Kristin med nokre metalag

TEATER

GRØNE HOSER: Erlend (Ravdeep Singh Bajwa) er på friarføter, og Kristin (Madalena Sousa Helly-Hansen) viser tydeleg interesse. FOTO: ERIK BERG-JOHANSEN

«Kristin Lavransdatter»
Kristinspelet, Jørundgard, Sel
Av: Sigrid Undset
Dramatisert av: Marie Nikazm Bakken og Marie Othilie Hundevadt
Regi: Marie Nikazm Bakken
Scenografi og kostyme: Tone Aminda Gøytil Lund
Koreografi: Lone Eivindsdotter
Musikk, komposisjon: Martin Korssletten
Med: Madalena Sousa Helly-Hansen, Ravdeep Singh Bajwa, Håkon Ramstad, Mari Midtli, Daniel Frikstad, Endre Skjåk, Sverre Spjotum, Aud Hove, Reidun Aasgaard, Lina Bjørnstad, Eirik Odde, Synne Løvli Haugen, Ola Klashaugen, Elena Bjørnstadhaugen, Anna Øihusom mfl.

Med humor, nokre metalag og litt naivisme er «Kristin Lavransdatter» på Jørundgard blitt ei underhaldande oppsetjing som likevel i hovudsak er tru mot historie og tematikk.

Eg er blant dei mange som meiner at Sigrid Undset i for stor grad la nittenhundretalets kjensleliv inn i menneska frå mellomalderen då ho skreiv trilogien om Kristin Lavransdatter. Nå har vi fått ei dramatisering av dette verket som på mange vis er eit både godt og sjølvironisk svar på denne kritikken. Gardstunet Jørundgard på Sel i Nord-Gudbrandsdalen blei bygd opp som filmkulisser i samband med innspelinga av Liv Ulmanns film om Kristin Lavransdatter i 1995. I åra etter har det vore sett opp eit spel om Kristin i desse kulissene. I fjor dramatiserte Marie Nikazm Bakken og Marie Othilie Hundevadt dei tre bøkene på nytt, og i regi av Marie Nikazm Bakken er det laga ein ganske annleis versjon av dette mellomalderdramaet.

I gamle filmkulisser, med ein støyande E6 full av ferietrafikk i bakgrunnen, i fullt dagslys utan noka form for kunstig lyssetting, og sikkert med temmeleg avgrensa økonomiske middel, har dei to kvinnene bak framsyninga stukke fingeren i jorda og erkjent kva for rammevilkår som fanst, og laga ei humoristisk, sjølvironisk og tidvis særs naivistisk oppsetjing, som likevel i forbausande grad er tru mot historia og tematikken.

Det seier seg sjølv at det ikkje er enkelt å dramatisere eit omfattande trebands verk til ei tretimars framsyning. Når store delar av publikum i tillegg truleg kjenner høg grad av eigarskap til stoffet, blir fallhøgda endå større. Men Hundevadt og Bakken har gjort nokre avvæpnande grep som er både gode og ikkje minst særs sjarmerande. I staden for å lage ei alvorleg og pompøs framsyning, har dei skapt ei blanding av metateater og mellomalderdrama. Når E6 går i bakgrunnen, er det umogeleg å lage ein 1300-tals fiksjon, så då kan likegodt skodespelarane gå i joggesko, ha colaflaske på baklomma, tidvis bryte på dagens språk og skape artige brot som tydeleg syner oss at dette er teater og ikkje røyndom. Det gjer framsyninga særs underhaldande og ganske humoristisk. Men samstundes har dei, og spesielt i første akt, greidd å få fram tematikk og historie på eit vis som gjer at dei oppfattast å vere tru mot Undset sjølv om det nok er mykje ironisering.

Med mange lokale amatørar som både har fått god personinstruksjon og ikkje minst koreografi, blir det skapt eit utal fine og beskrivande tablå og masseopptrinn. Når det er sjølvsagt for koreografen at amatørane ikkje kan danse som Nasjonalballetten, blir dette kompensert ved å gjere rørslene sjarmerande naivistiske i staden, og stundom til reine publikumsfrieri. Slik kan handlinga og spelet i bakgrunnen stundom vere like viktig eller underhaldande som dialogen til hovudaktørane.

Alvemøen (Mari Midtli) i bakgrunnen

Eit godt dramaturgisk grep er å la Alvemøen (Mari Midtli) ikkje berre vere ei som Kristin møtte i barndomen, men ein stadig tilbakevendande figur som gjennom vakker song gjer dei mange sceneskifta synkrone og saumlause.

Ensemblet er ein fin miks av profesjonelle og amatørar. Sentralt i det heile, og heilt avgjerande for resultatet er Madalena Sousa Helly-Hansens formidable tolking av Kristin. Registeret er enormt når ho greier å formidle, ofte med små fakter, både det religiøse, kjærleiken, det frivole og erotiske, det djupt personlege og i tillegg ein god porsjon stor humor i ei meir enn truverdig blanding. Ho er sta, leiken, inderleg og mykje meir på same tid. Og så må eg få trekkje fram musikaliteten hennar. Første gong eg så henne, var i den Hedda-nominerte «Engelen frå Kobane» på Sogn og Fjordane Teater (nå Teater Vestland), ein sterk, intens og tekstrik monolog der språkføringa hennar var så god at eg var overtydd om at ho var vestlending. Men så er ho frå Son i gamle Akershus. I «Kristin Lavransdatter» har ho lært seg å prate døl, og sjølv eg som har røter frå norddalen, må vedgå at dette var imponerande. Språkbruken hennar, på line med alle dei lokale amatørane, gir framsyninga ein eigen autentisitet.

Lavrans (Håkon Ramstad) og Ragnfrid (Aud Hove)

Ravdeep Singh Bajwa har ikkje fått like mykje å spele på i rolla som Erlend, og blir meir anonym etter kvart, men i dei første og heftigaste møta mellom han og Kristin gnistrar det stundom. Kristin er sin fars dotter, og Håkon Ramstad gir ei solid tolking av Lavrans, riven mellom gudstru, konvensjonar og kjærleiken til dottera og ikkje minst ønsket om at ho må få det godt. Og så er det eit fint lite spel i spelet når alt kjem for ein dag, og det syner seg at «det e no i aill gårdan» som dei seier i Trøndelag. Vi er berre menneske, og har alle våre drifter og lyte, og slik er det med både Lavrans, og ikkje minst kona Ragnfrid. Nokre av tablå der sanninga om dei to kjem for ein dag, er av dei finaste scenene i oppsetjinga. Ramstad er trygg og overtydande som Lavrans, men Aud Hove som Ragnfrid syner her eit spel så ekte og inderleg at det er heilt på høgde med dei profesjonelle.

«Kristin Lavransdatter» er eit voluminøst trebands verk, og mykje må sjølvsagt kuttast ved ei dramatisering. I første akt fekk vi presentert «Kransen», og det blei gjort godt og grundig utan at eg eigentleg sakna så mykje. Men når både «Husfrue» og «Korset» skal bli spela på ein snau time i andre akt, blei det diverre hurtigtog og harelabb. Og både avslutninga der svartedauden gjorde ein ende på det meste, og mange av dei andre scenene i andre akt, var så stiliserte og skjedde så umotivert, at det nok kan vere vanskeleg å forstå og henge med for dei som ikkje har lese bøkene. Personleg trur eg difor at framsyninga hadde stått seg på å berre formidle «Kransen», og ha gitt seg med det.

Men trass i at andre akt blei ein liten nedtur etter ein forrykande førsteakt, var «Kristin Lavransdatter» ein overraskande god produksjon, der det mest imponerande, i tillegg til spelet til Madalena Sousa Helly-Hansen, var grepet forfattarar og regissør hadde gjort med å ta historia litt ut av det opphavelege tidsbildet, tilføre nokre metalag, ein god porsjon naivisme og ikkje minst all den sjølvironiske humoren. Og etter mi oppfatning likevel tru mot Undsets idé og forteljing.

2 Responses to “Kristin med nokre metalag”

  1. Bjørn Krogstad sier:

    Morsomt og interessant skrevet!

  2. Bjørn Krogstad sier:

    Morsomt og interessant skrevet! Fint at det ikke bare er de store institusjonsteatrene som lager teaterkunst!

Leave a Reply