TEATER
«Vinternatt»
Campus Røstad, Levanger
Av: Julia Sørensen
Regi: Amanda Tunsberg
Scenografi: Julia Sørensen
Lysdesign: Jon Olav S. Gulbrandsen
Komponist og musikar: Hans-Ole Sponberg Hansen
Med: Julia Sørensen
Ei poetisk framsyning om ei togreise og eit tap, men som på grunn av litt for mange tema blir noko uforløyst.
Det gror i underskogen, og stadig dukkar det opp nye ville vekstar i ferd med å odlast til å bli noko meir. Eit nytt bekjentskap for meg er kunstnarduoen Kniv & Gaffel, beståande av skodespelaren Julia Sørensen og musikaren og komponisten Hans-Ole Sponberg Hansen. Med framsyninga «Vinternatt» debuterer Sørensen også som dramatikar. Framsyninga hadde premiere på Caféscena på Centralteateret i Oslo i januar, medan eg såg den på Campus Røstad på Nord universitet på Levanger. Så vidt eg har forstått, skal den attende til Oslo og Centralteateret rett over påske.
Eg veit lite om Julia Sørensen anna enn det eg har lese meg til, – at ho er rundt 30 år, utdanna på Nord, at ho i tillegg til å vere skodespelar også er låtskrivar og vokalist, har medverka i ei rekkje ulike produksjonar, både på Oslo Nye og HauT, samt at ho var med i TV-serien «Harald og Sonja». Men framsyninga «Vinternatt» er mitt første møte, og det er også første gongen ho presenterer noko ho har skrive sjølv.
I eit amfi i kvitt der golvet er dekt av eit kvitt rektangulært dekke sit musikaren og lydbildeprodusenten Hans-Ole Sponberg Hansen på eine kortsida medan publikum sit på båe langsidene. Vi er openbert i eit vinterlandskap, og settinga er ei (eller fleire) togreiser mellom Oslo S og Bodø, ein tur som tek 16 timar og 46 minutt, og som snor seg gjennom og over noko av det finaste landet har å by på, også når det er kledd i vinterskrud. Dette blir umåteleg vakkert synleggjort i opningsscena der Sørensen let eit lite batteridrive leiketog ta seg gjennom vinterlandskapet, mellom anna forbi det ho (og eg er heilt samd) meiner er eitt av dei vakraste stasjonsbygga i landet, Kongsvoll på Dovrebanen, teikna av Erik Waldemar Glosimodt. Samstundes som det vesle toget tøffar seg gjennom vinteren, blir bildet av fjellandskapet det går gjennom, projisert på golvet. Det er vakkert, poetisk og ein fin ouverture til det som kjem.
Julia Sørensens alter ego heiter Johanne, og er tvilling. Ho veks opp med broren Bror i eller i nærleiken av Oslo. Dei er openbert nært knytte til kvarandre, men samstundes både like og ulike. Etter vanleg skulegang flytter Bror til Bodø, og kontakten blir mest på telefon, eller meir via uendeleg mange telefonsvarar. I Bodø kjem Bror i kontakt med ein person som nesten kan verke som ein guru eller sjaman, tar til å dra på lange fjellturar, og blir til slutt tatt av eit snøskred. Framsyninga handlar i stor grad om sorgreaksjonen til Johanne og korleis ho gjennom ei togreise og hunden Under freistar å bearbeide tapet av broren.
Hovudsaka i forteljinga er nok traumet etter tapet av broren, men ho er også innom kvantefysikk og slik sett mykje undring om universet, altet og vår eksistens. Vi får også ei rekkje opplevingar av déjà vu. I tillegg er det mykje filosofering, og nokre med halvreligiøst innhald, over vår plass i verda. Tarjei Vesaas blir fleire gongar sitert på at «kvart menneske er ei øy», og om dette gjer Johanne seg mange tankar, (utan å kome inn på at John Donne tre hundre år tidlegare sa det motsette, – at «no man is an island»).
Åleine på scena, trygg med stoffet, og ofte i nært samspel med publikum som rett som det er må ta seg av hunden hennar, presenterer Julia Sørensen denne undrande, fabulerande og stundom også humoristiske og i stor grad mangefasetterte historia. Og nettopp i det mangefasetterte ligg framsyningas største problem. Det blir, i alle fall for denne meldaren, alt for mange tema som det ofte er vanskeleg å få tak på kvar for seg, og samstundes sjå at heng saman. Regien kunne ha vore langt strammare, for det heile blir noko sprikande og uforløyst. Det er synd. For framsyninga har så mange lyriske og poetiske kvalitetar, særleg gjennom musikken til Hans-Ole Sponberg Hansen og slik den spelar saman med og illustrerer handlinga, samt dei små vakre og nesten naivistiske togturane, som like gjerne kan vere ei indre reise som ein tur gjennom eit projisert vinterlandskap.