Hjelp eller bortstuving

TEATER

BLIR SÅ BRA: Foreldra (Tore B. Granås og Marte Mortensdatter Steinholt) veit dei lyg når dei fortel Agnes (Ingunn Beate Strige Øyen) kor fint ho vil få det på Røstad. FOTO: ØYVIND MALUM/WOW MEDIALAB

«Idiot!»
Turnéteatret i Trøndelag
Av: Nina Wester
Regi: Nina Wester
Scenografi og kostyme: Ingvild Rømo Grande/Sir Grand Lear
Koreografi: Live Strugstad
Lysdesign: Simen Høy Aasheim
Med: Ingunn Beate Strige Øyen, Marte Mortensdatter Steinholt, Mats Gukild og Tore B. Granås

Lågmælt og gripande, men litt for episodisk.

Til alle tider har det vore ungar som av ulike grunnar har falle utanfor det fleirtalet oppfattar som normalen. I dag sit diagnosane laust samstundes som det knapt er att nokon av dei gamle institusjonane dit ungar med tilpassings- eller læringsproblem blei sende. Nokon for å få hjelp, men alt for mange for å bli stuva bort. Ein slik skule var Røstad ved Levanger. Då han blei etablert i 1903 heitte han «Statens Abnormskole», og det seier vel det meste. Før skulen blei lagt ned i 1992 hadde nærare 3000 elevar vore innom. Blant dei er det mange vonde og tunge lagnadar, feilplasseringar og ulike overgrep.

Dramatikar og regissør Nina Wester, som i fjor stod bak det prisvinnande dokumentarteateret «Utvik senior», har nok ein gong dukka ned i ei historie det er freista å leggje lokk på, intervjua elevar og andre tidsvitne og gjort grundig research. Det har resultert i ei gripande framsyning på Turnéteatret i Trøndelag. Fire skodespelarar presenterer oss for ei rekkje ulike lagnadar, dei fleste frå etterkrigsåra, men ein av nyare dato. Sentralt står Agnes frå Grong (Ingunn Beate Strige Øyen) som hadde lærevanskar, og som blei send til Røstad på slutten av 50-talet. Ho er til stades på scena heile tida nærast som ein observatør. Dei tre andre aktørane spelar ei mengd ulike personar som dei skiftar mellom berre ved endra kroppsspråk, dialekt eller eit klesplagg. Men blant dei mange trør nokre tydelegare fram. Peder, vennen til Agnes, blir flytta fordi skuleleiinga er redde for at vennskapet deira skal bli seksuelt. Torbjørn, som ikkje er ein fiktiv person, var feilplassert på Røstad i mange år utan å få noka oppreising. Og så er det Adrian frå vår tid, med ein ADHD-diagnose.

Scenografien til Ingvild Rømo Grande er både symboltung, enkel og effektfull. Store leikeklossar og bankebrettelement fortel tydeleg om dei som ikkje greier dei enklaste øvingar, samstundes som klossane blir flytta og manøvrerte så dei skapar nye og illustrerande situasjonar. I dette landskapet får vi presentert dei ulike historiene frå unganes og foreldras synsvinkel, om draumar som går i knas, om manglande budsjett og firkanta byråkratar, og om ei rekkje overgrep. Det er hjarteskjerande og vondt, men gjennom spelet greier likevel dei fire å formidle ein varme og ei innleving som kontrasterer alt det svarte. Det er kjappe og saumlause skift, og det er godt ensemblespel med mange rørande tablå. Og fremst i det heile er Ingunn Beate Strige Øyens neddempa og sobre tolking av Agnes, der ho med diskré mimikk og varsamt spel får fram vakre nyansar og stemningar, og blir eit menneske til verkeleg å bli glad i.

Når framsyninga likevel ikkje kjem heilt i hamn, skuldast det at der vi får høve til å bli kjende med og kome under huda på Agnes, blir resten for episodisk og fragmentarisk der handlinga vekslar litt for raskt, både i tid og mellom dei mange ulike lagnadane.

(Meldinga stod i Klassekampen fredag den 30. september 2022.)

Leave a Reply