Archive for november, 2011

Om frykt og lengt

tirsdag, november 29th, 2011

TEATER

KONTRASTAR: Inne trygt, men ute står ein trugande(?) fyrstikkseljar. FOTO: GT NERGAARD

En liten irritasjon
Av Harold Pinter
Omsett, bearbeidd og regissert av Ingrid Weme Nilsen
Scenografi og kostyme: Monica Nestvold
Video: Stein Jørgen Øien
Med: Helga Wendelborg, Harald Brenna og Torstein Andersen
Trøndelag Teater, Teaterkjelleren

Absurd og humoristisk, men likevel djupt alvorleg om kvardagsleg frykt og lengt.

Alt i opningsscena gjer regissør Ingrid Weme Nilsen det klårt at dette er sakte teater. I full tillit til både publikum, tekst og dei to på scena lar ho det gå uvanleg lenge før nokon seier eit ord. Det godt vaksne ekteparet Edward (Harald Brenna) og Flora (Helga Wendelborg) har ein liten piknik. Dei oppfører seg som gamle ektepar flest der alt etter kvart er innstudert og ord er unødvendige og eigentleg berre i vegen. Her er det roller, kjønnsroller, hierarki og oppgåvefordeling så det held. Mimikk og gestar er alt som skal til, og vi får ein introduksjon til denne tosemda som er så talande i sin tagnad at det er uråd å skjøne at Harold Pinter opphavleg skreiv stykket som høyrespel. ”En liten irritasjon” (A Slight Ache) er frå 1958, og av Pinters tidlege produksjon. Det har vore spela med stor suksess med jamne mellomrom, men eg er uviss på om det nokon gong er sett opp i Norge. Produksjonen på Trøndelag Teater er både omsett, bearbeidd og regissert av Ingrid Weme Nilsen. Ho er dramaturg på teatret, men har bakgrunn frå frigruppa Pontenegrinerne der ho mellom anna regisserte den særs vellukka oppsettinga ”Quisling” av Willy Walder på Teaterhuset Avant Garden i fjor. Saman med scenograf Monica Nestvold og videoansvarleg Stein Jørgen Øien har ho gjort ein spenstig vri på Pinters tekst ved gjennom overvakingskamera å projisere utomverda på veggane i heimen til Flora og Edward. Slik får dei understreka både det kontrastfylte i oppsettinga, og at det i røynda er ei historie med mange lag og mye (usagt) undertekst.

I den trygge tosemda til Edward og Flora dukkar det stadig opp små tuer som etter kvart kan velte litt av kvart. Først er det ein liten irritasjon på auget til Edward, deretter ein veps som øydelegg piknikidyllen, og endeleg fangar kameraet opp ein gamal, fillete fyrstikkseljar (Torstein Andersen) som står pal ved baktrappa deira utan nokon gong å få seld ein fyrstikk. Mannen er kanskje både blind, døv og stum, og er  sjølvsagt heilt ufarleg. Likevel verkar han trugande på dei. Frykta for det framande og uforståelege blir altoverskyggande for dei to, og dei hentar til slutt mannen inn i stova si for å finne ut av det heile. Men tilnærminga og reaksjonane deira er diametralt ulike.

Utvendig er dette eit ganske humoristisk kammerspel der det absurde i ein kvardagssamtale kor to personar snakkar like forbi som til kvarandre kan vere ganske god underhaldning i seg sjølv. Men i underteksten, og også i alt det usagte, har regissøren lagt klåre politiske undertonar om framandfrykt. Kanskje meir enn det Pinter opphavleg meinte? Slik er denne oppsettinga blitt ein produksjon som gjennom spel på sterke kontrastar mellom ute og inne eller kjend og ukjend, på eit både humoristisk og særs alvorleg vis seier oss ganske mye om redsla for alt som er annleis. Dette er som sagt medvite sakte teater, og all ære til regissøren for det, men det blir tidvis kanskje vel dvelande. Særleg Edward blir unødvendig repeterande i nokre av monologane han har med fyrstikkseljaren.

”En liten irritasjon” handlar ikkje berre om framandfrykt. Pinter har fleire lag. I den innestengde bobla til ekteparet finns det sjølvsagt også undertrykt lengt etter noko anna, og den framande utløyser draumar hjå dei båe. Dette er glitrande tatt vare på når Flora ser ganske uforståelege kvalitetar ved fyrstikkseljaren. Nesten femti år etter at ho blei tatt opp som elev ved Trøndelag Teater, er dette avskilsframsyninga til Helga Wendelborg. Det blir ein særs verdig sorti der ho mot slutten med innleving og fingertippkjensle syner at også ein fillete gamal ukjend kan få fram erotiske kjensler. Og finalen i denne oppsettinga er like elegant som uventa, og gjer at vi sit att med langt fleire spørsmål enn svar.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 28. november 2011)

Betre og endå vakrare

søndag, november 13th, 2011

TEATER

BLAUTGJERING: Marianne Meløy som Anden av fortidas jul har ikkje vanskar med å mane fram kjenslene i den elles steinharde herr Knug (Trond-Ove Skrødal). FOTO: GT NERGAARD

Et juleeventyr
Av Charles Dickens
Dramatisert av Irina Malochevskaja og Kjersti Haugen
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Per Kristian Solbakken
Musikk: Trygve Brøske
Koreografi: Erlend Samnøen
Med: Trond-Ove Skrødal, Kristofer Hivju, Marianne Meløy med fleire
Trøndelag teater, hovudscena

Rett nok ein ønskereprise, men av ein særs god produksjon som med dei endringane som nå er gjort, er blitt endå betre enn for fire år sia.

Det nærmar seg jul, dei vaksne blir blautare og det sosiale engasjementet sit lausare enn i resten av året. Mas og jag skal vike plassen for familiehygge, kos og omtanke for andre. Og barna skal endå meir i sentrum enn dei elles er. Det vil seie; I litteraturen, i det sosiale livet og overalt elles er det langt meir merksemd om ungane enn i tidlegare tider. Men i dramatikken er dei diverre framleis stebarn. Medan det blir skrive uendeleg mye god litteratur for barn og unge, er det langt mellom institusjonsteatras urpremierar for denne aldersgruppa. Men teatra  freistar å bøte på misforholdet ein gong i året ved å sette opp ei juleframsyning. Det er symptomatisk for situasjonen at den endelege julehistoria framleis er ”Et juleeventyr” av Charles Dickens, skrive i 1843! Og det er vel like symptomatisk at Trøndelag teater, berre fire år etter førre oppsetting, vel å sette henne opp att i nesten same tapping. Det er ikkje særleg kreativt, men når det er sagt, er det i alle fall ikkje venstrehandsarbeid og sparebluss teatret presenterer, men ei påkosta og verkeleg god framsyning.

For fire år sia dramatiserte Irina Malochevskaja og Kjersti Haugen Dickens’ klassikar på nytt, og i samarbeid med musikalsk leiar, Trygve Brøske, koreograf Erlend Samnøen og scenograf Per Kristian Solbakken, ga dei oss ei visuell, vakker og særs velspela oppsetting som så vidt eg hugsar hausta fagnad både hjå publikum og kritikarar. Sjølv skreiv eg ei begeistra melding i Klassekampen (http://amund.info/2007/11/magisk-og-poetisk/), og ved gjennomlesing av den etter å ha sett årets nypremiere, kunne eg ha gjort det enkelt, og berre presentert henne ein gong til. For meldinga kunne nesten
like gjerne ha vore skrive til denne framsyninga. Med nokre unnatak.

Trygve Brøske og Erlend Samnøen har fått vidareutvikla og finpussa musikk og koreografi, slik at både det musikalske og visuelle, og ikkje minst det gode grepet med dei mange juleandane, kjem endå meir til sin rett. I den grad det er mogeleg, er framsyninga blitt meir visuell, drøymande og magisk enn ho var. Andane tryller fram eit univers som set stemning, og som gjer at kjenslene til den mest hardbarka Knug både på
scena og i sal berre mjukne. Scenografien er stort sett den same vakre, og som nyttar det store scenerommet med lys, skuggebilde og få og enkle rekvisittar slik at spel og dans får dominere. Trond-Ove Skrødal er framleis herr Knug, og spelar han med like stor innleving og autoritet som førre gong. Marianne Meløy er Anden av fortidas jul (som for fire år sia), men tar denne gongen rolla heilt ut i det absurde og urkomiske. Ho kan gjere gull av gråstein, og med enkle middel lagar ho ei sviske av rolletolkinga.

I denne oppsettinga er det ikkje djevelen, men det guddommelege som ligg i detaljane. Kjersti Haugen har foredla, finpussa og gjort detaljrikdomen utsøkt, samstundes som oppsettinga er blitt endå meir fysisk og visuell. I tillegg har ho hatt eit særs godt grep om personinstruksjonen av dei mange unge statistane. Et juleeventyr er framleis ei vakker og poetisk framsyning, men denne gongen også endå meir fysisk. Og sjølv om vi berre er i starten av november, og det er lite vêrmessig som minner om jul, var det ikkje vanskeleg å kome i julestemning.

Sivilisasjon?

tirsdag, november 8th, 2011

TEATER

PRIMITIV: Kanskje er ikkje avstanden attende til prehistoriske vesen så stor? FOTO: MAYA WILSENS

Eden Central
Konsept og regi: Manah Depauw
Lysdesign og scenografi: Raphael Rubbens
Kostyme: Manah Depauw, Cathy Weyders, Ada Rajszys og Cathy Peraux
Med: Soetkin Demey, François De Jonge, Nicolas Delalieux, Jessica Batut og Blaise Ludik
Teaterhuset Avant Garden, Verkstadhallen.

Ei vakker og tankevekkande framsyning om menneskeleg sivilisasjonshistorie.

Då Mahatma Gandhi ein gong blei spurt av ein journalist om kva han meinte om vestleg sivilisasjon, svara han: – Eg trur det ville ha vore ein god idé! Denne historia rann meg i hu då eg så Eden Central av  Manah Depauw på Teaterhuset Avant Garden. For det er ikkje berre sivilisasjonskritikk Depauw presenterer. Ho reiser også heilt relevante spørsmål om kor langt menneska eigentleg har kome med si eiga sivilisering. Temaet var for så vidt delvis det same då kompaniet hennar gjesta Trondheim for tre år sia med Endless Medication, men der den framsyninga var ganske trashy, og i form temmeleg barokk, er denne produksjonen både langt meir vakker og ikkje minst lettare å forstå. Det er ei intelligent, annleis og særs velspela oppsetting Depauw presenterer, og det er ikkje vanskeleg å skjøne at ho blir rekna som noko av det mest spennande i belgisk teater for tida.

Manah Depauw tar oss gjennom evolusjonshistoria til pre-paradisisk tid, før syndefallet og til eit særs tidleg stadium der apeliknande individ med både humoristiske og ikkje minst lett attkjennelege  menneskelege trekk utforskar kvarandre, kopulerer, et kvarandre sine lus og i det heile tatt oppfører seg på eit vis vi vil påstå er ganske primitivt. Men slik Depauw framstiller det (og som mellom andre Gandhi vil gi ho rett i), er det kanskje ikkje så mye som har skjedd i temminga av dei dyriske og primitive driftene og kreftene våre på nokre tusen år. Eg skal ikkje røpe kva som skjer, men i Depauws retrospektive univers syner det seg etter kvart at ikkje alt er like retrospektivt.

Ved sida av å vere ein produksjon som i høgste grad kan mane til ettertanke om kor ”synd om människan” det framleis er, er Eden Central også ei særs visuell framsyning. Det blir spela utan ord, berre med lydar og gutturale uttrykk, men i ei temmeleg fysisk form som dei fem på scena meistrar framifrå. I vaskesetel og førehandsinfo blir dette framstilt som trash. Det er heilt feil. Framsyninga er eigentleg både narrativ og uvanleg vakker, nærast estetiserande i bruk av kostyme, scenografi, rekvisittar og ikkje minst det fysiske spelet. Og trass i det ganske alvorlege og kritiske skråblikket på kor kort menneska har kome, er det også ei temmeleg humoristisk oppsetting.

Framsyninga er vist i Bergen og Oslo den siste veka, og onsdag og torsdag er det framleis mogeleg å få sett henne i Verkstadhallen på Svartlamon. Etter det må du reise utanlands. Treng eg seie meir?