Archive for januar, 2014

Tribunalet

tirsdag, januar 28th, 2014

TEATER

KONTRASTAR: Kvinneleg Hamlet i skinnjakke. FOTO: ARILD MOEN

Hamlet
Teatret Vårt, Molde
Av William Shakespeare
Omsett av André Bjerke
Med utdrag av Heiner Müllers «Hamletmaskinen»
Tekstbearbeiding: Uwe Cramer og Stephan Weiland
Regi: Uwe Cramer
Scenografi og kostyme: Thomas Bjørnager
Med: Valborg Frøysnes, Hilde Marie Farstad, Vibeke Flesland Havre, Hika Fekede Dugassa, Daniel Karlsson, Bjørnar Lisether Teigen, Lars Melsæter Rydjord og Eldar Skar

Ei oppsetting som vil så mye, men som endar opp utan tydeleg retning.

 

På Shakespeares tid var alle roller spela av menn. Året etter røysterettsjubileet finn Teatret Vårt i Molde det rett å sette opp Hamlet med ei kvinne i hovudrolla. Det er gjort fleire gongar før, og som oftast i eit feministisk perspektiv. Når teatret i vaskesetelen spør seg sjølv om kvifor dei har gjort eit slikt val, er svaret «Kvifor ikkje?» Etter å ha sett framsyninga, som hadde premiere i Molde laurdag, kan dette noko retningslause svaret vere beskrivande for litt for mange av regivala.

Hamlet er kanskje Shakespeares mest omfattande drama der han er innom ei uendeleg rekkje tema som brodermord, svik, hemn, maktkamp, intriger og kjærleik, berre for å nemne nokre. Nettopp difor er Hamlet ofte ei kjelde til nye tolkingar der ein konsentrerer seg om eitt eller berre få tema. Den tekstbearbeidinga som regissøren Uwe Cramer og dramaturgen Stephan Weiland har gjort, er innom det meste, men utan at det er heilt enkelt å forstå kvifor, og kor dei vil.

Dette er ei oppsetting som er full av, og spelar aktivt på motsetningar. Omsetjinga er André Bjerkes noko formelle riksmål, men ofte blanda med populærkulturelle referansar og metaforar, og i sterk kontrast til desse. Den ytre handlinga er framleis eit Danmark truga av Norge, altså tidleg mellomalder, men settinga er ganske nåtidig. I syttitalskostyme og med eit slitt tribuneanlegg som scenografi, held Hamlet etter kvart eit oppgjer med seg sjølv og menneskeleg maktsjuke og dårskap. Rekvisittar, kostyme og referansar er alle moderne, og det er greitt nok. At Valborg Frøysnes spelar Hamlet, er også lett å godta ettersom ho gir oss ein temmeleg androgyn person, og samstundes gjer ei framifrå og særs energisk rolletolking. Dette er hennar framsyning. Dei øvrige skodespelarane blir, med unntak av sjølvskadinga til Ophelia, alle statistar, og som så mye elles med denne oppsettinga, er det vanskeleg å skjøne kvifor. Berre når dei går over i metateater, som i det vesle utdraget frå Heiner Müllers «Hamletmaskinen», får det forståelege dimensjonar.

Uwe Cramer har truleg høge ambisjonar med denne produksjonen, og han syner absolutt vilje til å gå nye vegar. I tablået i starten av 2. akt der det heile blir metateater, der Frøysnes ikkje lenger er Hamlet, og der scena blir eit tribunal, «dekonstruert og postdramatisk», anar vi kor han vil. Her osar det av sivilisasjonskritikk og opprør, men det blir diverre med denne scena. Resten av framsyninga blir i alt for stor grad utan tydeleg retning. Der intensjonen hans kan vere vanskeleg å lese, blir einskildtablåa ofte det motsette, fylt av påfunn og overtydelege referansar, nærast i pinleg mistillit til publikum, eller som litt dårleg humor. Og avslutningsscena, der fektekampen mellom Hamlet og Laertes endar opp som eit tradisjonelt gangstardrama der alle skyt alle, blir berre eit skikkeleg antiklimaks. Men så, når vi trur alt er over, kjem Elektras litt paradoksale epilog som eg vil tru skal freiste å syne kontrasten til Hamlets nølande handling. Eller?

 (Meldinga stod i Klassekampen måndag den 27. januar 2014.)

Breva til Gud

onsdag, januar 15th, 2014

BREV: Oscar skriv brev til Gud, nærast i form av ei dagbok. FOTO: LASSE BERRE

TEATER

Oscar og den rosa damen
Trøndelag Teater, Studioscena
Av Éric-Emmanuel Schmitt
Omsett av Ragnhild Sølvberg og Kjersti Haugen
Dramatisering og regi: Kjersti Haugen
Scenografi: Kjersti Haugen
Med: Ragnhild Sølvberg

 

Ei varm historie om kjærleik og den tabubelagde døden.

Oscar er ti år, har kreft og veit han skal døy. Men hjå familien og sjukehuspersonalet er døden så tabubelagt at det er ingen som snakkar om han. Med eitt unnatak. Ei av pleiarane, Beste-Rosa, vågar å vere ærleg med Oscar, og mellom dei to utviklar det seg eit fortruleg, varmt og særs nært forhold. Tilliks med foreldra sine er ikkje Oscar spesielt religiøs, han er lurt ein gong med julenissen, og lar seg ikkje bløffe ein gong til. Likevel greier Beste-Rosa å introdusere han for ein gud som meir blir ein samtalepartnar og brevvenn, enn ein allmektig kraft som kan gjere under. Oscar tar til å skrive brev til Gud, og saman med Beste-Rosa, som er ei dame med høgst uvanlege ressursar, går han inn i ei fiktiv verd der han blir ti år eldre for kvar dag. Slik får Oscar eit langt og innhaldsrikt liv, og gjennom breva til Gud får vi følgje han på livets opp- og nedturar, gjennom pubertet, kjærleik, svik, forsoning, alderdom og død. Det er ei vakker og vemodig forteljing som det er vanskeleg ikkje å bli gripen av, og som trass i alvoret også har ganske mye humor.

Historia er basert på ei av bøkene i ein lengre romansyklus av den franske forfattaren Éric-Emmanuel Schmitt. Produksjonen på Trøndelag Teater er eit samarbeid mellom Kjersti Haugen og Ragnhild Sølvberg. Saman har dei omsett teksten, Kjersti Haugen har ansvaret for dramatisering og regi, og stykket blir framført av Ragnhild Sølvberg. I form er det i hovudsak presentert gjennom dei ulike breva Oscar skriv til Gud, men det er langt frå noko lesestykke eller monolog, – meir ei forsiktig dramatisering. Sølvberg er både Oscar og Beste-Rosa samt nokre andre av folka rundt tiåringen, og i det særs teksttunge stykket hoppar ho ut og inn av dei ulike rollene saumlaust og med den største eleganse. Det er ganske imponerande, for ho har ikkje anna å hjelpe seg med enn stemmeleie og kroppsspråk. Med Sølvberg som vegvisar er det lett å leve seg inn i Oscars univers, og det er ein god prestasjon å greie å halde publikums merksemd så stramt i dryge ein time og ført minutt utan pause. Den norske omsettinga er munnleg og fell naturleg, og personinstruksjonen er framifrå.

Kjersti Haugen har vald ein scenografi med ei ganske nake scene med eit slakt skråplan, i starten forma som eit brev, men etter kvart som tumleplass for Oscar og brevskrivinga hans. Av annan ytre staffasje er det berre litt diskret musikk og forsiktig ljossetting. Her er det forteljinga og ordet som er det viktige. Det er gode val, og både Haugen og Sølvberg har gjort maksimalt ut av historia om Oscar. Særleg når dei kretsar rundt den tabuomspunne døden blir dette både sterkt og lærerikt. Men eg er diverre ikkje like nøgd med alt i tekstgrunnlaget. Det er sjølvsagt ikkje alltid at godt teater må vere truverdig, og ofte må ein berre akseptere eit univers som ikkje er heilt logisk. Men denne veslevaksne Oscar blir nok oftare talerøyr for forfattarens moralske og religiøse idear enn for ein ti år gamal kreftsjuk gut. Etter kvart blir historia vel søt og pedagogisk korrekt, og mange av visdomspoenga som kjem frå tiåringen får eit strok av godtkjøpsfilosofi av den typen folk postar og deler på Facebook. Men det skuggar ikkje over det faktum at Ragnhild Sølvberg har gitt oss ei varm og tankevekkjande framsyning om det vi alle ein gong skal gjennom, men som vi likevel har så vanskeleg for å snakke om.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 14. januar 2014.)