Ei tunn historie

TEATER

STORSLÅTT: Flott scenografi og dyktig framføring, men inga historie å fortelje. FOTO: KIM RAMBERGHAUG

STORSLÅTT: Flott scenografi og dyktig framføring, men inga historie å fortelje. FOTO: KIM RAMBERGHAUG

«Vår! en musikalsk fantasi»
Trøndelag Teater, Hovudscena
Av: Regissør og ensemble
Regi og koreografi: Erlend Samnøen
Scenografi og kostyme: Signe Becker
Videodesign: Marte Vold
Musikalsk leiar: Åsmund Flaten
Med: Ingrid Bergstrøm, Tor-Ivar Hagen, Helle Ottesen m. fl.

Påkosta og storslagent, men på kunstnarleg sparebluss

Trøndelag Teater har tradisjon for å spele vår musikal, og det har vore mye likt og ulikt. Men dei siste åra har dette betra seg. Både importerte Broadwaysuksessar og heimelaga produksjonar er presentert så profesjonelt og overtydande at Trøndelag Teater for lengst har utfordra Det Norske Teatret som landets fremste musikalscene. Årets produksjon er i så måte eit stort kunstnarleg kvileskjær. I staden for ein ny musikal, har teatret tatt for seg ulike songnummer frå eit femtentals tidlegare produksjonar. Musikalsk og spelemessig er dette topp, men historia dei har freista å sy det saman med, held ikkje mål. Ein rein konsertversjon hadde vore betre.

Det opnar rett nok særs lovande med Helle Ottesen, teatrets og musikalanes sjuande mor i huset, som roleg, ekstremt roleg, stavrar rundt på scena i openberr undring over kva som har skjedd med teatret. Smakfulle videoprojeksjonar på halvtransparente draperi med flashbacks til musikalnummer dannar bakteppet før det syner seg at settinga ikkje er musikalen, men premierefesten etterpå. Vårmusikalane er ein hyllest til våren, livet, sola, kåtskap, båtpuss og utepils, men her blir det ein premierefest som endar i eit dårleg nachspiel. Historia er rett og slett inga historie, og Helle Ottesens rolle, som kunne ha vore spennande å gjere meir ut av, blir berre små tablå i ei elles ganske intern metaframsyning der korkje humor eller andre poeng er dyrka fullt ut.

Det er synd at teatret ikkje har arbeidd meir med det narrative, for det øvrige er særs godt gjennomført. I ei scenografisk løysing som veks seg meir og meir omfattande har Signe Becker laga ei stil- og smakfull ytre ramme, og under særs kyndig musikalsk leiing av Åsmund Flaten gir det dyktige orkesteret utmerka tonefølgje til dei mange song- og dansenumra som blir framført av kompetente aktørar på alle nivå, men der særleg dei mest komplette musikalartistane, Helle Ottesen, Tor-Ivar Hagen og Ingrid Bergstrøm får briljere.

Om historia var tunn, var her likevel tilløp til fine innslag, som ein artig intern kamp mellom to Annie get your gun-artistar, og ein versjon av «Å, e kjenne en kar» der Bør Børson fekk velje mellom eit utal kvinnelege beilarar. Men tilløp er ikkje nok, og sjølv om dette var både underhaldande og godt framført, burde det ha vore arbeidd meir med det narrative.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 8. mars 2016.)

Leave a Reply