TEATER
«Se på meg når jeg snakker til deg!»
Rogaland Teater, Intimscena
Av Monica Isakstuen
Regi og komponist: Øyvind Osmo Eriksen
Scenografi: Kjersti Alm Eriksen
Kostyme: Ingjerd Meland
Lysdesign: Karl Oskar Sørdal
Med: Svein Solenes og Mari Strand Ferstad
Godt teater skal stundom gjere vondt. Skikkeleg vondt, som i dramatikardebuten til Monica Isakstuen.
Monica Isakstuen har sia debuten for dryge ti år sia skrive både lyrikk og romanar, og i 2016 vann ho Brageprisen for romanen «Vær snill med dyrene». Nå debuterer ho som dramatikar med «Se på meg når jeg snakker til deg!» på Rogaland Teater, og det var ein imponerande debut.
I to akter møter vi to eg-personar og deira barn. I første akt er det kvinna (Mari Strand Ferstad) og son hennar (Svein Solenes), og i andre akt er det mannen og dottera hans. I Kjersti Alm Eriksens duse og teppekledde scenografi, og i Ingjerd Melands like nøytrale kostyme, tek Isakstuen og regissør Øyvind Osmo Eriksen oss bak fasaden til to personar, eller familiar om du vil, og til det både problematiske og stundom vonde ved å ha barn. Det er ei nøytralisert setting ute av både tid og rom som kunne vere kven som helst og kor som helst. Og trass i at det er mykje vondt som blir skildra, vil eg tru dei fleste foreldre, kanskje litt motviljug, vil kjenne seg att.
Første akt startar med kvinna som har lagt sonen sin, og som kjenner på kor godt ho har det. Men sonen har slett ikkje sovna, og når han kjem inn, reagerer mora etter kvart ganske annleis enn det idylliske bildet ho først mana fram. Det er dei stadige konfliktane mellom røyndomen og det som er forventa, mellom krav og avmakt. Og det er presist og observant skildra. I andre akt er rollene snudde, men situasjonen i prinsippet den same. Her møter vi ein helgepappa som er livredd for å trø feil, og kanskje nettopp difor stadig gjer det. Og i begge aktene er det sterke seksualiserte undertonar som når faren tar til å sjå, og kjenne på, at dottera er i ferd med å bli kvinne, og når mora får kjensler ho helst ikkje vil vere ved når ho ammar sonen. Sjølv om det også er mykje god situasjonskomikk i dette, er det meste ganske vondt, og Isakstuen gjer verkeleg noko med oss i denne framsyninga. Godt er det at ho avsluttar med eit vakkert og rørande tablå. For foreldreskap er ikkje berre vondt.
«Se på meg når jeg snakker til deg!» er en formidabel dramatikardebut. Første akt er kanskje litt omstendeleg, men situasjonane er tatt på kornet og dramaturgien er stram. Dialogen er god og lett, og språket fell naturleg. I Øyvind Osmo Eriksens sikre og særs presise regi er det blitt eit stykke gripande teater der vi formeleg vrir oss i stolane, men likevel ønsker meir. At både Svein Solenes og Mari Strand Ferstad leverer dei beste og mest intense rolletolkingane eg har sett av dei, gjer denne teateropplevinga ganske komplett.
(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 11. november 2019.)
Denne forestillingen skulle jeg gjerne ha sett!