Eit vakkert sinn

TEATER 

Fuglane
Av Tarjei Vesaas
Dramatisert av Nils Sletta og Ole Anders Tandberg
Regi: Harry Guttormsen
Scenografi/projeksjon: HC Gilje
Lysdesign: Eivind Myren
Koreografi: Halldis Ólafsdóttir
Med: Øyvind Brandtzæg, Marianne Meløy, Kristofer Hivju, Janne Heltberg Haarseth, Olve Løseth, Jan Erik Berntsen, Helga Wendelborg, Siri Schnell Juvik og Cici Henriksen
Trøndelag Teater, Gamle scene

Bildet:
FERJEMANN: Mattis ror oss ut på ei reise i menneskesinnet, – eit vakkert og vanskeleg landskap. FOTO: GT NERGAARD 

Ei vakker, visuell og velspela framsyning som har sitt eige opphav som største hindring og utfordring.

-» ”Fuglane” av Vesaas, seier du? Den boka las eg på gymnaset, og ho gjorde eit uutsletteleg inntrykk!» Dette er den heilt unisone reaksjonen eg har fått frå alle når eg fortel at ”Fuglane” skulle settast opp på Trøndelag teater. To generasjonar nordmenn har eigedomsrett til denne romanen, og det har nok vore ei stor utfordring for regissør Harry Guttormsen. På godt og vondt.

Tarjei Vesaas skreiv ”Fuglane” i 1957, og av mange blir boka rekna som hovudverket i den litterære produksjonen hans. Romanen handlar, som dei fleste altså veit, om den litt enkle Mattis som bur saman med søstera Hege. Mattis har sjølvinnsikt nok til å innsjå sin eigen veikskap, han tenker enkle, men særs eksistensielle tankar med eit vell av metaforar frå naturen. Og han ser og les teikn i fugletrekk og torevêr. Mattis er ein person vi alle blir glade i, og boka er ei rørande historie med mange ulike tolkingsmodellar. Dei fleste les nok inn haldninga til psykisk utviklingshemma, men forfattaren har sjølv gitt sterke indikasjonar om at dette eigentleg dreier seg om eit sjølvportrett, ei bok om det vanskelege og til tider feiltolka kunstnarsinnet. I Harry Guttormsens regi på Trøndelag Teater er båe desse forståingane godt synlege, men det er også meir enn mogeleg å lese oppsettinga i lys av det mest grunnleggande eksistensielle spørsmålet til alle tider; – kva er meininga med livet?

Gamle scene på Trøndelag Teater er lita og intim, og er ei enorm scenografisk utfordring. HC Gilje har løyst dette på ein dristig og særs uvand måte. Scena er gjort om til ein black box der golvet er dobbeltkrumme flatar, eit slags bølgjande landskap som endrar karakter og uttrykk gjennom projeksjonar og den gjennomførte lysdesignen til Eivind Myren. Berre med lys og diskret projeksjonar endrar  scenegolvet seg frå å vere heimen til Mattis og Hege, til å bli eit buktande åkerlandskap, ei elv til å vaske seg i, eller sjøen der Mattis er ferjemann. Alle sceneskifta skjer med lys og projeksjon, og dette gjer at framføringa får ei ro som gjer at all merksemd blir konsentrert om dei på scena, og i særleg grad om Mattis.

Øyvind Brandtzæg har tidlegare synt at han er i stand til å tolke og gi liv til dei som på eitt eller anna vis står litt attende. Særleg hugsar eg han som Lennie i Steinbecks ”Om mus og menn”. Denne gongen overgår han seg sjølv. I ei enormt teksttung rolle der han er til stades på scena absolutt heile tida, greier han å formidle Mattis akkurat slik i alle fall denne lesaren hadde tenkt seg han. Det er inga overdriving å seie at det dogga på brilleglasa nokre gongar, særleg i første akt. I mimikk, det litt filosofiske og ettertenksame, i veremåte og i tale er han Mattis fullt og heilt. Og så stolar han og regissør Guttormsen så mye på teksten og publikums tolmod at dei lar pausane bli nesten – men berre nesten – i lengste laget. Det gav for meg eit lite ekstra til denne oppsettinga. Det øvrige ensemblet er samspela og leverer avdempa rolletolkingar som gir Mattis det naudsynte spelerommet. Særleg gjeld dette Marianne Meløy som nesten underspelar i rolla som søstera Hege. Den gode løysinga med den litt stiliserte og enkle koreografien til Halldis Ólafsdóttir gjer at resten av ensemblet tidvis berre blir ein ekspressiv kulisse og visualisering av det som skjer i hovudet til Mattis.

Trøndelag Teater nyttar dramatiseringa Nils Sletta og Ole Anders Tandberg gjorde for Det Norske Teatret på nittitalet, og det er eit godt val. Teksten er sjølvsagt nynorsk, men er her tilpassa det trønderske. Mattis og Hege snakkar ein slags innernamdaling, medan dei andre nyttar blandingar av namdaling og normert nynorsk. Dette fungerte til å gi ein viss autentisitet, men sat ikkje heilt perfekt. Eg trur nok diverre også at einskilde ord og uttrykk kunne vere litt vanskelege å få med seg for alle. Slik blei språkløysinga både ei opning og ein barriere.

Harry Guttormsen har laga ei oppsetting som er blitt både vakker og særs visuell. Han legg ikkje spesielt sterke føringar på kva publikum skal lese inn i oppsettinga, og det er kanskje like greitt ettersom ”alle” alt har si eiga tolking. Likevel trur eg nok at mange vil oppleve at romanen kjem litt i vegen for teaterframsyninga. Særleg gjeld dette i finalen, som i boka er sterk, dramatisk og til slutt endar i eit ope spørsmål. Medan første akt var ein roleg presentasjon av eit vakkert (men kanskje likevel ikkje så enkelt) sinn, verka det nesten som ein fekk for dårleg tid i andre akt der ein del scener blei ganske skjematisk framstilt. Dette gjekk spesielt ut over Jørgen (Kristofer Hivju) som fekk alt for lite å spele på i rolla som kjærasten til Hege. Og når Mattis til slutt planlegg og regisserer sin eigen sorti, går det så raskt at du diverre må ha lese boka for å skjøne kva som skjer.
Amund Grimstad

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 1. november 2010)

One Response to “Eit vakkert sinn”

  1. […] i Steinbecks ”Om mus og menn”. Denne gongen overgår han seg sjølv, skriv Amund Grimstad i Klassekampen. I ei enormt teksttung rolle der han er til stades på scena absolutt heile tida, greier han å […]

Leave a Reply