Om makt og maktesløyse

TEATER

MAKT: Skal ein søkje makt for å ta ansvar, eller for å halde på makta? FOTO: ARNE HAUGE

«Makt – an amateur night at Capitol Hill»
Rosendal Teater
Av NONcompany
Tekst: Lise Risom Olsen
Regi: Christoph Buchegger
Videodesign: Phillip Hohenwarter
Video og lyd: Brynjar Vik
Lys og lyd: Sune Schjelderup
Med: Lise Risom Olsen

Ei drøfting av makt og maktesløyse som diverre blei alt for omfattande.

Rosendal Teater i Trondheim opna sesongen med ein urpremiere fredag. NONcompany har tidlegare gjesta teaterhuset med «Kazak», ein trilogi om og rundt skogen i ulike delar av verda. Nå har dei laga ein produksjon som drøftar demokratiets problem, makt og avmakt, og med klimakrisa som spesielt bakteppe. Det er eit særs ambisiøst prosjekt der det er gjort mykje og grundig research. Kva er i ferd med å skje i ei verd som i utgangspunktet er meir fredeleg og framgangsrik enn nokon sinne, men der menneska samstundes vel seg inkompetente leiarar som køyrer det heile til helvete på første klasse? Alle søkjer makt, men ingen vil ta ansvar. Politikarane er sjølvopptekne populistar, og blant folk flest er det avmakta som rår.

Åleine på scena med berre ein talarstol, ein lenestol og nokre videoskjermar, tar Lise Risom Olsen oss med på ei tekstrik reise der ho filosoferer over ei rekkje ulike tema. Ho legg fram statistikk og overtydande døme, og drøftar mogelege løysingar på elendet der ho mellom anna også stiller spørsmål ved om demokratiet eigentleg er den luraste styreforma. Med ei veksling mellom eigne monologar, presentasjon av faktiske hendingar, framføring av politikarparodiar, opptak av kjende statsmannstalar og resitering frå William Shakespeares «Macbeth» freistar ho å belyse maktas innhald og problem.

«Makt – an amateur night at Capitol Hill» er diverre blitt eit alt for omfattande prosjekt. Det som kunne ha blitt eit spennande skråblikk på makt og avmakt, som når Risom Olsen i ein liten sekvens går i diskusjon med tre videoutgåver av seg sjølv, er i staden blitt ei temmeleg utmattande framsyning der det ikkje er skild mellom viktig og uviktig, og der alt skal med. Framsyninga verkar uferdig, dramaturgien er ganske monoton, og i mykje slår NONcompany inn opne dører.

(Meldinga stod i Klassekampen måndag den 20. januar 2020.)

Leave a Reply