Rogaland Teater, Hovudscena
Av: Tore Renberg og Janove Ottesen
Regi: Bjørn Ravn Carlsen
Scenografi: Even Børsum
Kostyme: Ingrid Nylander
Masker: Jill Tonje Holter
Lysdesign: Haakon Espeland
Med: Oddrun Valestrand, Mareike Wang og to lag á 19 barn frå Barne- og ungdomsteatret til Rogaland Teater
I det litt Roald Dahlske universet som Tore Renberg har skapt, er det både magiske og uforklårlege ting som skjer, så det er for så vidt heilt greitt og fullt akseptabelt at Nina og Anton, sjølv om dei berre er 13 og 11, set seg på første fly til St. Petersburg og tar opp jakta på Aleksanders tapte hjarte. Der finn dei Irina, men møter også den skumle og langt farlegare Nana Nekarina (Mareike Wang) som i tillegg greier å stele hjartet til Nina. Du skal henge godt med om du vil ha med deg alle detaljane vidare, for nå dreg ungane og Irina til Sverige og den ganske eksentriske familien Engdahl som har funne opp ei tidsmaskin og som gjer ein heilt uforgløymeleg parodi på Michael Tretows «Den makalösa manicken».
Her går det ut og inn av både tid og rom i høgt tempo før det, som i alle slike historier, sjølvsagt går godt til slutt. Men om det blei lukkeleg slutt eller ikkje, er denne gongen nesten heilt uviktig, for det er først og fremst reisa dit som er teateropplevinga. Her er det verkeleg solid næring til fantasien gjennom alt det fantastiske og utrulege som Nina og Anton får del i, dei fargerike figurane dei møter, den kreative og lett Reodor-Felgen-aktige scenografien til Even Børsum, og ikkje minst dei ekstremt fantasifulle kostyma og maskene som Ingrid Nylander og Jill Tonje Holter har skapt. Og i tillegg flott musikk og gode tekstar av Janove Ottesen og Tore Renberg. Eit overflødigheitshorn av ei framsyning der ikkje alt var like enkelt å få med seg, utan at det gjorde noko som helst.
Rogaland Teaters barne- og ungdomsteater er ein institusjon i norsk scenekunst og feira nyleg 60-årsjubileum. Frå denne oasen av dyktige ungar kan teateret plukke det eine talentet etter det andre. I denne oppsetjinga er det berre to vaksne profesjonelle, men heile nitten ungar, det vil seie at det er to lag á 19 ungar som alternerer annankvar dag. Personinstruksjon av så mange er ei stor oppgåve, men her er det trygge, scenevande barn og ungdommar som turnerer både tekst og spel, for ikkje å seie det songlege, med den største sjølvfølgje. Det er verkeleg imponerande kva Bjørn Ravn Carlsen har fått til.
I spissen for det heile står dei to profesjonelle, ei strålande opplagt og særs truverdig Oddrun Valestrand, og så den infame Mareike Wang som nok ein gong syner at ho både er ein særs dyktig songar, og ein like dyktig karakterskodespelar. At «Det tusende hjertet» fram til nå berre er sett opp i Rogaland, er for meg ein gåte. Dette er ei barne- og familieframsyning som har det meste.