Spel for galleriet

TEATER

SJARMTROLL?: Don Juan (Jo Saberniak) har skjelett i skapet, og går ikkje av vegen for litt nekrofili. FOTO: JOHANNES L. F. SUNDE

«Don Juan»
Trøndelag Teater, Studioscena
Etter Molière med fleire
Regi og scenografi: Ole Johan Skjelbred
Scenografi og kostyme: Ane Ledang Aasheim
Lysdesign: Eivind Myren
Lyddesign: Anders Schille
Med: Jo Saberniak, Joachim Joachimsen, Emma Caroline Deichmann, Per Bogstad Gulliksen, Christian Eidem og Synnøve Fossum Eriksen

Ei framsyning som er blitt sprikande og lite samanhengande.

Sia 2014 har regissøren Ole Johan Skjelbred nesten årleg fått setje opp framsyningar på Trøndelag Teater der han har hatt ganske frie taumar. Det har resultert i ei rekkje framifrå og delvis grensesprengjande produksjonar, frå «Moby Dick» i 2014, via «Brødrene Karamasov», og til «Bjertnæs, Lygre» i 2020. Nå er Skjelbred attende på Studioscena til Trøndelag Teater med «Don Juan».

Historia om verdas største forførar, den skruppellause Don Juan, blei først skriven av den spanske forfattaren Tirso de Molina i 1630. Men den som i større grad gjorde historia kjend, var nok den franske komedieforfattaren, Molière i 1665, for ikkje å snakke om Wolfgang Amadeus Mozart med operaen «Don Giovanni» frå 1787. Etter kvart har langt fleire kome til, og på Wikipedia er det i alt 65 komponistar og forfattarar som er krediterte for å ha skrive om Don Juan.

I år er det 400 år sia Frankrikes største komedieforfattar, Jean-Baptiste Poquelin Molière, blei født, og Trøndelag Teater og Ole Johan Skjelbred tenkte at det kunne vere rett å markere dette med ei oppsetjing av «Don Juan». Men etter kvart som arbeidet skreid fram, blei resultatet meir ei forteljing om mytane og historia, enn Molières komedie. Og med dei siste års #metoo-rørsle, var det også naturleg å bringe inn dagsaktuelle forhold. Laurdag var det premiere på ei framsyning fristilt frå tid og rom, og med lån, sitat og referansar til så ulike kjelder som Molière, de Molina, Bertolt Brecht, Elfriede Jelinek og Trond Giske, for å nemne nokre.

HARMONI?: På same vis som Don Juans liv er denne musikalske idyllen berre eit spel for galleriet. FOTO: JOHANNES L. F. SUNDE

Studioscena er ein nesten naken black box der golvet er måla i eit sinnrikt mosaikkmønster som kan gi assosiasjonar til tidlegare tiders fyrstepalass. På bakveggen er det eit lite loftsrom dit skodespelarane stundom går, og på golvet står ei flyttbar kasse. Etter kvart kjem også ein stor stein, gravsteinen til kommandanten som Don Juan drep for å kome unna etter å ha valdteke dottera hans. Kostyma er overdrivne, relativt tidlause, burleske og gir fort erotiske assosiasjonar. I denne settinga opnar det særs lovande med ein monolog av Sganarelle (Per Bogstad Gulliksen). Han er hovudpersonens følgjesvenn og hjelpar, og presenterer oss for Don Juan som jordas største slyngel, ein trulaus kjettar som har seg med alt og alle utan omsyn til alder, kjønn eller utsjånad. Ja han opnar endatil for dyresex. Om du trur Don Juan berre var ein sjarmerande fyr som forførte saklause ungjenter, må du openbert tru om att. Med denne godt framførte opningsmonologen er lista lagt, og vi går rett på sak der vi får ein langtfrå sjarmerande Don Juan som valdtek Anna (Synnøve Fossum Eriksen). I myrkret trur ho at han er forloveden Octavio, og når sanninga går opp for henne, og far hennar freistar å fange overgriparen, blir faren drepen. Desse to opningsscenene er tydeleg og godt formidla og klårt definerande for både innhald og vidare handling.

INNSMIGRANDE: Bak Don Juans (Jo Saberniak) forførande smil skjuler det seg ein skruppellaus hedonist.
FOTO: JOHANNES L. F. SUNDE

Don Juan (Jo Saberniak) er ein halvnaken adonis, med ei tidvis feminin framtoning. Han er på same tid både innsmigrande og motbydeleg. Gjennom ei rekkje tablå følgjer vi hans erobringar, falskspel, lygner og bedrag. Vi er i Spania, i Lisboa, i Trondheim, på havet og blant fiskarar ved kysten. Vi hoppar i tid og rom på eit vis der det diverre er vanskeleg å henge heilt med, og dessutan tidvis uklårt kva Skjelbred eigentleg ønsker å fortelje oss. Gjennom mykje fysisk overspel, som for så vidt kler framsyninga, får vi ei burlesk og mørk historie, krydra med ordkløyveri og svart humor, og ein ikkje alltid like vellukka freistnad på språkleg leik og blødmer med referansar i aust og vest.

Og det er nettopp det eg trur er hovudproblemet til denne produksjonen. «Don Juan» blir etter kvart ei framsyning som sprikar i alle retningar der dei ulike tablåa er springande og lite samanhengande. Mot slutten kjem hovudpersonen til ei slags erkjenning der han bed om orsaking, – ikkje for det han har gjort, men for korleis folk har opplevd han. Alt, heile livet hans, og også erkjenninga, er altså berre eit stort spel for galleriet. Det kunne ha vore ei fin avrunding om ein hadde hatt litt meir tillit til publikum og ikkje gjort det så overtydeleg. Orsakinga er eit direktesitat frå Trond Giske, framført på trøndersk.

Sams for alle dei åtte framsyningane Ole Johan Skjelbred har sett opp på Trøndelag Teater, er særs høge ambisjonar, og difor også tilsvarande stor fallhøgde. Det er prisverdig, og då får vi bere over med at ikkje alle lukkast.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 10. oktober 2022.)

Leave a Reply