Amund Grimstad

TEATER

Et juleeventyr
Av Charles Dickens
Dramatisert av Irina Malochevskaja og Kjersti Haugen
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostyme: Per Kristian Solbakken
Musikk: Trygve Brøske
Koreografi: Erlend Samnøen
Trøndelag teater – hovudscena 

Bildet: Knug (Trond-Ove Skrødal) før gjenferd og tvil tar til å ri han. Foto:GT Nergård

Ei gamal, men framleis like aktuell historie som i nydramatisert utgåve er blitt ei uvanleg vakker og poetisk oppsetting.

Då Charles Dickens skreiv A Christmas Carol i 1843, var historia både eit oppgjer med sosial urettvise og fattigdom, og på same tid også ei vitalisering av julefeiringa. Et juleeventyr blei raskt det ultimate juleteatret, og den posisjonen har stykket halde sia. Med den dramatiseringa Irina Malochevskaja og Kjersti Haugen har gjort for Trøndelag teater, er det blåse meir enn nytt liv i denne gamle fortellinga. I Kjersti Haugens regi, og med Per Kristian Solbakkens utsøkte scenografi, er oppsettinga blitt ei totaloppleving, magisk, vakker, visuell og særs poetisk. Framsyninga utløyser et skred av kjensler utan å bli sentimental, og ho er moralsk utan å bli moralistisk. Den skal vere ein særs hard negl som ikkje blir rørt av dette, og kjem du i julestemning i tillegg, er det ein rein bonus. 

Historia skulle vere kjend, og tema er nytta av langt fleire enn Dickens. Ebenezer Knug er monomant opptatt av pengar. Han er gjerrig, grådig og har eit hjarte av stein. I originalen heiter han Scrooge, som også er det engelske namnet på Skrue McDuck. Walt Disney og Carl Barks lånte meir enn namnet då dei skapte onkel Skrue, og då skulle vel det meste vere sagt om kva slags type dette er. På sjølvaste julekvelden blir Knug heimsøkt av gjenferdet til kompanjongen som døydde sju år tidlegare, og som var like grådig som han. Ved å ta Knug med på ei reise til fortidas, nåtidas og framtidas jul, vil partnaren, medan det ennå er tid, opne auga til Knug for at det kan vere andre verdiar i livet enn pengar. 

Sjølv om verda er meir full av Knugar i dag enn i 1843, og teksten difor vel så aktuell, har nok stykket likevel godt av ei viss modernisering. Haugen og Malochevskaja har fornya språket ein del, men det viktigaste og desidert mest vellukka grepet er innføringa av seks juleåndar som nærast bølgar seg inn i framsyninga som fortellarar, kommentatorar, scenearbeidarar og meir til. Dei er nydeleg koreografert og er med på å gi framsyninga det lyriske preget som gjennomsyrer det heile. Kjersti Haugen har tydeleg hatt ein sterk visjon, og ho har vore trufast mot han. Det har resultert i ein særs heilstøypt og komplett produksjon. 

Scenografien til Per Kristian Solbakken er minst like tru mot Haugens visjon, og gjer det heile endå meir komplett. Her er masse opplevingsrikdom utan at det er pålessa. Tvert om er scenografien diskret, men til gjengjeld utsøkt. Enkle rekvisittar som ein stabel rekneskapsbøker blir stolar og seng, og ein bruliknande konstruksjon blir nytta til det meste. Effektfull bruk av skyggeteater gjer framsyninga både visuell og vakker, og det blir magisk når folk og ting berre forsvinn nærast osmotisk gjennom scenegolvet. 

Ensemblet på vel tjue personar spelar om lag seksti roller. Men scene- og kostymeskifta går synkront og saumlaust. Mange av rollene er tolka av særs unge statistar, og personinstruksjonen er imponerande. Sentralt i det heile er Trond-Ove Skrødal som spelar Knug med stor autoritet. Den oppvakninga og forvandlinga hovudpersonen gjennomlev, blir formidla med innsikt, truverd og ikkje så reint lite humor. 

Et juleeventyr er ingen musikal, men musikken til Trygve Brøske, dei mange gode songinnslaga, og ikkje minst den utsøkte bruken av to folketonar frå Telemark og Surnadal, bind framsyninga saman, og gjer ho om mogeleg endå vakrare. For dette er verkeleg vakkert teater. Det er poetisk og visuelt, rett og slett ei god sanseoppleving. I tillegg greier Kjersti Haugen å gi oss klump i halsen det meste av tida utan at det på noko tidspunkt blir sentimentalt eller klissete. Ei enkel, nesten banal, men likevel heilt eksistensiell historie som gjer noko med deg. Det er slikt som er godt teater!
Amund Grimstad 

(Meldinga stod i Klassekampen den 23. november 2007)

This entry was posted on søndag, november 25th, 2007 at 9:42 pm and is filed under Teater. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.