Forrykande og magisk

KROPPSDELAR: Her handlar det ikkje berre om dei bokstaveleg tala hjartelause, men også om andre kroppsdelar. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

KROPPSDELAR: Her handlar det ikkje berre om dei bokstaveleg tala hjartelause, men også om andre kroppsdelar. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

TEATER

«Det tusende hjertet»
Rogaland Teater, Hovudscena
Av: Tore Renberg og Janove Ottesen
Regi: Bjørn Ravn Carlsen
Scenografi: Even Børsum
Kostyme: Ingrid Nylander
Masker: Jill Tonje Holter
Lysdesign: Haakon Espeland
Med: Oddrun Valestrand, Mareike Wang og to lag á 19 barn frå Barne- og ungdomsteatret til Rogaland Teater

Ei forrykande framsyning som i høgt tempo, med framifrå spel og gode songar tek oss inn i eit magisk univers.

For ti år sette Rogaland Teater opp det nyskrivne «Det tusende hjertet» med tekst av Tore Renberg og musikk av Janove Ottesen. Det blei ein kjempesuksess. Nå er ein ny publikumsgenerasjon vakse opp, og Rogaland Teater har sett opp att stykket med same regissør, scenograf og kostymedesignar, men med heilt ny casting og nokre nye vriar. Eg såg ikkje originaltappinga for ti år sia, men fekk vere med på nypremieren på fredag og har ikkje noko problem med å forstå kvifor dette blei ein suksess.

Syskena Nina og Anton på 13 og11 er åleine heime medan foreldra er bortreist. Nina er frampå og fremmeleg medan Anton er langt meir skeptisk. Det som ser ut til å vere ein forhutla uteliggjar har lagt seg til på dørmatta deira, men ved nærare kontakt syner det seg at Aleksander Semjonov, som han heiter, er ein russar som har tapt hjartet sitt til ei kvinne, men ikkje slik vi menn vanlegvis gjer, men i staden reint bokstaveleg. Han har rett og slett ikkje noko hjarte, og vil døy om kort tid om ikkje nokon kan få dette vitale organet på plass att. I katakombane under St. Petersburg vil dei kunne finne hans gamle flamme Irina Svetlana (Oddrun Valestrand) som veit meir og kanskje kan ordne opp.

I det litt Roald Dahlske universet som Tore Renberg har skapt, er det både magiske og uforklårlege ting som skjer, så det er for så vidt heilt greitt og fullt akseptabelt at Nina og Anton, sjølv om dei berre er 13 og 11, set seg på første fly til St. Petersburg og tar opp jakta på Aleksanders tapte hjarte. Der finn dei Irina, men møter også den skumle og langt farlegare Nana Nekarina (Mareike Wang) som i tillegg greier å stele hjartet til Nina. Du skal henge godt med om du vil ha med deg alle detaljane vidare, for nå dreg ungane og Irina til Sverige og den ganske eksentriske familien Engdahl som har funne opp ei tidsmaskin og som gjer ein heilt uforgløymeleg parodi på Michael Tretows «Den makalösa manicken».

Her går det ut og inn av både tid og rom i høgt tempo før det, som i alle slike historier, sjølvsagt går godt til slutt. Men om det blei lukkeleg slutt eller ikkje, er denne gongen nesten heilt uviktig, for det er først og fremst reisa dit som er teateropplevinga. Her er det verkeleg solid næring til fantasien gjennom alt det fantastiske og utrulege som Nina og Anton får del i, dei fargerike figurane dei møter, den kreative og lett Reodor-Felgen-aktige scenografien til Even Børsum, og ikkje minst dei ekstremt fantasifulle kostyma og maskene som Ingrid Nylander og Jill Tonje Holter har skapt. Og i tillegg flott musikk og gode tekstar av Janove Ottesen og Tore Renberg. Eit overflødigheitshorn av ei framsyning der ikkje alt var like enkelt å få med seg, utan at det gjorde noko som helst.

Rogaland Teaters barne- og ungdomsteater er ein institusjon i norsk scenekunst og feira nyleg 60-årsjubileum. Frå denne oasen av dyktige ungar kan teateret plukke det eine talentet etter det andre. I denne oppsetjinga er det berre to vaksne profesjonelle, men heile nitten ungar, det vil seie at det er to lag á 19 ungar som alternerer annankvar dag. Personinstruksjon av så mange er ei stor oppgåve, men her er det trygge, scenevande barn og ungdommar som turnerer både tekst og spel, for ikkje å seie det songlege, med den største sjølvfølgje. Det er verkeleg imponerande kva Bjørn Ravn Carlsen har fått til.

I spissen for det heile står dei to profesjonelle, ei strålande opplagt og særs truverdig Oddrun Valestrand, og så den infame Mareike Wang som nok ein gong syner at ho både er ein særs dyktig songar, og ein like dyktig karakterskodespelar. At «Det tusende hjertet» fram til nå berre er sett opp i Rogaland, er for meg ein gåte. Dette er ei barne- og familieframsyning som har det meste.

Leave a Reply