Farleg kunnskap?

TEATER

LOOKALIKES: Er dette Einstein, eller berre ein som latar som? FOTO: ESPEN STORHAUG

LOOKALIKES: Er dette Einstein, eller berre ein som latar som? FOTO: ESPEN STORHAUG

«Fysikerne»
Nord-Trøndelag Teater, Verdal
Av: Friedrich Dürrenmatt
Regi: Arvid Ones
Scenografi og kostyme: Gjermund Andresen
Lysdesign: Eivind Myren
Med: Ole Christian Gullvåg, Lars Jacobsen, Daniel Karlsson, Jorunn Kjellsby, Tore B. Granås og Siri Schnell Juvik

Ein overspela komedie med sterke politiske undertonar, men som brukar alt for lang tid på å kome til poenga.

 

Då den tysk-sveitsiske dramatikaren Friedrich Dürrenmatt skreiv «Fysikerne» i 1962, var det med Cubakrise, kald krig og atomtrugsmål som bakteppe. Stykket er ein absurd komedie med særs alvorlege undertonar om moralske imperativ, og om vitskapens, og spesielt fysikaranes, ansvar for bomba og menneskas framtid. Sjølv om vi kanskje er på veg inn att i ein kald krig, og atomtrusselen framleis er til stades, har nok mye av tematikken likevel gått frå denne komedien på dryge femti år, i alle fall slik han blir presentert på Nord-Trøndelag Teater.

Vi er på ein privat psykiatrisk institusjon oppe i den sveitsiske fjellheimen der tre fysikarar er innlagde, Möbius som har direkte kontakt med Kong Salomo, ein som påstår han er Albert Einstein, og ein som hevdar å vere Sir Isac Newton, men som vedgår at han i røynda er Einstein. I denne institusjonen, leia av ein tilsvarande gal psykiater, blir pleiarane myrda ein etter ein, og stykket tar til som ein litt absurd kriminalkomedie. Det er uråd å vite kven som er kven, og kven som er gal og ikkje, og plottet er ganske kaotisk. Det er vanskeleg å forstå kva dette dreier seg om og framføringa er i tillegg temmeleg overspela.

I andre akt syner det seg at ikkje noko er som vi trur, og at dette i realiteten dreier seg om fysikarar som sjølve forstår at dei kan vere livsfarlege menneske med den kunnskapen dei har, og at det difor er tryggast å gå i friviljug eksil, eller asyl. Med andre ord at det er kunnskapen som er farleg, og ikkje bruken av han.

Gjermund Andresen har laga ein velfungerande scenografi som gir rikeleg høve til dei mange sceneskifta. Men regien til Arvid Ones er ikkje like vellukka. Framsyninga brukar alt for lang tid på å kome til poenga, og på vegen dit er ho skjemma av for mye overspel sjølv om Ole Christian Gullvåg er ganske overtydande som Möbius. Oppsettinga er heller ikkje spesielt humoristisk. Ein komedie skal vel vere artig sjølv om han har dystre undertonar?

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 15. mars 2016.)

Leave a Reply