Ureint farvatn

TEATER

UREINT: Det er mye ureint farvatn i den store, norske oljereisa, og Angola er neppe noko unnatak. FOTO: STEFAN SCHRÖDER

 Ship o’hoi!
– en sjøreise fra Odalen til Angola
Av: Pia Maria Roll i samarbeid med Terje Nordby
Regi: Pia Maria Roll og Hooman Sharifi
Scenografi: Stefan Schröder
Video: Sabina Holth-Jacobsson
Med: Terje Nordby, Magdi Alandulesi, Janne Heltberg, Nigel Krishna Iyer og Trond Peter Stamsø Munch
Produsert av: Trøndelag Teater, Dramatikkens Hus og Black Box Teater
Studioscena, Trøndelag Teater

Oljevenetyret har gjort Noreg til verdas rikaste land. Er det for ubehageleg å sjå kva som skjuler seg bak rikdommen?

I dag blei Raftoprisen delt ut til den nigerianske miljøforkjemparen Nnimmo Bassey. Han har fått prisen for sitt mangeårige arbeid mot skadeverknadane av oljeutvinninga i Nigeria. I eit intervju med Bergens Tidende har han kritisert både Statoil og norsk oljepolitikk. Hadde Pia Maria Roll fått det som ho ville, trur eg ho gjerne hadde sett Nnimmo Bassey som del av oppsettinga «Ship o’hoi» som i går hadde Trondheimspremiere på Studioscena på Trøndelag Teater.

Eg har hatt gleda av å sjå dei tre siste produksjonane til Pia Maria Roll; «The street scene», «Over Evne III» og nå «Ship o’hoi», og alle har dei gjort noko med meg. Sams for dei er også at då eg fekk sjå dei i Trondheim, var dei alt melde i Klassekampen etter framsyning i Oslo. Med det var det ikkje noko meir å melde for meg. Men nå må eg berre ta bladet frå munnen likevel. «The street scene» er ei spooky framsyning som eg framleis, tre år etter at eg såg ho, ikkje får heilt ut av kroppen. Ho trefte noko i meg som blir for personleg til at eg skal skrive om det her og nå, men i alle fall var det eit heilt annleis teater enn eg var vand med, og noko så utrendy som eit politisk teater som ville noko og hadde ein agenda. «Over Evne III» følgde i same gate, og med ein utsøkt bruk av relativt vanlege folk som hadde ei sterk historie som fortente både ei scene og eit publikum.

Nå er Roll attende med eit retrospektivt blikk på det som er blitt heile nasjonens kollektive lykkepille, og som vi difor helst ikkje snakkar så høgt om. Det er olja som har gjort dette landet så uforskamma rikt, og det er på høg tid at nokon minner oss på kva for etiske og økonomiske krumspring dette har kosta.

Oljeeventyret starta med Phillipsfunnet i desember 1969, og utover syttitalet spratt plattformene opp utan korkje særleg diskusjon eller offentleg innsyn. Det var Texas og Clondyke for å bruke terminologi frå oljas «heimland», og vill vest med omsyn til arbeidsmiljø og tryggleik. Den 22. april 1977 skjedde det som ikkje kunne skje, vi fekk Bravo-utblåsinga, ei ukontrollert utblåsing det tok heile åtte dagar å stoppe. Med ei timing  teaterfolk berre kan drøyme om, hadde det nystarta Tramteatret urpremiere på oljemusikalen «Deep sea thriller» på Chateau Neuf berre tre dagar etter at utblåsinga tok til. Som ein overtyre til «Ship o’hoi» fortel Terje Nordby, tekstforfattar og sentral i Tramteatret, om dette før vi alle benkar oss for å ta del i den store, norske oljereisa gjennom farvatn som er ganske ureine, men som vi heile tida blir fortald ikkje er farlege.

Vi er ombord på supertankaren MT Neptun som saman med 180 000 tonn råolje tek oss frå Norskehavet, via Nordsjøen, Den engelske kanal, Biscaya, Libya, Midt-Austen, Suez, rundt Kapp og til Angola. Det er særs turbulente farvatn i dobbel tyding, men besetninga roar oss med at det ikkje er farleg. Skipet er solid, stort og tungt (som Statoil?), men det som i fysikken kallast inertia, på norsk treigheit, gjer at ein ikkje kan endre kurs i ei handvending. Metaforane til Statoil, Hydro og norsk oljepolitikk er mange for dei som vil sjå, og etter kvart kjem også historier som gjer at det ikkje er mye tvil om kva vi dagleg gjer oss blinde for.

I båe dei to føregåande produksjonane til Roll har ho nytta vanlege menneske som har ei eller fleire historier å fortelje. Slik også denne gongen. Skodespelaren Trond Peter Stamsø Munch er ein forteljar og styrmann som leiar oss gjennom farvatna, medan kollegaen Janne Heltberg fortel den naive historia til ein norsk biletkunstnar som var godtruande nok til å bli med på eit kunstprosjekt i Aserbadsjan, eit gjennomkorrupt og utfattig land, der ho ganske raskt forstod at ho ikkje hadde noko å gjere. Dei to andre deltakarane er revisoren, og etterkvart korrupsjonsjegeren, Nigel Krishna Iyer, som også var med i «Over Evne III», og den libyske Magdi Alandulesi. Iyer syner oss med økonomens nøkterne språk korleis enorme summar blir overførte frå Hydro og Statoil til det som tilsynelatande kan vere greitt nok, men som syner seg å vere private konti i ulike skatteparadis. Olja smørar bokstaveleg tala verdas mest korrupte og bestialske regime. Det nøkterne og økonomisk upersonlege blir atskillig sterkare når Magdi Alandulesi på lågmælt vis og utan nokon dramaturgisk hjelp fortel si ekstremt sterke historie frå eit liv på solsida i Libya, som klassekamerat av ein av Ghaddafis søner, til fengsling, tortur, flukt og redsle. Det var utruleg stutt avstand mellom hovudkvarteret til norsk oljeindustri i Tripoli, Ghaddafis bustad, Alandulesis heim og huset der han blei torturert.

Etter langvarig manøvrering kjem MT Neptun fram til Angola der mye av framtida truleg ligg for norsk oljeindustri, men der korrupsjonen også er motsett proporsjonal med ytringsfridom og demokrati. Og der sluttar framsyninga med ei oppmoding om å gå på Youtube og sjå rapparar som med fare for eige liv fortel om situasjonen i dette vestafrikanske landet som skal vere med på å trygge pensjonsfond og ytterlegare velstand for oss vanlege, sakeslause nordmenn i åra som kjem. Det smaka ikkje godt!

Oljeindustrien er verdas største økonomi, og er gjennomkorrupt. Olja gir smurning (i dobbel tyding og vel så det) til mange av dei mest korrupte regima i verda, og norsk oljeøkonomi er i høgste grad del av kalaset. Pia Maria Roll fortel oss dette som vi kanskje alt veit, men helst ikkje vil vete. Det er sterkt, det er politisk, og det er sjølvsagt einsidig. Difor kan ein innvende at Roll har laga dokuteater utan motførestellingar. Eg har ikkje slike innvendingar. Tida er overmogen for eit oppgjer med oljekapitalen. Det er 101 år sia amerikansk høgsterett tvang Standard Oil til å dele seg opp i fleire selskap, men etter det har dei fleste regjeringar latt oljeindustrien vere i fred, og i realiteten få diktere verda. Både i eit demokratisk, økonomisk og etterkvart ikkje minst i eit miljøpolitisk perspektiv, er det på tide å gjere noko. Giske blir i dag kritisert for at han blandar seg inn i styringa av statsselskapa i for stor grad. Eg trur Roll meiner han er alt for passiv.

One Response to “Ureint farvatn”

  1. Torill Skjærseth sier:

    Takk for grundige gjennomgang. Dette skal jeg gå å se 🙂

Leave a Reply