Prosperos milde vindar

HERRE OG TENAR: Ved hjelp av trolldom og magi får Prospero og Ariel regissert alt akkurat slik dei ønsker. FOTO: MARIUS FISKUM

TEATER

Stormen
Nordland Teater, Mo i Rana
Av William Shakespeare
Omsett og gjendikta av Ragnar Olsen
Regi: Birgitte Strid
Scenografi og kostyme: Nora Furuholmen
Koreografi: Marianne Kjærsund
Lyddesign og komposisjon: Sissel Brean Hovind og Frode Fridtjofsen
Lysdesign: Johan Haugen
Med: Bernhard Ramstad, John Sigurd Kristensen, Reidar Falch Sørensen, Rune S. Løding, Susann Bugge Kambestad, Roger Opdal Paulsen, Sven Henriksen, Andreas Kolstad, Stein Hiller Elvestad,
 
Martin Karelius Østensen og Jeppe Beck Laursen
Dans: Marianne Kjærsund og Gerd Kaisa Vorren

Ei i dobbel tyding velregissert, og samstundes både underhaldande og særs vakker oppsetting.

Det er ei i dobbel forstand velregissert versjon av «Stormen» Nordland Teater gir oss. Birgitte Strid har laga ei stram og særs vakker oppsetting der Shakespeares alter ego, Prospero (Bernhard Ramstad), held ein like velregissert dommedag over alle som har svike han. Historia har mange lag, og mye rom for tolking, men denne oppsettinga konsentrerer seg i hovudsak om eitt av dei, – at tilgjeving er større enn hemn. Det er både produksjonens styrke og problem.

«Stormen» var det siste dramaet Shakespeare skreiv, og det handlar om Prospero, hertugen av Milan, som tolv år tidlegare blei utsett for eit komplott frå broren og nabokongen, og som saman med dottera, Miranda blei send til havs og hamna på ei relativt aude øy. Der frigjer han på ganske ulike vis både ånda Ariel og den innfødde Caliban. Og ved hjelp av eigen trolldom og Ariels magi regisserer Prospero eit uvêr der fiendane hans frå tolv år attende lir skipbrot i ein frykteleg storm og hamnar på nettopp same øya. I finalen samlar han alle, og vi forventar eit skikkeleg oppgjer, men i staden for stormfull hemn, gir Prospero oss berre milde vindar.

Ragnar Olsen har omsett og gjendikta historia til eit moderne, munnleg og forståeleg nordnorsk, og har fått mye burlesk og folkeleg humor til å bli særs synleg. Det gjer at framsyninga rett og slett blir både underhaldande og fornøyeleg i seg sjølv, i tillegg til dei meir ålmenne tema Shakespeare tar opp. For dette er den gamle mannens milde ønsker om forsoning i staden for hemn og antagonisme. Når Prospero ved hjelp av eigen trolldom og ikkje minst Ariels (John Sigurd Kristensen) magi får samla alle sine gamle svikefulle motstandarar, så er det ikkje for å søke hemn, men for å tilgi og skape forsoning. Prosperos epilog balanserer denne gongen hårfint frå å ende opp som ein hyllest til eit tannlaust egnersk idealsamfunn, men greier til slutt å bli truverdig forsoning og tilgjeving i ein, for Shakespeares tid, ganske utypisk humanisme.

Men her ligg også framsyningas uløyste problem med Caliban der det ikkje ligg an til same forsoninga. Han er ein innfødd, blir framstilt som eit monster, og i tradisjonen frå Kipling med «The White Man’s Burden» er vel dette rett for sekstenhundretalets koloniale syn, men ikkje for dagens. Calibans rolle, og Prosperos haldning til han, formeleg ropar etter nye tolkingar.

Trass i dette, er «Stormen» likevel blitt både underhaldande og tankevekkjande teater. Det er ein stilsikker, vakker og velspela oppsetting med eit særs opplagt ensemble der særleg samspelet mellom Bernhard Ramstad og John Sigurd Kristensen som ein herre og hans butlar, er sentralt. Nora Furuholmens utsøkte scenografi kombinert med eminent lyd- og lysdesign, gjer framsyninga til ei særs sanseleg oppleving. Og dette blir ytterlegare forsterka av dei nydelege koreografiske løysingane der Marianne Kjærsund og Gerd Kaisa Vorren med uttrykksfull dans kommenterer og understrekar handlinga.

(Meldinga stod i Klassekampen fredag den 14. november 2014.)

2 Responses to “Prosperos milde vindar”

  1. Marianne Thallaug Wedset sier:

    Først og kanskje viktigst: Takk for fin og god kritikk på alle måter. Jeg så en publikumsprøve og håper få sett en ferdig forestilling. Alltid spennende å se utviklingen etter møtet med publikum.
    Jeg undrer meg bare, og du er ikke alene om denne «glippen». Når du til og med roser Johan Haugens vakre lysdesign, hva er det da som gjør at han er den eneste av det kunstneriske teamet som ikke er nevnt, hverken i faktaboks eller i «meldinga»?
    Vennlig hilsen
    Marianne
    tidligere leder for Norsk Lysdesign Forrening

  2. Amund Grimstad sier:

    Det var ein glipp som nå er retta opp.

Leave a Reply