TEATER
Trio for to skuespillere og spansk gitar
Maybe it’s too nice
Transiteatret-Bergen
Konsept og regi: Tore Vagn Lid
Med: Elisabeth Lahr, Tor Christian Faugstad Bleikli, Arild Vestre og Vidar Magnussen
Teaterhuset Avant Garden, Trondheim
To visuelle høyrespel som med fordel kunne ha lært litt av kvarandre sine sterke sider.
Transiteatret-Bergen har gjesta Trondheim i helga med to oppsettingar på Teaterhuset Avant Garden. Den eine var ei lita kriminalhistorie for barn, Trio for to skuespillere og spansk gitar, og den andre ei litt futuristisk heilaftens oppsetting om kommunikasjon på alle nivå og det stadig meir brutale arbeidslivet, Maybe it’s too nice? Transiteatret arbeider spesielt med lydeffektar og syntesen mellom lyd og det visuelle. Båe produksjonane blir kalla visuelle høyrespel, og i båe er lydbilda vel så viktige som scenografi. Til tider blir scenografien fullstendig erstatta med lyder som når skodespelarane går ut og inn av usynlege dører. Dette har gruppa dyrka nesten til det fullkomne, og særleg i barneoppsettinga fungerer desse effektane framifrå.
Trio for to skuespillere og spansk gitar hadde premiere i Bergen før jul og er også vist på Black Box i Oslo. Ein redaktør og journalistlærling held kvelden før julaftan på å gjere ferdig morgondagens avis. I redsle for at nokon skal stele leiaroverskrifta til redaktøren, held han ho så hemmeleg at han gløymer henne. Fortellinga handlar om den desperate kampen for å finne att overskrifta. Historia er ganske tynn og eg er ikkje sikker på at vaksenspråk og journalistmetaforar er det som er mest egna til å treffe målgruppa i alderen fem til tolv. Og framføringa til dei to på scena var litt for skrålete og kaotisk. Men samstundes var framsyninga som oppleving så sterk på innhaldsrike sanseinntrykk at det berga oppsettinga og vel så det. Det hundre prosent synkrone lydbildet som gav inntrykk av ute og inne, storm og stille og dører som knirka, saman med regissørens eige akkompagnement på spansk gitar gjorde at framsyninga, trass store manglar, blei ei sanseleg oppleving.
Den andre oppsettinga, Maybe it’s too nice er basert på dramaet Below the Belt av amerikanske Richard Dresser. Det er eit litt futuristisk stykke der den ytre handlinga er tre konsulentar som arbeider i ei stor verdsomfemnande verksemd. Dei er langt heimafrå og lever og arbeider tett på kvarandre. I motsetnad til barneoppsettinga, er dialogen, som både kan verke absurd og som er strekt repeterande, særs viktig. Det handlar om kommunikasjon og mangel på det, om hersing og hersking, om intrigar og mistru, klatring og sverting og alt det som det stadig meir brutale arbeidslivet byr på. I motsetnad til barneframsyninga er dette ei særs sterk historie det er vanskeleg ikkje å bli engasjert i. Også i denne produksjonen er lydbildet svært viktig. Men synkroniseringa er ikkje like god, og lydkulissene verkar til tider noko umotiverte. Jamvel om teksten er god og historia sterk, skal det god regi og dramaturgi til for å halde trykket oppe i nesten to timar. Regien til Tore Vagn Lid greier ikkje det. Det heile blir diverre langdrygt. Den gode og sterkt sivilisasjonskritiske historia hadde stått seg på eit langt strammare regigrep.
Amund Grimstad
(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 1. februar 2005)