Dei kjærleikslause sidene ved menneska

TEATER

NÅDELAUST: Bygdedyret viser ingen nåde, og her er det Darling (Mira Dyrnes Askelund) som får unngjelde. FOTO: VEGARD EGGEN

«Der det finst fuglar»
Trøndelag Teater, Studioscena
Av: Maren Uthaug
Dramatisering og regi: Kjersti Haugen
Scenografi: Katrin Bombe
Lyddesign: Eskild Johansen Næss
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Jo Saberniak, Katja Brita Lindeberg, Mira Dyrnes Askelund, Marianne Meløy, Trond-Ove Skrødal, Christian Eidem og Janne Kokkin

Ein absurd og stilisert presentasjon av eit fullstendig dystopisk samfunn.

Forfattaren, teikneserieskaparen, spaltisten og bloggaren Maren Uthaug (f. 1972) vaks opp i Finnmark med røter både frå det samiske og Trøndelagskysten, men frå ho var sju år har ho budd i Danmark. I 2017 ga ho ut romanen «Hvor der er fugle» som kom i norsk omsetjing i 2020. Her går ho attende til staden der namnet hennar kjem frå, den vesle plassen Uthaug på Ørlandet i Trøndelag i tida frå 1920 til rett etter krigen.

I boka skildrar Uthaug eit fullstendig dystopisk samfunn der ho dykkar ned i dei mørkaste sidene ved det å vere menneske. Det er i utgangspunktet eit interessant tema. Men forteljinga framstår som bygd på sanne historier, og det som gjer boka spesielt problematisk, er at ho er uløyseleg knytt til Uthaugs mest kjende bygning, det ikoniske Kjeungskjær fyr. På grunn av den spesielle utsjånaden, det er raudt og åttekanta, er det truleg det mest kjende og fotograferte fyret langs norskekysten.

I «Der det finst fuglar» er hovudpersonane fyrvaktarfamilien på Kjeungskjær, ekteparet Johan og Marie, og barna deira. Ein meir dysfunksjonell familie er det knapt mogeleg å finne. I same tidsperioden som boka omhandlar, budde det ein fyrvaktar med kone, tre barn og ei guvernante på dette fyret, og denne familien var alt anna enn dysfunksjonell. Når Maren Uthaug i romanens etterord fortel at forteljinga er basert på historier ho er blitt fortald, og det einaste atterhaldet ho tek, er at geografien i romanen ikkje er heilt korrekt, vil ein lesar fort tru at det føregjekk forferdelege ting på Kjeungskjær fyr i mellomkrigstida. Uthaug er ein plass med knapt 400 innbyggjarar, alle kjenner alle, og barn og barnebarn av den verkelege familien på fyret har god grunn til å føle seg trakka på. Når Trøndelag Teater, regionteateret også for Fosen og Ørland, vel å dramatisere og setje opp romanen, var eg difor ganske spent på resultatet.

Kjersti Haugen er ein røynd regissør og historieforteljar og har både dramatisert og sett oppsetjinga i scene. Ho har nok oppfatta det problematiske ved det stadsspesifikke, og difor laga ei fullstendig anonymisert forteljing som i tillegg er særs stilisert, litt absurd og langt mindre konkret enn romanen. Det har vore eit vellukka val.

Johan (Jo Saberniak) vil bli fyrvaktar for å kunne forsørge mora. For å få jobben, må han vere gift. Han er forelska i Hannah (Marianne Meløy), ein av stadens lausaste fuglar, men ettersom ho alt er gravid med ein annan, må han av omsyn til æra si finne seg ei anna kone. Valet fell på prestedottera Marie (Katja Brita Lindeberg). Ho er også gravid, og det med Feite, plassens storbonde og rundbrennar (Trond-Ove Skrødal). For å berge æra si, legg ho an på den inkjeanande Johan som trur at Darling (Mira Dyrnes Askelund) er hans eiga dotter. Til fyret kjem det etter nokre år ei dansk guvernante (Janne Kokkin), og etter kvart får Johan og Marie også ein son, Valdemar (Christian Eidem). Han et gras og trur han er ei ku. Korleis det vidare går, skal eg ikkje røpe, men her er incest, valdtekt, barnedrap og innavl heilt vanlege fenomen.

Kjersti Haugen nyttar sju aktørar som alle er ikledd outrerte parykkar. Kombinasjonen av framtoning, kostyme og koreograferte rørsler gjer det heile stilisert, absurd, litt komisk, og dermed også noko ute av tid og rom. Dei sju på scena flyttar seg saumlaust mellom fastlandet og fyret i eit utal stutte tablå der dei også fyller fleire andre roller. For uinnvigde kan det vere litt problematisk å henge med i starten, men det går seg raskt til. Som ein skakk vegg er dei sju også stadens bygdedyr. Katrin Bombes scenografi understrekar det ålmenne og stiliserte. Ho nyttar same enkle scenografi som framsyninga «Byen» som blir spela parallelt. Det er eit nake rom der scenegolvet går over i ein høg, kvit bakvegg der videoprojeksjonar av bølgjer og uver gir rette assosiasjonar, og der ein stige, eit lite basseng og eit kalvekadaver er einaste møblering. Lyddesignen til Eskild Johansen Næss er ei historie for seg. Eitt er at Fritz Kreislers «Liebesleid» saman med koring og song er ein integrert del av framsyninga. Men nesten så vi ikkje merkar det, har Næss laga komposisjonar og lydbilde som følgjer framsyninga nærast organisk.

Kjersti Haugen har skapt ei absurd, leiken og tidvis nesten humoristisk framsyning om dei svartaste og mest kjærleikslause sidene ved menneska. Dei sju på scena gir oss framifrå ensemblespel, og trass i mange tablå, vekslingar og ulike roller, er dei alle både trygge og tydelege. Eg må likevel få framheve Katja Brita Lindeberg som prestedottera og fyrvaktarkona Marie, og Mira Dyrnes Askelund som dottera Darling. Trass i at desse er vanskelege og særs samansette personar å tolke, greier dei å gjere båe truverdige.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 16. april 2024.)

Leave a Reply