KONTROLL: Overgriparen har full kontroll på ofra sine. Trur han. FOTO: SIGNE FUGLESTEG LUKSENGARD
TEATER
Dager under
Trøndelag Teater, Studioscena
Av Arne Lygre
Regi: Ole Johan Skjelbred
Visuell konsulent: Marco Vaglieri
Med: Herbert Nordrum, Espen Klouman Høiner, Kenneth Homstad og Kjersti Tveterås
Særs velspela om grensa mellom idealistisk hjelp og grove overgrep.
I haust har teatersjef Kristian Seltun gitt fire skodespelarar fri tilgang til studioscena på Trøndelag Teater, og latt dei sjølve velje seg ut to tekstar og hyre inn regissør og annan kunstnarleg assistanse. Slikt kan det bli spennande teater av. I september sette dei opp ein særs leiken og utradisjonell versjon av «Moby Dick», og i helga var det norgespremiere på ei minst like god framsyning av «Dager under» av Arne Lygre.
Lygre er ein av Norges aller fremste dramatikarar, men er diverre langt meir spela i utlandet enn heime. «Dager under» blei skrive i 2008, og har hausta stor fagnad i Danmark, Tyskland og Frankrike, men det er først nå at heimepublikummet får sjå stykket. Lygre nyttar som oftast ulike tekstnivå og forteljarperspektiv i stykka sine, og teksten til «Dager under» kan lesast som ei einaste stor scenetilvising der skodespelarane både seier replikkane sine og fortel kva dei skal gjere på scena, utan at dei alltid gjer det dei seier. Dette skapar eit særeige scenespråk som krev mye av skodespelarane, men ikkje av scenografi og ytre forklårande element. I «Dager under» er vi i eit hus med ein litt udefinert kjellar, og i dette lukka rommet held «eigar» (Herbert Nordrum) folk fanga for å hjelpe dei ut av eit udefinert uføre. Han er ein forstyrra idealist med klokkartru på eige prosjekt, og «kvinne» (Espen Klouman Høiner), det første offeret vi møter, kan tyde på at ideen er vellukka. Som ein Patty Hearst er ho fanga av «Stockholmsyndromet» og har tatt til å identifisere seg med overgriparen og prosjektet hans. Men så kidnappar han også «jente» (Kenneth Homstad) og «Peter» (Kjersti Tveterås), og etter kvart går det meste gale.
Tematisk handlar dette først og fremst om den forkvakla idealisten som gjer overgrep i trua på at han yter hjelp. Parallellane til både Fritzl og Breivik er nok synlege, men teksten er langt meir ålmenn enn desse to sakene. I tillegg kan ein òg lese inn det merkelege fenomenet at offeret får sympati for overgriparen. Men Lygre opererer på endå fleire plan, og dei litt uklåre scenografiske tilvisingane som gjer at den fysiske settinga faktisk endrar og utviklar seg undervegs, gjer at den tilsynelatande realistiske framstillinga kanskje er fiktiv og skjer i ei draumeverd? Dette spelet på så mange lag og nivå er ei av oppsettingas mange sterke sider, for her er det mye rom for tolking og fantasi.
I Ole Johan Skjelbreds regi er manuset strippa for mange detaljar og forklåringar, mellom anna bakgrunnen til ofra, og dette gjer etter mitt syn tematikken sterkare. Ein del uklåre sekvensar i teksten er ved særs enkle grep tydeleggjort, som til dømes at eigaren faktisk dør. Rekvisittbruk og scenografi er yttarst forsiktig, men nettopp difor særs effektfull, og særleg gjeld det bruken av to store speil som gjer at bakscena også blir synleg, slik at ikkje berre teksten, men også spelet og det visuelle har fleire nivå.
Som i «Moby Dick» er dette blitt eit særs tett og uhyre velspela ensemblespel der det er openbert at alle har vore aktive i utforminga. Kjønnsidentiteten er oppheva ved at alle utanom «eigar» spelar sitt motsette kjønn. Eg forstår nok bakgrunnen for dette valet, men resultatet blei meir forvirrande enn ålmenngjerande. «Dager under» er eit ganske dystopisk stykke, men med leiken framstilling, forbausande mye humor og ein god del surrealisme blir den ganske tunge tematikken kontrastert og understrekar slik sett heile oppsettingas spel på og leik med ulike forteljarnivå.
(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 18. november 2014.)