Amund Grimstad

TEATER

«Footnote number 12»
Rosendal Teater, sal 3
Av Spreafico Eckly & Theatre Replacement
Konsept og originaltekst: James Long og Andrea Spreafico
Regi: Andrea Spreafico
Lyddesign og live modulering: Nancy Tam
Scenografi: Philippe von Hase
Lysdesign: Itai Erdal
Med: James Long

Ei gåvepakke til alle som er glad i litteratur og opptekne av rikdomen i språket.

Det er BASTARD internasjonal scenekunstfestival på Rosendal Teater i Trondheim, og opningsframsyninga var ikkje mindre enn ein verdspremiere på ei oppsetjing som gjekk utanpå svært mykje av det eg har sett av teater. Ei relativt upretensiøs lita framsyning laga som eit slags forteljarteater der den som er opptatt av litteratur, krafta i orda og rikdomen i språket fekk ei oppsetjing der ein på lågmælt vis greidde å seie mykje vesentleg både om ørsmå detaljar og slik også om forståinga av vår eiga samtid.

På kvar stol ligg det ei lita essaysamling av den amerikanske forfattaren David Foster Wallace (1962 – 2008). På førehand er vi bedne om å ta med lesebriller for å lese frå ei lita bok, og medan vi ventar på at framsyninga skal ta til, blar vi litt og les omtalane av Wallace, og forstår raskt at opningsessayet «Federer as Religious Experience» er ikonisk. Så entrar forteljaren (James Long) scena, kledd som ein gardbrukar frå midt-vesten med ein cap om lag tilsvarande våre Felleskjøps-caps. På eit litt naivistisk vis tek han til å fortelje om kva som skal skje. Sjølv fekk eg ganske raskt assosiasjonar til Dag Solstads litt omstendelege forteljarstil, noko som skulle syne seg å bli forsterka gjennom framsyninga. Med mygg der røysta hans blei modulert, vrengt og vridd på slik at han framstod med stadig ulik stemme, fortalde han med mollstemd og relativt monotont toneleie at dette kunne bli morosamt, men ikkje le, – at det kunne kome til å bli både sofistikert og teatralsk og meir til, og alltid med eit høve til å bli det motsette. Innleiinga baud på ei lang rekkje med motseiingar der han fortalde at historia kunne bli slik og slik, men også sånn og sånn, som om han ville ta alle atterhald det var mogeleg å ta. Og som hjå Solstad var teksten grunnleggjande humoristisk utan å freiste å vere det.

Så kjem han etter kvart til poenget, at dette skal handle om Federer. For dei som ikkje veit det, er den sveitsisk fødde Roger Federer ein av verdas største tennisstjerner. I 2006 spela han ein ikonisk Wimbledonfinale mot den like høgt meritterte spanske Rafael Nadal. Om dette meistermøtet som i idretten berre blir toppa av «The Rumble in the Jungle» då Mohammad Ali i 1974 møtte George Foreman i Kinshasa, har altså forfattaren David Foster Wallace skrive eit essay for The New York Times, og det er dette essayet, – både formuleringsmåten og innhaldet i det, denne framsyninga etter kvart skal handle om. Essayet «Federer as Religious Experience» ligg ope tilgjengeleg på nett, og nok ein gong må eg innom Dag Solstad. Sportsjournalistikk er tradisjonelt lågpanna, panegyrisk og språkleg temmeleg flate greier. Då Dag Solstad (saman med kollega Jon Michelet) tok til å følgje VM i fotball og skreiv bøker om meisterskapen, synte dei at sportsjournalistikken kan vere litterær, og at omtale av idrett, kan være på line med dei beste kunstkritikkane og følgje tilsvarande kriterium. Slik var det også med essayet Wallace skreiv om Federer. Det er ei lesaroppleving og kan også lesast som eit stykke litteratur uakta kor lite du måtte interessere deg for tennis. I opninga skriv han at menns kjærleik til sport må bli sett i lys av krigens symbolikk der han så legg fram dei motseiingane frå krigens arena som samstundes gjer idretten fascinerande. I den vidare teksten byggjer han mykje på slike motseiingar, og korleis ulike fenomen forheld seg til kvarandre. Essayet har i tillegg heile 17 fotnotar, ganske uvanleg for eit sportsreferat, og for den som ennå ikkje meiner at denne meldaren er litt for oppteken av Solstad, så er her nok ein parallell. Fotnotane skal vi kome attende til.

Men det er oppsetjinga «Footnote number 12» og ikkje essayet dette skal handle om, sjølv om framsyninga handlar om nettopp essayet, og er ein leiken parafrase over det. Tilbake på ei relativt nake scene med eit bord og nokre stolar, fortel James Long, framleis på eit omstendeleg og naivistisk vis om det som skjedde denne julidagen i 2006, og om essayet. Stadig vrir og vrenger han på det han seier, stoppar, tek atterhald, syner ulike tolkingar av same ord, og er spesielt oppteken av nokre ord som «spouse», «lot» og «first man». Små og ganske trivielle ord med tolkingshøve så det gjeld når ein berre tar til å analysere. Så får Long oss til å bla opp i essayet, lese små avsnitt, og freiste å reflektere over ordval og innhald. Og gjennom desse stundom litt overdrivne analysane syner han oss at språk både kan vere artig, vanskeleg, og ikkje minst heilt ope for ulike tolkingar. Som ein Elias Rukla som med eitt får ei openberring når det gjeld tolkinga av «Vildanden», tek Long oss med til fotnote nummer 12 hjå Wallace. Fotnoten dreier seg om den ekstreme topp-spinnen som er kjennemerket for dei beste tennisspelarane i dag. Wallace har ein språkleg kommentar til korleis ein kan tolke Wimbledon-skilta om dette, og der han konkluderer med at britisk grammatikk er ikkje heilt til å stole på. Denne fotnoten dissekerer Long på fleire ulike vis, syner oss at meininga blir heilt forskjellig avhengig av kommasetjing og kva for ord ein legg vekt på. Grundig, seriøst og nettopp difor særs humoristisk, utan på noko tidspunkt å freiste å vere artig, viser han kor mange tolkingar og løyndomar det kan liggje i ein tilsynelatande enkel fotnote.

Undervegs les han frå små manusark, og som eit effektivt brot med det litt kvasiseriøse, men framleis med same steinandlet, rullar han arka til ballar som han så kastar på stikka med. Og så får han oss til å syngje heilt umogeleg allsong, før lyddesignaren etter litt verbal trakassering svara med støysending for så å entre scena og syngje slik det skal syngjast.

I vaskesetelen til framsyninga står det at ho handlar om korleis ein kan forsone ein tretten år gamal tekst med samtidas konfliktfylte tilstand. Kanskje har eg mistolka heilt. Eller kanskje er det her som med teksten til Wallace og kommentaren i oppsetjinga at tolking kan vere så mangt, men det var ikkje ei slik forsoning eg opplevde som det openberre bodskapet. I staden opplevde eg ein intelligent, lågmælt og intellektuell leik med språket og mangfaldet i orda, faktisk i kvart einaste eitt av dei. For den som er glad i språk, og som likar å leike med ord, var denne produksjonen ei gåve.

Framsyninga er co-produsert av BIT Teatergarasjen, Rosendal Teater og Carte Blanche, og seinare i haust vil det bli høve til å sjå den i Bergen.

English version:

Ettersom ingen av dei to kompania bak produksjonen er norskspråklege, har dei i ettertid fått Gillian Carson til å omsetje heile meldinga mi til engelsk, og med Carsons godkjenning har eg fått lov å leggje ut omsetjinga med naudsynte fotnoter (ja, nettopp fotnoter) for dei som ikkje er så godt kjende med norsk samtidslitteratur.

Dissecting language

Thursday, September 19th, 2019

THEATRE
«Footnote number 12»
Rosendal Theater, Trondheim, Norway.
By Spreafico Eckly & Theater Replacement
Concept and original text: James Long and Andrea Spreafico
Directed by Andrea Spreafico
Sound design and live modulation: Nancy Tam
Scenography: Philippe von Hase
Lighting design: Itai Erdal
With: James Long

A gift for anyone who is fond of literature and intrigued by the richness of language.

It is the BASTARD International Performing Arts Festival at Rosendal Theater in Trondheim and the opening performance was no less than a world premiere of a production, that went very much beyond my experience of theater. A relatively unpretentious, modest production, made as a kind of storytelling theatre, where those engaged with literature, the power of the word and the richness of language, experienced a performance that quietly managed to say much of significance about tiny details and our understanding of our time.

On our chairs lie small essay collections by American author David Foster Wallace (1962 – 2008). Before the production we were requested to bring reading glasses to read from a little book. We browse through and read Wallace’s reviews while we wait for the production to begin and we quickly understand that the opening essay «Federer as Religious Experience» is iconic. Then the storyteller (James Long) enters the stage dressed as a farmer from the Mid-West, wearing a cap roughly equivalent to our Felleskjøps caps (Logo caps). In a naïve fashion, he begins to tell us what will happen. Norwegian author Dag Solstad’s somewhat complicated storytelling style springs quickly to mind, something that would become intensified throughout the production. As he modulated his voice, distorted and twisted it so that he talked in different voices, he told us, in a melancholic and relatively monotonous tone, that this could be fun but that we should not laugh – that it could become both sophisticated and theatrical and more, and always with a hint of being the opposite. The introduction opened a long line of contradictions in which he told us that history could be this and this, but also that and that, as if he would take all the options it was possible to take. As with Solstad, the text became humorous without trying to be.

After a while he comes to the point, that this is about Federer. For those who don’t know, the Swiss-born Roger Federer is one of the world’s greatest tennis stars. In 2006, he played an iconic Wimbledon final against the equally highly regarded Spanish Rafael Nadal. Since this master match in sports is only surpassed by «The Rumble in the Jungle» when Mohammad Ali met George Foreman in Kinshasa in 1974, author David Foster Wallace wrote an essay for The New York Times, and this is the essay, – both the formulation of it and the content of it, that this production, by and by, is about. The essay «Federer as Religious Experience» is openly available online, and once again I turn to Dag Solstad. Sports journalism is traditionally low-brow, panegyric and linguistically fairly flat stuff. When Dag Solstad (together with colleague Jon Michelet) began following the football World Cup and wrote books about the championship, they showed us that sports journalism could be literary, that sport reporting could be equal to the best art criticism and that it could follow corresponding criterion. Such was the case with the essay Wallace wrote about Federer. It is a reading experience and can also be read as a piece of literature, no matter how little you may be interested in tennis. In the introduction, he writes that man’s love for sport must be seen in the light of war symbolism and then he presents the contradictions of war that simultaneously make sport fascinating. In the text that follows, he builds heavily on such contradictions and how different phenomena relate to each other. The essay also has as much as 17 footnotes, quite unusual for a sports journal, and for those who do not yet think that this critic is a little too engaged by Solstad, here is yet another parallel. We will return to the footnotes later.

However, it is the production «Footnote number 12» this is about, not the essay, even if the production is about the essay and a playful paraphrase of it. Back on a relatively naked stage with a table and several chairs, James Long tells, still in a circumstantial and naïve way, about what happened this July day in 2006 and about the essay. He constantly twists and turns at what he says, stops, holds back, makes different interpretations of the same words and is particularly engaged with some words like «spouse», «lot» and «first man». Small and quite trivial words with an interpretation potential that only increases as one continues to analyze. Then Long has us browse through the essay, read small paragraphs and encourages us to reflect on word choice and content. And throughout these occasionally over exaggerated analyzes, he shows us that language can be both fun, difficult and not least completely open to different interpretations. As an Elias Rukla* who suddenly experiences a revelation when faced with an interpretation of «The Wild Duck», Long takes us to Wallace’s footnote number 12. The footnote is about the extreme topspin that is the hallmark of the best tennis players today. Wallace has a linguistic comment on how one can interpret the Wimbledon sign on this topspin and concludes that British grammar is not entirely to be trusted. Long dissects this footnote in several different ways, showing us that the meaning is completely different depending on commas and which words are emphasized. Thoroughly serious and therefore especially humorous, and at no point attempting to be funny, he shows how many interpretations and mysteries are possible in a seemingly simple footnote.

Along the way, he reads from small sheets of paper and, as an effective break with the somewhat quasi-serious, still maintaining the same, stone-faced expression, he rolls the paper sheets into balls and uses them as target practice. And then he makes us sing a completely impossible song, until the sound designer, after a little verbal harassment, replies with noise transmission and then enters the scene and sings the song as it should be sung.

In the program text for the production it says the piece is about how one can reconcile a thirteen year old text with contemporary, conflict-filled society. Maybe I have misinterpreted. Or maybe it is here, as with Wallace’s text and the commentary in the production, that interpretation can be so diverse, however this was not my experience of the obvious message. Instead I experienced an intelligent, quiet and intellectual game with language, and diversity of word, in fact, in every single one of them. For those who are fond of language and who like to play with words, this production was a gift.

The production is co-produced by BIT Teatergarasjen, Rosendal Teater and Carte Blanche, and later in the autumn it will be possible to see it in Bergen.

(Translated into English by Gillian Carson.)
*The main character in Dag Solstad’s novel ‘Shyness and dignity’.

This entry was posted on torsdag, september 19th, 2019 at 9:40 pm and is filed under Teater. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.