Desperasjonens poesi

TEATER

 SKJØR: Laura legg seg på ei hylle under alle dei andre glasfigurane. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL


SKJØR: Laura legg seg på ei hylle under alle dei andre glasfigurane. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

«Glassmenasjeriet»
Rogaland Teater, Teaterhallen
Av: Tennessee Williams
Omsett av Inger Hagerup
Regi: Victoria Meirik
Scenografi og kostyme: Susanne Münzner
Lysdesign: Trygve Andersen
Med: Mette Arnstad, Svein Solenes, Ingrid Rusten og Hadle Lavold Reisæter

Vakkert, men litt sprikande om menneske bundne til kvarandre og sin eigen lagnad.

Den amerikanske draumen er i dag berre ein fjern illusjon for dei aller fleste i USA. Slik var det også i 1930-åra. Det er denne røyndomen Tennessee Williams tek oss attende til i «Glassmenasjeriet», eitt av verdas mest spela drama, der vi møter ein liten dysfunksjonell familie, ei mor og to heimebuande vaksne barn, låste fast til kvarandre, og i desperat lengt etter noko betre. Det er ei vond og vakker historie som også er sterkt sjølvbiografisk, skriven av han som til slutt kom seg ut og opp.

Eigentleg er dette ei retrospektiv forteljing der sonen i huset, Tom Wingfield (Svein Solenes) i særs poetiske vendingar ser attende på tida då han arbeidde på eit skolager, hata jobben og skreiv dikt i løynd. Forholdet til den litt funksjonshemma og særs sky systera, Laura (Ingrid Rusten) gjer at han let vere å bryte ut. Inntil vidare. Laura får dagane til å gå ved å samle på glasfigurar som er like skjøre som ho sjølv. I heimen regjerer den særs monomane mora (Mette Arnstad), ein bitter livsløgnar, og i eigne auge ein fallert diva. Løysinga for dei alle er å få Laura gift, og ein dag dukkar endeleg «den unge mannen» Jim (Hadle Lavold Reisæter) opp.

I dette tette kammerspelet får vi eit innsiktsfullt, nært, poetisk og sårt bilde av desillusjonerte og desperate menneske, bundne til sin eigen lagnad. Victoria Meirik har saman med  scenograf Susanne Münzner omskapt Teaterhallen til eit heilt alminneleg forsamlingslokale der vi stundom får kjensla av at vi er deltakarar på prøvene og ikkje sjølve oppsetjinga. Miksebordet står midt i rommet, og det er stor avstand frå publikum til den litt opphøgde scena. Og heile tida blir framsyninga avbroten av scenetilvisingar. Det skapar rett nok brot frå illusjonen, men samstundes også ein ganske øydeleggjande distanse til dei særs nære forholda som stykket omhandlar.

Alle dei fire på scena gir gode rolletolkingar, og særleg er Mette Arnstad overtydande som mora. Sjølvopptatt og dominerande lever ho i ein draum om noko som var. Arnstad er intens og infam, og syner kor øydeleggjande manglande sjølvinnsikt kan vere. Den menneskelege detaljrikdomen som Tennessee Williams er ein meister på, blir godt ivaretatt både av regi og dei fire på scena, særleg i det vakre møtet mellom Jim og Laura. Men Meiriks hovudgrep er vanskelegare å fatte, for tidvis er det slik at dei fire aktørane nesten spelar i kvart sitt stykke. Og med dagens situasjon i USA finn eg det litt merkeleg at ein ikkje eingong indikerer likskapen med Tennessee Williams’ 30-tal.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 9. mai 2017.)

 

Leave a Reply