Det mytiske havet

TEATER

HAVETS LØYNDOM: Langt der nede bur havfruene Melusine (Ingrid Bergstrøm) og Undine (Sunniva Du Mond Nordal) saman med sjømonsteret Hafgufa (Tor Ivar Hagen). FOTO: OLE EKKER

«Havfruen»
Trøndelag Teater, hovudscena
Av: Tyra Tønnessen og Gjermund Larsen
Regi: Tyra Tønnessen
Komponist og arrangør: Gjermund Larsen
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Koreograf: Kristin Hjort Inao
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Musikalsk leiar: Åsmund Flaten
Orkester: Åsmund Flaten, Gjermund Larsen/Torfinn Hofstad, Skjalg M. Raaen/Torbjørn Netland, Tore Sandbakken/Stian Lundberg og Morten Berger Stai
Med: Sunniva Du Mond Nordal, Ingrid Bergstrøm, Snorre Ryen Tøndel, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Tor Ivar Hagen, Karl Bekele Steinland, Martha Standal, Ståle Kvarme Tørring, Daniel Nauricio og Ronald Belaza

Ei uvanleg poetisk og sanseleg oppleving, trass i ei haltande historie.

Havet har til alle tider vore gjenstand for menneskas fabulering og fantasi, og ingen av elementa er rikare på metaforar. Det er den delen av kloden vi veit minst om, og samstundes som det er eitt av dei største spiskammera våre, pumpar vi det fullt av avfall og gift. Det er i dette spennet at dramatikar og regissør Tyra Tønnessen har dikta sitt eige fabulerande eventyr, «Havfruen», ein familiemusikal som hadde premiere på Trøndelag teater laurdag. Saman med komponisten og felespelaren Gjermund Larsen har ho laga ei forteljing som meir enn noko handlar om havet, døden og kjærleiken, eksistensielt så det held, og iblanda ikkje så reint lite miljøvern og berekraftsproblematikk.

I havet lever det mange skapningar, og truleg veit vi enno ikkje av meir enn brøkdelen av dei. Blant kråkebollar, sjøstjerner, fisk og maneter, er det kanskje også ei og anna havfrue? Det er det i alle fall i denne historia. Undine (Sunniva Du Mond Nordal) er ei ung og nysgjerrig havfrue, medan Melusine (Ingrid Bergstrøm) er eldre og meir røynd. Og som eit orakel der nede, er sjømonsteret Hafgufa (Tor Ivar Hagen). Alle har namn frå mytologien. Oppe på bølgetoppane finn vi Kjell Rune (Snorre Ryen Tøndel), ein unggut på surfebrett og son av kystkongen som eig alt som finst av trålarar og havbruk. Kjell Rune, som heller ikkje har eit tilfeldig namn, blir tatt av bølgene og er i ferd med å drukne. Men så får Undine auge på han, forelskar seg ved første blikk, og får han opp på land. Der blir han funne livlaus av marinbiologen Silje (Madeleine B. Nilsen) som får liv i han. Då forelskar Kjell Rune seg i Silje.

Kjærleik gjer blind, og trass i protestar frå dei andre, kappar Undine av seg halen, tar seg til land og freistar å bli menneske og finne att Kjell Rune. Så får vi ein trekant full av artige kulturkollisjonar med rikmannssonen, som lever av å øydeleggje havet, Silje som freistar å redde det, og Undine som er av ei anna verd og som har vondt for å forstå alle metaforane. Det går omlag som det må gå, kontrastane blir for store, og Undine fell for sin eigen hybris. Men så syner det seg at ho på mirakuløst vis bergar seg likevel, og ved hjelp av Luftånden (Karl Bekele Steinland) får ho eit nytt liv i det tredje av dei fire elementa.

Historia er ganske konstruert, og ikkje spesielt god. På eine sida er det ein fantasirik og opplevingsrik poetisk fabel, og på den andre rein politisk realisme. Kontrasten mellom fantasi og røyndom er dårleg løyst, særleg når Silje i klårtekst held ein insisterande og politisk tale om miljøet, som om publikum ikkje greier å lese undertekst.

HAVETS LØYNDOM: I havet bur det mangt vi enno knapt veit om. Men i «Havfruen» gir scenografi, kostyme, koreografi og lyssetjing oss eit vakkert innblikk i ein del av det løynde. FOTO: OLE EKKER

Men la manglane ved historia ligge. For sjeldan har eg sett ei vakrare og meir heilskapleg framført oppsetjing, eit audiovisuelt kunstverk, og ei opplevingsrik nyting. I tillegg til at Tyra Tønnessen har eit langt betre grep om regien enn forteljinga, har ho med seg eit kunstnarleg lag som gjer dette til ei stor sanseleg oppleving. Scenografien til Leiko Fuseya er rein, tydeleg, funksjonell og ikkje minst vakker. Scena er ei trapp som kan illudere der nede og her oppe. Mellom scene og orkester er det ein delvis gjennomsiktig spegel som skapar djupne samstundes som det dyktige orkesteret under kyndig leiing av Åsmund Flaten framstår som eit silhuettbilde. Og Fuseyas fantasifulle og flotte kostyme skapar ei draumeverd og ei oppleving i seg sjølv. Gjermund Larsen har skrive og arrangert musikk, mykje i ein folkemeloditradisjon, og songprestasjonane til aktørane er framifrå. Lysdesignen til Ingrid Skanke Høsøien er både diskré og spektakulær, og understrekar og utdjupar scenografien. Og så har Kristin Hjort Inao laga ein poetisk koreografi som gjer den synkrone og vakre dansen til det særs samspela ensemblet til ein integrert del av poesien, og ei sanseleg oppleving i seg sjølv.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 12. september 2022.)

Leave a Reply