Draumen om det urealistiske

mars 18th, 2024

TEATER

DRØYMEVESENET: Ti personar som med ulike plastgevant, smeltar saman til eit stort, buktande og opplevingsrikt vesen. FOTO: ATLE AURAN

«Utopia – et drømspel fra Saupstad»
Saupstad Senter, Trondheim
Av: Drømmefakultetet/Maja Roel
Regi, koreografi: Maja Roel med bistand av Ibrahim Fazlic
Ytterlegare bistand: Toril Solvang og Kristoffer Spender
Komponist: Julian Skar
Scenografi og kostyme: Mari Hesjedal
Lysdesign: Erik Brenne Torsethaugen
Med: Maja Roel, Ibrahim Fazlic, Henrik Hoff Vaagen, Nina Wollny og Berit Rusten, i tillegg til dei lokale ungdomane Isra Albader, Victor Jowele, Ariana Simone Malm, Lajwa Mwise og Emma Victoria Rye-Hytten

Om menneska hadde slutte å drøyme, ville det meste raskt ha stagnert.

Ordet «utopia» blei skapt av briten Thomas More då han for fem hundre år sia skreiv boka med same namn. Nemninga var eit ordspel konstruert av to greske ord som tydde høvesvis ingenstad og ein god stad, og er opphaveleg ei forteljing om eit samfunn langt meir ideelt enn det engelske på 1500-talet. Til alle tider har menneska drøymd om noko anna og betre, og utan desse draumane hadde nok mange framsteg aldri sett dagens lys. Seinare er ordet utopia, og særleg av makta, nytta som ei nemning på det umogelege nettopp for å halde folk nede og sørgje for at alt blir som det alltid har vore. Men menneska gir seg ikkje, og om ein vil få til noko, er det ofte lurt å setje seg litt urealistiske mål. Det er også mi personlege erfaring, men det skal eg kome attende til.

Eg vil tru at det er med nokre av desse tankane i bakhovudet at Maja Roel og Drømmefakultetet har laga den høgst stadspesifikke framsyninga, eller opplevinga om du vil, som ho kallar nettopp «Utopia» med undertittelen «Et drømspel fra Saupstad». Produksjonen blei først framført på Tøyen i Oslo i 2021, og er sia vist i ei mindre utgåve for barnehagar. I helga var det ny oppsetjing på Saupstad i Trondheim før framsyninga skal visast i Bodø på seinsommaren i samband med at byen er europeisk kulturhovudstad.

For dei som ikkje veit det, er Saupstad ein forstad til Trondheim, ei mil sør for sentrum, og bygd ut for rundt femti år sia. Bustadhusa er ei variert blanding av blokker og rekkehus med mykje grønt rundt, og er relativt populære. Men senteret, med bibliotek, idrettshall, skule og eit butikksenter er ikkje mykje å sjå til, ei megatrist blanding av brutalisme og vulgærfunksjonalisme. I eit slikt miljø vil draumen om noko betre ha uvanleg gode vekstvilkår. Det kan eg sjølv skrive under på, for i 2016 låg eg ein fjorten dagars tid på Søbstad helsehus i det same bygningskomplekset. Eg var der for å kome meg etter ein sykkelulykke og ein omfattande operasjon, men det var som å kome til Aust-Europa på 60-talet, og for meg fungerte det mobiliserande på både helsa mi og draumane om å bli betre. For her måtte eg berre ta meg saman for å kome meg vekk fortast råd. Det er i slike situasjonar ein set seg urealistiske mål, og når dei! I desse triste omgjevnadane, med eit delvis tomt og nesten skrømtaktig senter, og med eit stort hol som næraste nabo, tek framsyninga til. Vi er eit trettitals personar som står ute i ingenstad (var det ikkje det ordet Utopia kom frå?). Vi har fått raude visir som gir omgjevnadane eit litt anna ljos, og kanskje eit meir farga perspektiv? Så kjem ein person i fargerike plastgevant og tar til å fortelje om kva vi opplever før tre andre guidar i tilsvarande kostyme tek med seg kvar si gruppe på ei lita byvandring på plassen. Ganske fritt etter minnet, og langt frå heilt etterretteleg fortel dei om bydelens historie frå havet sokk og fram til i dag.

Så blir vi tekne med inn i senterets nedlagde gjenbruksbutikk som nå er innreidd med resepsjon og ulike rom for drøymefakultetet og «draumologane» som held til der. Vi blir målte, får kvite badekåper og geleida gjennom ulike rom til eit større rom med ein stol for kvar, nokre av dei høge som ein pidestall. Og under desse skal vi leggje oss, slappe av og late tankane, – og draumane – strøyme fritt. Etter denne noko kontemplative delen, får vi sette oss i stolane. Så kjem aktørane, alle kledde i plast. Med synkroniserte rørsler, og smelta saman som eit stort vesen, nærast som lekamleggjeringa av Rudolf Koppitz’ ikoniske fotografi «Etude de mouvement» frå 1926, buktar dei seg gjennom rommet. Slik blir plast og det ein til vanleg tenker på som søppel opphøgd til noko vakkert og ei estetisk nyting medan dette «dyret» dansar seg fram mellom oss. Utan at det eigentleg skjer så mykje, anna enn stadig parafrasering av «Det er synd på menneska», August Strindbergs mest vidgjetne sitat frå nettopp «Et drømspel», og med gjentakande påminning om at vi er tusen år og nyfødt, blir vi førte inn i, – ikkje hypnose, men likevel noko i nærleiken av ein drøymetilstand. Det er opplevingsrikt, og det gjer godt.

Framsyninga er ikkje spesielt interaktiv, men etter applausen blir vi tekne med på «tumling» der både vi og aktørane sit tett som det tidlegare nemnde «dyret» og finn ein slags litt buldrande grunntone. Etter ein dryg times tid er det heile over, men det er det slett ikkje, for på dette fakultetet er det mange avdelingar, og i vi kan fritt vandre rundt, få innføring, rettleiing og nye opplevingar i nok ein time.

Eg kjenner at nokre av lesarane nå vil spørje om eg har vore på healingseminar og lese i tarotkort. Men dette er ikkje new age eller okkulte seansar, men tvert om ei utforsking av ein grunnleggjande og god eigenskap hjå mennesket. Evna til å drøyme, ønske seg noko betre, eit anna liv, og å setje seg store, umogelege og heilt urealistiske mål, – for så å nå dei.

Demenskoret i ny versjon

mars 13th, 2024

TEATER

RETROSPEKT: I forgrunnen den unge Ole og Valborg, og i bakgrunnen dei gamle. FOTO: FOTOGJENGEN I STUDENTERSAMFUNDET

«Gamle Skruer»
Studentersamfundets Interne Teater, Knaus
Skrive og komponert av: Konstanse Fjellvang
Regi: Konstanse Fjellvang
Scenografi: Lise Haug Nilsen
Med: Martine Ulseth, Marie Hammergren, Eilov Andresen Gravdal, Isabel Eriksson, Johannes Rosenberg, Hedvig Malling Heitmann, Sigrid Johansen Herseth, Astrid Bjerkmo og Konstanse Fjellvang

Eit eigenprodusert drama som brukar litt for lang tid på å etablere seg, men som tek det tifald att når det først kjem i gang.

Det er sårt for ein tiåring som har vakse opp med ei bestemor ho er så glad i, og så gradvis oppleve at bestemora forsvinn inn i tåkeheimen. NRK har gjennom to sesongar med «Demenskoret» synt at alt ikkje er berre trist og håplaust for demente, og nå har Studentersamfundets Interne Teater (SIT) også tatt tak i tematikken med sin eigen vri. Det er blitt ei framsyning som brukar vel mykje tid på å etablere historia og kome til poenget, men som tek seg opp etter kvart og blir berre betre og betre.

MULTITALENTET: Dramatikar, komponist, regissør og musikar Konstanse Fjellvang. FOTO: FG

Konstanse Fjellvang, som eg sist såg i den uvanleg gode barneteaterframsyninga på UKA i haust, har nå tatt på seg ei oppgåve som kunne ha hamna i totalt havari, men som ho kjem absolutt brukbart frå, og vel så det. Ho har sjølv skrive manus, ho har komponert musikken og har også ansvaret for regien. Som om ikkje det var nok, deltek ho også i ei mindre rolle i framsyninga, og ho akkompagnerer det heile på trekkspel. Eg må vedgå at når SIT skriv sjølv, blir eg alltid litt nervøs og skeptisk, og i starten av framsyninga «Gamle skruer» (med undertittelen «et stykke om musikk og demens») frykta eg det verste. Men etter kvart blei eg altså meir enn positivt overraska.

Historia er at gardbrukar- og fiskarkona Valborg (Isabel Eriksson), litt oppi åttiåra, tek til å gløyme, og mannen Ole (Johannes Rosenberg) og dottera Synnøve (Sigrid Johansen Herseth) finn inga anna råd enn å få lagt Valborg inn på den lokale sjukeheimen. Der rår ein noko konservativ pleiar (Hedvig Malling Heitmann), som har hjelp av den unge og langt meir kreative praktikanten Vilde (Martine Ulseth). Konstanse Fjellvang nyttar eit retrospektivt regigrep der vi hoppar fram og attende i tid, og Marie Hammergren og Eilov Andresen Gravdal spelar den yngre utgåva av Valborg og Ole, på tidleg sekstital då dei var i ferd med å etablere seg. I tillegg blir vi presenterte for både ein styrar på sjukeheimen og mange andre bebuarar. Og på den vesle, og ganske vanskelege scena som Knaus er, hoppar dei forskjellige aktørane forsøksvist saumlaust mellom dei mange rollene.

Dette gjer at framsyninga blir litt kaotisk i starten, og sjølv om vi raskt forstår kva hovudhistoria er, så tek det for lang tid før vi finn fram til kjernen i forteljinga. Lenge trudde eg difor at det var den unge Valborg dette handla om, særleg fordi Marie Hammergren, som eg ikkje har sett i noka framsyning tidlegare, spela så overtydande og profesjonelt, og hadde ein mimikk og eit scenisk nærvær som gjorde at det var uråd å ikkje feste seg ved henne.

Vilde bistår Valborg med å stikke av. FOTO:FG

Men så synte det seg etter kvart at det var praktikanten Vilde og hennar prosjekt dette handla om. Ho var ung, full av pågangsmot, hadde lese seg opp på nye idear og ville at sjukeheimen og opphaldet der skulle bli langt meir enn berre ei trygg parkering medan ein venta på avslutninga av det heile. Og det er når Vilde får etablert seg som navet i framsyninga at det verkeleg tek av og blir bra. For ho har oppdaga kva song og musikk kan gjere for demente, kanskje dans også, medan ho møter eit stivna og konservativt regime der alt er rutine, økonomien ikkje gir rom for noko spesielt og alle er berre overarbeidde utan tid til særleg omsorg. Ho blir møtt med overberande «forståing», men i røynda med trugslar om oppseiing. Korleis det går, skal eg halde meg frå å fortelje.

MANGE SPØRSMÅL: Ei fin skildring av mor og dotter. FOTO: FG

Framsyninga har mot slutten også nokre vakre, såre og innsiktsfulle scener, som når det ti år gamle barnebarnet (Astrid Bjerkmo) lurar på om demens er smittsamt, men får vite at det er det ikkje, men at det kan vere arveleg. Då blir ho sjølvsagt var alle gongar mora gløymer noko eller er litt distré. Her er det god observasjonsevne frå dramatikarens side.

Spelet med alle skifta er krevjande, men det går i hovudsak bra. Alle aktørane er trygge og komfortable i rollene sine, diksjonen er god, og her er heller ikkje plagsamt mykje overspel. Fjellvang har latt musikk, og då kjende og kjære songar frå vår eigen musikalske kanon, bli ein uvanleg integrert del av framsyninga, og det er særs vellukka, særleg fordi dei songlege prestasjonane til aktørane held så høgt nivå.

«Gamle skruer» er ei framsyning som blir litt omstendeleg i starten, og ein del dramaturgisk hjelp hadde nok vore på sin plass. Men når brikkene fell på plass, og Vilde får syne at det er mogeleg å gjere langt meir enn berre å gi demente ei trygg oppbevaring. Når vi får sjå at musikk og dans ikkje berre er terapi, men opnar dører du trudde var lukka for alltid. Ja då blei denne framsyninga både rørande og til ettertanke.

Absurd og motsetnadsfylt

mars 11th, 2024

TEATER

ULIKE SPRÅK: Dialogen mellom Chris (Øyvind Brandtzæg) og Kate (Ragne Grande) skjer med både store geberdar og lågmælt tale, ofte heilt motsetnadsfylt. FOTO: VEGARD EGGEN

«Byen»
Trøndelag Teater, Studioscena
Av: Martin Crimp
Omsett av: Torfinn Nag
Regi: Sigurd Ziegler
Scenografi og kostyme: Katrin Bombe
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Ragne Grande, Øyvind Brandtzæg, Mira Dyrnes Askelund og Kristine Sølvberg Hagen

Eit humoristisk, velspela og absurd kammerdrama om framandgjering og manglande kommunikasjon.

Den britiske dramatikaren Martin Crimp (f. 1956) har ein omfattande produksjon både som romanforfattar, omsetjar, operalibrettist, og først og fremst som dramatikar. Eit drygt tjuetals drama er det blitt sia debuten rundt 1980, og han blir rekna blant dei fremste i heimlandet. Også i andre land, særleg i Tyskland, blir stykka hans ofte spela. Av uforståelege grunnar er han berre sett opp ein gong i Norge. Det var då «Byen» («The City») frå 2008 blei vist på Rogaland Teater i 2014. Nå har Trøndelag Teater sett opp det same stykket, og i ein særs velspela og godt regissert framsyning, blei det eit møte med ein dramatikar eg gjerne vil sjå meir av.

I heimlandet blir Crimp ofte rekna blant dei konfronterande 90-talsdramatikarane som Sarah Kane og Mark Ravenhill, båe atskilleg meir kjende og spela her i landet. Men om du skal ha ei stilretning å plassere han i, vil eg nok heller seie at «Byen» kan minne om det absurde teateret, og spesielt humoristane blant dei, slik som Eugene Ionesco og hans «Den skalla songarinna». For i «Byen» syner Crimp oss menneske som trass i heilt kvardagsleg prat, snakkar fullstendig forbi kvarandre. Dei er framandgjorde både med tanke på språk, relasjonar og i samfunnet, og dei slit med det meiningslause og trivielle i tilværet.

Sigurd Ziegler brakdebuterte som regissør med ei framifrå oppsetjing av Jon Fosses «Nokon kjem til å kome» på Trøndelag Teater for to år sia. Då greidde han å kombinere det absurde med stor komikk, og med god og detaljrik personinstruksjon. Slik er det også med regigrepet hans for «Byen». I Katrine Bombes reine, enkle, men likevel så effektfulle scenografi er vi i og ved heimen til ekteparet Kate (Ragne Grande) og Chris (Øyvind Brandtzæg). Ho er ein vellukka omsetjar og han ein funksjonær som er redd for å miste jobben. Paret har to ungar, ei dotter i skulealder (Kristine Sølvberg Hagen), og ein litt yngre son som vi berre høyrer om. Ekteskapet har for lengst blitt ein grå vane, og praten mellom Chris og Kate er meir som to monologar enn ein konstruktiv dialog. Med eit dvelande og omstendeleg spel, og med detalj- og nyanserik mimikk blir det mykje komikk i desse samtalane som på overflata og tilsynelatande dreier seg om trivialitetar og det inkjeseiande i kvardagslivet, men som likevel ber i seg udetonert sprengstoff. Så kjem det uventa besøk frå naboen deira, sjukepleiaren Jenny (Mira Dyrnes Askelund). Mannen hennar er sendt ut i ein grotesk krig, og ho slit med å få sove. Ho klagar over ungane som leikar i hagen, og helst vil ho at Chris og Kate skal låse dei inn. (!) Før dei oppdagar at det er nettopp det ungane er. Innelåste.

Slik held dette tette kammerdramaet fram med vendingar, overraskingar, kvardagstale med både dobbel og trippel undertekst, og ikkje så reint lite absurd humor. Vi følgjer den vesle familien, naboen og livet deira gjennom eit år, berre avbrote av små musikalske innslag. Det heile tek til med Kate som sit heime, og Chris som kjem heim frå arbeid i ein overraskande entré som syner den leikne kreativiteten til både scenograf Bombe og regissør Ziegler. Og utan at eg skal røpe for mykje, set dei med dette standarden for oppsetjinga. Det er tre framifrå skodespelarar som kler rollene som Kate, Chris og Jenny, og her er lagt inn mykje utsøkt og detaljrik mimikk, understrekande repetisjonar og raffinert situasjonskomikk som dei tre handterer på imponerande vis, og ofte slik at det verbale og spelet blir to motstridande språk. Det er absurd, det er humoristisk, og vi blir berre meir og meir interesserte i kven desse menneska er, og kva det er dramatikaren eigentleg vil seie oss. I mellomtida blir vi underhaldne så det held.

Ein by er ein organisme med sin eigen anatomi. Slik sett oppfattar eg «Byen» metaforisk, og at han er eit bilde på mennesket, moderniteten, framandgjeringa og forfallet både samfunnsmessig og etisk. Framsyninga reiser stadig nye spørsmål, og i teksten ligg det små hint om at mykje heng meir saman enn ein skulle tru. Sjølv om ingen kjenner kvarandre, knappast ekteparet Kate og Chris, meiner alle å ha sett kvarandre før, og slik snevrast byen, og kosmos inn til det heilt private.

Mot slutten missar framsyninga diverre mykje av framdrifta. Det verkar som dramatikaren går tom f9ykke der du ikkje skal forstå, men snarare setje spørjeteikn, og utan å seie korleis det endar, blir finale9n for meg noko uforløyst der trådane ikkje blir samla på truverdig vis.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 11. mars 2024.)

Dans! – Som gjaldt det livet!

februar 19th, 2024

TEATER

IDYLL ELLER SKRØMT?: Nora og barna medan ho enno trudde ho var lykkeleg. I bakgrunnen fru Linde. FOTO: CHRISTOPHE RAYNAU DE LAGE

«A Doll’s House»
Teater Innlandet
Av Plexus Polaire i samarbeid med Figurteatret i Nordland og Teater Innlandet
Basert på «Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen
Regi: Yngvild Aspeli og Paola Rizza
Scenografi: François Gauthier-Lafaye
Kostyme: Benjamin Moreau
Koreograf: Cécile Laloy
Komponist: Guro Skumsnes Moe
Figurar: Yngvild Aspeli, Sébastien Puech, Carole Allemand, Pascale Blaison og Delphine Cerf
Lysdesign: Vincent Loubière
Lyd: Simon Masson
Med: Yngvild Aspeli og Viktor Lukawski

Ei metaforrik og symboltung framsyning som både gir ny innsikt og er særs tru mot Ibsens idé.

Den norske scenekunstnaren Yngvild Aspeli (f. 1983) er utdanna i Frankrike der ho har budd og arbeidd dei siste 20 åra. Figurteatergruppa Plexus Polaire som ho har bygd opp, spelar for fulle hus over heile verda. Her heime er ho framleis lite kjend sjølv om det har vanka både Hedda-pris og nominasjonar. Nå har ho, med utgangspunkt i Henrik Ibsens «Et Dukkehjem», laga ei symboltung, utfordrande, intens og opplevingsrik framsyning som opnar nye dører og som sit i deg lenge etter teppefall. Verdspremieren var i Frankrike i september, og i helga var det norgespremiere på Teater Innlandet.

NORA OG TORVALD: Aspeli spelar Nora, fører dokker og gjer alt simultant. FOTO: CHRISTOPHE RAYNAU DE LAGE

På scenekanten og i «sivil» fortel Aspeli oss i opninga om ein fugl som flaug inn i vindauget hennar, og som ikkje ga henne ro. I bokhylla fann ho ei tilfeldig bok som viste seg å vere «Et dukkehjem», dramaet om Nora, Torvald Helmers «lerkefugl» som freista å fly gjennom heimens usynlege glasveggar og jage ut alle skrømta. Så fell teppet, og scena er eit lukka 1880-tals rom der tre ungar sit ved juletreet, Torvald ved bordet, og i bakgrunnen står husvennen, Dr. Rank. Etter kvart kjem også Sakførar Krogstad og Kristine Linde. Alle er dokker i full storleik og særs detaljrike. Aspeli er Nora, men er også dokkeførar og spelar alle dei andre figurane, samstundes som ho med metagrep går ut av handlinga og fortel kva som skjer. Gjennom berre snaue halvannan time greier ho å gjere Ibsens drama lett tilgjengeleg. Ho gir oss ei Nora som ope vedkjenner seg å ha signert falskt for å redde mannens liv, og som ikkje ser noko moralsk forkasteleg i det. Men ho får ein augeopnar når Torvald seier han ikkje kan ofre æra si for den han elskar, og ho repliserer at det er det som tusenvis av kvinner alltid har gjort.

TARANTELLA: Akrobatisk dokkeføring i ein heftig dans. FOTO: JOHAN KARLSSON

Alt dette blir framført velspela og forståeleg. Men det er alle dei andre laga, det symboltunge, og den kreative bruken av metaforar, som gjer denne framsyninga så annleis. Tarantellaen som Nora dansar, har ein mytologisk bakgrunn. Edderkoppen tarantell ga giftige bitt som gjorde at, kanskje spesielt kvinner, fekk krampar og blei som besette. Løysinga var heftig dans for å sveitte ut gifta. I denne framsyninga er det som om nettet snører seg saman rundt Nora, edderkoppane heimsøkjer henne og blir stadig større og meir trugande. Heilt til det toppar seg i ein ekstatisk dans som gjaldt det livet. og der Aspeli gir oss ei nesten akrobatisk oppvising i føring av ei dansande menneskestor dokke.

Plexus Polaire og Yngvild Aspeli er perfeksjonistar, og det fekk vi tydelege prov på i utsøkte og sinnrike detaljar, i imponerande synkrone skift, og i ekstremt livaktige figurar. Det er stram regi, og oppsetjinga er forbausande tru mot Ibsens idé. Som i tidlegare produksjonar har Guro Moe komponert stemningsskapande musikk som bygger opp under dramatikken og som er med på å gjere framsyninga til ei stor multimedial oppleving. Og mot slutten skjer eit kraftig og overraskande brot når Viktor Lukawski entrar scena som Torvald. Når Nora går, er ringen slutta. Alt fell frå kvarandre og Torvald sit att med restane av ein fugl som flaug rett på ein glasvegg. Er vi alle berre marionettar?

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 19. februar 2024.)

Dvelande og stillferdig

februar 14th, 2024

TEATER

FAR OG BARN: Jason (Torbjørn Eriksen) og barna (Boye Mørck Heiberg og Lilja Mariell Høyer Berge) medan Medea (Sara Fellman) planlegg sitt i kulissane. FOTO: ERIK BIRKELAND, TINGH

«Medea»
Teatret Vårt, Molde.
Av: Evripides
Regi og romkonsept: Tatu Hämäläinen
Romkonsept, lys- og kostymedesign: Phillip Isaksen
Komponist og musikar: Tatu Rönkkö
Med: Sara Fellman, Torbjørn Eriksen, Johanna Mørck, Lars Melsæter Rydjord, Boye Mørck Heiberg og Lilja Mariell Høyer Berge

Gjennom eit lågmælt, nesten kviskrande spel, kjem vi tettare på psykologien bak Medeas val.

Heilt frå Evripides skreiv tragedien «Medea» for snart 2500 år sia, basert på myten om ho som i sjalusi drap båe ungane sine, har publikum late seg forundre av denne historia. Ho bryt med alt vi er opplært til å tru på, instinkta knytte til morsrolla er truleg av dei sterkaste vi har, og for dei fleste er handlinga heilt uforståeleg. I nyare tid er det langt mellom kvar gong originalen til Evripides blir sett opp. Men mange har skrive drama over den same tematikken, som Suzanne Osten og Per Lysanders «Medeas Barn», Sara Stridsbergs «Medealand», Athena Farrokhzads «Moral ifølgje Medea» for å nemne nokre, så temaet er framleis meir enn levande på norske scener. Nå har Teatret Vårt henta fram att Evripides tekst, og det er blitt ei særs neddempa framsyning.

Den finske regissøren Tatu Hämäläinen gjorde stor suksess på Teatret Vårt for tre år sia med «Scener fra et ekteskap». Saman med same scenograf og musikar som den gongen er han nå henta inn att for å setje opp «Medea». Nok ein gong syner dei oss at det er teater utan dei store geberdar og effektar som kan bli dei mest gripande.

Medea, halvt gud, og omtalt som ei trollkvinne forelskar seg hovudstups i helten Jason. Med magiske evner greier ho å ta frå faren eit heilagt skinn Jason ønskjer seg. Det resulterer i at Jason, Medea og dei to borna deira må flykte, og endar opp i Korint. Jason har ambisjonar, og seier ja når kong Kreon tilbyr han dottera si, Glauke. Der startar dette dramaet og vi blir vitne til Medeas grenselause sjalusi som kulminerer med at ho tar livet av både kongen, Glauke og dei to barna sine.

MEDEA (Sara Fellman), for det meste halvvegs løynd bak eit forheng. FOTO: ERIK BIRKELAND, TINGH

Scena er eit nesten nake podium der dei einaste scenografiske elementa er ei kvadratisk lysande himling, nokre klede og eit semitransparent forheng på bakre del av podiet. Spelet er også neddempa, for her er det orda som skal gjere jobben. Dei to ungane (Boye Mørck Heiberg og Lilja Mariell Høyer Berge) er til stades på scena mykje av tida. Dei seier ikkje stort, men det sceniske nærværet er likevel påtrengande sterkt. Johanna Mørck og Lars Melsæter Rydjord har fleire roller. Dei spelar nokre av folka rundt Jason og Medea, dei kommenterer handlinga, og dei opptrer som ei slags indre stemme, eller samvit for Medea. Men det er Jason (Torbjørn Eriksen) og Medea (Sara Fellman) det handlar om. Han freistar å forklåre at giftarmålet med Glauke er eit fornuftekteskap for å trygge ungane og Medea, men argumenta fell på steingrunn. Det er lett å demonisere Medea, men Sara Fellman syner henne som eit rasjonelt og tidvis empatisk menneske, og også med morskjensler for ungane. Difor blir vala hennar også så mykje sterkare. Det finstemte samspelet mellom Fellman og Eriksen viser oss at det er mogeleg å spele store drama med sordin, og for Fellmans vedkomande nesten utan å vere synleg på scena ettersom vi for det meste berre kan skimte henne gjennom forhenget. «Medea» er ei heilt uvanleg lågmælt framsyning som set nesten for store krav til publikum for her er lite ytre handling. Difor blir det eit litt uforståeleg brot at barnedrapa blir spela ut så konkret og tydeleg.

Med det stillferdige, nesten kviskrande spelet, og med eit intenst lydbilde frå Tatu Rönkkö kjem vi i denne framsyninga tett på psykologien bak vala Medea tar, sjølv om vi framleis ikkje forstår dei.

(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 14. februar 2024.)

Mektig og storslått

februar 10th, 2024

TEATER

KONGEN OG LANDSTRYKAREN?: Populærkulturelle referansar i aust og vest, som når Hertug Skule (Hans Petter Nilsen) i møte med kong Håkon (Arturo Scotti) blir framstilt som Charlie Chaplin. FOTO: VEGARD EGGEN

«Kongsemnene»
Trøndelag Teater, Hovudscena
Av: Henrik Ibsen
Regi: Yuri Butusov
Scenografi og kostyme: Aleksandr Shishkin-Hokusai b
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Arturo Scotti, Hans Petter Nilsen, Ingunn Beate Strige Øyen, Synnøve Fossum Eriksen, Tomas Jensen Takyi, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Emma Caroline Deichmann, Per Bogstad Gulliksen, Isak Holmen Sørensen, Fabian Heidelberg Lunde, Emil Olafsson og Snorre Ryen Tøndel

Ei oppsetjing som er ulik det meste eg har sett, og som ved å blande alt og inkje likevel greier å vere eit heilskapleg kunstverk.

Henrik Ibsens «Kongsemnerne» blei skrive i 1863, og er eitt av hans siste historiske drama. Handlinga er lagt til starten av 1200-talet, slutten på dei over hundre år lange borgarkrigane i landet, og dreier seg om rivaliseringa om kongsmakta mellom Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson. Dramaet er tekstrikt og langt, og både difor, og fordi det kan verke litt utdatert, blir det ikkje spela så ofte lenger, faktisk berre to oppsetjingar dei siste 25 åra. Men, tretti år etter førre gong, har Trøndelag Teater vald å setje det opp som hovudsceneproduksjon, og til det har dei greidd å hente inn den russiske regissøren Yuri Butusov. Opposisjonell og ein sterk kritikar av Putin, har han tatt med seg familien og gått i eksil, og er for tida ein nomade utan fast bustad. I Norge har han tidlegare sett opp eit par produksjonar på Hålogaland Teater for snart 20 år sia, i tillegg til eit russisk gjestespel av Jon Fosses «Draum om hausten» på Det Norske Teatret i 2019.

Butusovs regigrep og teaterspråk er nok uvand for dei fleste her heime. Han presenterer bilde, – store spektakulære bilde, og han er perfeksjonist og openbert heilt kompromisslaus. Saman med scenograf og kostymedesignar Aleksandr Shishkin-Hokusai og teaterets eigen lysdesignar, Eivind Myren, og ikkje minst med eit strålande opplagt ensemble, presenterer han noko av det mektigaste eg har sett på Trøndelag Teater. Han nyttar omtrent alle dei verkemiddel som finst i scenekunsten, med stadige digresjonar og brot med humor, absurditetar og ikkje minst spennande lydspor. Og trass i alle dei ulike verkemidla som kunne ha gjort dette til berre ei mengd påhitt, har han greidd å lage ei heilskapleg framsyning, tydeleg i sitt forsett, fengslande og til ettertanke, men faktisk også særs underhaldande.

Håkon Håkonsson (Arturo Scotti), som i si tid blei brakt i redning av birkebeinarane, er nå blitt vaksen, er populær og etter at kong Inge døydde har han late seg utrope til konge i Norge. Han er son av Håkon Sverresson og frilla Inga frå Varteig (Ingunn Beate Strige Øyen), men herkomsten er litt uviss, så Inga har bore jarnburd og slik stadfesta at Håkon er retteleg tronarving. Jarlen Skule Bårdsson (Hans Petter Nilsen), halvbroren til kong Inge, forstår at slaget om kongsmakta er over, og som plaster på såret tek Håkon dottera hans, Margrete (Synnøve Fossum Eriksen), til kone og gir samstundes Skule hertugtittel. Men den intrigante, maktsjuke og manipulerande biskop Nikolas (Thomas Jensen Takyi), vil det annleis og set grillar i hovudet på Skule om at kongsmakta likevel ikkje er tapt. Og så får vi ei årelang rivalisering mellom dei to som endar med at Skule blir drepen ved Elgeseter kloster, rett over elva for Trøndelag Teater.

Historia er interessant nok, men det er rivaliseringa, psykologien, maktspelet og ikkje minst tru og tvil som er temaet. Og så ligg det også ei godt synleg antikrigs-haldning i botn. For å få fram alt dette målar Butusov bilde etter bilde med uvanleg brei pensel, og med den mest fargerike palett eg har sett på noko teater. Det er sjangerblanding både i kostyme og spel, det er komikk og djup tragedie, og det er lydspor frå Bach og Händel via Led Zeppelin og Beatles til Mari Boine og Ole Paus. Til berre å kunne russisk, og med overflatisk kunnskap om Norge, er det meir enn imponerande kor presise situasjonar og illustrasjonar Butusov greier å skape. Scenografien er ei historie for seg, i opninga eit svart ruinert landskap, ei krigssone, men som ved den mest omfattande bruk av snorloftet endrar seg i takt med handlinga. Det er symboltunge verkemiddel, og avstikkarar til dette og hint frå Chaplin til komisk akrobatikk og figurteater. Og aldri har eg sett ein meir omfattande, men vellukka lysdesign frå Eivind Myren.

Ibsen er kjend for sterke kvinner, også i nokre av dei historiske dramaa. I denne oppsetjinga er dei fire kvinnene reduserte til berre mødrer og koner, og det er nok meir Butusovs enn Ibsens val. For trass i mangslungen handling og mange aktørar i dette maktspelet, er det i røynda Håkon, Skule og delvis bispen dette dreier seg om. Thomas Jensen Takyi er eit fyrverkeri og eit oppkome, ikkje minst fysisk, i sin presentasjon av biskop Nikolas. Arturo Scotti er tydeleg og myndig som Håkon, ein mann med eit kall han gjer alt for å følgje. Men det er Hans Petter Nilsen som Skule, rivalen, og ikkje minst tvilaren som har fått mest å spele på. Og han gjer det overtydande, vart og med stor innleving. Samstundes som han formidlar ein som slit med tvilen, greier han også å handtere både Chaplin, og alle digresjonane.

I Yuri Butusovs regi har «Kongsemnene» fått ny vitalitet, og er blitt ei uvanleg mangesidig framsyning i ei sjangerblanding som kunne ha blitt sprikande, men som likevel har ei klår retning og eit tydeleg forsett.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 10. februar 2024.)

Tid for håp

februar 7th, 2024

TEATER

ODE TIL HÅPET: Med referansar til mellom anna antikken og mytologien fekk vi ei godt framført musikalsk reise som ein ode til håpet. FOTO: VEGARD EGGEN

«Størst av alt er kjærligheten»
Trøndelag Teater, Gamle scene
Av: Jonas Corell Petersen
Regi: Jonas Corell Petersen
Scenografi og kostyme: David Gehrt
Musikalsk ansvarleg: Gaute Tønder
Lysdesign: Magnus Mikalsen
Med: Sunniva Du Mond Nordal, Jo Saberniak, Marte M. Steinholt, Tor Ivar Hagen, Trond-Ove Skrødal, Natalie Grøndahl Tangen og Åsmund Flaten

I ei tid der vondskapen vinn fram er det godt å kunne gle seg og sjå lys og håp.

Som eit lite lys i ei elles mørk verd har Trøndelag Teater late Jonas Corell Petersen lage ei upretensiøs musikalsk framsyning som utforskar kjærleiken. Det handlar ikkje om kjønnsdrifta, men om dei store eksistensielle kjenslene, desse valdsame kreftene som både kan gi fortaping, død, håp og glede, men mest det siste.

Seks av teaterets habile songarar, som også kan å traktere ulike instrument, saman med den dyktige kapellmeisteren, Åsmund Flaten, gir oss halvannan times vandring i lengt, håp, einsemd og sjølvsagt den heilt utslettande og euforiske kjærleiken. Det tar til i foajeen på teateret der Flaten serverer oss pianospel av Maurice Ravel før ensemblet under leiing av Tor Ivar Hagen varmar opp publikum, introduserer oss til det som skal skje, og får oss med i allsong av «What the World Needs Now Is Love» av Burt Bacharach og Hal David. Då er stemninga sett, og vi flyttar oss inn i teatersalen.

På ei relativt nake scene der eit stort Eros-hovud heng som eit Damokles-sverd over aktørane og ein steinhoggar held på oppe i lufta, får vi eit inntrykk av at kjensler kan vere flyktige, og at lite er hogd i stein. Gjennom ei rekkje tablå, og eit tjuetals songar i spennet frå Schubert, Bach og Grieg til Rolling Stones, Prince og Kate Bush tek ensemblet oss med på ei underhaldande musikalsk utforsking av desse store kjenslene som kan skape så ulike reaksjonar som død og den høgste lykka. Det kryr av referansar til antikken, gresk mytologi og tragediar. Men trass i alle dei ulykkene som kan kome i kjærleikens kjølvatn, er hovudretninga likevel tydeleg, for mest av alt er framsyninga blitt ein ode til håpet. Det er ei feelgood-oppsetjing som gjer oss glade og litt meir fortrøystingsfulle i eit vintermørke med både krig og uvêr. Musikalsk er dette særs bra, toppa av ei framføring av Princ sin «Nothing Compares 2 U» der alle aktørane tek del både med song og instrument. Det er eit leikent, samstemt og samspela ensemble, gode skift og framifrå musikk. Men tekstgrunnlaget til Jonas Corell Petersen kunne nok med fordel ha vore spissa litt meir. Likevel var det, trass i det upretensiøse, ei framsyning som gjorde godt og faktisk ga litt håp. Kanskje er det nok?

(Meldinga stod i Klassekampen onsdag den 7. februar 2024.)

Ein må i alle fall prøve

februar 5th, 2024

TEATER

ABSURD HUMOR: Tvillingane (Anders Dale og Øystein Martinsen) gruar seg til fødselen i ei blanding av infantile refleksar og klassisk danning. FOTO: GRETHE NYGAARD

«Tåkefall»
Rogaland Teater, Intimscena
Av: Noah Haidle
Omsett av: Gunstein Bakke
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Katrin Bombe
Komponist: John Derek Bishop
Lysdesign: Haakon Espeland
Med: Marianne Holter, Øystein Martinsen, Helga Guren, Even Stormoen og Anders Dale.

Formidabelt ensemblespel i ei absurd og tankevekkjande oppsetjing om at ein i alle fall må forsøke for å lukkast.

Den amerikanske dramatikaren Noah Haidle (f. 1978) har trass ung alder alt ein omfattande produksjon både for scene og lerret. Stykka hans blir sette opp over heile verda og han har vunne ei rekkje prisar. Her heime er berre tre av dei blitt sette opp, alle ved Det Norske Teatret, og det er også alt. Teatersjefen ved Rogaland Teater, Glenn André Kaada, var sjølv regissør for ein av dei, «Herr Marmelade», i 2016 og såg nok kvalitetane i forfattarskapet, for nå har han vald å setje opp «Tåkefall» («Smokefall») frå 2013 på Rogaland Teaters intimscene.

Framsyninga er eit tett og intimt kammerspel som vekslar humoristisk og leikent mellom realisme og det absurde, og som har eit særs relativt forhold til omgrepet tid. Vi startar ein stad i Amerika på tidleg femtital der Violet (Marianne Holter) ventar tvillingar som barnefaren Daniel (Øystein Martinsen) ikkje vil ha. Frå før har dei ungjenta Beauty (Helga Guren), farens augestein. For nokre år sia proklamerte ho at ho hadde sagt sitt, og slik blei det. Ho slutta å prate. Pater familias er obersten (Even Stormoen), Violets mor, enkemann og lettare dement, men i ljose augeblikk formidlar av stor livsvisdom. Anders Dale er forteljaren som leverer den eine forklårande fotnoten etter den andre. Så følgjer vi denne vesle familien gjennom fem-seks generasjonar i ei setting der tida korkje er lineær eller konstant, men fullstendig flytande. Dei same fem skodespelarane går ut og inn av roller i dei ulike generasjonane der omdreiingspunktet heile tida er den vanskelege kjærleiken, at alle forhold på eitt eller anna vis før eller seinare er dømde til å mislukkast. Men at vi likevel må forsøke. For denne framsyninga er ein humoristisk og underhaldande hyllest til freistnaden. Du vinn i alle fall ikkje om du lar vere å forsøke.

Kjersti Haugen har regien, og ho har gjennom mange år synt seg som ein god historieforteljar. Det kjem godt med, for denne historia er både litt innfløkt og omstendeleg, og det tar ei stund før det losnar heilt, men då sit ein også nesten trollbunde og freistar å følgje med på den langt frå kronologiske handlinga, full av uventa brot og skift, surrealisme og absurditetar, tidvis presentert på hysterisk artig vis.

Katrin Bombes scenografi er ein rund, opphøgd plattform der publikum sit på båe sider. Dei einaste scenografiske elementa er ein stol, eit epletre som nærast er del av familien, og eit puslespel som aldri blir ferdig. Og over det heile ein lysande sirkel. I denne manesjen følgjer vi den vesle familien på si absurde, litt triste, men også humoristiske leiting etter både meining og lykke. Trass i enkel scenografi, er den særs symboltung, og det sirkulære illustrerer effektivt mantraet om at alt berre går rundt og rundt utan start og mål.

I fleire tidlegare meldingar av oppsetjingar på Rogaland Teater, har eg framheva teaterets spesielle evne til å lage godt ensemblespel. Denne produksjonen er nok eit solid prov på det. Fem ekstremt samspela skodespelarar som alle leverer på høgste nivå med både timing og spel. Eg må likevel få trekkje fram framsyningas store høgdepunkt der vi får bli med inn i Violets livmor og møter dei to tvillingane (Anders Dale og Øystein Martinsen). I eit særs fysisk og fullstendig absurd spel vekslar dei mellom stor intellektuell kapasitet og heilt infantile spedbarnsrefleksar medan dei ventar på og gruar seg til fødselen. Den scena er åleine verd besøket.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 5. februar 2024.)

Makt, løgn og attrå

februar 2nd, 2024

TEATER

KJENSLEVART: Nære og finstemte tablå mellom Blanche (Nina Ellen Ødegård) og Stella (Mari Strand Ferstad). FOTO: GRETHE NYGAARD

«En sporvogn til begjær»
Rogaland Teater, hovudscena
Av: Tennessee Williams
Omsett av Leif Schiødt-Helgeland
Regi: Maria Kjærgaard-Sunesen
Scenografi og kostyme: Simon Holk Witzansky
Komponist og lyddesign: Sjur Miljeteig
Lysdesign: Steinar Lohne
Med: Nina Ellen Ødegård, Kim Jøran Olsen, Mari Strand Ferstad, Matias Kuoppala, Kim Fairchild, Svein Solenes og Edvard Rossland.

Nokre fine, vare tablå, men for fragmentarisk og overspela til å lukkast.

Då den amerikanske dramatikaren Tennessee Williams (1911-1983) skreiv «En sporvogn til begjær» i 1947, blei dramaet raskt ein stor suksess. Året etter premieren fekk han Pullitzer-prisen, og med den ikoniske filmen frå 1951 med Marlon Brando og Vivian Leigh i hovudrollene skreiv dramaet seg inn blant det aller beste av amerikansk samtidsdramatikk. Den mangefasetterte tematikken om attrå, makt, klassereiser, sanning, livsløgn og kjønnsroller, for å nemne nokre, er stadig like aktuell. Frå dei første norske oppsetjingane alt i 1949, er stykket spela eit utal gongar også her heime, og onsdag var det premiere på Rogaland Teaters hovudscene i regi av Maria Kjærgaard-Sunesen.

Handlinga tek oss til det franske kvarter i New Orleans rett etter verdskrigen, men i denne oppsetjinga lett modernisert til vår tid. Blanche Dubois (Nina Ellen Ødegård) har reist frå sitt fransk-amerikanske tilsynelatande aristokratiske liv på ein herregard i Mississippi for å vitje systera Stella (Mari Strand Ferstad). Stella er gravid, bur i eit kummerleg tilvære og er gift med den polskætta machomannen Stanley Kowalski (Kim Jøran Olsen), ein enkel arbeidarklassegut nett heimvend frå militærteneste og krig. Systrene har gått kvar sin veg i livet, og den ikkje så reint lite snobbete Blanche feiar inn i det vesle og fattigslege husværet med ein eim av kultur, overklasse og velstand, og syner tydeleg forakt for arbeidarklasselivet ho møter hjå systera. Mellom Blanche og Stanley oppstår det gjensidig mistillit, men også eit sterkt erotisk, nærast dyrisk, forhold, og det er i denne motsetnaden mykje av dramaets suksess ligg. Oppi det heile oppstår det også ein meir stillferdig romanse mellom Blanche og Mitch (Matias Kuoppala), ein av Stanleys bestevenar. Etter kvart syner det seg at Blanche slett ikkje er den rike, vellukka dama ho gir seg ut for, familiegodset er seld på tvangsauksjon, ho er sparka som lærar på grunn av eit forhold til ein elev, og er mentalt heilt i ubalanse. I denne historia er det ingen heltar, og dei ber alle på sitt.

Den danske regissøren Maria Kjærgaard-Sunesen har vald ei lett modernisering og flytta handlinga til vår tid med mobiltelefonar og der mennenes kortspel er erstatta med dataspel. Det er eit greitt val. Simon Holk Witzanskys scenografi gir oss eit illustrerande bilde av eit fattigsleg husvære, sjølv om flyttinga av scenografiske element og altfor synlege scenearbeidarar på bakscena er ganske forstyrrande. Det heile opnar lovande der Eunice (Kim Fairchild), husvertinna til Stella og Stanley, har ein fin intro og der hennar stemningsskapande songar saman med komposisjonar og lydbilde av Sjur Miljeteig bind mykje av framsyninga saman. Det trengst, men er diverre ikkje nok. For dette er blitt ei for fragmentarisk framsyning der tablåa ikkje alltid heng godt nok saman. Ein viktig del av denne historia er den gradvise demaskeringa som skjer med Blanche. Lag for lag, og nesten umerkeleg går ho frå å vere ein velståande diva med masse kulturell kapital til å bli eit forhutla vrak. Med alle brota forsvinn mykje av denne kvaliteten og utviklinga går ikkje så gradvis som i teksten. Når regissøren har vald å gjere ein del av aktørane og handlinga meir outrerte enn naudsynt, blir det tidvis meir overspel og forsøk på malplassert komikk enn boring i dei ulike personane. Då hjelper det ikkje at to av teaterets fremste skodespelarar fyller rollene som Blanche og Stella. Nina Ellen Ødegård er tidvis formidabel og infam i tolkinga av Blanche, men får aldri skikkeleg høve til å syne den gradvise avkledinga. Mari Strand Ferstad er som Stella riven mellom den dampande kjærleiken til Stanley, trass i at han viser seg å vere valdeleg, og forholdet til systera. Ho er den einaste som kjenner og forstår Blanche, og Ferstad balanserer desse to sidene fint, men har også fått for lite å spele på. Men blant alt overspelet og dei litt merkelege påfunna i denne produksjonen, er det nettopp i dei vare og finstemte scenene mellom Ødegård og Ferstad at framsyninga lukkast.

(Meldinga stod i Klassekampen fredag den 2. februar 2024.)

Det kostar å ha ei meining

januar 27th, 2024

TEATER

FOSSILFEST: Det store paradokset at velstanden vår er tufta på øydelegging av naturen. FOTO: KENT CLARK HOLM-EDIASSEN

«Everything is Awesome»
Cissi Klein videregående skole, Trondheim
Av: 3. klasse drama
Kunstnarleg leiar: Kjerstin Eidsaune
Teknikk: Fredrik Bjørk
Koreografisk rettleiing: Åsne Hakvåg
Med: Joakim Ebeltoft Anselm, André Bakken-Lomheim, Maxmillian Nguyen Basmo, Marit Bårdli, Jacob Vinje Fjellås, Samuel James Hovind Garwood, Johannes Spets Gjersøe, Malin Hoff, Ella Haanæs Høiseth, Thea Lyng Knudsen, Gunnhild Hassel Pedersen, Runa Skjolden, Julia Sofia Brol Sakshaug, Karen Marie Stavli, Thor Mani Thordarson, Amund Holen Utle og Marianne Bryne Wærøy.

Som vanleg er det dei store eksistensielle spørsmåla som opptek ungdomen, men denne gongen med stor grad av humor og sjølvironisk distanse.

Underskogen er viktig, for det er frå den det kjem nye skot som ein dag veks seg store og kraftige. Og det er her framtida bryner seg, snublar og fell, men stundom finn si eiga røyst og ein god uttrykksmåte. Som teatermeldar har eg i alle år forsøkt å følgje både barne- og ungdomsgruppa i Teaterlaget BUL Nidaros, Studentersamfundets Interne Teater og dramastudentane på NTNU, men det er alt for lenge sia eg vitja ei framsyning av dramaelevar på vidaregåande. Men denne veka let eg meg overtale til å sjå framsyninga «Everything is Awesome» av dramaelevane i tredje klasse på Cissi Klein VGS i Trondheim. Og det var meir enn vel verd besøket.

Det tar til i vrimlehallen på skulen når to aktørar med t-skortene «Wonderful» og «World» kjem inn, syngjande på Louis Armstrongs ikoniske «What a wonderful World» frå 1967, ein song som i dag diverre blir meir og meir ironisk. For det er sjølvsagt dei store og eksistensielle spørsmåla ungdomen er opptatt av. Kva gjer vi med den kloden vi har fått i arv frå tusenvis av generasjonar før oss, men som vi nå køyrer rett utfor stupet?

«Wonderful» og «World»

Dei to handhelsar innsmigrande på publikum, deler ut program og tek oss inn i den vesle rektangulære teatersalen som ikkje har annan scenografi enn ein lang, kvit vegg og ei trapp opp til ei dør i veggen, og der publikum sit benka på motsett langside. Ein intro med voice-over på engelsk tek oss inn i historia frå the big bang før vi er i gang. Med utgangspunkt i vår eiga samtid, det store paradokset at Norge som verdas rikaste land har tufta velstanden sin på ein oljeindustri som er alt anna enn berekraftig, og med skråblikk på, og som ein parafrase over, Henrik Ibsens «En folkefiende», har dei laga ei særs mangefasettert framsyning både i form og innhald. I tillegg er ho både leiken og sjølvironisk i si tilnærming til stoffet. I programmet seier dei sjølve at teksten er basert på så ulike kjelder som Henrik Ibsen, chat GPT, kommentarfelt i SoMe, Trond Viggo Torgersen og nettsida til Equinor. Prosjektet er utvikla av dei sjølve, men med bistand frå kunstnarleg leiar Kjerstin Eidsaune, og ikkje minst viktig koreografisk hjelp frå Åsne Hakvåg.

Framsyninga er bygd opp som ei rekkje tablå med ei mengd brot, men gjort forbausande saumlaust. Dei tek oss med til oljearbeidarar, protesterande ungdomar og politikarar, og gjer det utan andre effektar enn små enkle skifte i klede og litt bruk av video og musikk. Det fungerer utmerka og gjer dei ulike scenene lett forståelege sjølv om dei er mange, ja kanskje i meste laget. Og dette er generasjon smart-telefon, så dei har funne på ein overraskande kreativ bruk av desse nye kjæledyra dei sikkert er fullstendig avhengige av. Fleire av tablå har ikkje anna lyssetting enn lommelyktene på telefonane, og det er nytta på ein særs effektfull måte.

Overraskande bra fysisk spel og god koreografi.

Framsyninga blir spela i breiddeformat, og jamvel om her ikkje er nokon scenografi å snakke om, er scena meir enn tilstrekkeleg møblert ved i alt 17 aktørar, – ingen nemnt, ingen gløymd. For dette er openbert eit kollektivt verk utan hovud- eller biroller. Tablåa er nesten tallause, kanskje litt for mange, men spelet er så synkront og godt at brot og sceneskift går forbausande bra. Ein viktig grunn til det, er den koreografiske rettleiinga dei har fått. For her er overraskande smidige rørsler, lite stivt og ulenkeleg spel, og faktisk fleire særs synkrone og fine danseopptrinn, nokre av dei framført med stor grad av humor, – og ironi. Replikkane blir framført naturleg og munnleg, og diksjonen er betre enn på mange profesjonelle scener.

«Everything is Awesome» handlar om dei store og avgjerande eksistensielle spørsmåla, og sjølvsagt det paradokset denne generasjonen lever med. Dei ser at det går til helvete med kloden, og vil gjerne gjere noko med det. Dei kan setje seg ned, protestere og meir til. Men det syner seg å koste å ha haldningar. Tyder det at dei må kutte russebussen om nokre månadar og kanskje forsake fredagstacoen? Og har dei rett som hevdar at norsk oljeutvinning er betre for kloden enn til dømes Venezuelas? Her er så mykje å ta stilling til for eit ungt og tidvis idealistisk menneske, og ikkje alltid like lett å orientere seg. Med stor grad av humor, og ikkje minst sjølvironisk distanse behandlar dei slike tema. Og dei dreg avslutningsvis publikum inn i ei avrøysting som nok tvingar fram det politisk korrekte i salen meir enn dei eigentlege haldningane.

I alle fall ikkje sterkast ved å stå åleine.

Henrik Ibsens mantra frå «En folkefiende» om at den er sterkast som står mest åleine, blir stadig sitert og ligg som eit bakteppe over framsyninga. Då eg sjølv var på alder med desse elevane og las «En folkefiende» første gongen, såg eg Thomas Stockmann som ein miljøvernar i tillegg til ein sanningas faneberar, men eg fann avslutninga litt rar. Etter kvart innsåg eg at Stockmann ikkje var nokon helt, men eit døme på ein fullstendig feilslått strategi. Han veit han har rett, men når han møter massiv og uforståeleg motstand, held han ikkje fram med tolmodig arbeid og å leggje stein på stein, men blir nærast gal. Då er vegen til blind aksjonisme, og i verste fall terrorisme, ganske stutt. Og det er eit farleg blindspor for miljørørsla. Eg oppfattar at framsyningas credo og endelege konklusjon var i same gate når dei avslutta med å slå fast at ein i alle fall ikkje er sterkast ved å stå åleine.

Denne framsyninga har mykje på hjartet, og stundom blir det i meste laget. Dei kunne nok med fordel ha tatt livet av nokre «darlings» og spissa og konsentrert innhaldet, kanskje bora litt djupare i nokre av temaa. Det ser ut som dei har kasta den eine gode ideen etter den andre i potten utan å vere tilstrekkeleg kritiske, og slik blir dette tidvis som ei vareoppteljing og summarisk innblikk i kva som rører seg blant ungdomen meir enn ei grundigare handsaming av nokre få utvalde tema. Så det er i mangelen på konsentrasjon i tekstgrunnlaget denne framsyninga har sine største problem. Men for all del. Dette er tenåringar som leikar seg i eit teaterlaboratorium og må vurderast deretter. Tredjeklassa ved Cissi Klein VGS har faktisk laga ei overraskande velspela framsyning der form, det vil seie spel, rørsle, dans, synkronisering, sceneskift og effektbruk var framifrå, men der det stod litt attende på tekst og innhald.