Godt å ha ein venn

TEATER

VENNER: Om han er aldri så ufordrageleg, er Karlsson likevel ein god venn å ha. FOTO: foto.samfundet.no

«Karlsson på taket»
UKA 19, Cirkus, Studentersamfundet i Trondhjem
Av Astrid Lindgren
Regi: Daniel Amundsen Damvall
Scenografi: Aksel Adrian Langum Øien
Kostyme: Marit Thorseth Grevskott
Koreograf: Helle Iveland
Kapellmeister: Sondre A. Yggeseth
Med: Ane Norum Kvistad, Ine Ingrid Vargset, Sofie Madeleine Solbø, Sivert Selnes, Sofie Sende Iversen, Frida Solberg Hanna B. Gravem

Høgrøysta overspel og ikkje heilt treffsikker orientering mot målgruppa gjer at «Karlsson på taket» ikkje kjem opp mot det beste UKA har vist av barneteater i tidlegare år.

Astrid Lindgren skreiv fire bøker om Karlsson på taket mellom 1955 og 1972. Tidlegare var Karlsson minst like populær som Pippi, Mio, Emil og dei andre kjende Lindgren-figurane, men ein film frå 1974 der han framstod som fullstendig ufordrageleg, har øydelagt mye for populariteten. Trøndelag Teater henta han fram att for tre år sia i ei god og underhaldande framsyning, og nå er det Studentersamfundets Interne Teater som børstar støv av propellen og set han opp som barneteater i Cirkusteltet på fengselstomta bak Studentersamfundet.

Litlebror er i denne framsyninga 10 år, snart 11, bur saman med foreldre og ei storesyster i toppetasjen av ein blokk og ønsker seg desperat ein hund, slik kameraten hans har. Så kjem ein dag Karlsson flygande inn vindauget til litlebror. Karlsson er ein passe tjukk mann i sin beste alder, og ved sia av at han kan fly, er han ein løgnhals og ein skrytepave. Og han øydelegg ting. Altså ein dritsekk, men ein særs sjarmerande dritsekk med sin eigen overtydande logikk. Og litlebror blir glad i Karlsson, men slit med at ingen trur han når han fortel om den nye kameraten sin. Og det er det nok mange små som kan kjenne seg att i

UKAs oppsetjing er relativt fritt etter Lindgren. Nokre moderniseringar dei har tillate seg er heilt ok, medan andre avstikkarar nok meir er mynta på intern humor for studentane enn for ungane. Vi følgjer stort sett narrativet frå bøkene, men når både foreldre og søstera er bortreist, og naboen, fru Buch, skal passe litlebror, blir det pøst på med fjernsynsreferansar som eg har vondt for å tru at ungane heng med i. Og så er det eit overspel som blir alt for valdsamt. Og då er vi ved denne produksjonens største problem. Dei trur openbert at for å få ungar i tale må ein skrike med utestemme og overspele til det absurde. Når ein nyttar mygg, treng ein ikkje rope. På premieren fall myggen ut ei lita stund, og då høyrde vi kor fint dette kunne ha blitt med normalt stemmeleie. Litlebror, Karlsson og mora er rett nok også litt for høgrøysta, men dei har spelet sitt på eit nivå der nyansar og sjarm kan få kome til rette, medan personinstruksjonen eller spelet til dei øvrige er så karikert at det diverre kjem i vegen for framsyninga. Eg får håpe det skuldast premierenervar og at dei vil roe både spel og roping etter kvart.

Eit anna problem som også var ganske forstyrrande for denne framsyninga var at regissør og scenograf ikkje har samarbeidd betre om alle sceneskifta. I første akt var det alt for mange av dei, og kvar gong kom det ein gjeng scenearbeidarar og rigga om heile scena. Det blei heldigvis betre i 2. akt.

Sia «Laugalaga» i 1977 har ein med eitt unnatak under «Glasur» i 2003 spela barneteater i kvar UKE sjølv om dei kalla det noko anna for to år sia. Det har vore likt og ulikt, men nokre gongar ganske spennande og nyskapande. Og aller best faktisk når studentane har skrive og laga det sjølve.

Årets produksjon held ikkje standarden til dei beste, men han har likevel kvalitetar det er verd å nemne. Ane Norum Kvistad er overtydande som litlebror, og særleg i detaljar og mimikk er ho god. Og samspelet med Karlsson (Ine Ingrid Vargset) er godt og leikent. Og så er mora (Sofie Madeleine Solbø) absolutt til å tru på som ei god og oppofrande mor.

Noko av det beste ved denne framsyninga var koreografien til Helle Iveland. Særleg gjeld det dei kattemjuke rørslene til dei tre tjuvane som korkje var spesielt lure eller kloke. Men også andre danseinnslag var fine og synkrone, og her, i motsetnad til mange av verbalinnslaga, fekk aktørane vist at med god personinstruksjon har dei absolutt noko å gjere på ei scene.

Leave a Reply