Archive for november, 2010

I dei beste familiar

mandag, november 22nd, 2010

TEATER

Festen
Av Thomas Vinterberg og Mogens Rukov
Regi og scenografi: Trond-Ove Skrødal
Med: Teaterlaget i BUL Nidaros, vaksengruppa
BUL-salen, Gildevangen

Bildet:
IDYLL?: Familieidyll før maskefall og sanninga gradvis kjem for ein dag. FOTO: TOM EIKREM

Eit særs vanskeleg stykke å dramatisere, men vaksengruppa i BUL kjem absolutt brukbart frå det.

Vaksengruppa i teaterlaget i BUL, Nidaros er ikkje redd for å ta seg vatn over hovudet, og nokre gongar gjer dei det også. Men utan å ta seg sjølv så høgtideleg, reiser dei seg att og freistar på nytt. I fjor sette dei opp Milkwood av Dylan Thomas, eigentleg eit høyrespel det er særs vanskeleg å sette opp på scene, og kom absolutt brukbart frå det. I år har dei vald å syne oss sceneversjonen av den kjende danske dogmefilmen ”Festen” frå 1998, heller ikkje akkurat det enklaste å presentere. Eg har ikkje greidd å finne ut kven som har dramatisert dette for teater, men stykket er blitt sett opp på både Den Nationale Scene og Nationaltheatret tidlegare. BUL har hyra inn Trond-Ove Skrødal frå Trøndelag teater som instruktør, og ettersom Skrødal sjølv har fartstid frå teaterlaget før han blei profesjonell, skulle han ha dei beste føresetnadar for å kjenne både potensial og grenser i BUL. Og han har utfordra båe.

Som i dogmefilmen, har Skrødal vald ei minimalistisk form i presentasjonen der merksemda ikkje ligg i scenografi og staffasje, men i handling og spel. Det set sjølvsagt enormt store krav til skodespelarane, for her er korkje scenografi, lyseffektar eller anna hjelp å lene seg på. Lagsalen i Gildevangen er sparsommeleg innreidd, her er berre nokre stolar og bord som etter kvart skal illudere soverom, kontor og spisesal i den Klingenfeld-Hansenske heimen. Det er for så vidt eit greitt val, men set også ganske store krav til oss i salen og vår evne til innleving.

Stykket tar til alt medan vi står i foajeen og ventar på å kome inn. Ei pangopning der båe sønene Klingenfeld-Hansen  nokså støyande gjer sin entre. Slik blir vi tatt direkte inn i handlinga før vi benkar oss som del av gjestane i Helge Klingenfeld-Hansens 60-årsdag. Og så er det heile i gang. Oppsettinga er eit utal tablå framført i forskjellige delar av salen og i starten er scenografien så enkel at det tidvis er litt vanskeleg å henge med. Det er ei stor hjelp å ha sett filmen, og eg tar meg av og til i å lure på kor lett det er å få med seg alt om dette skulle vere nytt stoff. Men det heile blir litt enklare når festlyden set seg og taffelet tar til.

For den som ikkje kjenner handlinga, dreier det seg altså om Helge Klingenfeld-Hansens 60-årsdag der ein mot eit bakteppe av at eldste dottera nyleg har tatt sitt eige liv, i ein bornert overklasseidyll, freistar å halde fasaden som ein vellukka og velfungerande familie. Slik er det naturlegvis ikkje, og denne historia har fleire maskefall og ”sanningas augneblink” enn dei fleste drama eg kjenner. Slike situasjonar kan ofte vere ein lakmustest på godt og dårleg skodespel, og sjølvsagt fell amatørane i BUL litt gjennom. Men sanneleg greier ikkje fleire av dei likevel å gjere overtydande tolkingar. Dei tre syskena spelar framifrå og utfyller kvarandre særs bra.  Magnus Lie Hetland er ein røynd skodespelar og gir tyngde til eldstesonen, den som dristig og lågmælt forvaltar den brutale sanninga. Stian Wannebo er ein støyande lillebror, og leverer ei forrykande tolking av ein dritsekk som også etter kvart syner menneskelege trekk. Og Gro Hellesnes, som overraska særs positivt i Milkwood i fjor, greier i rolla som yngstejenta Helene å lese sjølvmordsbrevet til søstera akkurat passe gråtkvalt til at det blir truverdig. Ein god fest er sjølvsagt heilt avhengig av ein toastmaster som smidig losar festlyden gjennom alle uventa brottsjøar. Børje Aasen hadde denne festen i si hule hand.

Trond-Ove Skrødal har ikkje gjort det lett for seg, for så strippa for staffasje og ytre hjelpemiddel som dette er, blir alle lyte særs synlege. Når presentasjonen i tillegg er ei uendeleg rekke tablå som krev mange og særs hurtige sceneskift, set oppsettinga òg enorme krav til synkronisering og timing. Framføringa er sjølvsagt ikkje perfekt, men sceneskifta går forbausande bra, særleg når ein tar omsyn til manglande scenografi og minimal lyssetting. Og personinstruksjonen  i det ganske store ensemblet har Skrødal absolutt hatt ei heldig hand om.
Amund Grimstad

Juleeventyr i Trondheim?

lørdag, november 20th, 2010

TEATER 

Alle tiders julebord
Av og med Adamseplene
Regi: Nora Evensen
Med: Hans Petter Nilsen, Ivar Nergaard, Julie Moe Sandø, Benedicte Swendgaard/Siri Gjære og Kyrre Havdal/Åsmund Flaten
Trøndelag Teater, Teaterkafeen

Bildet:
MASKEFALL?: Ikkje greitt å halde maska når ein skal servere to slike julebordsdeltakarar. FOTO: ERIK JOHANSEN

Ekte komikk kan ha mange lag, og i botnen ligg det ofte både alvor og tristesse. Akkurat slik ”Adamseplene” syner oss i eit julebord som er langt frå ”alle tiders”.

Det går mot jul, og julebordsesongen er alt godt i gang. Dei fleste som har deltatt i slike evenement veit at dei kan ende opp som særs dårlege nachspiel, som ei skikkeleg rotbløyte, som eit drabeleg oppgjer med sjefen (dei to siste heng ofte i hop), eller som ufrivillig sensitivitetstrening på ganske høgt eller lågt nivå (alt ettersom ein ser det). Julebordet er ein institusjon deltakarane har like store forventingar til kvart år uakta kor mange nedturar tidlegare opplevingar har ført med seg. Dette og meir til har ”Adamseplene” tatt tak i, og dei siste ti åra har vi fått deira versjon av det klassiske julebordet presentert som ein biennale som etter kvart har utvikla seg frå å vere rølp og pur underhaldning til å bli særs intelligent humor med masse undertekst og der låtten ofte kan sette seg godt fast i halsen.

Det heile starta på Blue Garden i 1999 då eit lite tremannsfirma skulle ha julebord og oppdaga at dei hadde fått bord rett ved musikken. Slik blei det både musikk og komikk, og også litt interaksjon mellom dei to. Deltakarane den gongen var Hans Petter Nilsen og Klaus Joacim Sonstad, medan firmaets tredje (Ivar Nergaard) dukka opp på storskjerm frå Bergen. Sonstad er ikkje lenger med i ”Adamseplene”, men Nergaard og Nilsen har halde fram og vidareutvikla  konseptet slik at vi annakvart år møter dei to einaste tilsette i Lager&Angeros, eit nisjefirma som har spesialisert seg på dobørstar til alle samfunnslag. Det er Kjell Rune Fjøstoft (Ivar Nergaard), administrerande direktør, og sunnmøring med ein viss intellektuell ballast, men som likevel ikkje har den danninga han verbalt freistar å vise fram, og som etter kvart som alkoholen overtek styringa, syner oss ei langt frå vakker side. Og så er det Svein Berg (Hans Petter Nilsen), styremedlem og lagersjef, og ein person det er umogeleg ikkje å bli veldig glad i. Han er kanskje enkel, han forstår ikkje metaforar, og kan – som Fjøstoft – også bli plump i fylla. Men han har ein grunnleggande sosialdemokratisk ryggmargsrefleks som skjerer gjennom sjølv når promillen går mot prosent. Dei to er på mange måtar ulike, men likevel djupt tragiske på kvart sitt vis.

Dei tre siste juleborda har ”Adamseplene” halde i Teaterkafeen på Trøndelag teater. Opplegget er det same. Lager&Angeros har julebord, og har hyra inn musikk for å underhalde seg og oss andre i salen. I år er det Benedicte Swendgaard og Siri Gjære som alternerer på vokal, og Kyrre Havdal og Åsmund Flaten på piano. Dei spelar seg sjølve og presenterer amerikanske juleklassikarar frå Frank Sinatra til Nat King Cole, men blir stadig avbrote av dei to ved bordet. I baren står Julie som også spelar seg sjølv (Julie Moe Sandø), og ho har det ikkje heilt enkelt etter kvart som dei to drikk seg frå både hemningar og vanleg folkeskikk. Særleg Fjøstoft blir meir og meir ufin både mot Julie og Benedicte, og til slutt sprekk det for dei båe. For dei som følgde Linn Skåbers rolle i Maridalsspelet på TV i haust, og som ”måtte” sjå sjølv om dei eigentleg hadde lyst til å slå av, er det akkurat den same type humor, eller utforsking av kor langt publikum lar seg strekke, som blir presentert av Fjøstoft. Han blir berre verre og verre, plumpare og eklare. Det er komisk, men det er også vondt, og ikkje minst kjenner vi at det er grenser for når humoren tar slutt og vi ikkje lenger kan vere med. Det har vore interessant å følge publikumsreaksjonane frå julebord til julebord, for det endelege botnnivået når Fjøstoft med ein utruleg smaklaus Biafra-vits han har presentert alle dei tre siste gongane. Det er etter kvart færre og færre i salen som ler. Dèt handlar om at julebordet er i ferd med å utvikle seg frå å vere uforpliktande førjulskomikk til å bli noko meir, og heilt anna. Og det fattar nok også publikum. Dei to presenterer eit alvor det diverre er så alt for lett å kjenne seg att i. Det er klovnens grunnleggande tristesse, for ekte humor har nok både melankoli og tragedie som bakteppe.

Nora Evensen har ansvaret for regien, og det er blitt ei særs stram oppsetting der det knapt er daudpunkt, og der punchline følger på punchline i eit forrykande tempo. Det meste er sjølvsagt best på stigande rus, og når dei to drikk seg opp i første akt, er det stort sett berre artig og vi ler med og av dei. Vi hyggar oss med gode tekstar, framifrå spel og utmerka og gjenkjenneleg julebordsresearch. Men så set dei to kvinnene foten ned, – nok er nok! Fylla blir ikkje berre til å le av, ein del sanningar kjem for dagen, og dei to tragiske personane blir nådelaust avkledd. Det er ikkje lenger morosamt, men det er til gjengjeld godt teater, og særleg Svein Berg er ein person som rører oss. Truleg fordi han nok er i slekt med det meste av oss, og kanskje det beste i oss? Enkel, men rettvis, – kanskje ganske enkelt eit godt menneske? Medan Ivar Nergaard gir oss ein uspiseleg Fjøstoft og briljerer med virtuose sceniske stunts, gir Hans Petter Nilsen djupne til Svein Berg som er ein karakterskodespelar verdig. Dei to utfyller kvarandre på utmerka vis, og det er vondt og godt på same tid. At dei tre andre på scena greier å halde maska, og at Swendgaard faktisk også maktar å lure inn ein del julesvisker, er òg ganske imponerande.

Eit julebord som dette er dømt til å ende i ein utriveleg blåmåndag, og finalen kunne såleis bli eit mektig antiklimaks. Nilsen og Nergaard vel difor, som dei to siste gongane, å tre ut av rollene, ta fram gitar og munnspel, og saman med pianist, songar og servitrise framføre den etter kvart ultimate julesongen ”Fairy Tale of New York”, men i ein glitrande god og lokal omsetting av Klaus Joacim Sonstad og Hans Petter Nilsen; ”Juleeventyr i Trondheim”. Den songen har det meste, og sjølv om den også er grunnleggande trist, gjer framføringa av han det likevel litt enklare å gå ut i førjulskvelden.
Amund Grimstad

Sett han før?

lørdag, november 20th, 2010

TEATER

Eksperimentet
Manus, regi og koreografi: Jo Strømgren
Med: Ulla Marie Broch, Hanne Gjerstad Henrichsen, Marte Stolp og Kaia Varjord
Jo Strømgren Kompani
Gjestespel på Trøndelag Teater, Studioscena

Bildet:
AVKLEDD: I eit lukka rom blir fire kvinner etter kvart mentalt kledd nakne. FOTO: KNUT BRY

Godt spel, god regi, absurd komikk og eit alvorleg bakteppe, men har eg ikkje sett det før?

Jo Strømgren har skapt sitt eige teaterunivers der han utforskar kva som skjer med ei lita gruppe menneske i eit lukka rom under ulike spesielle omstende. Han har tatt oss med til eit kloster, eit hospital og eit departement for å nemne noko av det eg sjølv har sett. Personane snakkar alle sitt Strømgrenske kaudervelsk, og i ei blanding av absurd humor, lett koreografi og fysisk kammerspel kjem vi innpå og bakom menneska. Slik også med ”Eksperimentet” der fire kvinner frivillig er blitt innestengd i noko som kan likne på eit laboratorium i samband med eit eksperiment det ikkje er heilt greitt å få tak på. Påklednad og scenografi, samt dei få orda som er til å forstå, kan tyde på at vi er i Russland ein eller annan gong i etterkrigstida. Det heile startar med ein dramatisk og ganske surrealistisk fødsel før dei fire kvinnene går over til etter tur å teste innhaldet i kvar sin termos. Det blir det både dramatikk og komikk ut av.

Sjølv om dei fire er frivillig innestengd i dette rommet, og slik sett også opptrer relativt ubunde, får vi tydelege assosiasjonar til totalitære samfunn, menneskeforsøk, og såleis eit meir politisk bakteppe enn Strømgren har synt oss tidlegare. I ei herleg blanding av baksnakking, kvalme, intrigar, oppkast, omsorg og aggresjon som stadig og på eit leikent vis skapar absurde og komiske situasjonar, lurar likevel noko stort, udefinert og mektig i bakgrunnen. Ved at dei fire kommuniserer via mikrofon og høgtalar med omverda, personifisert med røysta til ”Kapitan Sergej”, anar vi dei dystre konturane av makta, eller kanskje avmakta.

Gjennom godt spel, særs stram regi, artig koreografi, og ei leiken haldning til stoffet, greier Strømgren nok ein gong å skape nye situasjonar av sitt gamle sujett. Det er absurd og intelligent på same tid, komisk og litt uhyggeleg, og ikkje minst ganske underhaldande. Men for den som har sett mange av Strømgrens produksjonar kan nok dette ta til å bli ei aning déjà vu. ”Eksperimentet” blir spela på Dansens Hus i Oslo frå 2. til12. desember.
Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen fredag den 19. november 2010)

Sjølvsagt finst julenissen

tirsdag, november 9th, 2010

TEATER

Virginias brev
Av Kjersti Haugen, Mads Bones og Odd L. Haugen i samarbeid med ensemblet.
Basert på eit brev og ein artikkel av Virginia O’Hanlon og Francis P. Church
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Per Kristian Solbakken
Koreografi: Erlend Samnøen
Komponist: Trygve Brøske
Med: Ingrid Bergstrøm, Kristine Welde Tranås, Pål Christian Eggen, Silje Lundblad, Åsmund Flaten, Janne Kokkin m. fl.
Trøndelag Teater, Hovudscena

Bildet:
SURREALISTISK: Den ufordragelege rikmannsdottera og dei fire kusinene hennar. FOTO: GT NERGAARD

Ei leiken framsyning om at trua på julenissen er det same som å tru på kjærleik og menneskeverd.

Nyskrivne juleframsyningar er ikkje kvardagskost i eit land der institusjonsteatra ser ut til å la ”Reisen til julestjernen” og Dickens’ ”En julefortelling”  ambulere annakvart år i von om at ungane kanskje ikkje er så kritiske, og med vissa om at det kjem stadig nye generasjonar. For alt eg veit var siste nyskrivne juleframsyning Trøndelag teaters ”Daniels jul” for sju år sia. Det er difor prisverdig at det nettopp er Trøndelag teater som nok ein gong freistar å lage ein ny juleproduksjon.

Utgangspunktet er ei vel hundre år gamal historie frå USA. I september 1897 spør åtte år gamle Virginia O’Hanlon far sin om julenissen finst. Han ber ho skrive til avisa for å få svar, for det som står i avisa er sant. Dette var som ein forstår før pressa mista si uskuld. Brevet frå Virginia råka ein nerve hjå Francis P. Church, redaktøren av ”The Sun”, og han skreiv ein leiarartikkel – ”Is there a Santa Claus?” som i ettertid er blitt ståande som eit ikon i amerikansk pressehistorie, og der han konkluderer med at ”Ja, Virginia, julenissen finst”. På bakgrunn av denne uskuldige og søte historia, har regissør Kjersti Haugen, saman med Mads Bones, Odd L. Haugen, og etter kvart med hjelp frå heile ensemblet, skrive ei fortelling som nå er blitt ”Virginias brev”, – ein heilaftans familiemusikal. Og fredag var det urpremiere.

Det er blitt ei leiken framsyning om at det eksisterer andre verdiar enn dei reint handgripelege og materielle, ei oppsetting ikkje så mye om overtru, men om fascinasjon og magi. I ei artig scenografisk løysing opnar kapellmeisteren og ”julepianissen” Åsmund Flaten det heile, og syner at han kan atskilleg meir enn å traktere tangentane. Slik er tonen sett, og vi møter etter kvart Virginia og hennar vesle familie, ein velkoreografert avisredaksjon toppa av ein journalist med skrivesperre, ei ufordrageleg og mobbande rikmannsdotter og dei surrealistiske kusinene hennar, samt ein sjarmerande avisseljar med ein draum om å bli journalist. Historia er sydd saman med god og nyskriven musikk av Trygve Brøske. Leia av den særs truverdige Virginia (Ingrid Bergstrøm) og den litt evneveike bror hennar (Kristine Welde Tranås) blir vi ført inn i ei fortelling om at vi aldri må miste trua på det magiske. Men sjølv om dette skjer gjennom ei rekke tablå som kvar for seg er både gode og flott framført, er det nettopp magien som manglar i denne oppsettinga. Rett nok finn vi han etter kvart, men det tar diverre for lang tid. Songar, spel, scenografi og koreografi er alt vel gjennomført, men historia blir litt for tunn, det skortar dramaturgisk, og særleg i første akt var det langt mellom poenga. Men for all del, ungane i salen storkosa seg, og her var fleire opptrinn som står seg godt, slik som ein velkoreografert journalistballett og ein nydeleg ode til journalistikken vakkert framført av avisguten (Mads Bones). Og toppen av det heile var dei surrealistiske kusinene i hatt og skjørt, framført av ensemblets desidert eldste, og der kjøn og kraftig skjeggvekst ikkje var noka hindring for å spele ungjente. Ungane hyla og salen var i kok. 

”Virginias brev” er ei familieframsyning med innhald som appellerer til alle aldersgrupper, og med eit potensial til å kunne bli ein juleklassikar, men då må det mye ombrekking og redigering til. I ei tid då det stundom er lettare å tru på julenissen enn journalistikken, treng vi framleis magien. Ikkje overtrua, men draumen og fascinasjonen.
 Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 8. november 2010)

Eit vakkert sinn

tirsdag, november 2nd, 2010

TEATER 

Fuglane
Av Tarjei Vesaas
Dramatisert av Nils Sletta og Ole Anders Tandberg
Regi: Harry Guttormsen
Scenografi/projeksjon: HC Gilje
Lysdesign: Eivind Myren
Koreografi: Halldis Ólafsdóttir
Med: Øyvind Brandtzæg, Marianne Meløy, Kristofer Hivju, Janne Heltberg Haarseth, Olve Løseth, Jan Erik Berntsen, Helga Wendelborg, Siri Schnell Juvik og Cici Henriksen
Trøndelag Teater, Gamle scene

Bildet:
FERJEMANN: Mattis ror oss ut på ei reise i menneskesinnet, – eit vakkert og vanskeleg landskap. FOTO: GT NERGAARD 

Ei vakker, visuell og velspela framsyning som har sitt eige opphav som største hindring og utfordring.

-» ”Fuglane” av Vesaas, seier du? Den boka las eg på gymnaset, og ho gjorde eit uutsletteleg inntrykk!» Dette er den heilt unisone reaksjonen eg har fått frå alle når eg fortel at ”Fuglane” skulle settast opp på Trøndelag teater. To generasjonar nordmenn har eigedomsrett til denne romanen, og det har nok vore ei stor utfordring for regissør Harry Guttormsen. På godt og vondt.

Tarjei Vesaas skreiv ”Fuglane” i 1957, og av mange blir boka rekna som hovudverket i den litterære produksjonen hans. Romanen handlar, som dei fleste altså veit, om den litt enkle Mattis som bur saman med søstera Hege. Mattis har sjølvinnsikt nok til å innsjå sin eigen veikskap, han tenker enkle, men særs eksistensielle tankar med eit vell av metaforar frå naturen. Og han ser og les teikn i fugletrekk og torevêr. Mattis er ein person vi alle blir glade i, og boka er ei rørande historie med mange ulike tolkingsmodellar. Dei fleste les nok inn haldninga til psykisk utviklingshemma, men forfattaren har sjølv gitt sterke indikasjonar om at dette eigentleg dreier seg om eit sjølvportrett, ei bok om det vanskelege og til tider feiltolka kunstnarsinnet. I Harry Guttormsens regi på Trøndelag Teater er båe desse forståingane godt synlege, men det er også meir enn mogeleg å lese oppsettinga i lys av det mest grunnleggande eksistensielle spørsmålet til alle tider; – kva er meininga med livet?

Gamle scene på Trøndelag Teater er lita og intim, og er ei enorm scenografisk utfordring. HC Gilje har løyst dette på ein dristig og særs uvand måte. Scena er gjort om til ein black box der golvet er dobbeltkrumme flatar, eit slags bølgjande landskap som endrar karakter og uttrykk gjennom projeksjonar og den gjennomførte lysdesignen til Eivind Myren. Berre med lys og diskret projeksjonar endrar  scenegolvet seg frå å vere heimen til Mattis og Hege, til å bli eit buktande åkerlandskap, ei elv til å vaske seg i, eller sjøen der Mattis er ferjemann. Alle sceneskifta skjer med lys og projeksjon, og dette gjer at framføringa får ei ro som gjer at all merksemd blir konsentrert om dei på scena, og i særleg grad om Mattis.

Øyvind Brandtzæg har tidlegare synt at han er i stand til å tolke og gi liv til dei som på eitt eller anna vis står litt attende. Særleg hugsar eg han som Lennie i Steinbecks ”Om mus og menn”. Denne gongen overgår han seg sjølv. I ei enormt teksttung rolle der han er til stades på scena absolutt heile tida, greier han å formidle Mattis akkurat slik i alle fall denne lesaren hadde tenkt seg han. Det er inga overdriving å seie at det dogga på brilleglasa nokre gongar, særleg i første akt. I mimikk, det litt filosofiske og ettertenksame, i veremåte og i tale er han Mattis fullt og heilt. Og så stolar han og regissør Guttormsen så mye på teksten og publikums tolmod at dei lar pausane bli nesten – men berre nesten – i lengste laget. Det gav for meg eit lite ekstra til denne oppsettinga. Det øvrige ensemblet er samspela og leverer avdempa rolletolkingar som gir Mattis det naudsynte spelerommet. Særleg gjeld dette Marianne Meløy som nesten underspelar i rolla som søstera Hege. Den gode løysinga med den litt stiliserte og enkle koreografien til Halldis Ólafsdóttir gjer at resten av ensemblet tidvis berre blir ein ekspressiv kulisse og visualisering av det som skjer i hovudet til Mattis.

Trøndelag Teater nyttar dramatiseringa Nils Sletta og Ole Anders Tandberg gjorde for Det Norske Teatret på nittitalet, og det er eit godt val. Teksten er sjølvsagt nynorsk, men er her tilpassa det trønderske. Mattis og Hege snakkar ein slags innernamdaling, medan dei andre nyttar blandingar av namdaling og normert nynorsk. Dette fungerte til å gi ein viss autentisitet, men sat ikkje heilt perfekt. Eg trur nok diverre også at einskilde ord og uttrykk kunne vere litt vanskelege å få med seg for alle. Slik blei språkløysinga både ei opning og ein barriere.

Harry Guttormsen har laga ei oppsetting som er blitt både vakker og særs visuell. Han legg ikkje spesielt sterke føringar på kva publikum skal lese inn i oppsettinga, og det er kanskje like greitt ettersom ”alle” alt har si eiga tolking. Likevel trur eg nok at mange vil oppleve at romanen kjem litt i vegen for teaterframsyninga. Særleg gjeld dette i finalen, som i boka er sterk, dramatisk og til slutt endar i eit ope spørsmål. Medan første akt var ein roleg presentasjon av eit vakkert (men kanskje likevel ikkje så enkelt) sinn, verka det nesten som ein fekk for dårleg tid i andre akt der ein del scener blei ganske skjematisk framstilt. Dette gjekk spesielt ut over Jørgen (Kristofer Hivju) som fekk alt for lite å spele på i rolla som kjærasten til Hege. Og når Mattis til slutt planlegg og regisserer sin eigen sorti, går det så raskt at du diverre må ha lese boka for å skjøne kva som skjer.
Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 1. november 2010)