheim/www.trondheimkunsthall.com

”The Mermaid Show” er å samanlikne med mye av det Kristopher Schau gjorde for nokre år sia. I vårt mette tilvære kjedar vi oss til daude, og provokasjon blir ofte eit element for å vekke oss av dvalen, men eg trur ikkje dette er like sjokkerande her som i USA. Den rå fisken tek i stor grad merksemda frå alle dei andre laga framsyninga har, og det er synd. For sjølv om det ikkje er like greitt å få tak på alt Young vil seie, er her masse spennande utforsking av den seksualiserte kvinnerolla der havfrua hennar kan sjåast både som madonna og hore, og aggresjonen som resultat av den innestengde og umogelege kroppen. Og utruleg nok, ligg det faktisk også mye humor i framsyninga. Finalen er like lite føreseieleg som resten, og som i eit gamalt freakshow, endar det med at publikum kan få kjøpe polaroidbilde av seg sjølv og havfrua. At mange faktisk gjer det, syner at Young har oppnådd å gjere noko med oss.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 27. mars 2012)

Koreografert konsert

tirsdag, mars 27th, 2012

TEATER

CATWALK: Ei danseframsyning på ein smal catwalk blir ei tvangstrøye av ei scenografisk løysing. FOTO: GT NERGAARD/INGRID LOEN

Hair
Av: Gerome Ragni, James Rado og Galt MacDermot
Omsetting: Helge Hagerup
Regi: Carl Jørgen Kiønig
Koreografi: Patrick King
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara Musikalsk leiing: Åsmund Flaten
Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Jon Lockert Rohde, Mari Haugen Smistad, Kohinoor Nordberg, Hans Petter Nilsen m. fl.
Trøndelag Teater, Hovudscena

Når lydkøyringa er katastrofalt dårleg i ei teateroppsetting som i røynda berre er ein koreografert konsert, blir diverre resultatet deretter.

Då Ragni, Rado og MacDermot sette opp ”Hair” første gong i oktober 1967, var dei utruleg klårsynte og nesten profetiske. Verdas første rockemusikal og ein trendsettar innan sjangeren, trefte samtida hundre prosent med ein imponerande timing. Rett nok hadde borgarrettskampen vara nokre år, motstanden mot Vietnamkrigen var aukande, og hippierørsla hadde hatt sin ”summer of love”, men det var først året etter at det heile eksploderte med studentopprør, drapa på King og Kennedy og bråket rundt det demokratiske nominasjonsmøtet i Chicago. På nærast profetisk vis skreiv dei tre ein musikal som femna det meste av den nye ungdomskulturen, både av overflatefenomen og verkeleg opprør. Bakteppet var sjølvsagt Vietnamkrigen og redsla for å bli utkalla. Politisk handla det om pasifisme, antirasisme og fredsarbeid, men her var også eit utal andre tidstypiske element som musikken, seksuell frigjering, opprør mot konformitet i både klesveg og utsjånad, dopbruken og forløparen til new age med både orientalsk mystisisme, nyreligiøsitet og litt astrologi. Med framifrå og særs tidsriktig musikk, blei ”Hair” eit ikon for ein heil ungdomsgenerasjon. Men som vi veit (”All the revolutionaries are on Decca”), kan alt bli kommersialisert og anten gjort ufarleg eller til si eiga motsetning.

Trøndelag teaters oppsetting av ”Hair” fell mellom eit utal stolar, og det er vanskeleg å sjå så mange andre ambisjonar bak denne produksjonen enn å spele god musikk for å fylle teaterseta. Regissør Carl Jørgen Kiønig har følgt broadwaymanuset frå 1968 nesten slavisk, men utan at vi ser særlege spor av regi. Oppsettinga er som ein koreografert konsert, og langt frå den narrative framstillinga mange vil hugse frå filmen frå 1979. Vi møter ungdomane i New York, dit også Claude (Mads Bones) kjem. Han er redd for å få innkalling til Vietnam, og slite mellom samfunnets og foreldras krav, og sine eigne ønskje og ideal. Så langt er det forståeleg, men resten av handlinga blir ganske vanskeleg å få tak på, sjølv for den som var ung og endåtil  budde i USA på denne tida. Det ser ut som regissøren har abdisert og overlate scena til koreografen Patrick King.

Milja Salovaara har gjort mange gode scenografiske løysingar på Trøndelag teater, men ikkje denne gongen. Her har ho delt salen i to der publikum sit på kvar si side av ein catwalk. Når mesteparten av framsyninga er dans, og scena er lang og smal, får ein ikkje utnytta det store formatet på hovudscena, og det blir i staden uendeleg mye springing fram og attende. Eit dyktig orkester, som vanleg solid leia av Åsmund Flaten, dreg framsyninga i gang med nokre gode riff i eit særs feitt lydbilde, og forventingane blei faktisk ganske store. Men så kjem ”Aquarius”, og det heile fell fullstendig til jorda. Når ein har ambisjonar om å vere eitt av landets beste musikalteater, må lyden vere tilnærma perfekt. Lydkøyringa i denne oppsettinga grensa til det katastrofalt dårlege når det galdt song og tale. Forvrenging, støy og manglande volum kombinert med mye dårleg diksjon gjorde at det var uråd å få med seg det som blei sagt og sunge. Dei  røynde skodespelarane Ingrid Bergstrøm, Mads Bones og Hans Petter Nilsen, og også Mari Haugen Smistad, hadde nok volum til å få fram sitt, og berga såleis mye av oppsettinga, men ein stor del av det øvrige forsvann i skrål og skrik. Teatret har hyra inn mange dyktige dansarar til denne produksjonen, men på grunn av den tronge sceneløysinga fekk dei ikkje rom til å utfalde seg sjølv om her rett nok var dyktige einskildprestasjonar, som særleg Jon Ole Olstad.

Med manglande regi, og i hovudsak dans og song, får ikkje skodespelarane mye spelerom. Mads Bones hadde likevel kontroll, og fylte rolla som Claude fullt ut jamvel om han eigentleg korkje er dansar eller songar. Og Ingrid Bergstrøm ga oss ei tolking av ”Easy to be Hard” som var sår, inderleg og ekte. Då vi endeleg kom til finalen, greidde ensemblet omsider å vere eit kor med trøkk, energi og volum, og ”Let the Sunshine in” fekk det faktisk til å svinge. Men det var alt for seint.

Om utsjånad og identitet

onsdag, mars 21st, 2012

TEATER

TATT VED NASEN: Lette legg seg under kniven, og kirurgen tar til med nasen. FOTO: FOTOGJENGEN I STUDENTERSAMFUNDET

The Ugly One
Der Häßliche (2007)
Av: Marius von Mayenburg
Regi: Andreas Aass Engstrøm
Scenografi: Aurora Schønfeldt Larsen og Sindre Kruse
Kostymedesign: Marie Riise Hagerud
Med: Odin Budal Søgnen, Magnus Kolberg Eriksen, Therese Gjelsten og Niklas L. Eriksson
Studentersamfundets Interne Teater (SIT)
Knaus, Studentersamfundet i Trondhjem

Eit artig og lett surrealistisk stykke om utsjånad, plastikkirurgi og kva reell identitet er.

Det er mye som ikkje er som det skal, og alt ser ikkje alltid ut slik det er. Dette får vere ein kryptisk intro til meldinga av ”The Ugly One” av den tyske dramatikaren Marius von Mayenburg. Han er berre førti år gamal, men har alt ei rekke drama bak seg frå debuten i 1996. Dette stykket er eitt av hans siste, og heiter opphavleg ”Der Häßliche”. Kvifor SIT har vald å nytte den engelske tittelen får vere ei gåte, men her er langt meir enn tittelen som ikkje ser ut som det skal.

Lette (Odin Budal Søgnen) er ein framgangsrik og innovativ forskar som har funne opp, patentert og utvikla ein sterkstrømsbrytar som openbert kan meir enn å bli slått av og på. Den vil han til Sveits for å presentere, men sjefen hans, Scheffler (Magnus Kolberg Eriksen), seier nei, og sender i staden assistenten Karlmann (Niklas L. Eriksson). Årsaka er brutal, men slik er røyndomen. Lette er for stygg til å kunne promotere og selje noko som helst. Ja, ikkje berre det, men han er tydeleg så hinsides stygg at det knapt finst verre skapnad. Trass i dette er han sjølv heilt uvitande om sin eigen utsjånad, og i tillegg godt gift med Fanny (Therese Gjelsten) som elskar han høgt, rett nok utan å våge å feste blikket på andletet hans. Allereie dette er ganske surrealistisk, men for å understreke det absurde har SIT vald ein person som har ein heilt ordinær utsjånad. Verfremdungseffekten er altså total, men her er meir i vente.

Eg skal ikkje røpe korleis det går, men Lette vel å fikse på utsjånaden sin, og i det ytre er visst resultatet ganske spektakulært sjølv om han på scena er akkurat den same. Når andre aktørar etter kvart vil ha, og også får, det same andletet utan at maske, sminke eller andre effektar skulle indikere noko i den retninga, blir utfordringa for publikum stor. Som om ikkje dette var nok, går dei fire skodespelarane ut og inn av i alle fall dobbelt så mange roller i saumlause overgangar der starten på ei setning kan tilhøyre ein person medan slutten kjem frå ein annan.

”The Ugly One” handlar om skjønnheitshysteriet, om jakta på det perfekte, om kva som skjer når alle blir kloningar av det fullkomne, og om kva personlegdom og identitet eigentleg er. Det er eit stykke som set eit særs skrått og også humoristisk blikk på samtida. Men samstundes er presentasjonen blitt ein surrealistisk leik med publikum om identitet og roller. Slik går handlinga på i alle fall to plan. Eg har ikkje sett denne produksjonen før, og veit ikkje kor mye av den absurde presentasjonen som ligg i teksten, eller om det er SIT sine regival. Men for meg var faktisk regi og spel langt meir interessant enn von Mayenburgs tekst. Han har tatt for seg eit tema som er overmoge og laga ein del humor rundt det, men historia hans blir for meg litt føreseieleg, noko slitsam og ganske uforløyst. Regigrepet og spelet er derimot langt betre. Det er mye tekst, høgt tempo, mange roller og utallege sceneskift som dei fire handterer særs bra. Spelet kan vere noko ujamt, og tidvis også litt prega av overspel, men særleg vekslinga mellom ulike roller greier dei bra.

Eg har nok sett betre produksjonar frå SIT enn denne, men teatret skal absolutt ha ros for den gjennomført surrealistiske tilnærminga, og ikkje minst for tilliten dei viser publikum ved å gi fullstendig blaffen i om folk ser ut som dei skal eller ikkje.

Når løgna går att

tirsdag, mars 6th, 2012

TEATER

SOLA: Gi meg sola, mor, seier Osvald, men det er for seint når livet er fundamentert på løgn og forteiing . FOTO: LENA KNUTLI

Gjengangere
Av Henrik Ibsen
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva
Lysdesign: Eivind Myren
Koreografi: Erlend Samnøen
Med: Hildegunn Eggen, Espen Klouman Høiner, Nils Johnson, Øyvind Brandtzæg og Siri Schnell Juvik
Trøndelag Teater, Studioscena

Leikent, kontrastfylt og særs tydeleg om konsekvensane av liv i løgn.

For eitt år sia sette Kjersti Haugen opp ei banebrytande, nyskapande og uvanleg tydeleg framsyning av ”Et dukkehjem” på Trøndelag Teater. Nå har ho tatt for seg ”Gjengangere” og gitt ny tolking av og innsikt i det kanskje mest fortetta og komplekse nåtidsdramaet Ibsen skreiv. I eit  særs tett kammerspel med berre fem aktørar greier forfattaren å ta opp såpass kontroversielle tema, både for 130 år sia og nå, som syfilis, aktiv dødshjelp, incest, sanning og livsløgn, for ikkje å snakke om kva som skjer når Nora (fru Alving) ikkje går, men vel å bli i eit håplaust ekteskap. Dette berre for å nemne nokre av dei tema Ibsen er innom. På mange vis er ”Gjengangere” ein syntese av det meste han skreiv, men først og fremst dreier det seg om korleis det kan gå når ein vel å skjule sanninga. Her er mange og store eksistensielle emne, og dette er langt frå noko lysteleg stykke. Likevel har Kjersti Haugen vald å gi oss ei leiken oppsetting der det er både laussluppen humor og dans i opningsscenene. Det understrekar det kontrastfylte som er eit gjennomgåande trekk ved denne produksjonen.

Sjølv om handlinga til Ibsen framleis er litt 1880, kan vi vere når og kor som helst. Aktørane snakkar eit munnleg og naturleg språk der dei får nytte sine eigne dialektar, og scena er langt frå dei mørke, lumre Ibsenske salongane med tunge draperi der det er heilt openberre behov for å lufte ut. Her er det lyst og ope. Tilsynelatande. Dagny Drage Kleiva har laga ein scenografi av  massive veggar i lyst trevirke. Dei omkransar oss på tre kantar slik at vi blir sittande midt i handlinga og stundom i krysselden frå replikkane. Scenografien kan verke nøytral, men er i røynda uvanleg symboltung. For bak det stilfulle og lette inntrykket ligg løgna som ein massiv og nesten altomsluttande vegg. Her er berre ein utgang.

Slik leikar Kjersti Haugen og Dagny Drage Kleiva seg med kontrastar. På overflata verkar alt så lett og idyllisk, men etter kvart som publikum oppdagar at det meste eigentleg er si eiga motsetning, blir kontrasten til den løgnfulle røyndomen desto sterkare. Ved hjelp av videoprojeksjonane til Stein Jørgen Øien og lysdesignen til Eivind Myren får vi saumlause og dramatiske sceneskift som enkelt illustrerer både barneheimsbrannen og ulike sinnsstemningar.

Fru Helene Alving (Hildegunn Eggen) har bygd heile livet sitt på forteiing og løgn, og nå skal ho jamvel lage eit monument over det heile. Ho er oppglødd over prosjektet og glad for å ha fått sonen heim. Men bak den lykkelege fasaden finn vi ei bitter kvinne som lag for lag avdekkar og erkjenner kva falskneriet og forteiinga fører med seg, kanskje ikkje først og fremst for ho sjølv, men i høgste grad for sonen, Osvald. Hildegunn Eggen er ei ganske folkeleg fru Alving, og ikkje spesielt aristokratisk. Slik blir ho ein kritikk av den generelle løgna, og ikkje berre den innestengde borgarlege idyllen Ibsen refsa. Det kler framsyninga, og Eggen gir oss ei både særs truverdig og tydeleg fru Alving. Som sjelesørgar, sparring partnar og etter kvart ganske mye meir, nyttar ho seg av den sosialt temmeleg inkompetente pastor Manders som i Nils Johnsons litt naivistiske, og tidvis ganske humoristiske spel understrekar kor umogeleg og vinglete livet blir når bokstavtru moral og stuttenkt pragmatisme får rå grunnen åleine. Det pseudoerotiske samspelet Kjersti Haugen har skapt mellom fru Alving og pastoren er ein liten teaterkonfekt som kanskje ligg litt på sia av handlinga, men som er med på å understreke det kontrastfylte i oppsettinga. Ei gåve til publikum og ei kinesisk eske slik Ibsens drama ofte er.

Det er Osvald som må bere fedranes synder og som er personifiseringa av alle løgnene. Han blir spela av Espen Klouman Høiner, relativt fersk frå Teaterhøgskulen, og i si første rolle ved Trøndelag Teater. Det er ein debut det står respekt av. Ein sårbar, desperat og i dobbel forstand naken Osvald som ikkje har bedt om å få livet, men som likevel klamrar seg til det.

Ibsen vel i hovudsak ikkje å konkludere, men å avslutte med opne spørsmål. Kjersti Haugen har vald det motsette i finalen, og eg forstår ikkje heilt kvifor. Men dette blir ein uvesentleg bagatell i ein elles tydeleg, fortetta og velspela produksjon som både er pedagogisk og temmeleg modernisert, men samstundes nesten hundre prosent tru mot Ibsen.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 5. mars 2012.)

Barnleg undring

søndag, mars 4th, 2012

DANS

UNDRING: I verdsrommet opnar det seg mye ein kan utforske og undre seg over. FOTO: INCLUSIVE DANCE COMPANY

Space me
Konsept og regi: Tone Pernille Østern
Koreografi: Tone Pernille Østern , Arnhild Staal Pettersen og Mari Flønes
Scenografi: Gilles Berger
Videoscenografi: Pekka Stokke
Musikk: Luis Della Mea
Med: Arnhild Staal Pettersen og Mari Flønes
Inclusive Dance Company
Teaterhuset Avant Garden

Det er særs sjeldan å få oppleve ei framsyning der totalopplevinga i så stor grad er ein syntese av likeverdige danse- og teatertekniske ingrediensar og som er så saumlaust samansmelta til eitt overordna heile.

Kven har vel ikkje stått under stjernene i barnleg undring over det ufatteleg store himmelrommet og over det uforståelege ved at noko er uendeleg. Romfartseventyret og scifi-litteraturen har gitt nokre svar, men for dei fleste av oss har dei vel berre trigga fleire spørsmål. Men det får bli med det, for ei reise i rommet er nok berre for dei få, og ei intergalaktisk romferd er førebels berre ein fjern draum.

Men så inviterer Inclusive Dance Company nettopp på ein snartur ut blant galaksar bortom vår eigen mjølkeveg. Saman med scenografen Gilles Berger har dei laga ei særs visuell framsyning som ikkje gir eit einaste svar, men som kjenslevart og vakkert tar vare på akkurat den barnlege undringa vi alle kjenner under stjernene.

Eg er ingen kjennar av dans, og eg har korkje språk eller kunnskap til å seie så mye fornuftig om uttrykksmåtar, det tekniske eller semantikken. Men eg veit når noko er vakkert og rører ved meg, og også når rørsle, lyd, lys, scenografi og spel smeltar saman til eit heile som gjer noko ved meg. Slik var denne framsyninga.

Gilles Berger frå Cirka Teater er ein av landets beste og mest kreative scenografar med sitt eige og heilt tydelege språk. Med fantastiske tekniske innretningar får han det trivielle til å bli magisk, og han har fleire gonger oppheva tyngdekrafta. Det gjer han også denne gongen. Som publikum blir vi førte inn i eit romskip som etter kvart tar av og bokstaveleg svirrar ut i rommet. Og der opnar det seg ei verd til verkeleg å undre seg over. Til musikken til Luis Della Mea og videoscenografien til Pekka Stokke, visualiserer dei to dansarane Arnhild Staal Pettersen og Mari Flønes akkurat den barnlege undringa som i alle fall eg forbind med dei store spørsmåla. Dei er vektlause, dei utforskar og dei stiller spørsmål. Gjennom tre scener, eller romferdsstopp om du vil, får vi vere med på utforskinga. Det er vakkert, men først og fremst er det sjeldan å få oppleve ei framsyning der totalopplevinga i så stor grad er ein syntese av så mange og heilt likeverdige danse- og teatertekniske ingrediensar. Og i tillegg så saumlaust samansmelta. Eg har vore på reise i verdsrommet, og det gjorde godt. Takk for turen!