Archive for august, 2020

Å få seg dame

mandag, august 31st, 2020

TEATER

FAMILIEIDYLL?: Terje og Jim freistar å lage ein hyggeleg familie for å lure barnevernet. FOTO: MARIUS FISKUM

«Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet»
Hålogaland Teater, Scene vest
Av: Endre Lund Eriksen og Morten Røsrud
Regi: Morten Røsrud
Scenografi og kostyme: Mari Lotherington
Lysdesign: Vegar Angel Nordheim Andreassen
Lyddesign: Andreas Wangsbro
Med: Espen Mauno, Alexander Rindestu, Ellen Andreassen og Andrea Vik

Det er mykje ein må bu seg på når ein er tretten år og skal ta til på ungdomsskulen.

For fem år sia sette Hålogaland Teater opp «Den sommeren pappa ble homo» basert på romanen av same namn av Endre Lund Eriksen. Det resulterte i Heddapris for beste barne- og ungdomsframsyning. Nå har teateret dramatisert ein annan av Eriksens mange romanar, «Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet». Endre Lund Eriksen har openbert god innsikt i kva som rører seg blant dei unge, og han er ikkje redd for å ta opp vanskelege tema, men gjerne med humor og eit særs skrått blikk. Slik også i denne historia.

Kompisane Jim (Espen Mauno) og Terje (Alexander Rindestu) er 13 år gamle, akkurat ferdig med barneskulen, og til hausten ventar ungdomsskule, og langt tøffare tak. Dei er budde på mobbing, og meir til, men har funne ei løysing mot elendet. Om dei berre får seg dame, vil dei bli respekterte. Men dei to er også litt rare, noko meir enn dei fleste av oss. Og det er ikkje så underleg, for heime har dei endå rarare opphav. Torbjørn (Andrea Vik), far til Terje er drikkfeldig, og Sissel (Ellen Andreassen), mor til Jim, er ein nevrosebunt. Dette får barnevernet snusen i, og før det kan bli dame på Jim og Terje, må dei rydde opp på heimebane.

Sjølv om ikkje alle kjem frå tilsvarande heimar, vil dei fleste likevel kjenne att mykje, og spesielt den vanskelege puberteten. Alt dette er formidla med innsikt, varme, mykje humor og til tider sterkt karikert.

Regissøren Morten Røsrud har vald å nytte berre fire skodespelarar og ei relativt nake scene. Dette trass i at vi er mange stader, og det i alle fall er seks personar i tillegg til Jim og Terje. Ellen Andreassen og Andrea Vik går ut og inn av alle dei andre rollene med imponerande presisjon, og ein god porsjon sjarm. Scenografien til Mari Lotherington er særs sparsam, to flyttbare installasjonar som kan vere kva du vil, og utsøkt bruk av fint lyssette modellar. Scenografien var ikkje alltid like vellukka, men i hovudsak ga den eit godt utgangspunkt for dei tallause og synkrone scene- og kostymeskifta.

Heile historia er framstilt både humoristisk og ikkje så reint lite karikert. Når to aktørar skal skifte mellom seks roller i høgt tempo, må ein kanskje overspele noko, og i starten blei nokre av typane vel outrerte. Men det gjekk seg til etter kvart. I ein regi som set særs høge krav til timing, og med presist og humoristisk spel frå dei fire på scena, mora vi oss med dei to oppfinnsame gutane og omgjevnadane deira. Og finalen synte at det kanskje ikkje er slik at «kyssing e hæsli» likevel?

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 31. august 2020.)

Varm, inderleg og overtydande

lørdag, august 29th, 2020

TEATER

LISTER: Det finst tallause fantastiske ting som gjer livet verd å leve. FOTO: TINGH

«Alle fantastiske ting»
Teatret Vårt, Molde
Av Duncan Macmillan
Tilrettelagt av Jonny Donahoe
Omsett av Hans Morten Hansen
Regi: Kjersti Botn Sandal
Lysdesign: Finn Landsperg
Med: Johanna Mørck

Ei varm og inderleg framsyning som fortel oss at livet absolutt er verd å leve, same kva.

Den britiske dramatikaren Duncan Macmillan er eit namn du bør merke deg jo før jo heller. Han har førebels ikkje så stor produksjon, men kvaliteten er særs høg. I eit intervju fortel han at han gjerne vil seie noko som ikkje er sagt før. Det er kanskje vel ambisiøst, for etter Sofokles og dei greske tragediane, og i alle fall etter Shakespeare, er det meste sagt. Nå gjeld det først og fremst å seie det på ein ny og annan måte. Og det gjer Duncan Macmillan. Han løftar fram heilt kvardagslege tema som vedgår oss alle, og gjer det ofte i eit skjær av humor, der han lener seg godt på standup-komikkens formidlingsmåte. I haust og vinter kan heile landet gle seg til å sjå «Pust» (Lungs) på Riksteateret. Det hadde opphaveleg norgespremiere på Teatret Vårt i Molde i 2015 og blei to år seinare sett opp på Rogaland Teater i ei betre omsetjing. Eg såg og melde båe framsyningane, og blei gripen av teksten. Så hadde Barneteatret Vårt i Ålesund norgespremiere på «Romkadettene – klar for landing» i 2016, ei interaktiv framsyning for barn. Den var forboden for vaksne, og sjølv måtte eg lure meg inn etter start for å melde henne. Nok ein strålande tekst, og ei framifrå oppsetjing. Etter dette har eg vore nysgjerrig på Duncan Macmillan.

I 2016 hadde Hålogaland Teater norgespremiere på «Det fineste i livet» (Every Brilliant Thing), ein interaktiv monolog framført av Ketil Høegh. Den gjekk diverre under radaren for meg. Tre år seinare sette Rogaland Teater opp same stykke, men i ei ny omsetjing. «Alle fantastiske ting» blei framført av Espen Hana, og blei Heddanominert. Eg fekk diverre aldri høve til sjå den heller, men framsyninga er så populær at ho går framleis. I vinter var det Teatret Vårt i Molde sin tur, men eg fekk ikkje med meg premieren, og ei stund etter var alt teater stengd. Men nå er vi i gong att, og fredag var det nypremiere for «Alle fantastiske ting» på Teatret Vårt i Molde i regi av Kjersti Botn Sandal og med Johanna Mørck på scena. Endeleg fekk eg høve til å sjå stykket sjølv. Og det er ikkje til å undrast over at dette er ein tekst og ein formidlingsmåte som tek tak i folk og som har gjort dei tre norske produksjonane så populære. Den lesaren som framleis heng med, vil kanskje undre seg over all denne kontekstualiseringa frå mi side, men som du vel forstår, er det fordi dette er ein dramatikar som har imponert meg og som eg har stor tru på.

Det er sjølvmord og depresjonar det handlar om i «Alle fantastiske ting». I før nemnde intervju fortel Macmillan at sjølvmord ofte blir omtala på ein av to måtar, anten ved stigmatisering eller forteiing, eller ved dyrking som den såkalla «Club 27», fetisjeringa av alle rockestjernene som døyr eller tar livet sitt i ein alder av 27, der det oppstår myter om at dei var for gode til å leve. I staden for desse to lite konstruktive tilnærmingsmåtane, seier Macmillan at vi har ei plikt til å snakke om sjølvmord på eit ansvarleg vis. For depresjonar og det suicidale verkar inn på oss alle uakta om vi er der sjølve. Og til å formidle dette, har han i «Alle fantastiske ting», meir enn i nokon av dei andre produksjonane, reindyrka det interaktive konseptet og standup-komikken. Det gjorde han ved at tilrettelegginga og urframføringa av teksten blei gjort av den britiske standup-komikaren Jonny Donahoe. Det er blitt ei interaktiv framsyning med lyset på i salen heile tida og utstrekt bruk av publikum. Og det er det same konseptet som blir nytta på Teatret Vårt.

Hovudpersonen i Macmillans monolog er eit barn som sju år gamal opplever at mora (i farens ord) «har gjort noko skikkeleg dumt». Ho har freista å ta livet av seg, og som ein slags terapi både for seg sjølv og ikkje minst for mora, tek barnet til å lage lister over alt som gjer livet verd å leve. I originalen og i produksjonane på HT og Rogaland Teater, er hovudpersonen ein gut, medan Teatret Vårt har gjort jente av han. Det kjem på heilt eitt ut, for det dette handlar om, er ikkje kjønn, men først og fremst korleis det er å vere menneske. På hovudscena til Teatret Vårt er vi benka i et amfi med trygg korona-avstand, men likevel nær nok til det som skjer. På førehand er vi utstyrte med lappar der det står eit nummer og eitt eller anna førebels ganske kryptisk. Og med beskjed om å lese det som står på lappen høgt og tydeleg når det aktuelle nummeret blir sagt. På golvet er det ein vinylparkett der det er ein platespelar og nokre stolar. Og med fullt lys på heile tida, er dette openbert ikkje ei vanleg teaterframsyning med eit klårt skilje mellom scene og sal, aktør og tilskodar. Her er det aktiv deltaking og ei framsyning meir som standup enn som vanleg teater. Eg må vedgå, som dei fleste andre, at eg hatar å måtte delta på scena eller på anna vis under ei framsyning, men ikkje denne gongen. For dette var gjort med slik varme og innleving frå Johanna Mørck at vi ganske raskt forstod at her var det også opp til oss å gjere framsyninga god, og livet verd å leve. Og i staden for å freiste å gøyme oss vekk, fekk Mørck den eine etter den andre av oss til verkeleg å by på seg sjølv.

Lenge før Erlend Loe gjorde fenomenet populært, skreiv altså den sju år gamle jenta lister. Og når Mørck viste til eit nummer på lista, svara straks ein publikummar kva nummeret refererte til. Det blei i alt 314 fantastiske ting som gjorde livet verd å leve før sjuåringen gav seg med listeføringa. Eit varmt møte med far hennar, fekk vi, men ikkje særleg prov på at listene hadde ført til noko. I alle fall ikkje for mora.

Så går det ti år, og mora gjer ein ny freistnad. Ein syttenåring reagerer sjølvsagt heilt annleis enn ein sjuåring, og dette er innsiktsfullt og godt formidla. Listene blir tatt fram att og utvida med nye moment, eller fantastiske ting som alle skal oppfylle tre viktige kriterium. Korleis det går vidare, skal eg halde meg frå å fortelje, men Johanna Mørck tek oss med på ein fleire års tur gjennom livet til jenta, der det er både oppturar og nedturar, men der arven frå mora heile tida ligg som ein skugge over livet hennar. Eit naturleg spørsmål er om depresjonar og det suicidale er arveleg. Vi veit at sjølvmord kan vere smittsamt, og for å setje lys på det, er ho innom både «Unge Werthers lidingar» og sjølvmordet til Marilyn Monroe. Men er sjølvmord arveleg? Nærast noko lagnadsfylt? Dette er eitt av mange spørsmål jenta stiller seg, medan ho held fram med å skrive ned ting som gjer livet verd å leve. Det blir uendeleg mange etter kvart, faktisk ein million, men det er vel meir forfattarens metafor for at livet er ei gåve vi skal ta vare på, og som er verd det.

I Kjersti Botn Sandals regi, og gjennom bruken av publikum og normene frå standup-komikken, blir det skapt ein distanse som gjer at den vanskelege problematikken ikkje blir så dyster, tung og lagnadsfylt. Johanna Mørck er truverdig og særs trygg i rolla, fortel og formidlar, stoppar opp, ler av seg sjølv, og ved stadige brot der ho går ut av det heile og vender seg til og nyttar publikum, greier ho å halde den same avstanden som gjer at dette aldri blir for vondt. Utstrekt bruk av platespelaren og amerikansk populærmusikk med særleg vekt på jazz, er eit viktig element i framsyninga, og mjukar opp det heile. Og når jentas forteljing, på same tid som ho er sår, og ikkje så reint lite trist, også er humoristisk og har denne distansen, så gjer det at vi som publikum både får ei varm og inderleg framsyning, og på same tid ei intelligent og innsiktsfull formidling av kva depresjonar kan gjere og føre til. Den underliggjande humoren, den aktive bruken av oss i salen, og alle dei fantastiske tinga som gjer livet meir enn verd å leve, gjer at dette blir ei framsyning som gjer noko med oss, seier noko til oss som menneske og medmenneske, og som kanskje vil gjere at vi ser litt annleis på kva som er viktig og ikkje i livet.

Sjuåringen hadde «iskrem» som nummer ein på lista si. Sjølv har eg «teater» særs høgt oppe på mi liste. Etter å ha sett denne framsyninga, er det mogeleg at «teater» rykkjer eit hakk opp. Og som ein liten funfact til slutt kan eg fortelje at meininga var at Ketil Høegh frå HT, Espen Hana frå Rogaland Teater og Johanna Mørck frå Teatret Vårt alle skulle framføre sin versjon av dette stykket under Hedda-dagane i år, og med påfølgjande samtale og diskusjon. Koronaen gjorde at det ikkje blei slik, men kanskje er det mogeleg til neste år?

Seksten mål jord

søndag, august 16th, 2020

TEATER

TROLLKVINNA?: Gjertine (Sara Fellman) kan så mangt, også å stemme blod, som når ho reddar systera Serianna (Kjersti Botn Sandal) frå å blø i hel i barsel. Medan Nesje (Jon Bleiklie Devik) berre kan sjå på. FOTO: DET NORSKE TEATRET

«Slåttekar i himmelen»
Teatret Vårt, Bjørnsonsalen i samarbeid med Det Norske Teatret
Av Edvard Hoem
Dramatisert av Kristian Lykkeslet Strømskag
Regi: Bentein Baardson
Scenografi: Arne Nøst
Kostyme: Ingrid Nylander
Lysdesign: Torkel Skjærven
Videodesign: Nils Wingerei
Med: Jon Bleiklie Devik, Kjersti Botn Sandal, Sara Fellman, Svein Roger Karlsen, Andreas Koschinski Kvisgaard, Julie Støp Husby, Bjørnar Lisether Teigen og Unn Vibeke Hol.

Eit portrett av ein arbeidets og slitets heidersmann, eller tankar om tvil og tru.

Edvard Hoems store romansyklus om oldefaren Knut Nesje og etterkomarane hans har høgst fortent vunne seg ein stor lesarskare. Frå siste halvpart av 1800-talet og fram til rundt 1920 utvandra i alt meir enn 800 000 nordmenn til Amerika, dei fleste til USA. Sjølv om dette er ei skilsetjande periode i nyare norsk historie, er den lite omskrive i litteraturen. Rett nok har vi bøkene etter Cleng Peerson og Ole Edvart Rølvaag, men om vi skal lese verkeleg god litteratur om utvandringa, har vi til nå måtta gå over grensa til svenskanes Vilhelm Moberg. Med Edvard Hoems firebands verk har vi fått eit velskrive norsk epos som med grunnlag i det personlege og nesten private, skildrar livet for dei som drog, men også korleis det gjekk med dei som valde å bli heime. På dette viset har Hoem fylt eit stort litterært hol, og med skildringane gitt innsikt og forståing for alle oss som har meir slekt i Amerika enn i gamlelandet.

Slik situasjonen er i norsk dramatikk for tida med dramatisering av romanar som nærast hovudtendensen, sa det seg difor sjølv at romanane måtte dramatiserast, og i eit samarbeid mellom Det Norske Teatret og Teatret Vårt var det urpremiere på «Slåttekar i himmelen» i Oslo den 7. mars i år. Framsyninga rokk ikkje meir enn premieren før landet og alle teaterscener blei stengt, men med gode smitteverntiltak var det laurdag duka for Moldepremiere i lånte lokale i den store Bjørnsonsalen.

I romansyklusen, og for så vidt også i første bandet, teiknar Edvard Hoem mangslungne og innhaldsrike personportrett av ei rekkje personar der vi i den store episke forteljinga kjem tett innpå dei fleste i det store persongalleriet. Det seier seg sjølv at den same breidda er vanskeleg å få til i ein to timars teaterframsyning, og Kristian Lykkeslet Strømskag har ikkje hatt noka lett oppgåve med å dramatisere romanen. Han har vore nøydd til å forenkle og kutte. Stort sett har han lukkast, men nokre gongar går det ut over forteljing og dramaturgi. Eg har lese romanane, og fann nok den første, den som her er dramatisert, som den beste. Og det eg først og fremst sit att med etter lesinga av den, er Hoems kjærleiksfulle skildring av oldefaren, Knut Hansen Reknes, men som kalla seg berre Nesje, eller Knut Nesje. Han var førsteslåar i slåttegjengen på hovudbruket, og ein stolt og rettskaffen arbeidskar som stod solid planta i tradisjonen av norsk nøysemd, og i arven frå Luther og haugianismen. Med andre ord noko av det beste, og kanskje mest typiske i norsk bondetradisjon. Dette har Hoem skildra kjærleiksfylt og innlevingsrikt, og ein av dei vakraste passasjane i romanen, er møtet mellom enkjemannen Nesje og den unge Serianna, som ganske raskt skal bli kona hans.

I dramatiseringa blir dette møtet mellom Nesje (Jon Bleiklie Devik) og Serianna (Kjersti Botn Sandal) formidla nesten skjematisk, og meir som ein ouverture til det som seinare skal skje. I Bentein Baardsons særs stramme regi, tek det nok litt lang tid før dei fleste rollene er presentert og vi kan kome noko meir under huda på dei ulike personane. Men etter kvart losnar det, og vi møter den vesle familien på Kringsjå i Molde der Nesje har sett seg føre å rydde seksten mål jord på fritida, for ein dag å kjøpe ut jorda og bli ein sjølveigande bonde. Det er den store draumen han held fast ved. Men verda er i endring, både kona, og resten av familien har andre visjonar, og det er først og fremst Amerika som lokkar. Vi tar til i 1874 når den 36 år gamle Nesje møter Serianna, og vi følgjer familien ut hundreåret. Då sit dei to att åleine, ingen av sønene vil ta over, og både svigerinne og ein av gutane har emigrert. Nesje held heile tida fast på draumen sin, sjølv om det nok har vore mykje tvil undervegs, og han til slutt må erkjenne at det gjekk ikkje som han ønska.

Jon Bleiklie Devik leverer eit truverdig portrett av Nesje, men i Baardsons regi er tankane om tvil og tru langt meir dominerande enn skildringa av den stolte arbeidsmannen. Slik blir Nesje i denne tolkinga meir stusseleg enn han framstår i romanen. Og når han vel å setje bort sonen Anton Edvart til barnlause slektningar på Hoem, så blir det presentert stutt og brutalt, nesten som om Nesje ikkje har kjensler for sonen. Men i finalen møter vi att den stolte slåttekaren som vel skal vite å te seg slik at ungane vil kjenne han att når dei kjem til hinnelen. Kjersti Botn Sandal leverer ei særs neddempa, men likevel inderleg tolking av Serianna, ei framfus og direkte kvinne som ganske raskt innordnar seg, og som like raskt lyt leggje lokk på draumane sine.

Annleis er det då med Gjertine, syster til Serianna. I romansyklusen er ho av dei mest spennande og fargerike personane, sjølvstendig og tøff og ofte ganske kontrær. Ho stemmer blod, vel seg sjølv ein mann og veit å setje solide krav til han. Og det er ho som får overtydd mannen om at det er rett å emigrere. Slik er ho også i sceneversjonen der Sara Fellman leverer ei tolking som åleine er verd framsyninga. Men eg er litt forundra over at Bentein Baardson har gitt Gjertine så stor plass, for med det formidable spelet til Sara Fellman, er det nesten som dette i like stor grad handlar om henne som om slåttekaren.

Bentein Baardson har vald ein regi med mange små tablå som grip inn i og går nesten saumlaust over i kvarandre. Slik vekslar han friksjonsfritt mellom Dakota og Molde, medan Nesje godt kan sitje att på scena som ein observatør til det heile. Dette fungerer godt, også fordi Baardson nyttar heile scenerommet, men med uvanleg få rekvisittar. Tre benkar som kan illudere det meste, gjer jobben. Men dette hadde nok vore i snauaste laget, var det ikkje for fine og tidsriktige kostyme av Ingrid Nylander, og først og fremst den diskrete, men likevel utsøkte scenografien til Arne Nøst. Opninga var som ein vakker parafrase over det ikoniske sceneteppet i Det Norske Teatret, men som etter kvart viste seg å vere noko heilt anna, og vel så spennande. Saman med Nils Wingereis kreative videodesign og Torkels Skjærvens lyssetting, blir det skapt landskap, horisontar, rom og stemningar. Og mot finalen får vi presentert eit kornaks i ein doggvåt åker på eit vis som er eit lite kunstverk i seg sjølv.

«Slåttekar i himmelen» greier nok ikkje heilt å få med seg alle nyansane og stemningane i romanen. Men dramatiseringa er likevel blitt eit fullgodt kunstverk som står solid på eigne bein.

Blot(t) til lyst

torsdag, august 6th, 2020

TEATER

SØPPEL: I ein scenografi av moderne slagghaugar får vi den korte og usminka versjonen av «Elden». FOTO: MARCO VILLABRILLE

«På Veg TeStiklestad»
Det Nye Teateret, Ladebekken
Konsept: Mads Bones, Olve Løseth og Kyrre Havdal
Manus: Mads Bones og Olve Løseth
Musikk: Kyrre Havdal
Songtekstar: Mads Bones
Regi: Mads Bones og Olve Løseth
Koreografi: Martha Standal
Bilderegi: Halvor Hoem
Musikalsk leiar: Kyrre Havdal
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostyme: : Christina Lovery
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien
Maskedesign: Maria Abelsen
Rekvisittdesign: Espen Høyem
Med: Emil Olafsson, Karl-Vidar Lende, Lisa Tønne, Silje Lundblad, Josefine Frida, Olve Løseth, Maria Omarsdottir Austgulen, Ida Göransson, Mads Bones, Daniel Maurizo, Sigrid Husjord, Martha Standal, Snorre Ryen Tøndel, Tor Ivar Hagen, Randin Kummeneje, m.fl.

Det blir vanskeleg å setje opp spel i kongeriket etter dette.

Trioen Kyrre Havdal, Olve Løseth og Mads Bones er på stutt tid blitt ein institusjon i norsk teater. Dei er produktive som få, og for eit par år sia oppheva dei nærast tyngdekrafta då dei laga ein song som både blei ein kjempehit og greidde det kunststykket å spreie entusiasme for ei fylkessamanslåing. På Trøndelag Teater har dei laga fleire musikalar, men det som verkeleg fekk dei til å skrive seg inn i hjartet til publikum i Trøndelag, var då dei for seks år sia sette opp «Slaget på Testiklestad», ein heilt ellevill parodi på spelfenomenet. Den blei så populær at dei skreiv ein ny versjon kvart år i fem år. I fjor var det slutt, eller pause er vel rettare å seie, for etter kvart fann dei ut at dei måtte lage ny spelparodi i år. Midt oppi det heile leigde dei også ein gamal lagerhall på Lade og skipa «Det Nye Teateret», men så kom koronaen og kasta om på alt. I staden for å slikke sår og vente på at alt skulle gå over, heiv dei seg rundt på rekordtid, skreiv ein ny musikal «Nede med flagget til topps», og streama han live 17. mai, og berre då. Rundt 20 000 menneske fekk med seg framsyninga, det er om lag like mange som publikumsrekorden til Rosenborg på Lerkendal. Kombinasjonen av utsøkt bilderegi og stuntet med å ha berre ei framsyning, gjorde at dei alt har skapt sin eigen sjanger, og på rekordtid synt at scenekunsten faktisk også kan leve digitalt.

Ettersom det ikkje kunne bli nokon sesong seks av «Slaget på Testiklestad», måtte dei nok ein gong finne på noko nytt. Og i tida etter 17. mai har dei tre skrive og komponert endå ein musikal, også den for live streaming-formatet, og som ein parafrase over sitt eige spel som det ikkje blei noko av. Denne gongen blir det spela tre kveldar på rad, og torsdag var det premiere.

Etter denne noko omstendeleg innleiinga skal eg omsider kome til saka, men som lesaren vil forstå, er eg imponert over kreativiteten og kapasiteten til desse tre, og ikkje minst med kva for dødsforakt dei går til oppgåvene. Medan «Slaget på Testiklestad» handlar om kong Sverre som er lyst i bann, og som difor vil avkristne landet og finn det rett å gjere det på Stiklestad, handlar årets framsyning, «På Veg TeStiklestad» om kva som var opptakta til det heile. Spelkongen (Emil Olafsson), saman med væpnaren Karl-Vidar (Karl-Vidar Lende), vil også avkristne landet, men har fått trua på nokre nye gudar, nemleg vêrgudane. Sjølv om vi er i «gamle dagar», er tida litt flytande, så når det gjeld vêr og klima er det ikkje unaturleg at Greta Thunberg (Josefine Frida) dukkar opp, og også profetane, eller vêrprofetane om du vil, Kristen frå Gislefoss og sonen hans Kristian (Mads Bones). For å få skikk på dette med vêret må spelkongen innom det viktigaste spelet i kongeriket og blote ein hovudperson. Og så er vi i gong. Og på det viset har dei ei orsaking for å kunne besøke og herje med eit utal av spel og høg- og lågkulturelle festivalfenomen i sommarnorge.

Det blir ei ellevill reise der alt ikkje er like artig, der humoren vekslar frå det heilt plumpe til det like elegante, og der opplevingane står i kø for både spelkonge og oss ved skjermane. På vegen blir vi servert ei rekkje nye og flotte songar med melodiar av Kyrre Havdal og tekstar av Mads Bones, spektakulære danseopptrinn godt koreografert av Martha Standal, og eit menasjeri som kan ta pusten frå ein. Alt blir spela live i lagerhallen, sceneskifta er mange og kjappe, videokulissane og synkroniseringa med dei verkelege kulissane er imponerande, og bilderegien til Halvor Hoem er det berre å ta av seg hatten for.

På vegen til ein slutt som er både overraskande og eigentleg symptomatisk for diksjonen til ein av vêrprofetane, er vi innom eit utal spel og events, der første rast er Bolleland på Lespa der vi møter tre heftige lesber og «Gutta frå Gayranger». Dei siste framfører ein forrykande song nærast som ein parafrase over Village Peoples YMCA, og etter dette skal ein følgje godt med for å få med seg alle dei populærkulturelle fenomena som blir herja med. Av dei viktigaste stoppa i denne spelturneen, er Gålå der Tor Ivar Hagen leverer ein fantastisk parodi på regissøren sjølv, den «autodidakte og sjølvsikre» Marit Moum Aune. Og denne hysteriske parodien greier dei å kople med musikk av Grieg og vakker dans i Snøhettas plaskedam. Frå Ibsen og høgkultur dreg dei vidare til lågkulturens mekka, Vømmølfestivalen, der Lisa Tønne leverer ei tolking av festivalkongen som åleine er verd billetten til framsyninga. Og så endar spelkongen og væpnaren til slutt på Røros der «Elden» blir spela i det som dagens slagghaugar, og der det er mogeleg å kjenne att både den eine og andre for den som har sett spelet. «Elden» er om lag like innhaldslaust som «Spelet om heilag Olav», og er på same vis pumpa opp med staffasje, song, spektakulære opptrinn og effektiv bruk av naturlege kulissar. Og så har dei også skrive inn ein kjærleikssoge, like ekte og truverdig som i eit kva for helst slags vekeblad. Det er såleis ei takknemleg oppgåve å harselere med og parodiere «Elden», og det var på høg tid. Det er ein intelligent, humoristisk og velregissert harselas som gjer at eg vil tru det er vanskeleg for Catrine Telle og andre framtidige regissørar å halde fram som før etter dette. Flotte songnummer, og fin bruk av scenografi var det også her.

Emil Olafsson kjem rett frå Teaterhøgskolen, men syner seg som ein trygg, myndig og røynd spelkonge der han rir sin fallos. Karl-Vidar Lende er den ubehjelpelege assistenten som ufriviljug stadig lagar stor humor. Saman med skalden, eller forteljaren (Olve Løseth) guidar desse tre oss trygt gjennom eit villniss av historier og opplevingar.

Eg har tidlegare skrive at historiene til Løseth og Bones ikkje alltid er like gode, stundom litt tunne, og at humoren kan bli vel plump. Trass i at dei denne gongen har hatt alt for stutt tid, er dei likevel på rett veg. Framleis er det ganske mykje bad taste i humoren, men noko skal vere slik, og samstundes blir det gjort så sjarmerande og sjølvironisk at eg godtek det. Og framleis hadde nok litt meir finsliping på tekst og handling vore greitt. Men denne gongen er det likevel så fullt av referansar, parallellar, godt metateater, parodiar og visittar både hit og dit at det er nesten uråd å få med seg alt. Det formeleg boblar over av påfunn og gags, og dei mange populærkulturelle referansane sit særs laust, og er både elegante og akkurat passe vondskapsfulle. Eller eigentleg kjærleiksfulle.

For det som først og fremst er særmerket ved trioen Kyrre Havdal, Olve Løseth og Mads Bones, er kjærleiken til det dei held på med. Så glad er dei i scenekunsten at dei kan tillate seg å herje ganske hemningslaust med han, for alt er gjort med smil, humor og ikkje minst masse sjølvironi. Uakta om vi som publikum sit i eit utandørs amfi, i ein teatersal eller åleine ved ein dataskjerm er det uråd å ikkje la seg rive med.

Vondskap varar ikkje evig

lørdag, august 1st, 2020

TEATER

SYNDEFALLET?: Som ein urgamal metafor er eplet framleis ei skummel frukt. Og Snøkvit let seg freiste. FOTO: AMUND GRIMSTAD

«Snøkvit»
Rabarbraparken, Bakklandet i Trondheim
Av Holmen Hjertaas Produksjoner
Manus: Kari Wist Holmen
Musikk: Gunhild Hjertaas
Regi: Kari Wist Holmen og Gunhild Hjertaas
Scenografi: Jenny Hilmo Teig
Kostyme: Berit Helen Haukaas
Med: Kari Wist Holmen, Gunhild Hjertaas, Sindre Karlsholm, Ingrid Øygaard Steinkopf og Sveinung Johan Ohrem

Ein ny og ganske oppfinnsam vri på den gamle historia om Snøkvit.

I samband med tiårsjubileet til Rabarbrateateret ønska dei også å få sett opp ei barneframsyning i Rabarbraparken på dagtid. Slik blei det eit samarbeid med Holmen Hjertaas Produksjoner, og etter å ha sett premieren på «Snøkvit» i ettermiddag er det openbert at det var eit vellukka val.

Det vesle produksjonsselskapet Holmen Hjertaas skreiv «Snøkvit» for seks år sia, og dei har både spela det sjølve, og det er blitt oppført av andre i løpet av åra som er gått. Til framsyninga i Rabarbraparken har dei skrive litt ny musikk, og så vidt eg forstår også gjort nokre endringar, så det framstår som ein nypremiere. Opphaveleg er historia skrive for 25 roller, så med berre fem aktørar der det meste blir spela av tre av dei, var det sjølvsagt mykje i regi, sceneskift og logistikk som skulle gå opp, men dei kom i hovudsak godt frå det, og ein hovudgrunn til det er den fine musikken til Gunhild Hjertaas som vi godt kan tole å høyre meir av under dei mange sceneskifta.

Historia om Snøkvit er kjend for dei fleste og finst i eit utal versjonar. Skjelettet har dei halde seg til, men her er mange nye, artige og fikse vriar, og også små svisker for dei vaksne om vi følgjer godt nok med. I Landet Her (i motsetnad til Landet Der, Bakklandet, Trønderlandet og Utlandet) regjerer ein snill konge og ei vakker dronning. Den store kjærleiken deira resulterer i dottera Snøkvit (Gunhild Hjertaas), men lukka er ikkje evig, og mora hennar døyr etter kort tid. Den snille kongen giftar seg att etter seks år med det som blir Snøkvits vonde stemor (Kari Wist Holmen). Ho har ein tilsynelatande minst like vond hjelpar (Sindre Karlsholm), og dei gjer livet surt for Snøkvit. Så går det ikkje betre enn at hennar einaste trøyst i verda, den snille kongen, også døyr, og så er vi i gong.

I ein situasjon der ein stor del av ungane opplever å ha ei stemor eller ein stefar, er det kanskje ikkje heilt politisk korrekt å halde fram med mytane om den vonde stemora, men framstillinga her er så outrert og sjarmerande overspela at eg vil tru det er få som kjenner seg att. Eit fiffig lite grep (blant mange andre) er at spegelen som stemora nyttar for å få stadfesta at ho er den vakraste i landet, er ein kombinert spegel, musikar og skodespelar. Ingrid Øygaard Steinkopf sit stort sett bak eit forheng og spelar fløyte og tangentar, men er også ei blanding av spegel og orakel, som mellom anna kan fortelje oss at det er lågt blodsukker og andre heilt handgripelege årsaker til at stemora er som ho er.

Snøkvit flyktar ut i skogen der ho møter ein bakarson som gir seg ut for å vere prins utan å vere det. Det skapar sjølvsagt forviklingar, så sjølv om det openbert oppstår søt musikk, er ikkje kjærleiken så grei å handtere. I skogen treffer Snøkvit også ei rekkje andre prinsar og prinsesser som har rømt frå vonde stemødrer og eit overvakingssamfunn som går Google og Facebook ein høg gong. Og så møter ho dei sju små dvergar som ikkje alle er like små, men som forbarmar seg over henne og gir henne huslyd.

Eg skal ikkje gå i detalj om handlinga og øydeleggje opplevinga, men som alle gode eventyr går det godt til slutt jamvel om ikkje alt går slik vi trur. For her er lagt inn mange små gags og avstikkarar både hit og dit for den som greier å få med seg alt. Og om det er nokon moral, så må det vere at også vondskap kan vendast.

Som sagt er det i hovudsak berre tre aktørar for den fjerde er for det meste musikar og spegel, og den femte, Sveinung Johan Ohrem, har berre ei rolle, men til gjengjeld er den både omfangsrik og spektakulær. Å spele over tjue roller for berre tre aktørar krev sitt, og i lånt scenografi frå kveldsframsyninga «En Medtsåmmårnattsdrøm» er det ikkje alle sceneskifta som er like enkle å få til, men det går overraskande bra. Og det er openbert eit teikn på det same, og ikkje minst på spelet hans, at det tok meg minst halve framsyninga før eg fatta at Sindre Karlsholm hadde så mange roller. Eg trudde faktisk lenge at det var ein mannleg aktør til der.

Dramaturgisk haltar historia litt, og kompaniet kunne nok hatt fordel av å ha fått litt ekstern regihjelp, men det skjer så mykje, og det er alt så sjarmerande, at det går heilt greitt. Og målgruppa, alle ungane i amfiet, kosa seg, lo, kommenterte og hyla, så då er den verkelege lakmustesten bestått.

Men utan det musikalske tonefølgjet til Gunhild Hjertaas kunne dette likevel ha blitt atskilleg meir langhalm. Musikken batt alle dei ulike tablåa saman, og den baud på fine og melodiøse songnummer. Dette er den tredje produksjonen eg har sett på like mange år der Hjertaas har skrive musikken. Det er på høg tid at musikalprodusentar eller teatersjefar får auga opp for kva for musikalsk talent ho er.

«Snøkvit» blir spela som føremiddagsframsyning i Rabarbraparken fram til 7. august, og i motsetnad til «En Medtsåmmårnattsdrøm» er det framleis ledige billettar.

Folkekomedie på sitt beste

lørdag, august 1st, 2020

TEATER

AMATØRAR: Ei teatergruppe av handverkarar leia av ein strålande Gunnar Eiriksson gir oss eit særs profesjonelt framført døme på sjølvhøgtideleg og pompøs amatørisme. FOTO: MARIA CORDELIA SKAGEN

«En Medtsåmmårnattsdrøm»
Rabarbrateateret, Rabarbraparken, Trondheim
Av William Shakespeare
Omsett og gjendikta av Hans-Magnus Ystgaard
Regi: Øyvind Brandtzæg
Komponist: Erlend Jentoft/Øyvind Jo Heimdal Eik
Musikalsk leiar: Øyvind Jo Heimdal Eik
Scenografi: Marie Steen Löwendahl
Koreografi: Kine Kvarme Tørring
Kostyme: Jenny Hilmo Teig
Maskedesign: Leo Thörn
Med: Madeleine B. Nilsen, Katja Lindeberg, Kristoffer Hjulstad, Jon Vegard Hovdal, Gunnar Eiriksson, Hans Petter Nilsen, Ståle Kvarme Tørring, Stian Hovland Pedersen, Kathrine Strugstad m. fl.

Rabarbrateateret syner nok ein gong korleis ein kan spele Shakespeares komediar slik at dei blir både forståelege og underhaldande, også for eit urøynd publikum.

I ti år har Rabarbrateateret spela bakgardsteater på Bakklandet i Trondheim. Rundt halvparten av produksjonane har dei fått skrive sjølve, og ein del av desse har nok vore meir sjarmerande enn kunstnarleg vellukka. Men som tolkar av William Shakespeares komediar har Rabarbrateateret sett ein standard som få andre kan måle seg med. I 2002 sette Trøndelag Teater opp ei gjendikting av Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» som Hans-Magnus Ystgaard opphaveleg hadde skrive for Sparbu Teaterlag, – på Sparbudialekt, og med tittelen «En Medtsåmmårnattsdrøm». (Sparbu er ei bygd rett sør for Steinkjer). Framsyninga på Trøndelag Teaters hovudscene var rett nok både frodig og velspela, men bar likevel noko preg av dei rammene som naturleg følgjer ei hovudsceneoppsetjing på eit institusjonsteater. Øyvind Brandtzæg, som sjølv er tilsett på Trøndelag Teater, men som i alle år har vore ein primus motor for Rabarbrateateret, tok framsyninga ut i naturen der ho høyrer heime, og sette ho opp i Rabarbraparken på Bakklandet i 2012. Inneklemt mellom gamle trehus i noko som er meir ein ustelt bakgard enn ein park, er det bygd eit amfi, og med ei herleg blanding av respekt og respektløyse blei framsyninga ein formidabel suksess. Folk gjekk mann av huse, og Shakespeare blei folkeeige. Blandinga av den leikne og munnlege omsetjinga og den ganske lausslopne og sjølvironiske spelestilen gjorde oppsetjinga både særs forståeleg og til stor underhaldning.

I åra etter har Rabarbrateateret sett opp to til av Ystgaards gjendiktingar, «Som di synes» i 2015 og «Trettendagskvelden eller Ka di vil» i fjor. Og båe produksjonane var like vellukka. I samband med at det nå er 10-årsjubileum for teaterkompaniet, har dei tatt fram att «En Medtsåmmårnattsdrøm» i ein ny og langt meir profesjonell versjon, og torsdag var det premiere der det diverre ikkje var høve til å ha meir enn ein tredels fullt amfi. Det er sjølvsagt tyngre å spele for glissen sal, men lattersalvene og applausen sat likevel laust og høyrdest godt.

«En Medtsåmmårnattsdrøm» er av Shakespeares tidlegaste komediar. Den er i hovudsak rein underhaldning utan spesiell moral eller nokon djupare meining sjølv om ein kan lese inn både kor tilfeldig kjærleiken kan vere, litt menneskeleg dårskap og endåtil dyresex. Det er innfløkte intrigar og i alle fall tre parallelle historier der bakgrunnen er eit fyrstebryllaup i Aten. To unge elskande, Hermia (Madeleine B. Nilsen) og Lysander (Kristoffer Hjulstad) får ikkje kvarandre for Hermia er lova bort til Demetrius (Jon Vegard Hovdal) som på si side er Helenas (Katja Lindeberg) ulukkelege kjærleik. Hermia og Lysander rømmer til skogs der alvekongen Oberon (Stian H. Pedersen) og hans intrigant og hoffnarr Pukk (Ståle Kvarme Tørring) held til. Med trolldomsdråper vil dei løyse kjærleiksflokane, men Pukk rotar det til. Oppe i det heile kjem ei amatørteatergruppe av handverkarar som bur seg på å spele ein komisk tragedie for fyrstebryllaupet. Det er ei gruppe som tek omgrepet amatørisme til heilt nye høgder.

Hans-Magnus Ystgaard har i gjendiktinga leika seg med ord og vendingar, gjort teksten levande, forståeleg og nær, og fått fram ei mengd med humoristisk undertekst. I denne produksjonen er det sjølvsagt også lagt inn mykje koronahumor og mange andre metalag. Øyvind Brandtzæg har ei imponerande hand om regien der den naturlege, men ikkje heilt enkle scenografien i parken likevel har saumlause sceneskift, og der den tre timar lange framsyninga byr på god dramaturgisk stigning. Ein del fine songopptrinn og musikk med tema frå alle prestegjeld, saman med overraskande koreografiske brot, bidreg også til at dette blir stor underhaldning. Og spelet til dei i alt sytten på scena er langt meir profesjonelt enn i tidlegare produksjonar. Gunnar Eiriksson gir oss ein skikkeleg konfekt i formidlinga av amatørskodespelaren og handverkaren Rennbom, ei lita framsyning i framsyninga. Og Katja Lindeberg fekk fram nye dimensjonar ved Helena i ei forrykande, inderleg og fandenivaldsk tolking der ho også greidde å få fram kjønnsperspektivet.

«En Medtsåmmårnattsdrøm» blir spela fram til 9. august, men i desse koronatider er det diverre alt for få plassar, for dette hadde fortent eit langt større publikum. Det er folkekomedie på sitt aller beste.

(Meldinga stod i Klassekampen laurdag den 1. august 2020 i ein forkorta og litt amputert versjon. Etter at meldinga stod på trykk er eg gjort merksam på at Hans-Magnus Ystgaard opphaveleg skreiv gjendiktinga for Sparbu Teaterlag på midten av 90-talet, og ikkje for Trøndelag Teater i 2002. Den korrigeringa er tatt med i bloggteksten over.)