Kopisten som sa nei

TEATER

HELST IKKJE: I dette som skal førestille eit advokatkontor, vel Bartleby (Lars Melsæter Rydjord) å seie at han helst ikkje vil gjere det han blir sett til. FOTO: TINGH

«Bartleby»
Teatret Vårt, Molde
Av Herman Melville
Dramatisering og regi: Jonas Corell Petersen
Scenografi: Jonas Corell Petersen og Øyvind Wangensteen
Lyddesign: Olav Waastad
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Med: Lars Melsæter Rydjord, Olav Waastad, Thea Lambrechts Vaulen og Patrick Stenseth

Ei uforståeleg, men likevel fascinerande historie som blir presentert endå meir uforståeleg.

Den amerikanske forfattaren Herman Melville (1819-1891) er etter kvart blitt verdsberømt for den store romanklassikaren «Moby Dick» frå 1851. Men Melville hausta ikkje så stor fagnad medan han levde, og etter eit titals romanar, gav han opp og tok jobb som tollinspektør i New York. Først tretti år etter at han døydde oppnådde han den ikoniske statusen han har i dag. Ved sida av «Moby Dick» er det først og fremst ei novelle som står att i arven frå han. I 1853 publiserte Melville novella «Bartleby», ei forteljing som har fascinert og forundra lesarar i alle år etter. Ho er omsett til norsk, men er tidlegare ikkje dramatisert. Nå har to norske teater, uavhengig av og uvitande om kvarandre, dramatisert historia. Først ute er Teatret Vårt i Molde som med Jonas Corell Petersens dramatisering og regi hadde urpremiere laurdag.

«Bartleby» er ei surrealistisk historie, skriven lenge før nokon visste kva surrealisme var. Før kopimaskina var oppfunnen, blei dokument kopierte for hand av kopistar. På eit advokatkontor i New York har den velmeinande sjefen (Olav Waastad) tilsett dei to kopistane Nippers (Thea Lambrechts Vaulen) og Turkey (Patrick Stenseth). Dei er ganske eksentriske, og for å få presserande arbeid utført, og for å balansere dei to assistentane, tilset sjefen etter kvart også Bartleby (Lars Melsæter Rydjord). Det er vellukka ei stund, men når Bartleby ein dag blir sett til nye avskrifter, seier han roleg og lakonisk at han føretrekker å la vere. Og same kva han etter dette blir sett til, svarar han like eins, at han er lei for det, men helst ikkje vil.

Sjefen ønsker ikkje konflikt og freistar å gi Bartleby nye oppgåver, men haldninga er den same. Og ikkje nok med det. Bartleby buset seg på kontoret, og då advokatfirmaet etter ei tid vel å flytte til nye lokale, blir han buande att før han til slutt blir sett i fengsel. Sjefen besøker han og betalar for å sikre at Bartleby får nok mat, berre for å finne han død av svolt nokre dagar seinare ettersom han føretrekte å ikkje ete.

Novella er like fascinerande som ho er uforståeleg. Det er ei heilt surrealistisk historie som Melville fortel nøkternt og realistisk. Jonas Corell Petersen har vald den motsette tilnærminga og laga ei oppsetjing som er absurd og surrealistisk både i form og innhald. Scenerommet er ope og nesten nake, berre med tre pinnestolar og eit førtitals taukveilar på golvet, i tillegg til at det heng om lag like mange kraftige tau ned frå taket. Denne scenografien skal på eitt eller anna vis illudere advokatkontoret i 1800-talets New York City. Det heile startar med ei uforklårleg lokking og herjing bakom scena der vi berre høyrer lyden før sjefen og Nippers kjem inn, og etter kvart også Turkey. Dei to kopistane resiterer forretningsavtaler og juridiske dokument i både forståelege og heilt absurde vendingar medan dei spinn og sklir rundt på golvet som nyfødde kalvar. Det blir mykje situasjonskomikk, men etter kvart blir det heile ganske overspela og anstrengt. Det er mogeleg den omstendelege introen skal syne meiningsløysa i kopistens liv, sisyfosarbeidet som aldri tek slutt, men eg må medgje at dette er ei særs velmeint tolking av noko som var langdrygt og ganske uforståeleg sjølv om det tidvis var komisk.

Om lag midtvegs i forteljinga gjer Bartleby sin entré, og då blir det litt meir meining. Medan dei tre andre er outrerte og ganske overspela, er Lars Melsæter Rydjord nøktern og har ein heilt realistisk spelestil. Det blir ein kraftig kontrast til dei andre, og sjølv om opponeringa hans mot alt han blir sett til, er absurd og heilt irrasjonell, gjer den saklege spelestilen at han likevel framstår som normaliteten i motsetnad til galskapen til dei normale. Om dette er meininga frå regissørens side, veit eg ikkje, for her var i det heile ganske mykje som ikkje var til å forstå.

Oppsetjinga «Bartleby» er kanskje tenkt som ein absurd kommentar til seg sjølv, men den relativt uforståelege historia blir gjort så overtydeleg at ho blir endå vanskelegare å fatte.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 28. januar 2020.).

Leave a Reply